Hvem vil ha de utdannede innvandrerne?

Den offentlige innvandringsdebatten handler gjerne om problemene, enten de er subjektive oppfatninger eller reelle. Derfor blir det ofte til at fokuset går mer på hvem man skal stenge ute fremfor hvem man ønsker å være attraktiv for.

Gillian Tett satte nylig søkelyset på effektene av nettopp dette i sin spalte i Financial Times. Hun hadde da møtt Motorolas topsjef Sanjay Jha for å snakke om, blant annet, mobilbransjens utfordringer. Svaret overrasket henne:

Instead of grumbling about government red tape, cut-price competition from China, or a shortage of bank loans, Jha declared that America has a “counterproductive” approach to immigration.

Jha mener altså at den største utfordringen til Motorola er amerikansk innvandringspolitikk. Den nekter nemlig visum til velkvalifisert arbeidskraft som Jha gjerne skulle hatt tak i. Som Jha sier:

It’s becoming increasingly difficult to get the quality of talent that we need to get the job done.

Det hele illustrerer selvfølgelig et større globalt paradoks, som også Tett fremhever i sin artikkel:

[while] the world has never been more integrated or connected...the movement of people and migration is now more regulated than ever before in history.

Jeg skal la den etiske problematikken ved dette ligge i akkurat dette innlegget, og i stedet fokusere på det økonomiske, siden det var utgangspunktet for Tetts artikkel.

Dette paradokset blir nok ikke mindre i årene fremover, tvert i mot. De største selskapene blir stadig større og viktigere, og konkurransen går i stadig større grad på tvers av geografier. Fremvoksende økonomier haler innpå de etablerte vestlige økonomiene, både økonomisk og teknologisk. Det blir ikke lenger nok å kunne source og produsere billigst/best – man må også ha de beste bedriftslederne og medarbeiderne (for eksempel innen produktutvikling). Og disse finner man ikke lenger mer eller mindre bare i rike, vestlige land.

Et godt bilde på det ser man på for eksempel britiske universiteter, som på mange områder er blant de ledende i verden: realfagene domineres i stadig større grad av kinesiske, indiske og andre asiatiske studenter. Stenger vi oss ute fra kampen om disse vil det på sikt kunne få negative konsekvenser for våre egne bedrifters konkurransekraft i det internasjonale markedet.

Det er derfor ikke vanskelig å forstå Jhas hjertesukk over den strenge innvandringspolitikken:

“I hope that we’re able to change our policy so that we can keep those [foreign-born students], so they can help us generate wealth here in the US,” says Jha. “This does not make sense.”

For å bli litt mer spesifikk i forhold til norske forhold, vet vi at Norge allerede nå mangler arbeidskraft, også i sektorer som krever velutdannede arbeidstakere. Tekna anslår for eksempel at Norge mangler 7.000 ingeniører. Og heller ikke i Norge er det enkelt for utlendinger (fra utenfor EØS-området) å få arbeidstillatelse. Først må en ha jobbtilbud. Dessuten er det satt et maksimaltak på 5.000 slike visum per år. Med andre ord setter vi begrensninger på arbeidskraft som potensielt kan være med på å drive økonomisk vekst i stedet for å oppmuntre dem til å komme til Norge.

Om ikke lenge hører vi kanskje et hjertesukk tilsvarende Jhas fra norsk næringsliv. I mellomtiden synes det på meg som om mange i innvandringsdebatten, både i Norge og andre (vestlige) land, godt kunne ta inn over seg litt av det Tetts artikkel fremhever.

Oppdatering: Som følge av Ulltveit-Moes utspill i dag sier blant annet både Aker Solutions og Statoil at de er helt avhengig av arbeidskraft fra utenfor EØS.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar