Asylsøkerne Siv Jensen aldri snakker om

For noen måneder siden ble det vedtatt at det nedlagte omsorgssenteret i min mormors hjembygd skulle bli asylmottak.

Bygdas Frp-ere var selvfølgelig raskt ute med leserinnlegg i lokalavisa, men stemningen på folkemøtet var stort sett positiv. Bygda, med bare 250 innbyggere, eldes og alle arbeidsplasser er velkomne. Samtidig husker mange hvor viktig støtten utenfra var i krigens dager, og vil gjerne yte noe tilbake.

Nylig flyttet de første asylsøkerne inn: Ti tenåringsgutter fra Afghanistan.

Min mormors søster bor rett over veien og ville gjerne hilse på de nyankomne. Som pensjonist har hun ikke mye å rutte med, men en plate sjokolade hadde hun med seg.

Hun ble overveldet. Aldri hadde hun sett noen bli så takknemlig for en sjokoladebit. Hun fikk klemmer og ungdommene lyste av godt humør. Gjennom tolk fikk hun også vekslet noen ord med guttene, og så trivelig ungdom kunne hun ikke huske å ha truffet på lenge, mente hun. Da hun la seg på kvelden tenkte hun at dette var en av de fineste dagene hun noen gang hadde hatt.

Et par dager senere var hun tilbake, denne gang med nystekte vafler og nyrørt jordbær- og bringebærsyltetøy. Jeg trenger vel knapt si at hun er asylantenes nye helt. Min mormors søster ble helt rørt av mottakelsen fra ungdommene, og etter en telefon til bygdas kjøpmann og alt-mulig-mann blir hun nå fast vaffelsteker én gang i uka. Råvarene sponser kjøpmannen.

Resten av bygdefolket stiller også opp. Guttene er med på fotballtrening og spiller volleyball på skolen. Når været blir bedre skal de få bli med fiskerne ut på sjøen.

Asylsøkerne har ikke bare gitt seg selv muligheten til et anstendig liv. De har også forbedret livet til mange i lokalbefolkningen.

12 kommentarer:

  1. Utolig viktig at slike historier kommer fram, og det er jo heldigvis flest av disse. Men de hørte vi lite om i valgkampen! Da ble skremselspropagandaen vektlagt!

    SvarSlett
  2. Flott historie! Tror det er mange slike. Fin blogg!

    SvarSlett
  3. Tusen takk for hyggelige kommentarer! Tror også det finnes mange slike rundt omkring, men de når dessverre ikke opp i mediebildet.

    SvarSlett
  4. Så disse guttene er ikke narkotiksmuglende voldtektsforbrytere? Pussig.

    :)

    SvarSlett
  5. Man høster som man sår. Når man først ønsker asylantene velkommen med varme hjerter i sinn og på fat så er sannsynligheten større for at de føler en motivasjon for å oppføre seg skikkelig. Blir man buret inne og mødt med en holdning om at man er en kommende kriminell som må passes på, så høster man deretter.
    Jeg støtter Venstre som sa at vi må ruste opp asylinstituttet til å klare å håndtere asylsaker korrekt og effektivt, men i mellomtiden må vi gi asylantene muligheter til å integrere seg, og kanskje gjøre noe nyttig. Man blir ikke integrert av å bli holdt fanget på et asylmottak, og jo lenger man blir holdt på siden, jo større er sjansen for at man forblir på siden

    SvarSlett
  6. Kjempefin historie! Den viser også at folk på bygda ofte har en åpen holdning til nykommere. Bygdetrollet ble nok litt forvirret!

    SvarSlett
  7. Anonym:
    Et velkjent problem. En del forebyggende tiltak skaper den type holdning og atferd som tiltak skulle motvirkes. Voila! Dermed er det bevist tiltaket var på sin plass.

    SvarSlett
  8. Konrad - de må ha hatt veldig flaks med utvalget. Ut fra Siv Jensens uttalelser er dette jo nær sagt en statistisk umulighet.

    Anonym - Helt enig, og det er et poeng som er nær sagt fullstendig oversett i mye av asyldebatten.

    Hilde-Gunn - takk!

    SvarSlett
  9. Artikkelen er interessant nok, og sitatet ovenfor utgjør kun en liten del.: http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/politikk/article3289333.ece

    Så til din post Vidar: Ikke et ondt ord om gamle damer som spanderer vafler. Det er et bra tiltak. Det jeg savner i posten din, og i kommentarene, er hverdagsrealismen. Som en person som faktisk har jobbet på mottak på et lite sted, har jeg ikke problemer med å kjenne igjen innholdet i posten.

    Virkeligheten er imidlertid ofte litt ekkel, og har en tendens til å pirke hull på slike idylliske bobler. Hva skjer f.eks. når asylsøknadene innvilges? Hvor mange av de veltilpassede asylantene blir værende der hvor folk har tatt dem til seg? Nesten ingen. Det hjelper kort og godt ikke om man steiker vafler til krampa tar en, for gullklumpene drar sin vei - uansett hvor trist lokalbefolkningen måtte synes at det er.

    Hvorfor drar de? Bildet kan sikkert være mer nyansert, men stort sett vil de til steder hvor de finner mer sammen med folk fra sin egen nasjonalitet. Dermed ender vi opp med ghettodannelser, som trekkes frem som et problem i forbindelse med integrasjonen av asylanter.

    Det er kort og godt feil at det eneste som kreves for bedre integrasjon er litt velvilje fra det norske folk. Dersom vi mener at det er et problem at enkelte steder får en så stor innvandrertetthet at det for eksempel truer skolegangen til de få norske ungene som fortsatt går på disse skolene, så er man nødt til å gjøre noe. HVA man skal gjøre, kan diskuteres, men ikke OM man er nødt til å foreta seg noe.

    Det jeg kritiserer er ikke velviljen til bestemødre og andre som bor i nærheten av et asylmottak. Snarere tvert om. Det jeg kritiserer, er ideen om at man kommer lengst ved ikke å stille krav. Skal vi få en velfungerende asylpolitikk, er det særdeles viktig at vi gjør oss klart hva det er vi vil oppnå.

    Sånn er det i resten av livet også. Fører man krig uten et klart definert mål, taper man. Driver man bank uten klare kriterier for aktiviteten, taper man penger. Hva i alle dager er det som gjør at en så voldsomt stor del av Norges befolkning later til å tro at akkurat asylpolitikken er et område som er fritatt for målstyring?

    Kanskje lyder spørsmålet ubehagelig, men jeg tror ikke svaret er så fryktelig vanskelig. Årsaken er den samme som gjør at alle andre businesser enn ens egen er letter å tjene penger i, at gresset alltid er grønnere og så videre. I ens egen bransje ser man problemene, og forstår hvorfor trærne ikke kan gro inn i himmelen. I naboens, derimot. Hadde man bare jobbet i naboens bransje, ville man blitt steinrik.

    SvarSlett
  10. Folk som ikke, eller knapt nok, har satt sine ben på et asylmottak, ser naturligvis ikke de praktiske vanskelighetene som finnes på området. Da er de veldig sårbare når den kyniske demagogen tromler frem med at ”det kun er vrangvilje som gjør at Norge ikke kan ta i mot flere flyktninger”.

    Det blir litt som en lokalpolitiker som løpes ned av en investeringsselger fra Terra Securities. Han kan overbevises om at en idé er god, for han har ikke filla muligheter til å komme med vettige motforestillinger. Jeg tror kort og godt det manglende viten som gjør at så mange nordmenn mener det er en god idé å ta i mot flere asylsøkere, til tross for at de ikke har noe klart syn på hva som bør være målet med den politikken som føres.

    Derfor vil jeg gjerne gi deg et spark for kritikken av Siv Jensen: Siv Jensen har bidratt med å rette søkelyset mot de kritiske sidene ved norsk asylpolitikk, og dermed har hun nok gjort mer for at landet kan få en velfungerende politikk på området enn noen annen enkeltstående politiker i sentrum eller på venstresida.

    Til orientering ville jeg ingenlunde bli lei meg dersom du spilte rasistkortet. Jeg har kruttet tørt. Blant annet lever jeg i et blandet ekteskap både mht. rase og religion - i tillegg til at jeg nok kanskje har drukket noen flere kaffekopper med asylsøkere enn den jevne nordmann, ettersom jeg faktisk har hatt asylsøkere som jobb i en periode. Jeg er en av dem som har tatt dem med meg på fjelltur, og som har brukt mye tid på praktisk jobbing sammen med dem.

    Mitt budskap er vel egentlig at inntil folk har satt seg litt inn i emnet, burde de holde kjeft – og i det minste holde seg for god til å være nedlatende mot folk som har synspunkter som de ikke greier å forstå. Livet er kort og godt for kort til overflatiskhet.

    Visst finnes det skarpskodde asyltilhengere. Dem ønsker jeg velkommen i debatten. Måtte de greie å fortrenge de velmenende, men akk så lallende dustemiklene som nå later til å være i flertall.

    Er det noe Norge trenger, er det en skikkelig debatt med hensyn til hva det er vi vil:
     Hvilke muligheter er strengt tatt realistiske, og hvilke er luftslott?
     Hvem er det mest viktig å hjelpe: den som har hatt råd til å reise til den norske grensa eller den som ligger og dør i et eller annet tropisk avhøl uten sjanse til å kjøpe en lokal bussbillett, og langt mindre pass og flybillett?
     Hva stiller vi opp med uønsket kulturell atferd (banking av kjerringer, barnemishandling, omskjæring, manglende likestilling)?
     Er målet assimilering eller et ”multikulturelt Norge”? I tilfelle av det siste; hva stiller vi opp når en subkultur opptrer i strid med norsk lov?

    I en slik debatt er det ikke rasistene som skal føre an. Det er heller ikke de lallende multikulturalistene. De som skal kjøre debatten er de som faktisk kan sette sammen stringente argumentrekker, basert på sunn logikk, erfaring og teori.

    Stikker vi fingeren i jorda er vi vel bare nødt til å innse at den førte politikken så langt har vært alt for mye preget av kjepphestene til de ansatte i systemet. Her er det ikke et ukjent fenomen at ansatte fører sin egen asylpolitikk, i strid med den vedtatte. Hva vi egentlig vil, annet enn et vattet "hjelpe", er det ikke mye diskusjon om.

    PS: Gjør noe godt for din bestemor: Kjøp henne Khaled Hosseinis ”Tusen strålende soler”. Det er en meget rost roman om forholdene i Afghanistan frem til Taliban ble sparket ut. Historien er spunnet rundt et par kvinneskjebner, og er ganske sterk. Dersom hun ikke allerede har lest den, vil den være en fin julegave. Det er en sånn bok som hjelper en med å forstå hva Afghanistan egentlig er for en størrelse.

    SvarSlett
  11. Og de to siste var fra samme avsender

    SvarSlett
  12. Sigurd S. sier til "Anonym":
    Du setter som premiss for dine debatanter: "stringente argumentrekker, basert på sunn logikk, erfaring og teori."
    Og byr selv på beskrivelser og påbud ala:
    - "lallende multikulturalistene"
    - "lallende dustemiklene som nå later til å være i flertall."
    - "inntil folk har satt seg litt inn i emnet, burde de holde kjeft – og i det minste holde seg for god til å være nedlatende mot folk som har synspunkter som de ikke greier å forstå. Livet er kort og godt for kort til overflatiskhet."

    Jo jo..., en samling av hva vi krever og hva vi byr på, er en gammel utfordring, men her var den stor gitt.

    SvarSlett