Bloggåret 2009

I skrivende stund er det ganske nøyaktig tolv timer igjen av det siste året i 00-tallet. Jeg er ikke særlig sentimental av meg, og å oppsummere både året og tiåret gjør mange andre mye bedre enn meg. Jeg nøyer meg derfor med å konkludere at 2009 i grunn var som 00-tallet i miniatyr: trøbbel i økonomien og jojo på børsen, en økende frykt for terror og politisk islam og ikke minst en gruppe av store, voksende nasjoner, ledet an av Kina, som tar stadig sterkere grep i verden – kanskje best synliggjort ved Beijing-OL i fjor og G20s økte innflytelse på bekostning av G7/G8.

En dråpe i havet

Forhandlingene i København går mot slutten og det virker lite sannsynlig at vi får en god avtale. Når verdenslederne ikke tar ansvar, får i alle fall vi andre gjøre vårt.

I høst ble aksjonen 10:10 lansert her i Storbritannia. Målet er å få så mange privatpersoner, organisasjoner, bedrifter, kommuner og andre til å binde seg til å kutte sitt karbonutslipp med 10% i 2010. Kampanjen fikk oppstartshjelp av avisen The Guardian og blant de som er med er alle de tre store politiske partiernes toppolitikere, flere universiteter, Tate Modern, Royal Mail, Microsoft UK, Tottenham Hotspur og flere avdelinger av NHS. Samt undertegnede.

COP15: The Illogic of Collective Action

COP15 logoSom ventet går det trått i København. I-land og u-land står steilt mot hverandre og ingen vil gi uten at noen andre gir først.

Prøver man å se verden utenfra er det hele ekstraordinært. De vitenskapelige bevisene er overveldende. Konsekvensene er formidable. Kostnaden for tiltak er langt fra store når sammenlignet med, for eksempel, finanskrisen eller krigen i Irak, og nærmest neglisjerbare sammenliknet med de mulige konsekvensene av å ikke gjøre noe. Samtidig er det på ingen måte overraskende.

Skal vi tro Mancur Olson og hans bok The Logic of Collective Action må det en hegemon til for å løse kollektive utfordringer som klimakrisen; et lite knippe av store nasjoner (for eksempel USA, EU, Kina og India) må ha så stor interesse i å løse utfordringen at de betaler for hele greia og lar andre nasjoner være gratispassasjerer. Er ikke hegemonens interesse stor nok vil alle forsøke å være gratispassasjer og man får ingen ordentlig løsning.

Demokrati og flertallstyranni


Foto fra dailytalk.ch

Sveits stemte i helga, tilsynelatende demokratisk, for et forbud mot bygging av minareter i landet. Forslaget kvalifiserte til folkeavstemning etter at det høyrepopulistiske partiet SVP samlet over 100.000 underskrifter, og søndag stemte altså et flertall på rundt 57% for forslaget.

Den sveitsiske regjeringen er tydelig brydd over hva folket har stemt frem og mener forbudet ikke er noen avvisning av det muslimske samfunn, religion eller kultur. Vanskelig å tro når SVP kjørte valgkamp med retorikk som ”minaretene er et symbol på muslimenes vilje til å ta makten og etablere Sharia-lov”. Men kanskje like ille: Regjeringen aksepterer folkeavstemningen, og vil nå begynne prosessen med å gjøre forslaget til del av sveitsisk grunnlov.

Det vitner om mangel på forståelse av hva demokrati innebærer.