Medmenneskelig ansvar: Valgkampens glemte tema

Det som skjer utenfor Norges grenser har vært nær sagt fullstendig fraværende i valgkampen. Nok en gang er vi oss selv nok.

For alle praktiske formål er de store nasjonale oppgavene i Norge løst. Utdanning, sykehusbehandling og andre viktige velferdsordninger til akseptabel standard er tilgjengelig for alle. At partiene går til valg på hovedsaker som kontantstøtte og fjerning av formuesskatten vitner om et vellykket samfunn.

Så er det selvsagt mye som kan bli bedre. Deler av systemet fungerer dårlig. Noen faller utenfor. Noen får ikke det de har krav på. Kriminelle fins fortsatt. Det må vi selvsagt gjøre noe med, og hvordan det skal gjøres er en viktig del av valgkampen.

Men de virkelig store spørsmålene i dag ligger i den internasjonale arena. Eva Joly illustrerte det hele godt: Hvilken mening har det å snakke om kvaliteten på veidekket i Bergen når Bergen snart kommer til å stå under vann?

Jeg kunne nevnt mange områder i tillegg til klima hvor skillet mellom nasjonale og internasjonale spørsmål er diffust. Men i dette innlegget vil jeg fokusere på det jeg mener er et svært viktig moralsk spørsmål:

Hvis vi strever etter et samfunn hvor ingen faller utenfor, hvorfor stoppe ved landegrenser fra en forgangen tid?

Takket være kommunikasjonsrevolusjonen er spørsmålet kommet nærmere oss de siste tiårene. Vi vet at hundrevis av millioner av våre medmennesker mangler grunnleggende ting som nok mat, rent vann, tilgang på utdanning eller deres menneskerettigheter blir ikke respektert. Vi har sett dem lide på TV, i aviser og magasiner.

Vi kan gjøre noe med det. Men vi gjør det ikke.

Nobelprisvinner Amartya Sen hevder i sin siste bok at det er meningsløst å diskutere hvordan et teoretisk rettferdig samfunn ser ut så lenge det er så mange åpenbare uretter i vårt samfunn. Han argumenterer derfor for å gjøre noe med disse åpenbare urettene som en måte å gjøre samfunnet mer rettferdig på. Boken, The Idea of Justice, anses av mange som den viktigste boken på nærmere 40 år i rettferdighetsstudier.

Den ekstreme globale asymmetrien i inntekt og muligheter må i høyeste grad kunne sies å være en åpenbar urett. Hvis vi mener at hvert menneske er like mye verdt, hvordan kan vi knapt diskutere en så åpenbar urett?

Den norske filosofen Jens Saugstad mener endog at statlig bistand på bakgrunn av nestekjærlighet ikke kan forsvares og sammenlikner det med å stjele fra norske innbyggere og gi det bort til andre. Det må være i nasjonens interesse eller som kompensasjon for skade, mener Saugstad.

Nå kan bistand selvfølgelig lett begrunnes ut fra både nasjonens interesse og kompensasjon for skade (se for eksempel Innvandringsdebatt og menneskesyn, Hvordan robbe en bedrift uten å bli straffet og Jan Egelands kronikk om Kongo).

Men jeg vil likevel påstå at argumentet om likeverd og sosial rettferdighet i seg selv er nok. Nasjonal kultur, stolthet og landegrenser har ikke oppstått av seg selv fordi mennesker i forskjellige land er grunnleggende forskjellige; de er i stor grad resultat av målbevisste politiske grep.

Stater er til for folket, ikke motsatt. På samme måte bør fordelene fra globalisering komme folket til gode. Statenes prinsipper om suverenitet og ikke-intervensjon i andre deler av verden må derfor modifiseres. Statenes rettigheter må balanseres med folkets rettigheter. Statenes interesser må balanseres med det globale naboskaps interesser.1

Samtidig handler dette om så veldig mye mer enn bare bistand, og det er spesielt her samfunnsdebatten er fraværende. Menneskerettigheter, deltakelse i internasjonale fora, handel og demokratisering er andre viktige elementer. Men sammenhengene er komplekse, og mange land er notorisk vanskelige å ha med å gjøre.

Nettopp derfor er det også så viktig å diskutere det.

Og for de som ikke måtte overbevises av likeverdsargumentet alene:

Vi har tjent godt på å ta del i den økonomiske globaliseringen. Fra forskning vet vi at den har redusert gapet mellom fattige og rike land som deltar i prosessen. Samtidig øker forskjellene mellom disse landene og de som faller utenfor.

De færreste av disse er demokratiske stater hvor folket kan sies å ha hatt medbestemmelsesrett til dette valget, og i mange tilfeller forsyner vestlige selskaper seg grovt av disse lands naturressurser uten å legge særlig igjen. Kapitalflyten fra fattige land til rike er beregnet til om lag ti ganger bistandsbeløpene disse landene mottar.

Systemet vi har tjent oss rike på har mange gode sider, men bidrar altså til å skape større forskjeller. I Norge ser vi på det som vår oppgave å ta oss av de som faller utenfor. Hvorfor skal andre prinsipper gjelde når systemet og utfordringen er blitt global?

Hvilket ansvar gir det oss å være så delaktig i utviklingen? Hva innebærer dette ansvaret? Hva gjør vi med det? Og hva bør vi gjøre?

Dette er spørsmål jeg savner i valgkampen.


Fotnote:
1 De siste tre setningene i dette avsnittet er lånt fra boken Globalization/Anti-Globalization av Held/McGrew (2007)

11 kommentarer:

  1. Interessant vinkel, og jeg er glad noen drar den frem! Det er såvisst et spørsmål som ikke blir stilt; sannsynligivs fordi det ikke appellerer til folks flest prioriteter; vi er utrolig flinke til å stoppe våre bekymringer ved våre egne landegrenser.

    Forøvrig; en mer teoretisk kommentar - siden du spør hvordan vi knapt kan diskutere en så åpenbar urett; hvordan begynner man? Dette er noe som bør ha engasjement på globalt nivå. Det er nemlig også en risiko involvert ved å diskutere dette innenfor våre egne landegrenser bare, og deretter ta det med oss til f.eks Eritrea, og tro at modellen vi så velmenende har utviklet vil virke. Altså; jeg er enig i at engasjementet trenges, men jeg tror involveringen trenger dialog med mange flere.

    PS; LSE? Håper du nyter London. Savner byen veldig.

    SvarSlett
  2. Takk for kommentar!

    Godt og relevant spørsmål som jeg ikke har noe godt svar på. Egentlig helt enig i alt du sier. Dette krever engasjement og dialog på globalt nivå. Men uten at et slikt engasjement har støtte fra folket vil det mangle både legitimitet og handlekraft. Og den støtten kommer dessverre ikke av seg selv; vi er avhengig av at politikere og samfunnstopper tar tak i sakene og drar med seg folket, i Norge så vel som i andre land.

    Veldig glad i London, og gleder meg til å komme i gang på LSE! Da blir det mer av denne typen spørsmål, kommer helt sikkert til å blogge mer om det :)

    SvarSlett
  3. Du skriver mye om min kronikk om bistand, men det virker som du er mer opptatt av å stemple meg enn å forstå hva jeg skriver. Du tillegger meg et syn jeg ikke kjenner meg igjen i, f.eks. at jeg fremmer det menneskesyn at man først og fremst er medlem av en stat, dernest menneske, før du klinker til med en kommentar i kjent KrF-stil: jeg fremmer et menneskesyn som "viser fullstendig mangel på empati". Det er godt det finnes så moralsk høyverdige mennesker som deg!

    SvarSlett
  4. Hei!

    Takk for at du tok deg tid til å lese innlegget. Jeg er ingen profesjonell skribent og her har det dessverre sneket seg inn øyeblikksfølelser jeg ikke kan stå for i ettertid. Det beklager jeg, og avsnittet du referer til er modifisert og fremstår nå forhåpentligvis mer saklig.

    Når det er sagt er jeg uenig i ditt resonnement, noe jeg håper kommer frem i resten av innlegget. Du argumenterer for at vi må begrunne bistand ut fra ”nasjonens interesse” eller ”kompensasjon for skade”, jeg mener likeverd og sosial rettferdighet i seg selv bør være tilstrekkelig (selv om jeg ikke er uenig i at de to elementene gir oss et ekstra ansvar og kanskje ”selger” bedre).

    Så lenge samfunnet demokratisk velger å bevilge bistandsmidler er det ingen god allegori å sammenlikne det med å stjele. Det er derimot støtte til medmennesker som uten å ha bidratt til det selv er i stor nød; litt på samme måte som vi har støtteordninger for eksempel for de som er født med handikap og ute av stand til å bidra til samfunnet, og som jo heller ikke faller innenfor noen av disse to begrunnelsene. Det handler om sosial rettferdighet, som i mine øyne må sees globalt. ”What’s in it for me” bør være sekundært når mennesker lider.

    Derfor sier jeg også i innlegget: ”Statenes prinsipper om suverenitet og ikke-intervensjon i andre deler av verden må derfor modifiseres. Statenes rettigheter må balanseres med folkets rettigheter. Statenes interesser må balanseres med det globale naboskaps interesser.” Som det kommer frem i oppfølgingskommentaren er en slik tilnærming dog helt avhengig av støtte i folket for å ha legitimitet.

    Har jeg misforstått din kronikk helt står jeg gjerne korrigert for det.

    SvarSlett
  5. Takk for at du forsøker å komme meg i møte, men det er flere ting jeg tror du har forstått.

    Det er nok fortsatt litt misvisende å si at jeg sier at bistanden må begrunnes i nasjonens interesser og i kompensasjon for skade. Min hovedtese er at den må begrunnes i rettsmoral, ikke privatmoral (veldedighet, velgjørenhet, nestekjærlighet etc), og at kompensasjon for skade er den beste kandidaten for en slik rettsmoralsk begrunnelse jeg har sett.

    Nasjonens interesser er ikke en moralsk begrunnelse i det hele tatt, og jeg har den med dels fordi det er et faktum at mye av den statlige bistanden blir og kan begrunnes slik, men også fordi jeg mener at det ikke er tilstrekkelig for å begrunne en fullstendig bistandspolitikk.

    Uansett hvordan man ser på statlig bistand, er det en klar implikasjon av det jeg sier privat bistand nettopp er basert på nestekjærlighet.

    Da kan du sikkert også forstå at jeg selvsagt er enig i at egen fordel bør være sekundært når mennesker lider. Men det er ikke dermed sagt hverken at statlig bistand kan være basert på nestekjærlighet eller at sosial rettferdighet i en (velferds)stat bare kan utvides til global rettferdighet, slik du påstår. Det krever i det minste noen (krevende) argumenter, som jeg har vondt for å se at noen av de viktigste teoriene om sosial rettferdighet (som Rawls') åpner for.

    Som akademikere har vi en plikt til å ta opp disse problemene, og ikke bare følge "hjertet". Din voldsomme reaksjon tyder på at du tror at det er til skade for bistandssaken. Men som du selv betoner er det et faktum at bistanden ikke er på den politiske dagsorden. Da er det på tide å se etter alternative begrunnelser, og et av mine poenger var at bistanden ikke oppleves som forpliktende nettopp fordi den av alle tolkes som velgjørenhet. Som jeg skrev, kan Frp bruke dette for å hevde at det da må være et spillerom for å prioritere oppgaver i Norge. Dette poenget tror jeg du overså.

    Det var veldig vanskelig å få lagt inn kommentar. Tror det er noe som ikke funker helt som det skal i bloggen din.

    SvarSlett
  6. Det skulle stå: ikke har forstått

    SvarSlett
  7. Vel talt!

    Filosofen Saugstads argumentasjon holder ikke slik du påpeker. Nasjonen (eller mer presist staten) er jo en mer eller mindre tilfeldig enhet. Vestlendingene deler jo oljen med østlendingene, hvor rettferdig er det? Dersom Vestlandet var egen stat ville ikke Østlandet få fem flate øre av oljerikdommen. Det markedet som den politiske høyresiden lovpriser gir jo ikke en grunnleggende rettferdig fordeling av samfunnets goder. Markedet er ikke noe mer rettferdig enn statsbudsjettet.

    SvarSlett
  8. Jeg er usikker på hvilken argumentasjon hos meg Konrad mener ikke holder. Min hovedtese at statlig bistand ikke er velgjørenhet, er overhodet ikke basert på noen antakelse om stater, så det kan ikke være den. Formodentlig mener han den (for min argumentasjon) mindre viktige tesen at velferdsrettigheter bare gir mening innenfor rammen av relativt velordnede stater. Men fra det faktum at dagens stater og deres grenser er et resultat av historiske tilfeldigheter, følger det på ingen måte at statene er moralsk irrelevante for spørsmålet om sosial rettferdighet. Så jeg kan ikke se at Konrad har klart å tilbakevise noe som helst.

    Utgangspunktet for min kommentar var Vidars anklager mot meg i første utgave av bloggen hans. Han har nå rettet opp det verste, og jeg sier derfor takk for meg her.

    SvarSlett
  9. Har lest kronikken din en gang til sammen med kommentaren. Jeg har nok ikke misforstått, jeg er bare grunnleggende uenig i tilnærmingen, jf. innlegget og svaret mitt ovenfor.

    Uansett er hele denne debatten på siden av hovedpoenget med denne bloggposten; nemlig at å hjelpe mennesker som mangler grunnleggende rettigheter handler om så utrolig mye mer enn bare bistand, og at en bred debatt er nødvendig både for å klargjøre hvilket ansvar vi har overfor de som faller utenfor og å finne løsninger og implementere dem. Jeg sier også noe om hvilket ansvar jeg mener vi har (og det er her jeg er dypt uenig med Saugstad).

    SvarSlett
  10. Saugstad mener "at statlig bistand på bakgrunn av nestekjærlighet ikke kan forsvares og sammenlikner det med å stjele fra norske innbyggere og gi det bort til andre. Det må være i nasjonens interesse eller som kompensasjon for skade, mener Saugstad."

    Dersom vi generaliserer denne påstanden innebærer den at bruk av oljepenger på Østlandet er tyveri fra vestlendingene. Bare når man tar staten for gitt (som naturlig enhet) kan dette vestlendingene anse dette som grunnleggende rettferdig. Bruk av oljepenger på Østlandet innebærer at man "stjeler fra vestnorske innbyggere og gir det bort til andre".

    Saugstads argumentasjon antar implisitt at ressursfordelingen i verden er fair og legitim i utgangspunktet. Den velstandsforskjellen vi ser i verden er jo dels et resultat av Vestens maktbruk i århundrer og dels et resultat av markedsmekanismer. Omfordeling gjennom bistand kan ansees som kompensasjon for den skaden Vesten har påført resten av verden. Det er heller ikke gitt at markedsmekanismen gir en legitim eller grunnleggende rettferdig fordeling. Omfordeling via markedet er også et resultat av makt og politikk, og er ikke moralsk sett noe bedre enn andre omfordelingsmekanismer. Vi har ingen fasit for hva som er en moralsk forsvarlig ressursfordeling, men når systemet skaper eller opprettholder enorme forskjeller er jeg ikke i tvil om at en del omfordeling innenfor land eller mellom land er moralsk riktig.

    Om omfordelingen skjer innenfor land (som vi har en god del av i Norge) eller mellom land er forsåvidt ett fett - landegrensene er jo tilfeldige. Forskjellen er bare at innenfor ett land skjer det gjennom et politisk system med konsensus.

    SvarSlett
  11. Det hadde nok vært en fordel om Konrad hadde lest kronikken min isteden for å basere seg på Vidars gjengivelse. Men jeg har allered antydet hvorfor argumentet om øst og vestlandet ikke holder, og går ikke videre med denne debatten her.

    SvarSlett