Valgsystem på valg

Om en drøy uke går britene til valglokalene. I tillegg til lokalvalg enkelte steder skal det stemmes over forslag til valgreform, det såkalte Alternative Vote-systemet (AV).

Forandringen kan synes liten. Hver valgkrets skal fremdeles stemme inn én representant til House of Commons. Men i stedet for å sette et kryss ved siden av sin favorittkandidat, kan velgerne under det nye systemet rangere kandidatene. Dersom ingen kandidat oppnår 50% av stemmene, elimineres den kandidaten med minst stemmer og dennes stemmer overføres til disse velgernes andrevalg. Dette fortsetter til én kandidat når 50%. Tanken er at parlamentsmedlemmer skal måtte representere et flertall av velgerne i sin valgkrets, samt at man unngår at like partier kannibaliserer hverandre.

Den viktigste effekten av en overgang til AV ventes å være at Conservatives og Labour får noen færre representanter, mens Liberal Democrats får noen flere. Dermed øker sannsynligheten for hung parliament, altså at ingen partier får rent flertall. De som husker valgkampen fra i fjor vil erindre at britene ikke er særlig glade i dette konseptet – det finnes nemlig liten historie for samarbeid på tvers av partigrenser i Storbritannia. Dagens regjering er den andre koalisjonen siden 2. verdenskrig. Den første varte i åtte måneder.

Men kontroversen går langt utover dette. Nei-siden, som vil beholde dagens system, har blant annet hevdet at AV vil koste landet £250 millioner og dermed ta penger fra syke barn, gi enkelte flere stemmer enn andre samt gi mer makt til ekstremistpartier som BNP. Påstandene er tilbakevist av Ja-siden, og energi- og klimaminister Chris Huhne (LD) har endog truet sine regjeringskolleger med søksmål for å spre usannheter.

Temperaturen reflekterer at det er mer på spill enn en tilsynelatende liten, prinsipiell endring.


INCITAMENTER: De store partiene er kraftig overrepresentert med det nåværende valgsystemet. Kilde: BBC

Alle partienes standpunkter reflekterer nemlig deres egne interesser. Conservatives er kraftig overrepresentert med dagens ordning og er mot AV. UKIP og BNP, som ikke har bred nok appell til å tekkes minst 50% av velgerne i et valgdistrikt, er også mot AV. Liberal Democrats har mest å tjene på en overgang til AV og er for. The Greens, som har bred appell men relativt få stemmer (antakelig delvis på grunn av at mange frykter at en stemme for dem er bortkastet og derfor stemmer på et etablert parti i stedet), er også for. Labour er delt på midten. Leder Ed Miliband er på Ja-siden, men over 100 av hans parlamentsmedlemmer er mot. Dette er også naturlig. På den ene siden er partiet kraftig overrepresentert med dagens ordning. Men på den andre vil Labour være en mer naturlig samarbeidspartner for Liberal Democrats enn hva Conservatives er. Sammen har Labour og Liberal Democrats (og dets forgjengere) hatt et flertall av velgerne bak seg i hvert eneste valg siden 1960-tallet.

Dessuten er utfallet av folkeavstemningen neste uke viktigere enn seg selv. Ja-siden ser på AV som et første steg mot en bredere reform i retning av et system som i større grad representerer det nasjonale resultatet, for eksempel gjennom utjevningsmandater. Samtidig vil en seier til Nei-siden med all sannsynlighet bety kroken på døra for valgreform i minst en generasjon.

Hvordan ligger så de to sidene an, en uke før avstemningen?

Etter alt å dømme blir det Nei når britene sier sitt 5. mai. De tre siste meningsmålingene viser 58-42 til Nei-siden, og det er liten grunn til å tro noe annet enn at de som ennå sitter på gjerdet vil falle ned på status quo – altså nei.

De har aldri vært særlig glade i å endre på institusjonelle tradisjoner, britene.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar