COP15: The Illogic of Collective Action

COP15 logoSom ventet går det trått i København. I-land og u-land står steilt mot hverandre og ingen vil gi uten at noen andre gir først.

Prøver man å se verden utenfra er det hele ekstraordinært. De vitenskapelige bevisene er overveldende. Konsekvensene er formidable. Kostnaden for tiltak er langt fra store når sammenlignet med, for eksempel, finanskrisen eller krigen i Irak, og nærmest neglisjerbare sammenliknet med de mulige konsekvensene av å ikke gjøre noe. Samtidig er det på ingen måte overraskende.

Skal vi tro Mancur Olson og hans bok The Logic of Collective Action må det en hegemon til for å løse kollektive utfordringer som klimakrisen; et lite knippe av store nasjoner (for eksempel USA, EU, Kina og India) må ha så stor interesse i å løse utfordringen at de betaler for hele greia og lar andre nasjoner være gratispassasjerer. Er ikke hegemonens interesse stor nok vil alle forsøke å være gratispassasjer og man får ingen ordentlig løsning.

Men kløften mellom i-land og u-land stikker langt dypere enn Olsons teori. Det går en rød tråd fra kolonialisme til feilslåtte IMF- og Verdensbankprogrammer på 80- og 90-tallet til handelsavtaler som Uruguayrunden og den pågående Doharunden, hvor u-land føler seg lurt eller påprakket ugunstige avtaler av i-land. Mange u-lands tillit til rike land er lav, nærmest ikke-eksisterende, etter gang på gang å ha blitt sittende igjen med skjegget i postkassa.

Dessuten er det ikke til å komme unna at det i det store og hele er de rike landene som har skapt klimakrisen gjennom sine massive utslipp siden den industrielle revolusjon. I tillegg er det de som sitter på både de finansielle ressursene og humankapitalen/teknologien som trengs. I følge Verdensbanken kommer ca. 64% av kumulative utslipp siden 1850 fra høyinntektsland. Banken illustrerer skjevheten godt ved å vise at utslippsreduksjonene ved å bytte ut den amerikanske SUV-bilparken med biler med EU-standarder for utslipp er omtrent like store som økte utslipp ved å tilby elektrisitet til de 1,6 milliarder mennesker som i dag ikke har tilgang til elektrisitet. Videre mener banken, knapt en progressiv kilde, at 75-80% av kostnadene knyttet til global oppvarming vil komme i utviklingsland. Med andre ord: Problemet som i stor grad er skapt av rike land får størst konsekvenser i fattige land.

Skal vi ha mulighet til å nå målet om å holde temperaturstigningen under 2°C må alle bidra. Men i mine øyne må rike land, samt i noen grad de store utviklingslandene som Kina og India, ta på seg å dekke kostnadene. Debatten i København burde ikke gått på penger – vi snakker uansett ikke om store beløp. Debatten burde gått på hvordan vi best kan dele teknologi og humankapital over landegrenser for å fremme miljøvennlige tiltak og hvordan vi best kan jobbe med utviklingsland for å sikre at også de reduserer sine utslipp (betalt for av rike land).

For u-land må ta sin del av utslippskuttene, selv om rike land skulle betale for dem. I følge Nicholas Sterns siste rapport vil u-land andre enn Kina og India stå for 1/3 av klimagassutslipp i 2020. Vi må altså finne måter å redusere også disse landenes utslipp på – og helst uten å hindre dem fra økonomisk vekst og fattigdomsbekjempelse samtidig som vi unngår at pengene forsvinner i korrupsjon.

Men rike land er ikke beredt til å legge tilstrekkelig med penger på bordet. Så lenge finansieringen ikke er i orden er det fånyttes å få til bindende utslippsreduksjoner, så det hele ender i en storpolitisk smørje hvor de fleste forsøker så godt de kan å maksimere sin gratispassasjerstilling. Ingen oppsummerte det hyklerske i finansieringsproblemet bedre enn Hugo Chavez, Venezuelas frittalende president:

Hadde klimaet vært en bank, hadde det vært reddet av vesten for lenge siden.

Amen.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar