Statsminister i trøbbel

The truth is that there is no vision from Brown, no plan, no argument for the future and no support. The public see it. His party sees it. The cabinet must see it too, although they are not yet bold enough to say so. Labour has a year left before an election; its current leader would waste it. It is time to cut him loose

Sitat: Guardians forside onsdag. (Les hele lederartikkelen sitatet er hentet fra)

Situasjonen har ikke bedret seg nevneverdig siden Guardian, en av Labours sterkeste støttespillere i media, krevde Gordon Browns avgang tidligere denne uken. Flere ministere har gått av, enkelte i forsøk på å presse Brown til å slutte, andre lojale til det siste. Den planlagte omrokkeringen i regjeringen ble i stedet en reaktiv tetting av hull etter hvert som ministrene forsvant. Labour gjorde en av sine dårligste valg i torsdagens lokal- og EU-valg.

Støtte fra de som antas å kunne ta over ledervervet, som Alan Johnson, Harriet Harman og David Milliband, har imidlertid gjort at Brown inntil videre fortsatt sitter. Dog: Sterkt svekket fra en allerede svak posisjon.

Guardian treffer spikeren på hodet når de sier at Brown mangler både visjoner og planer. Han er en god problemløser, noe finanskrisen har vist til fulle, men ingen visjonær leder og fullstendig uten dømmekraft på områder som opptar velgerne. Et godt eksempel på det siste er den pågående refusjonsskandalen. På tross av at misbruket ser ut til å ha vært verre blant konservative, er det Labour som har fått mest tyn i media, mye på grunn av Browns tilsynelatende manglende evne til umiddelbar handling (han satte ned en kommisjon).

Legg til manglende legitimitet i velgernes øyne (han skrev ikke ut nyvalg da han tok over etter Tony Blair midt i en parlamentsperiode) og tvil om støtte i eget parti og det blir vanskelig å forstå hvorfor Brown tviholder på statsministerposten – i alle fall hvis han setter partiets beste foran seg selv.

Men når det gjelder det siste er han ikke alene. Det er noe trist og egenrådig over oppførselen til mange Labourpolitikere om dagen. Samtidig som det er tydelig at store deler av partiet ønsker ny leder, ønsker ingen å stå frem som alternativ til statsministeren. En kan spørre seg hva hensikten er ved å så tvil om egen leder om man ikke kan legge frem et kredibelt alternativ – vil det ikke da bare bidra til å svekke partiet ytterligere?

Faktisk begynner det å tegne seg et bilde av politikere som er mer opptatt av å isolere eget omdømme fra Gordon Browns og Labours fall enn av partiets politiske prosjekt, fra kommunalminister Hazel Blears som tilsmusset av sin rolle i refusjonsskandalen trakk seg dagen før lokal- og EU-valg til Caroline Flint som tar skittentøysvasken om Browns kvinnesyn offentlig og backbenchere som forsøker å samle nok underskrifter til å kaste statsministeren.

I det hele tatt ser det ut som Labour er i ferd med å gå i oppløsning. Det er synd. En konservativ vil etter all sannsynlighet lette kårene for sine venner i finansverdenen når de må strammes inn, og samtidig svekke vilkårene for de som er mest sårbare i kjølvannet av finanskrisen.

Det er sannsynligvis ingen som er bedre kvalifisert til å lede Storbritannia gjennom finanskrisen enn Gordon Brown. I etterpåklokskapens lys gjorde han mange feil i åra som finansminister, men han har vist handlekraft av det sjeldne siden finanskrisen tok til, og har tatt til orde for en rekke viktige elementer som internasjonal regulering. Kanskje er det nettopp denne overbevisningen om at han er beste mann til jobben slik situasjonen er nå som holder ham fast til statsministerstolen.

Men dessverre er det ikke lenger nok for en politiker å føre politikk. Kanskje er det derfor bedre for Labour om Brown overlater roret til noen andre, som kanskje ikke er like godt kvalifisert, men likevel har større mulighet til å sikre fem nye år med Labourstyre etter valget i 2010.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar