En demokratisk valgordning?

I etterkant av valget har både Erna Solberg og Siv Jensen påpekt at de rødgrønne ble gjenvalgt på grunn av valgordningen, ikke fordi de fikk flest stemmer. Det er riktig at opposisjonspartiene fikk flere stemmer, selv om heller ikke de oppnådde 50%. Med slike utslag er det naturlig med en ny debatt om valgordningen.

Samtidig er det viktig å påpeke at både Høyre og Frp stemte for den nåværende valgloven, som bevisst tar flere hensyn enn ren proporsjonalitet. Det er i hovedsak fire prinsipper som gjør at mandatfordelingen i Stortinget ikke er 100% proporsjonal med antall avgitte stemmer:
  1. Det er fylker som velger representanter. Et stortingsvalg er egentlig 19 separate valg, ett i hvert fylke. Hvert fylke sender så sine mandater til Stortinget i henhold til stemmegivningen lokalt. Dette gjøres for å sikre at hele landet er representert i Stortinget. Men siden de fleste fylkene bare har noen få mandater er det vanskelig for de mindre partiene å nå opp mange steder. For å kompensere for dette har vi 19 utjevningsmandater som fordeles mellom partier som får færre direktemandater enn de ville fått om Norge var én valgkrets.
  2. Arealfaktoren. Hvor mange mandater hvert fylke får sende til Stortinget avhenger ikke bare av innbyggertall, men også av fylkets areal. Dette gjør at for eksempel Finnmark har 5 mandater, mens innbyggertallet tilsier 3 mandater. Tanken bak er at distriktene skal forfordeles fordi de har stor avstand til makta og dermed mindre mulighet til uformell innflytelse enn de som bor i sentra. Dessuten er det en måte å beskytte minoriteten (landsbygda) mot å bli overkjørt av majoriteten (de store byene). På grunn av utjevningsmandatene og det faktum at flere mandater fører til bredere representasjon fra fylket har imidlertid arealfaktoren lite å si for hvor mange representanter hvert enkelt parti får på Stortinget som helhet.
  3. Styringstillegget. Selv ikke innenfor hvert fylke fordeles mandatene så nært proporsjonalt som mulig, men etter et relativt avansert system kalt St. Laguës metode. Kort oppsummert forfordeler metoden partier med veldig stor oppslutning på bekostning av de små (Hege Ulstein forklarer godt). Tanken bak er å gjøre det vanskeligere for små partier å vinne mandater og sikre et styredyktig Storting med basis i de største partiene.
  4. Sperregrensen. Denne er velkjent og sier at partier med under 4% oppslutning nasjonalt ikke får tildelt utjevningsmandater (men kan fremdeles bli valgt inn på direktemandat i individuelle fylker). De fleste land med en eller annen form for proporsjonal representasjon har sperregrense. Arsaken er at man vil unngå for stor fragmentering av parlamentet fordi dette gir dårligere styringsdyktighet (ved jevne valg må da flertallskonstellasjoner gjerne inneholde en rekke småpartier med særinteresser som spriker i ulike retninger).

Det er i hovedsak 1 og 3 som gjør at valgordningen i 2009-valget favoriserte de rødgrønne partiene ved at Arbeiderpartiet som største parti fikk flere distriktsmandater enn de ville fått om landet var én valgkrets.

Personlig ble jeg umiddelbart tiltrukket av én-mann-én-stemme-tankegangen da jeg først så den presentert – at en stemme i Oslo bør telle like mye som i Finnmark. Men så snart jeg begynte å tenke etter hvorfor det ikke er sånn, fant jeg at det nok ikke er den beste løsningen. Valgordningen må ta vare på en helhet, og flere av hensynene overfor er viktig. Målet må være å få til en enda mer proporsjonal ordning hvor man samtidig tar en del andre hensyn.

For det første er det svært viktig at hele landet er representert, og denne oppgaven kan ikke overlates til partiene alene. Forskjellige deler av landet har forskjellige behov, og stemmer deretter. Norsk lokaldemokrati er svakt i den forstand at kommunene har lite handlingsrom i forhold til både inntekter og utgifter. Systemet med flere valgkretser må derfor bestå.

Om dagens 19 fylker er den beste måten å dele inn Norge på kan diskuteres, men landet bør nok deles inn i minst 6-7 forskjellige regioner for å sikre tilstrekkelig representasjon fra hele landet. Ønsker vi en mer proporsjonal valgordning, bør det gjøres på andre måter enn å gjøre Norge til én valgkrets.

Jeg har heller ikke problemer med at bygdene har flere representanter per innbygger enn byene. Selv om bygde-Norge er tynt befolket bør de ha en minimumsrepresentasjon. Så kan det godt diskuteres hvorvidt arealfaktoren er den riktige måten å gjøre dette på, og om det nåværende forholdstallet på 1,8 per kvadratkilometer og 1 per innbygger er det beste. I tillegg må vi ha tilstrekkelig med utjevningsmandater til at dette ikke forfordeler enkelte partier.

Styringstillegget er det vesentlig vanskeligere å forsvare, til tross for at det er vanlig i de fleste land. I Norge er det etter hvert lang tradisjon for koalisjoner og andre former for samarbeid på tvers av partier. Det er derfor ingen gode grunner for at det aller største partiet skal få ekstra mandatuttelling.

Sperregrensen er også diskutabel. Å fjerne den vil riktignok innebære stor risiko for at små særinteresseparti havner på vippen i jevne valg (i følge mine beregninger ville Rødt gjort det i årets valg). Skulle vi i tillegg innført fullstendig proporsjonal representasjon ville ingen av de to ”blokkene” i det nåværende Stortinget fått flertall verken i 2005 eller i årets valg. I stedet ville Kystpartiet og Pensjonistpartiet (2005) respektive Miljøpartiet De Grønne og Pensjonistpartiet (2009) kommet på vippen. Dette gir i mine øyne urimelig stor makt til marginale partier. Likevel sliter jeg med å se at det i seg selv skal være grunn nok til å opprettholde sperregrensen så lenge folket faktisk har stemt på disse partiene. Den var for eksempel hovedårsaken til at drøye 140.000 stemmer, eller 5.3%, ble uten verdi i årets valg.

En løsning på dette kan være å beholde sperregrensen, men samtidig innføre en variant av et såkalt ”alternativ stemme”-system, som blant annet diskuteres her i Storbritannia. Da får velgerne også krysse av for et andrevalg som får dennes stemme om en stemme på førstevalget skulle vise seg bortkastet, for eksempel fordi partiet ikke nådde sperregrensen. Dette vil dessuten bidra til å senke terskelen for å stemme på små eller nye partier av frykt for å kaste bort stemmen sin; man kan jo alltids sette et av de etablerte partiene på andreplass. Et minus er selvfølgelig at det kompliserer stemmegivningen og kan forvirre velgerne til å krysse feil.

Alt-i-alt ønsker jeg en debatt om valgordningen velkommen. For at en valgordning skal ha legitimitet må den ha støtte i folket, og da er det sunt med debatt.

Premisset er at den må føres prinsipielt, og ikke i henhold til hva som måtte gavne eget parti.

5 kommentarer:

  1. Er stort sett enig med deg, og er glad for at vi ikke har denne samme uverdige debatten om valgordningen i Norge som de fikk i USA.

    SvarSlett
  2. En forbilledlig klar redegjørelse og balansert drøfting. En mann, en stemme, bør selvsagt være utgangspunktet. Men demokrati handler om mer en proporsjnalitet, man må som du sier se på helheten - det er en pakkeløsning. For egen del kan jeg tilføye at valgordningen er en viktig del av spillereglene for vårt demokrati. Spillereglene må det være mer enighet om enn andre saker som veistubber her og skatteprosenter der. Derfor bør spillereglene endres med største forsiktighet og gjennom nasjonale kompromiss, de bør ikke endres bare fordi noen ikke liker resultatet de gir. De fleste land har en eller annen form for arealfaktor og sperregrense.

    Liten ting:
    Såvidt jeg har forstått Bernt Aardal var det faktisk sperregrensen og ikke arealfaktoren som var utslagsgivende i årets valg. Det var altså alle de "bortkastede" V-stemmene (ingen utjevningsmandat) som gjorde at B-gjengen ikke fikk flertall på Tinget.

    SvarSlett
  3. Takk for kommentarer!

    Jeg tror det er styringstillegget som ga Ap mange sistemandater som var utslagsgivende. Ifølge mine beregninger ville et valg uten sperregrenser gitt 84-82 i rødgrønn favør med 2 mandater til Rødt og 1 til Pensjonistpartiet. Selv om Venstre hadde nådd 4% og Lars Sponheim vippet ut Aps sistemandat i Hordaland ville det antakelig blitt rødgrønt med 85-84; Venstre ville tatt alle sine utjevningsmandater fra borgerlig side. Ap tok mange sistemandater i arealrike fylker, men det gjorde også Høyre så usikker hvordan det hele ville slått ut uten arealfaktor.

    SvarSlett
  4. Såvidt jeg husker ville V fått 3-4 utjevningsmandater og Rødt 1-2, men det godt være at det er styringstillegget som er utslagsgivende. Ap har vel førstemandatet i alle fylker unntatt Rogaland.

    http://www.nrk.no/nyheter/innenriks/valg/valg_2009/1.6781349

    SvarSlett
  5. Konrad, jeg tror du har sett denne allerede men Bernt Aardal har simulert hvordan enkeltendringer av valgordningene ville slått ut. Dog sier hans resultater ikke noe om hvordan en kombinasjon av endringer ville slått ut, f.eks. arealfaktor 0 og uten styringstillegg; ei heller hvordan andre metoder enn St. Lagues ville slått ut.

    Men det viktige er uansett at denne valgordningen er vedtatt av et samlet Storting, slike simuleringer blir bare kuriøse (om enn interessante) i så henseende.

    SvarSlett