Høyre undervurderer sine velgere

Høyredebatten har rast i Dagens Næringslivs spalter i sommer; bakgrunnen er selvfølgelig at Høyre i lengre tid har hatt stø kurs mot et nytt katastrofevalg. Jeg burde selv være midt i Høyres målgruppe: Velutdannet (sågar innen økonomi), fartstid fra finansbransjen og over gjennomsnittlig inntekt. Men også jeg er langt fra å la meg begeistre. I dette innlegget forklarer jeg hvorfor.

Nå er hovedårsaken ideologisk. Men partiet burde likevel vekke min interesse på mange områder, og utfordre meg på andre. Det gjør de ikke. Og de burde være intellektuelt ledende, i den grad et slik uttrykk kan forsvares i politikken. Det er de heller ikke.

Nå er de ikke alene. Faktisk vil jeg påstå at det bare er tre interessante partier i norsk politikk for tiden: Arbeiderpartiet, Venstre og Fremskrittspartiet. Men dette innlegget handler altså om Høyre.

Fra mitt ståsted er det i hovedsak tre ting som skuffer meg med dagens Høyre.

For det første undervurderer de sin egen velgergruppe.

Høyres politikk appellerer i utgangspunktet til næringsdrivende og velutdannede arbeidstakere. Dette er mennesker som stort sett er mer enn kapabel til å ha to tanker i hodet samtidig og forventer å ikke bli avspist med lett politisk retorikk. Når Erna Solberg og Jan Tore Sanner innleder valgkampen med på invitere TV2 på bollebaking under slagordet ”Det blir andre boller med Høyre”, blir det aller mest flaut. La Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet kjempe om å være mest folkelig; det er en konkurranse Høyre verken kan eller bør vinne.

Et annet godt eksempel på denne undervurderingen er det siste utspillet i skoledebatten. Jeg har fremdeles til gode å finne ett eneste godt fundamentert argument for forslagene. Faktisk henfaller Torbjørn Røe Isaksen i sin blogg til utsagn fra tilsynelatende tilfeldige enkeltpersoner for å forsvare forslagene. Og Ine Marie Eriksen Søreides utsagn om at hun håper forslaget ”kan gjøre at heltene i samfunnet blir kunnskapsbærerne og at det å gjøre det bra i matte blir kult” faller på sin egen urimelighet så lenge hun ikke presenterer så mye som ett eneste argument for hvorfor forslagene vil virke i den retningen. Hvorfor tilsmusse debatten rundt det som faktisk har potensiale til å være en svært god sak for høyresiden med et så tåpelig og dårlig begrunnet forslag?

Mitt andre ankepunkt går på fokus, eller mangel på sådan. Uavhengig av hva Erna Solberg måtte si fremstår partiet som FrP light med muligheter til å forhandle sine standpunkter i begge retninger, alt ettersom hvem de kan komme i regjering med etter valget. Men som Victor Norman argumenterer for er det overhodet ingen grunn til at så skal være tilfelle. Jeg siterer:

I det øyeblikk man ser i litt andre retninger enn langs den tradisjonelle høyre-venstreaksen, er forskjellene mellom Høyre og Frp så store at de to nesten er ytterpunkter i det politiske landskapet. Det gjelder i grunnleggende menneskesyn, hvor Frp systematisk omtaler og behandler folk ut fra gruppetilhørighet (eldre, innvandrere, muslimer, homofile), mens Høyre like systematisk insisterer på den enkeltes rett til å bli sett og behandlet som individ. Det gjelder i utenrikspolitikk, hvor Høyre står som den tydeligste tilhenger av åpenhet, fri handel og forpliktende internasjonalt samarbeid (inklusive EU-medlemskap), mens Frp lefler med småbrun nasjonalisme. Det gjelder i miljøvern, hvor Høyre (ikke minst takket være Børge Brende) har vist at bevaring av klima og naturmiljø er god konservativ politikk, mens Frp er talerør for misfornøyde bilister.

Artikkelen, hvor Norman også kommer med et spark til Arbeiderpartiets valg om å gjøre FrP til hovedmotstander i valgkampen, anbefales i sin helhet.

Høyre skal ha ros for sitt forsøk på å få frem EU-saken, en mulig vinnersak for partiet. Men også der mangler de trøkk. Hva med å gjøre den til det den er: vår desidert viktigste utenrikssak? Hva med å gripe muligheten til å ta ja-velgerne når Arbeiderpartiet er bundet på hender og føtter og FrP knappest vil ta i spørsmålet med klypetang?

Disse spørsmålene bringer meg til punkt tre: Høyres lederskap.

At Høyre ikke makter å være tydelig nok og ikke har en strategi tilpasset egen velgergruppe er et ansvar som hviler på partiledelsen. Som jeg tidligere har skrevet fremstår Høyres nåværende ledelse som blottet for både troverdighet og tyngde.

Dessuten kan sterke lederskikkelser i seg selve skape entusiasme og oppslutning; ett eksempel på det er KrF under Kjell Magne Bondevik og Velgerd Svarstad Haugland. Ingen vil vel påstå at Erna Solberg og Jan Tore Sanner er kapabel til slikt. Dette blir spesielt synlig i et parti med sterke navn utenfor partiledelsen som Kristin Clemet, John G. Bernander og Børge Brende.

På den andre siden fører ikke nødvendigvis svake lederpersonligheter til dårlig oppslutning på valgdagen. Men sammen med de andre faktorene utgjør de en kombinasjon som vil gjøre valgkampen svært vanskelig for Høyre.

Men minst like viktig: Heller ikke samfunnsdebatten er tjent med at Høyre senker seg ned på andre partiers lettvinte retorikk. Partiet appellerer til en velgergruppe som tillater at man har to tanker i hodet samtidig. Vi trenger at Høyre er med på å bidra til en mer dyptgående og kunnskapsbasert samfunnsdebatt.

For hvis ikke kunnskapspartiet Høyre gjør det, hvem vil?