Stemmerett, bosted og globalisering

Rikspolitikernes debatter til tross, disse dagene tilhører lokaldemokratiet. Dessverre får ikke alle av oss deltatt der vi bor.

I år bruker jeg ikke stemmeretten min. Jeg har stemmerett ved kommunevalget i Melhus kommune, og ved fylkestingsvalget i Sør-Trøndelag. Jeg flyttet fra kommunen, og fylket, i 2005 – og i årene før det studerte jeg i Bergen. Mine foreldre flyttet fra kommunen for drøye to år siden. Jeg har altså ikke lenger noen tilknytning til Melhus, mens jeg besøker Sør-Trøndelag et par-tre uker i året. Jeg føler derfor ikke det er riktig at jeg skal vare med på å avgjøre hvordan disse stedene skal styres politisk. Lokalvalg skal avgjøres av de som har hverdagen sin der. Likevel er det altså her jeg har stemmerett ved lokalvalg.

Årsaken til det er at jeg flyttet til utlandet. Da har man stemmerett ved siste folkeregistrerte adresse i Norge - for min del barndomshjemmet som nå altså har nye eiere og jeg ikke har besøkt på flere år.

I mitt nye, eller andre om du vil, hjemland har jeg bodd på samme sted i fem år. Men stemmerett her, det har jeg ikke, verken i riks- eller lokalvalg. Det får jeg ikke uten å bli britisk statsborger - og dermed gir opp mitt norske statsborgerskap (norsk lov krever at jeg sier fra meg mitt norske statsborgerskap hvis jeg tar et annet).
Samtidig har venner og kolleger fra f.eks. Tyskland, Frankrike, Polen, Canada og India hatt stemmerett så godt som fra dagen de flyttet hit. Hva har de til felles som gir dem denne rettigheten? EU for de tre første, britisk imperiehistorie for de to siste. Men som nordmann har jeg altså ikke noe jeg skulle sagt - EØS-landene har ikke forhandlet frem tilsvarende rettigheter.

Meningen med dette innlegget er ikke å syte eller klage. Som nordmann, med det samfunnet oppfatter som god (gratis) utdannelse og en god jobb, er jeg priviligert på mange måter.
Samtidig illustrerer det en av mange problemstillinger som oppstår i kjølvannet av at livsvalg i dag er annerledes enn for bare noen tiår siden, mens lovverket (og internasjonale avtaler) henger etter. Som bosatt i utlandet med samboer fra et ikke-EØS-land opplever jeg jevnlig problemstillinger knyttet til nettopp dette. Senest i sommer var min samboers pass ubrukelig i over to måneder på grunn av regelverk som ikke snakker sammen.

Det er virkelig et paradoks at alt er tilrettelagt for at varer og tjenester kan flyte tilnærmet fritt mellom landegrenser, mens menneskene som velger å krysse de samme grensene i mange tilfeller blir sittende i et klister av usammenhengende og ukoordinerte regelverk. Er det virkelig for mye å be om medbestemmelsesrett i nabolaget hvor en har bodd i fem år? At gyldige pass skal kunne gi rett til å reise på ferie?

I dette ligger også en oppfordring til alle hjemme i Norge: Bruk retten din til å være med på å bestemme i lokalsamfunnet. Det er en svært verdifull rettighet.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar