Innvandringsdebatt og menneskesyn

Jeg er ikke så veldig bekymret for hva som vil skje med Norge dersom Fremskrittspartiet skulle komme til makten etter valget; til det er partiene de trenger støtte fra for ansvarlige. Jeg er vesentlig mer bekymret over at en så stor andel av Norges befolkning går god for menneskesynet partiet fremmer.

Mitt utgangspunkt er at alle mennesker, uavhengig av hvor de måtte være født, har rett til å oppsøke et bedre liv for seg og sine. Jeg forstår selvsagt også at vi må ha visse regler for migrasjon som ikke i for stor grad avviker fra landene rundt oss, blant annet for å forhindre sammenbrudd i velferdssystemer og sosiale strukturer som er byd opp over lang tid. Det er vel heller ingen som er uenige i at kriminelle må lukes ut og være opphavslands ansvar, slike norske kriminelle er Norges ansvar.

Det er viktig å huske på at migrasjon mer enn noe annet er et symptom på ulikhet. De fleste migrerer ikke fordi de vil, men fordi de ikke ser noe annet valg. Årsakene varierer stort, for eksempel kan det være på grunn av krig, forfølgelse eller fattigdom. Mange forlater alt de har og risikerer livet i jakten på et bedre liv. I lys av vår tids kommunikasjons- og transportmidler, er det også grunn til å tro at stadig flere vil se migrasjon til velstående land som et alternativ dersom de ikke ser håp til utvikling i eget land.

Jeg pleier å tenke at det i hovedsak finnes to måter å redusere uønsket migrasjon på.

Den første er å gjøre det vanskeligere og mindre attraktivt å innvandre til landet. Tiltak kan være strengere asylpolitikk, dårligere behandling under søknadsperioden og stigmatisering av innvandrere og utlendinger generelt. Målet er å skape en mur rundt landet som er så høy at de som ønsker seg dit gir opp og enten blir i hjemlandet eller søker seg til et annet land med en mer positiv innstilling til innvandring.

Den andre tilnærmingen er å gjøre det mer attraktivt å bli i hjemlandet, slik at behovet for migrasjon opphører. Det er mange måter å bidra til dette på.

Direkte bistand, for eksempel til helse og utdanning, er en viktig komponent. Å legge til rette for økonomisk vekst gjennom handel og for eksempel mikrokreditt er en annen. Å sørge for at internasjonale selskaper betaler en rettferdig skattesats til fattige land er et tredje. Nyere forskning er også positivt innstilt til utflyttingens effekt på utvikling i hjemlandet, ikke minst på grunn av remisseeffekten (at utvandrede innbyggere sender penger tilbake til familie i hjemlandet).

EU har vist at en slik tilnærming ikke trenger å gå på bekostning av de rike landene. Bistand (EU-overføringer) og liberalisering av handel og landegrenser har vært viktige bidrag til den kraftige velstandsveksten i Irland og sør-Europa, og senere øst-Europa, de siste tiårene.

Polen er kanskje det tydeligste eksempelet på at utvikling i hjemlandet reduserer utflytting. Da grensene ble åpnet i 2004 eksploderte antallet polske innvandrere i EU/EØS-området. Men etter hvert som den polske økonomien fortsatte å vokse i raskt tempo, mens den økonomiske veksten i mottakerlandene avtok fra 2007, begynte mange å flytte tilbake til Polen. I februar 2008 rapporterte britiske myndigheter at antallet polakker som forlot landet var høyere enn antallet som ankom.

Hvilket understreker hovedpoenget: De fleste migrerer ikke fordi de vil, men fordi forskjellen i muligheter er så store at de ikke ser noe annet valg. Så snart et visst velstandsnivå er oppnådd, avtar emigrasjonen; mange vil sågar vende tilbake til hjemlandet.

Norsk innvandringsdebatt er i mine øyne altfor rettet mot metode én, altså å øke barrierene for å komme inn til landet. Det kan vi nok ”takke” Frps utrettelige innsats over de siste tiåra for, selv om debatten ikke er ulik den vi ser i mange andre land. Kanskje er Norge tjent med det på kort sikt; færre innvandrere og asylsøkere gir lavere kostnader knyttet til både mottak, vurdering, utsending og integrering.

Men hva med de som flykter og finner at landegrense etter landegrense er stengt for dem? Kan vi leve med å sende dem tilbake der de kom fra, i visshet om at mange av dem har vært villige til å risikere livet for å komme bort derfra?

Er det et menneskesyn vi fremdeles ville stått for om det var vi som stod på den andre siden av grensen?

3 kommentarer:

  1. Denne kommentaren har blitt fjernet av en bloggadministrator.

    SvarSlett
  2. Jeg synes at du skulle snu tingene rundt. Hvis du hadde en dødsdom hengende over deg; ville du da kødde med systemet i det landet hvor du fikk asyl? Når en del asylanter driter så høyt og flott i hvordan nordmenn flest vil at de skal oppføre seg, så kan det vel reelt bare bety ett av to: at trusselen mot deres li ikke er reell, eller at de har gjennomskuet systemet så totalt at de forstår at de ikke har noe å frykte hvis de gjør som det passer dem?

    Uansett er ingen av disse mulighetene noen fjær i hatten for norsk asylpolitikk, som den har vært ført frem til i dag.

    Faktisk har vel den snillistiske politikken som har vært ført gjort det langt verre for de som har kommet enn nødvendig. Hadde kravene vært der, og blitt håndhevet strikt, ville det kort og godt ikke vært noe grums å fiske i.

    Det valget som kommer nå - du har vel forhåndsstemt? - handler blant annet om hvorvidt den galskapen vi har sett på asylområdet skal få fortsette.

    Hiv de dumme slagordene over bord, og formuler dine egne tanker om hva du vil ha. Personlig mener jeg f.eks. at multikulturalisme er pisspreik, og at assimilasjon er et mål. Det finnes massevis av avskyelige kulturelle aspekter i verden, og at vi i toleransens navn skulle ønske slike velkomne til Norge, er etter mitt syn feil.

    Å stemme for en fortsatt rødgrønn regjering er en endossering av at den førte politikken har vært OK. Tror du at denne har gitt grobunn for mer eller mindre rasisme?

    Det er tross alt totalt umulig å påtvinge noen toleranse.

    SvarSlett
  3. Litt av poenget her er jo at de aller, aller fleste faktisk ikke får asyl, men sendes tilbake til det landet de har ofret svært mye, kanskje alt, for å komme bort fra. Hva gir oss denne retten? Og ville vi fremdeles hatt samme synspunkt om vi stod på den andre siden, eller er det et standpunkt vi har fordi det er behagelig for oss selv og vår levemåte?

    Assimilering er en litt annen debatt som går på integrering, ikke migrasjon, men uansett: Hvordan kan vi forsvare assimilasjon? De fleste av de som kommer hit verken har gjort, eller vil gjøre, noe galt. Nå er jeg på ingen måte kulturrelativist, men jeg kan ikke fatte og forstå hvorfor vi skal behandle folk med en annen opprinnelse enn oss selv annerledes. Utover at alle må forventes å følge gjeldende lover og regler, kan jeg ikke se hvordan vi kan tvinge folk, verken nordmenn eller innvandrere, til verken det ene eller det andre. Legge til rette for, ja, men ikke tvinge. At en stor andel innen en gruppe statistisk sett skaper problemer, gir oss ikke rett til å behandle hele gruppen som én og ta fra dem verdighet, som jo å påtvinge noen en kultur og væremåte faktisk er.

    SvarSlett