Et annet valg

Som nær sagt den eneste sosialdemokraten som holder unna for høyrebølgen som går over Europa talte Jens Stoltenberg til Labours landsmøte i Brighton på mandag. Han britiske kollega Gordon Brown står overfor en ganske annen valgkamp enn det Stoltenberg selv kommer fra.

Mens våre egne partier var mest opptatt av hvem som ville gi mest til de eldre, barnefamiliene eller veiene, kjemper partiene i Storbritannia om hvem som kan kutte mest i offentlige tjenester.

I Storbritannia er nemlig finanskrisen på ingen måte noen flau bris. Godt over to år etter det som begynte som ”credit crunch” er arbeidsledigheten på god vei over 8%, budsjettunderskuddet er på 12% av BNP og offentlig gjeld ventes å vokse kraftig i årene fremover.

David Cameron og de konservative var først ut med å foreskrive kutt i offentlige utgifter. Partiet, som jo er tuftet på å redusere skatter og statlig innflytelse, var tidlig ute med anklager om at Gordon Brown og Labour har satt Storbritannias økonomi over styr og at finansdepartementet i all hemmelighet planlegger kutt i 10%-klassen for å unngå at landet skal unngå konkurs.

Med det har Cameron gjort mye for å legitimere sine egne planer om kutt i nettopp 10%-klassen, og fremstiller det selvsagt som en oppgave kun de konservative kan greie å gjennomføre. Samtidig prøver partiet å fremstå som sosialt mykere enn før, og omtaler seg gjerne som de nye progressive i Storbritannia mens de mener Labour har sviktet landets middelklasse i 12 år. Og det kan han gjøre i visshet om at han lenge har hatt rundt 40% av velgerne bak seg på meningsmålingene, selv om det kanskje er mer på grunn av at velgerne er desillusjonert med Gordon Browns lederskap enn de er entusiastiske til det konservative alternativet.

Liberaldemokratene, nummer-tre partiet uten særlig makt, har vært kjent som partiet som vil både kutte skatter og øke offentlige utgifter. Enkelte mener, som Polly Toynbee, at partiet kunne hatt sin gylne mulighet ved dette valget. Med et konservativt parti som vil kutte sterkt i offentlige tjenester, og et Labour i krise, vil Liberaldemokratene kunne fremstå som et reellt og attraktivt alternativ.

Partiledelsen har imidlertid valgt en annen linje. Under partiets landsmøte i Bournemouth la Nick Clegg partiets langvarige kamp for avskaffelse av skolepenger ved universiteter på hylla, og konsentrerte seg heller om å bli troverdige på at LibDem kan kutte i offentlig sektor, ja kuttene må endog være ”savage”dyriske – mener partilederen. I stedet for å forsøke å tilby landets velgere en tredje vei [sic] og utfordre Labour landet over, velger man altså å beskytte de setene man allerede har (de fleste nåværende Libdem-representantene kjemper med konservative i sine distrikt).

Gordon Brown har så langt vært mest forsiktig, og også fått pepper for det. Han skal visstnok flere ganger ha lovet å ta ”c-ordet” – cuts – i sin munn før han endelig innrømte for et par uker siden at, jo, når Storbritannia er gjennom denne krisen, må vi kutte i offentlig sektor for å få budsjettet i balanse og unngå at gjelden vokser inn i det uendelige. Media slo det stort opp, og det er kanskje noe av årsaken til at ordet var fraværende fra hans tale til landsmøtet i går (bortsett fra da han angrep de konservatives planer), som i stedet fokuserte på nye tiltak rettet mot asosial atferd og den britiske middelklassens utfordringer.

Parlamentsvalget må avholdes innen 3. juni neste år, og alt tyder altså på at valgkampen vil handle om hvem som kan kutte mest, best og lede Storbritannia ut av sine forestående gjeldsproblemer. Mens de konservative vil krisemaksimere, kutte kraftig i offentlig sektor samtidig som de lover massive skatteletter, vil Labour fokusere på at de vil opprettholde innsatsen på kjernetjenester som utdanning og NHS, og fremstille de konservative som et parti som ikke forstår seg på finanskrisen og følgene som vil komme av umiddelbare kutt (økt sannsynlighet for å avbryte den gryende økonomiske oppgangen, som by-the-way er et resultat av vår mann Gordon Browns innsats som verdensmann).

Så spørs det om velgerne lenger hører eller tror på Gordon Brown og Labour.

2 kommentarer:

  1. Merkeleg at dei vurderer å kutte i offentlege utgifter under ein resesjon. Skulle tru at politikarane i Storbritannia hadde høyrt om motkonjunkturpolitikk. Keynes var jo trass alt britisk. Dei må då ha lært noko?

    Trudde eigentleg at Liberaldemokratane pleide å kritisere New Labour ifrå venstre, ikkje berre i utanrikspolitikken, men òg når det gjeld den økonomiske politikken. Det var vel iallfall slik det var i det førre valet.

    SvarSlett
  2. Labour vil ikke kutte ennå nettopp av årsakene du nevner, men har innrømmet at kutt må komme i fremtiden. De konservative har hele tiden vært tilbakeholden til regjeringens motkonjunkturpolitikk og bankpakker og pekt på statsgjelden, noe Brown nok vil gjenta i det uendelige frem mot valget. I landsmøtetalen sa han blant annet "The Conservative Party were faced with the economic call of the century and they called it wrong."

    SvarSlett