Et annet valg

Som nær sagt den eneste sosialdemokraten som holder unna for høyrebølgen som går over Europa talte Jens Stoltenberg til Labours landsmøte i Brighton på mandag. Han britiske kollega Gordon Brown står overfor en ganske annen valgkamp enn det Stoltenberg selv kommer fra.

Mens våre egne partier var mest opptatt av hvem som ville gi mest til de eldre, barnefamiliene eller veiene, kjemper partiene i Storbritannia om hvem som kan kutte mest i offentlige tjenester.

Noen tanker om statsrådskabalen

Som de fleste politisk interesserte har jeg tenkt litt på statsrådskabalen som snart skal legges. Jeg er ingen hodejeger og har ikke så mange forslag på navn, men jeg har noen tanker om hva Jens Stoltenberg, Kristin Halvorsen og Liv Signe Navarsete bør ha i bakhodet.

For det første ønsker jeg en miljøvernminister med bakgrunn i radikal miljøbevegelse, for eksempel Heidi Sørensen. Det vil være et betydelig signal om at regjeringen tar miljø på alvor, og samtidig en symbolsk innrømmelse av at radikalerne hadde rett og nå er det på tide å høre på dem. Selvfølgelig forutsettes det at en slik ansettelse også følges opp med politisk vilje og handlekraft på området.

Sosialistbedriften

Har du vært i London har du kanskje vært innom varehuset John Lewis på Oxford Street. Varehuset har et av Storbritannias beste merkenavn, kanskje bare slått av Marks & Spencer og BBC, og dronningen handler visstnok der. Men visste du at John Lewis er eid av sine ansatte? Ikke jeg heller, inntil The Independent skrev om det for noen uker siden.

Historien starter for 80 år siden, da John Spedan Lewis tok over driften fra sin far, som startet det hele i 1864. Han oppdaget da at han selv, hans far og hans bror tjente mer enn alle de 300 ansatte til sammen. Fra 1929 overlot han gradvis eierskapet til de ansatte. I 1950 ga han fra seg all kontroll i selskapet. Alle ansatte var blitt partnere.

Asylsøkerne Siv Jensen aldri snakker om

For noen måneder siden ble det vedtatt at det nedlagte omsorgssenteret i min mormors hjembygd skulle bli asylmottak.

Bygdas Frp-ere var selvfølgelig raskt ute med leserinnlegg i lokalavisa, men stemningen på folkemøtet var stort sett positiv. Bygda, med bare 250 innbyggere, eldes og alle arbeidsplasser er velkomne. Samtidig husker mange hvor viktig støtten utenfra var i krigens dager, og vil gjerne yte noe tilbake.

Nylig flyttet de første asylsøkerne inn: Ti tenåringsgutter fra Afghanistan.

Min mormors søster bor rett over veien og ville gjerne hilse på de nyankomne. Som pensjonist har hun ikke mye å rutte med, men en plate sjokolade hadde hun med seg.

Hun ble overveldet. Aldri hadde hun sett noen bli så takknemlig for en sjokoladebit. Hun fikk klemmer og ungdommene lyste av godt humør. Gjennom tolk fikk hun også vekslet noen ord med guttene, og så trivelig ungdom kunne hun ikke huske å ha truffet på lenge, mente hun. Da hun la seg på kvelden tenkte hun at dette var en av de fineste dagene hun noen gang hadde hatt.

Et par dager senere var hun tilbake, denne gang med nystekte vafler og nyrørt jordbær- og bringebærsyltetøy. Jeg trenger vel knapt si at hun er asylantenes nye helt. Min mormors søster ble helt rørt av mottakelsen fra ungdommene, og etter en telefon til bygdas kjøpmann og alt-mulig-mann blir hun nå fast vaffelsteker én gang i uka. Råvarene sponser kjøpmannen.

Resten av bygdefolket stiller også opp. Guttene er med på fotballtrening og spiller volleyball på skolen. Når været blir bedre skal de få bli med fiskerne ut på sjøen.

Asylsøkerne har ikke bare gitt seg selv muligheten til et anstendig liv. De har også forbedret livet til mange i lokalbefolkningen.

De store sammenhengene i utviklingsarbeidet



Det er sjelden å høre en politiker snakke så mye fornuft på 13 minutter som Eva Joly gjør i intervjuet over. Men så er hun da heller ikke noen vanlig politiker.

Få har et så klart bilde av hvordan klimautfordringer, finanskrise, korrupsjon, utvikling, internasjonale relasjoner og migrasjon henger sammen som Joly, som etter mange års kamp mot korrupsjon, de siste sju som del av bistands- og utviklingsarbeidet i Norge, nå leder utviklingskomitéen i EU-parlamentet som representant for Europe Écologie, den franske armen av De Grønne.

Se og lær.

En demokratisk valgordning?

I etterkant av valget har både Erna Solberg og Siv Jensen påpekt at de rødgrønne ble gjenvalgt på grunn av valgordningen, ikke fordi de fikk flest stemmer. Det er riktig at opposisjonspartiene fikk flere stemmer, selv om heller ikke de oppnådde 50%. Med slike utslag er det naturlig med en ny debatt om valgordningen.

Samtidig er det viktig å påpeke at både Høyre og Frp stemte for den nåværende valgloven, som bevisst tar flere hensyn enn ren proporsjonalitet. Det er i hovedsak fire prinsipper som gjør at mandatfordelingen i Stortinget ikke er 100% proporsjonal med antall avgitte stemmer:

Finanskrise- og statsministervalget



Fortsatt rødgrønt flertall og velgerflukt fra de små til de store partiene. Blant de viktigste årsakene til valgresultatet tror jeg er:

Tilbakeblikk på valgkampen

Det er én partilederdebatt igjen av valgkampen. Den blir viktig. Målingene spriker, men snittet viser knapt borgerlig flertall. Men det er så jevnt at den som greier å engasjere flest sofavelgere vinner valget.

Men før vi finner ut hvem som blir statsminister har jeg lyst til å ta et tilbakeblikk på de siste fire ukene.

Kristin Halvorsen var den eneste som rakk opp hånda da NRK lurte på om noen var enige i at årets valgkamp var tidenes kjedeligste. Jeg har ikke opplevd mange nok valgkamper til å si noe om det. Men valgkampen har ikke vært så interessant som jeg håpet den skulle bli.

En del av debattene har vært gode, med muligheter for å snakke om mer enn PR-byrå-formulerte slagord. Men det er mest av alt temaene som har gjort valgkampen til et aldri så lite antiklimaks. Mye har vært dekket, men alt annet er blitt overskygget av regjeringsspørsmålet og garantiskriving. Fokuset har stort sett vært på det såkalte borgerlige kaoset. Selv når andre saker har vært på bordet har man ofte endt opp med å diskutere hvordan de skal bli enige med sine partnere om dette etter valget, når det vitterlig er selve valget som bestemmer hvert enkelts partis gjennomslagskraft.

Medmenneskelig ansvar: Valgkampens glemte tema

Det som skjer utenfor Norges grenser har vært nær sagt fullstendig fraværende i valgkampen. Nok en gang er vi oss selv nok.

For alle praktiske formål er de store nasjonale oppgavene i Norge løst. Utdanning, sykehusbehandling og andre viktige velferdsordninger til akseptabel standard er tilgjengelig for alle. At partiene går til valg på hovedsaker som kontantstøtte og fjerning av formuesskatten vitner om et vellykket samfunn.

Så er det selvsagt mye som kan bli bedre. Deler av systemet fungerer dårlig. Noen faller utenfor. Noen får ikke det de har krav på. Kriminelle fins fortsatt. Det må vi selvsagt gjøre noe med, og hvordan det skal gjøres er en viktig del av valgkampen.

Men de virkelig store spørsmålene i dag ligger i den internasjonale arena. Eva Joly illustrerte det hele godt: Hvilken mening har det å snakke om kvaliteten på veidekket i Bergen når Bergen snart kommer til å stå under vann?

Jeg kunne nevnt mange områder i tillegg til klima hvor skillet mellom nasjonale og internasjonale spørsmål er diffust. Men i dette innlegget vil jeg fokusere på det jeg mener er et svært viktig moralsk spørsmål:

Hvis vi strever etter et samfunn hvor ingen faller utenfor, hvorfor stoppe ved landegrenser fra en forgangen tid?

Takket være kommunikasjonsrevolusjonen er spørsmålet kommet nærmere oss de siste tiårene. Vi vet at hundrevis av millioner av våre medmennesker mangler grunnleggende ting som nok mat, rent vann, tilgang på utdanning eller deres menneskerettigheter blir ikke respektert. Vi har sett dem lide på TV, i aviser og magasiner.

Vi kan gjøre noe med det. Men vi gjør det ikke.

Nobelprisvinner Amartya Sen hevder i sin siste bok at det er meningsløst å diskutere hvordan et teoretisk rettferdig samfunn ser ut så lenge det er så mange åpenbare uretter i vårt samfunn. Han argumenterer derfor for å gjøre noe med disse åpenbare urettene som en måte å gjøre samfunnet mer rettferdig på. Boken, The Idea of Justice, anses av mange som den viktigste boken på nærmere 40 år i rettferdighetsstudier.

Den ekstreme globale asymmetrien i inntekt og muligheter må i høyeste grad kunne sies å være en åpenbar urett. Hvis vi mener at hvert menneske er like mye verdt, hvordan kan vi knapt diskutere en så åpenbar urett?

Den norske filosofen Jens Saugstad mener endog at statlig bistand på bakgrunn av nestekjærlighet ikke kan forsvares og sammenlikner det med å stjele fra norske innbyggere og gi det bort til andre. Det må være i nasjonens interesse eller som kompensasjon for skade, mener Saugstad.

Nå kan bistand selvfølgelig lett begrunnes ut fra både nasjonens interesse og kompensasjon for skade (se for eksempel Innvandringsdebatt og menneskesyn, Hvordan robbe en bedrift uten å bli straffet og Jan Egelands kronikk om Kongo).

Men jeg vil likevel påstå at argumentet om likeverd og sosial rettferdighet i seg selv er nok. Nasjonal kultur, stolthet og landegrenser har ikke oppstått av seg selv fordi mennesker i forskjellige land er grunnleggende forskjellige; de er i stor grad resultat av målbevisste politiske grep.

Stater er til for folket, ikke motsatt. På samme måte bør fordelene fra globalisering komme folket til gode. Statenes prinsipper om suverenitet og ikke-intervensjon i andre deler av verden må derfor modifiseres. Statenes rettigheter må balanseres med folkets rettigheter. Statenes interesser må balanseres med det globale naboskaps interesser.1

Samtidig handler dette om så veldig mye mer enn bare bistand, og det er spesielt her samfunnsdebatten er fraværende. Menneskerettigheter, deltakelse i internasjonale fora, handel og demokratisering er andre viktige elementer. Men sammenhengene er komplekse, og mange land er notorisk vanskelige å ha med å gjøre.

Nettopp derfor er det også så viktig å diskutere det.

Og for de som ikke måtte overbevises av likeverdsargumentet alene:

Vi har tjent godt på å ta del i den økonomiske globaliseringen. Fra forskning vet vi at den har redusert gapet mellom fattige og rike land som deltar i prosessen. Samtidig øker forskjellene mellom disse landene og de som faller utenfor.

De færreste av disse er demokratiske stater hvor folket kan sies å ha hatt medbestemmelsesrett til dette valget, og i mange tilfeller forsyner vestlige selskaper seg grovt av disse lands naturressurser uten å legge særlig igjen. Kapitalflyten fra fattige land til rike er beregnet til om lag ti ganger bistandsbeløpene disse landene mottar.

Systemet vi har tjent oss rike på har mange gode sider, men bidrar altså til å skape større forskjeller. I Norge ser vi på det som vår oppgave å ta oss av de som faller utenfor. Hvorfor skal andre prinsipper gjelde når systemet og utfordringen er blitt global?

Hvilket ansvar gir det oss å være så delaktig i utviklingen? Hva innebærer dette ansvaret? Hva gjør vi med det? Og hva bør vi gjøre?

Dette er spørsmål jeg savner i valgkampen.


Fotnote:
1 De siste tre setningene i dette avsnittet er lånt fra boken Globalization/Anti-Globalization av Held/McGrew (2007)

Ommøblering

VidiBlogg har ommøblert etter å ha lært mer om lesbarhet på nett. Binkas artikkel på dette temaet anbefales på det varmeste til alle bloggere.

Den største endringen er at høyremargen er borte. Selv i duse farger var den et forstyrrende element som dro ned lesbarheten. En del av innholdet var praktisk for min egen del, men statistikken viser at svært få benyttet seg av den. Innholdet som fantes i høyre marg er derfor nå å finne i en utvidet fotnote helt nederst på hver side.

Tekstfargen er også tonet ned noe for å redusere kontrasten for øyet og hovedteksten er flyttet nærmere sentrum av skjermen.

Håper dette bidrar til bedre lesbarhet!

Inntrykk fra valgkampen så langt

Vi er halvveis i valgkampen og det er tid for litt høyst uformell synsing om valgresultatet.

Til tross for at de borgerlige i øyeblikket ser ut til å ha et knapt overtak på målingene er det jevnt – små bevegelser kan gi store mandatutslag og fortsatt rødgrønt flertall. De rødgrønne har faktisk god grunn til å være optimistiske.

Arbeiderpartiet har vært stabile med målinger på godt over 30% i lang tid. Dessuten mobiliserer partiet tradisjonelt sterkt inn mot valgdagen. Valgresultatet fra 2005 (32,7%) er så absolutt innen rekkevidde.

Regjeringspartner SV har levd med svake meningsmålinger helt siden kollapsen for fire år siden. Men til tross for en tøff start med fokus på brutte løfter, har de fått hjelp utenfra: skole og miljø er nemlig blitt valgkampens viktigste saker. Dette er saker SV har sterkt sakseierskap til, og kan bidra til å løfte partiet opp mot, og kanskje også over, valgresultatet fra 2005 (8,8%).

Senterpartileder Liv Signe Navarsete har imponert i partilederutspørringene – hennes ”du skal ha ganske god fantasi for å relatere odelsloven til fraflytting” i svar til Pål T. Jørgensens merkelige spørsmål er ett av valgkampens høydepunkter så langt. Hun sliter imidlertid med å komme til i mange debatter, og siden Sp i bunn og grunn er et interesseparti er det vanskelig å se for seg noe annet enn et resultat på 6-tallet.

Venstre har vært i vinden med Lars Sponheims garantier mot å støtte en regjering med Frp. Sponheim vet godt at slikt gir oppmerksomhet og det er vel knapt noen hemmelighet at Venstre med dette ønsker å tiltrekke seg de som ønsker regjeringsskifte, men liten innflytelse til Frp. Lykkes de er potensialet stort, og Venstre vil kunne bli et av valgets vinnere. Greier de ikke å overbevise velgerne om at de vil holde garantien, kan det bli en tung valgnatt. Alt mellom fire og åtte prosent er mulig.

KrF går til valg på kontantstøtte, kristen formålsparagraf i barnehage og endring av ekteskapsloven. Med Bondevik og Svarstad Haugland ute er partiet igjen blitt et særinteresseparti for konservative kristne. Det er vanskelig å se hvordan de skal greie særlig annet enn å forsvare resultatet fra sist på svake 6,8%; mest sannsynlig vil KrF gå noe tilbake.

Høyre er kanskje det partiet som er kommet best ut i valgkampen så lang. Erna Solberg har, fullt fortjent, fått gode kritikker for sine TV-opptredener og skatt og skole er ønsketema for partiet. Regjeringsspørsmålet har nok mindre å si enn noen tror, og greier Høyre samtidig å hente noen av Frp-velgerne som er opptatt av ansvarlig økonomisk politikk kan dette bli et meget godt valg for Høyre. Går alt deres vei er et resultat opp mot 20% ingen umulighet, men 16-18% er kanskje mest realistisk.

Fremskrittspartiet gikk inn i valgkampen nær fullt mobilisert, og har heller ikke fått noen god start på valgkampen. Men mest av alt er det vanskelig å si hvordan velgerne reagerer på ”nye”, avbalanserte Siv Jensen og partiets kraftig modererte agenda (som jeg har skrevet om tidligere). Det er tvilsomt om partiet har særlig oppside fra hvor de står nå, mens nedsiden kan være betydelig hvis strategien mislykkes. Sluttresultatet kan bli alt fra 17-18% til 25-26%, men mest sannsynlig et sted rundt eller i overkant av 2005-resultatet.

Alt i alt er de rødgrønne fullstendig avhengig av et godt Ap-valg for å kunne fortsette; Ap må antakelig minst matche resultatet fra 2005, helst gå litt frem. Mister de oppslutning, forsvinner mange av sistemandatene de vant i 2005. Ironisk nok kan faktisk SV-fremgang være med på å felle de rødgrønne dersom disse velgerne kommer fra Ap; en eventuell SV-fremgang vil nemlig gi SV mindre mandatgevinst enn hva Ap mister.

På borgerlig side er det vesentlig mer åpent, spesielt blir det interessant å følge styrkeforholdet mellom Høyre og Frp i innspurten, og å se om Venstre lykkes i å hente velgere som verken ønsker de rødgrønne eller Frp.