Innvandringsdebatt og menneskesyn

Jeg er ikke så veldig bekymret for hva som vil skje med Norge dersom Fremskrittspartiet skulle komme til makten etter valget; til det er partiene de trenger støtte fra for ansvarlige. Jeg er vesentlig mer bekymret over at en så stor andel av Norges befolkning går god for menneskesynet partiet fremmer.

Mitt utgangspunkt er at alle mennesker, uavhengig av hvor de måtte være født, har rett til å oppsøke et bedre liv for seg og sine. Jeg forstår selvsagt også at vi må ha visse regler for migrasjon som ikke i for stor grad avviker fra landene rundt oss, blant annet for å forhindre sammenbrudd i velferdssystemer og sosiale strukturer som er byd opp over lang tid. Det er vel heller ingen som er uenige i at kriminelle må lukes ut og være opphavslands ansvar, slike norske kriminelle er Norges ansvar.

Det er viktig å huske på at migrasjon mer enn noe annet er et symptom på ulikhet. De fleste migrerer ikke fordi de vil, men fordi de ikke ser noe annet valg. Årsakene varierer stort, for eksempel kan det være på grunn av krig, forfølgelse eller fattigdom. Mange forlater alt de har og risikerer livet i jakten på et bedre liv. I lys av vår tids kommunikasjons- og transportmidler, er det også grunn til å tro at stadig flere vil se migrasjon til velstående land som et alternativ dersom de ikke ser håp til utvikling i eget land.

Jeg pleier å tenke at det i hovedsak finnes to måter å redusere uønsket migrasjon på.

Den første er å gjøre det vanskeligere og mindre attraktivt å innvandre til landet. Tiltak kan være strengere asylpolitikk, dårligere behandling under søknadsperioden og stigmatisering av innvandrere og utlendinger generelt. Målet er å skape en mur rundt landet som er så høy at de som ønsker seg dit gir opp og enten blir i hjemlandet eller søker seg til et annet land med en mer positiv innstilling til innvandring.

Den andre tilnærmingen er å gjøre det mer attraktivt å bli i hjemlandet, slik at behovet for migrasjon opphører. Det er mange måter å bidra til dette på.

Direkte bistand, for eksempel til helse og utdanning, er en viktig komponent. Å legge til rette for økonomisk vekst gjennom handel og for eksempel mikrokreditt er en annen. Å sørge for at internasjonale selskaper betaler en rettferdig skattesats til fattige land er et tredje. Nyere forskning er også positivt innstilt til utflyttingens effekt på utvikling i hjemlandet, ikke minst på grunn av remisseeffekten (at utvandrede innbyggere sender penger tilbake til familie i hjemlandet).

EU har vist at en slik tilnærming ikke trenger å gå på bekostning av de rike landene. Bistand (EU-overføringer) og liberalisering av handel og landegrenser har vært viktige bidrag til den kraftige velstandsveksten i Irland og sør-Europa, og senere øst-Europa, de siste tiårene.

Polen er kanskje det tydeligste eksempelet på at utvikling i hjemlandet reduserer utflytting. Da grensene ble åpnet i 2004 eksploderte antallet polske innvandrere i EU/EØS-området. Men etter hvert som den polske økonomien fortsatte å vokse i raskt tempo, mens den økonomiske veksten i mottakerlandene avtok fra 2007, begynte mange å flytte tilbake til Polen. I februar 2008 rapporterte britiske myndigheter at antallet polakker som forlot landet var høyere enn antallet som ankom.

Hvilket understreker hovedpoenget: De fleste migrerer ikke fordi de vil, men fordi forskjellen i muligheter er så store at de ikke ser noe annet valg. Så snart et visst velstandsnivå er oppnådd, avtar emigrasjonen; mange vil sågar vende tilbake til hjemlandet.

Norsk innvandringsdebatt er i mine øyne altfor rettet mot metode én, altså å øke barrierene for å komme inn til landet. Det kan vi nok ”takke” Frps utrettelige innsats over de siste tiåra for, selv om debatten ikke er ulik den vi ser i mange andre land. Kanskje er Norge tjent med det på kort sikt; færre innvandrere og asylsøkere gir lavere kostnader knyttet til både mottak, vurdering, utsending og integrering.

Men hva med de som flykter og finner at landegrense etter landegrense er stengt for dem? Kan vi leve med å sende dem tilbake der de kom fra, i visshet om at mange av dem har vært villige til å risikere livet for å komme bort derfra?

Er det et menneskesyn vi fremdeles ville stått for om det var vi som stod på den andre siden av grensen?

Siv Jensens tveeggede sverd

Etter 15 år med møysommelige forberedelser ser Fremskrittspartiet endelig regjeringslyset i enden av tunnelen. Transformasjonen til et stuerent parti ”for folk flest” skal fullbyrdes med regjeringsdeltagelse. Siste etappe på veien: Moderering av ekstreme standpunkter de likevel ikke får gjennomslag for i regjering.

Siv Jensen overrasket flere enn NRKs programledere da hun i tirsdagens utspørring gikk tilbake på flere av Frps tidligere standpunkter og uttalelser. Frislipp av alkoholsalg på blant annet bensinstasjoner ble til ”mål om vinsalg i butikk i løpet av neste periode”, entusiastisk ja til aktiv dødshjelp ble til ”vi har tatt et prinsipielt standpunkt for, men må utrede i neste periode” og partiets benektelse av menneskeskapte klimaendringer ble til ”vi skulle gjerne vært med på klimaforliket, men ble ikke invitert”. I debatt med Jens Stoltenberg i morges, fortsatte Jensen med modereringen av Frp-standpunkter.

Forandringen i Siv Jensens fremtreden er minst like tydelig. Aggressiviteten og sinnataggen er borte til fordel for en vesentlig roligere og mer avbalansert utgave. Kun når hun er ute på glattisen, som i klimaspørsmål eller spørsmål om hvordan hun skal finne samarbeidspartnere, aner vi at hun fremdeles kan bli litt irritert.

Begge deler er selvfølgelig del av en åpenbar strategi; partiet forsøker å fremstå som mer moderat for å tekkes velgere som er usikre om de tør å stemme på dem, og for å gjøre seg mer spiselig for Venstre og KrF.

Det er en strategi som kan betale dem godt valgdagen, men er samtidig ikke uten risiko.

Frp satser med dette på at partiets opprinnelige kjernevelgere er blitt så lojale at de kommer til å stemme på dem uansett. De satser på at de som hadde stor sans for Siv Jensens indignasjon og engasjerte tone fortsatt vil stemme på avbalanserte statsminister-Siv. De satser på at de som stemte Frp på grunn av partiets klare, nærmest vulgære tale fortsatt vil stemme på politikersnakk-Siv. De satser på at de som stemte Frp på grunn av partiets kompromissløse tone og status som annerledesparti fortsatt vil stemme på kompromissklare Siv som modererer standpunkt etter standpunkt.

SV gikk gjennom en liknende prosess foran valget i 2005; få har vel glemt den episke kollapsen som fulgte. Vi husker også hvordan det gikk da Arbeiderpartiet prøvde å dreie sin politikk mot høyre i 2001. Det er ikke alltid velgerne blir med når politikken endres den siste tiden inn mot valget.

Ikke dermed sagt at Frp ikke vil lykkes. De har etter hvert en stor gruppe lojale velgere. Lykkes de, kommer de antakelig i regjering.

Men får ikke partiet valgkampen inn i sitt spor, og det blir flere avisoverskrifter av typen som fulgte NRK-utspørringen, kan strategien fort vise seg å bli et tveegget sverd for Siv Jensen og Fremskrittspartiet.