Noen tanker om statsrådskabalen

Som de fleste politisk interesserte har jeg tenkt litt på statsrådskabalen som snart skal legges. Jeg er ingen hodejeger og har ikke så mange forslag på navn, men jeg har noen tanker om hva Jens Stoltenberg, Kristin Halvorsen og Liv Signe Navarsete bør ha i bakhodet.

For det første ønsker jeg en miljøvernminister med bakgrunn i radikal miljøbevegelse, for eksempel Heidi Sørensen. Det vil være et betydelig signal om at regjeringen tar miljø på alvor, og samtidig en symbolsk innrømmelse av at radikalerne hadde rett og nå er det på tide å høre på dem. Selvfølgelig forutsettes det at en slik ansettelse også følges opp med politisk vilje og handlekraft på området.

Jeg ønsker meg også en statsråd med ansvaret for asyl-, innvandring- og integreringspolitikken som står opp for de stemmeløse, ikke bare i politikk men også i retorikk. Asyldebatten er gått på ville veier, og Dag-Terje Andersens manglende respons i valgkampen er i seg selv grunn nok til å sende ham tilbake til de lardalske skoger. Libe Rieber-Mohn har heller ikke imponert i den avdelingen, blant annet med sin legitimering av Jan Bøhler og Rune Gerhardsens brune retorikk i valgkampinnspurten. Vi trenger en tydelig statsråd som kan få debatten tilbake i et saklig og faktaorientert spor.

Jeg ønsker meg også en regjering med flere statsråder med solid bakgrunn fra privat næringsliv eller organisasjonsliv. Det er sunt også for de øvrige statsrådene å få inn noen utenfra, så får man heller være litt mer påpasselig med å gi dem trening i media og det politiske spill. Dette gjelder både på statsråds- og statssekretærnivå.

Nærings- og handelsministeren bør for eksempel ha erfaring fra privat næringsliv; Trond Giske bør i mine øyne sikte seg inn på et annet departement. Ikke bare er dette en fordel for arbeidet i departementet, men det gir også ministeren ekstra tyngde utad, og gjør det lettere å møte eventuell kritikk med troverdighet.

Fra organisasjonslivet er Jan Egeland en god kandidat til å bli utviklingsminister, selv om Erik Solheim ikke gjør noen dårlig jobb i dag. Kanskje Solheim kan ta over departementet som får ansvar for asyl, innvandring og integrering?

Et par statsrådsposter bør også forsvinne. Administrasjonsposten er så usynlig at den godt kan legges til en statssekretær underlagt et annet departement. Jeg har også sansen for å flytte forskning til næring- og handelsdepartementet, og høyere utdanning tilbake til kunnskapsdepartementet (som forresten burde skifte navn til utdanningsdepartementet – kunnskap er så mye mer enn skole, barnehage og universitet).

Gitt at regjeringen ønsker å beholde antall statsråder gir dette rom for igjen å dele miljø og utvikling, samt opprette en ny statsrådspost. Selv kunne jeg tenke meg en EU/EØS-minister, men en statsråd med ansvar for asyl, innvandring og integrering er vel mer sannsynlig. Kanskje ikke dumt, men det fordrer at vedkommende statsråd evner å spre kunnskap og å få debatten ut av sidesporet Frp har lagt.

Enkeltpersoner bør også byttes ut. Dag-Terje Andersen bør i mine øyne stå øverst på den listen, som jeg har antydet over. De usynlige som ikke burde vært nettopp det, som Terje Riis-Johansen og Lars-Peder Brekk, bør også vurderes. Senterpartiet har nok minst like gode kandidater i for eksempel Marit Arnstad og Ola Borten Moe. Sylvia Brustad virker sliten og har dessuten fått seg en omdømmeknekk etter Akersaken (om enn bare delvis fortjent).

Andre igjen har kanskje godt av å bytte departement; Anniken Huitfeldt, Trond Giske, Helga Pedersen og Bård Vegar Solhjell er blant de relativt unge som bør få bredere erfaring, enten i regjering eller som parlamentarisk leder.

Men hensynet som kommer til å veie aller tyngst på statsministerens kontor er nok å treffe en balanse mellom fornyelse og kontinuitet.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar