Paul Krugman om finanskrisen (2/3)

Det var lite revolusjonerende fra Paul Krugman i dag to av forelesningsserien ”The Return of Depression Economics”, men Princeton-professoren ga et greit sammendrag av krisen og kom også med et par gode poenger om utfordringer fremover. (Les del 1.)

Når det gjelder årsaken til krisen er Krugman på linje med de fleste. Husboblen, som følge av lave renter og store betalingsoverskudd i land som Kina, Japan og Tyskland (og Norge), er selvsagt sentral. Fremveksten av skyggebanksystemet, som gjorde det de kunne for å unngå kapitalkrav og reguleringer under dekknavnet finansiell innovasjon, er en annen. (Mens mange tror vi ikke har hatt ”bank runs” og bankkonkurser som vi hadde i depresjonen på 30-tallet påpekte Krugman at vi faktisk har hatt det nå også, det er bare at bankene ikke ser ut som banker lenger.) Det tredje hovedpunktet er den store økningen i gjeld hos husholdninger som gjør de sårbare i et miljø med fallende priser på eiendelene (altså hus), spesielt siden tvangssalg fører til enda større press på prisene til å falle.

Krugman var også forundret over at verden ikke ser ut til å ha tatt særlig lærdom av Asia-krisen på 90-tallet, som var nær sagt identisk med det som nå skjer i mange land. Samtidig pekte han på hvor vanskelig det er å modellere gjeld i økonomiske modeller. Långiving passer nemlig ikke inn i en vanlig tilbud/etterspørselsmodell siden det er tak på hvor mye lån en kan få (avhengig av sikkerhet, betalingsevne, etc.). Problemet oppstår når dette taket stadig heves; det mest opplagte eksempelet på heving av dette taket er selvfølgelig deregulering av finansmarkedene. Som kjent har dette fenomenet pågått mer eller mindre siden Ronald Reagan og Margaret Thatcher tok makten omtrent samtidig i USA og Storbritannia.

Kveldens mest interessante poeng var imidlertid at resesjoner ser ut til å ha endret form de siste 20-25 åra. Resesjoner ender nemlig ikke lenger slik de pleier. Mens resesjoner frem til midten av 80-tallet i stor grad ble etterfulgt av rask sysselsettingsvekst, har resesjonene siden vist en annen trend: Arbeidsledigheten biter seg fast.

Sysselsetting 1965-87
(resesjoner i grått)


Sysselsetting 1987-
(resesjoner i grått)


Kilde: Krugmans forelesningsnotater

To eksempel: I resesjonen som startet rundt 1981 falt sysselsettingen raskt til den nådde bunnpunkt etter ca. 15 måneder. Men allerede et knapt år senere var sysselsettingen tilbake på samme nivå som før resesjonen. I 2001 falt sysselsettingen saktere, men lengre – i to hele år fra starten av resesjonen. Og veien tilbake var like lang: først fire år etter starten på resesjonen var sysselsettingen tilbake på samme nivå.

Dette mønsteret gjentar seg i resesjoner før og etter 1985. Resesjonene før 1985 ble fulgt av en rask tilbakekomst til arbeidsmarkedet for de som mistet jobbene sine. Etter 1985 fortsatte imidlertid sysselsettingen å falle lenge etter at resesjonen offisielt var avsluttet, og når den først begynte å stige igjen skjedde det sakte.

Noe gjør altså at arbeidsmarkedene nå er svakere i en lengre periode enn før.

Krugman bød på følgende forklaring:

For det første var rentenivået vesentlig høyere ved starten av resesjoner før 1985; dette gjorde at man kunne bruke en aktiv pengepolitikk (sette ned renta) uten å havne i likviditetsfella.

For det andre handlet sentralbankene annerledes i forkant av resesjonene før 1985. Årsaken til disse resesjonene var nemlig galopperende inflasjon. I respons til det økte sentralbanken rentenivået, som igjen førte til resesjon. Denne varte til arbeidsledigheten hadde økt nok til at inflasjonsfaren i hovedsak var over og sentralbanken kunne senke renta igjen.

Etter 1985 har vi i stedet sett lange boom-perioder som aldri førte til særlig høy inflasjon men i stedet kollapset under sin egen vekt (tenk dotcom-bobla i 2001 eller boligmarkedet nå). I forsøk på å gjøre resesjonene mildere senket sentralbankene renta for å stimulere etterspørselen. Dette har ført til at vi har gått inn i resesjonene med et lavere rentenivå, som har lagt begrensninger på pengepolitikken; faren for å havne i likviditetsfella er høyere. Samtidig faller gjerne inflasjonen så mye at også den bidrar til å gjøre ting verre.

Paradoksalt nok har ”seieren over inflasjonen” gjort oss i dårligere stand til å takle økonomiske nedgangstider.

Avslutningsvis stilte Krugman et mer praktisk spørsmål: Hvordan har andre land kommet seg ut av finanskriser? Kan vi lære noe av dette?

Svaret er imidlertid ikke oppløftende: Historien viser at vendepunktene for land som har opplevd finanskrise er være eksportledet. Ikke særlig nyttig når nær sagt hele verden er involvert…

Krugman mener derfor Koosiansk teori er den beste tilnærmingen: å bygge opp bedriftenes og husholdningenes balanse til gjeld og eiendeler kommer i et mer bærekraftig forhold til hverandre. (Se også Øystein Sjølies kommentar om Koo hos E24: Gjeld er gift.) Dette er nødvendigvis en langvarig prosess (må vente til gjelden er tilbakebetalt til et nivå hvor investeringsviljen kommer tilbake). Krugman ga en slik prosess mye av æren for at depresjonen ikke kom tilbake til USA etter slutten av andre verdenskrig (husholdningenes gjeld falt fra 50% av BNP i 1940 til 20% i 1945).

Krugman nevnte også et par andre alternativer. Det første er at vi en investeringsboom ikke ulik den vi så i dotcom-teknologi på 90-tallet kan føre oss ut av finanskrisen. For eksempel i et forsøk på å gjøre noe med klimaendringene. Det andre er å gå tilbake til en økonomi med høyere inflasjon; altså øke sentralbankenes inflasjonsmål fra 2-2,5% til for eksempel 3-4%. (Dette er politisk svært usannsynlig.)

På bakgrunn av dette frykter Krugman at vi kan stå foran et globalt ”tapt tiår” uten utsikter til en eksportledet utgang av krisen.


Les sammendrag fra hele forelesningsserien:
1. Depresjonsøkonomiens tilbakekomst
2. Finanskrisen
3. Historien som førte oss fra Keynes til finanskrise

3 kommentarer:

  1. Igjen veldig bra.

    Spørsmålet jeg stiller meg er: Hva om O'bama lykkes? Hva om man lykkes i å blåse ny luft inn i bobla, fjerne husholdningenes insolvens via økte priser på investeringsgoder (asset prices)?

    Selvsagt er det den enkleste løsningen, og minste motstands vei, men hva ville ligge i bunn?

    1) Massevis av folk vil beholde rikdommen de har tjent via umoralsk atferd (det offentlige tar store deler av regninga for finanssektorens umoral)
    2) Resten av befolkningen sitter igjen med økonomier som har løftet mer enn Vietnam-krigen, Korea-krigen, Afghanistan- og Irak-krigene, romfartsprogrammet etc. til sammen uten at det får konsekvenser? (Var det så enkelt, er det jo en skam at vi ikke løste verdens sultproblemer i 1952 eller noe)
    3) Asset prices stiger til gamle nivåer, og verden gjenopptar forbruket. I så tilfelle vil misforholdet mellom de som eier og ikke eier øke. Inngang på boligmarkedet blir så og si umulig, og vil kreve at all fri disponibel inntekt går til bolig. Uten en lånefinansiert økning av asset prices, vil ikke USA kunne ha samme forbruksvekst.
    4) Hvis USAs forbruksvekst ikke gjenopptas vil dette få konsekvenser for Asia, som igjen er avtakere av råvarer fra vekstmarkedene. Kina er BNP-messig lilleputt i forhold til USA, og er giret for eksport. Resten av Asia er giret for eksport til Kina og USA. I hvilken grad har verden tatt inn over seg at USAs forbruk kanskje ikke vil vende tilbake til førkrisenivå på et par tiår?

    Jeg nærmer meg å konkludere at det man har gjort så langt har vært ugjennomtenkt og urettferdig. Man pisser i buksa for å holde varmen, men unngår ikke den nedbyggingen av enkelte sektorer som uansett kommer - og har på veien brukt av felleskassen for å premiere umoral og grådighet.

    Tro meg: jeg vil veldig gjerne bli overbevist om at jeg tar feil. Jeg håper jeg tar feil.

    Det jeg ser i aksjemarkedet er at vi har fått en oppgang på 50 prosent. De ledende indikatorene peker opp, og le3dighetsveksten avtar. Det lyder jo eventyrlig, hvis det ikke var for at markedet skal stige dobbelt så mye for å komme til førkrisenivå. Faller man 50% må man stige 100% for å kompensere. Da krisen startet, så jeg for meg 320 på Oslo børs som fantasi. Jeg tenkte at raser vi til 320, kjøper jeg. (Takk og pris gjorde jeg det ikke).

    Selvsagt kan selskapene bli lønnsomme igjen, men etter hvilken prosess? Har de kuttet nok kostnader, trenger de ikke så stor omsetning for å tjene penger. Det er realistisk at mange bør stige, men hva med alle som har mistet jobben?

    Totalt sett tror jeg at økonomiene er inne i en langvarig vanskelig periode. Noen selskaper vil gjenvinne god lønnsomhet, ikke minst som følge av store kostnadskutt, men den tiden hvor vanlige folk hadde råd til å kjøpe seg fritidsbåt og motorsykkel er over for denne gang.

    Den diskusjonen som jeg så langt ikke har sett mye til, er hva alt dette kommer til å bety – ikke minst for offentlig sektor. Dette vil være interessant på globalt plan, men også for Norge isolert. Kan man uten videre i løpet av ett år bruke like mye penger som samtlige verdens kriger de siste 70 år - uten at det får konsekvenser? Hvordan kommer regninga?

    I Norge bryster man seg med at ”krisen ikke vil få så stor betydning fordi offentlig sektor er så stor”. For meg vil dette si at man tar av oljeformuen for å unngå politiske ubehageligheter. Dine barnebarn vil få dårligere vilkår som følge av at dagens politikere ikke vil ta ansvar.

    For å si det slik gjør dagens forvaltning at jeg har blitt negativ til oljeutvinning utenfor Lofoten. Dersom pengene uansett bare skal brukes til å sikre at dagens politikere ikke taper ansikt, er det ikke noen grunn til å ta risiko mht. miljøet. Den oljen kan få ligge inntil vi har mer voksne politikere.

    SvarSlett
  2. Jeg deler dine bekymringer for at ting skal bli enda verre dersom vi kommer oss ut av krisen ved å gå tilbake til gamle synder (som du vet har jeg skrevet om det her).

    Det var faktisk et interessant spørsmål fra salen på en av forelesningene om det paradoksale i at de som i stor grad skapte krisen (USA og UK) også ser ut til å komme først ut av den, mens land som Frankrike og Tyskland, som var mer forsiktige før krisen, ser ut til å gå inn i en lengre nedtur. Krugmans svar var at "prudence is not enough", men at en sterk respons når krisen er oppstått er vel så viktig. Livet er ikke rettferdig, og i denne krisen ser det ikke ut som om landene med de største boblene har kommet verst ut, men produsenter av konsumentvarer (som Japan og Tyskland). Dessverre ikke et svar som oppfordrer til moralsk atferd....

    SvarSlett
  3. I sannhet et paradoks. For meg er dagens situasjon for diffus til at jeg er skråsikker. Det var annerledes da den første (?) redningspakken på USD 700 milliarder ble vedtatt før presidentvalget i USA.

    Da følte jeg at "her har man panikk". Ettertiden viste da også at akkurat disse pengene kanskje ikke var verdens best anvendte.

    Her og nå sier magefølelsen min at vi ikke skal tro på alkymi. Det virker for enkelt at vi kan løse krisen via administrative tiltak - nesten uten at folket merker noe.

    Men nå skal jeg lese Paul Krugman 3

    SvarSlett