Paul Krugman om depresjonsøkonomiens tilbakekomst (1/3)

Nobelprisvinner Paul Krugman holder denne uken en serie på tre forelesninger ved London School of Economics. Gårsdagens forelesning, den første, tok for seg det Krugman kaller depresjonsøkonomi, teorien om at tradisjonelle virkemidler ikke lenger fungerer når økonomien befinner seg i en depresjonsliknende tilstand. De to neste skal ta for seg den nåværende finanskrisen og fremtiden for økonomifaget.

Krugman begynte forelesningen med ett av sine egne sitater fra 1997:

Veksten i amerikansk økonomi er det Alan Greenspan vil at den skal være, pluss/minus en justering for at Greenspan faktisk ikke er Gud.

Krugman var, som de fleste av sine kolleger, nærmest blind tilhenger av pengepolitikk som virkemiddel. Det eneste som kunne sende systemet inn i resesjon var et tilbudssjokk, som oljekrisen på slutten av 70-tallet. Året etter endret han imidlertid mening. Årsak: Japan.

Foranledningen til Japans ”tapte tiår” var en finanskrise ikke ulik den verden nå opplever – altså et etterspørselssjokk. Renten gikk nedover til den nådde 0% uten at det hjalp nevneverdig på etterspørselen. Kruttet i pengepolitikken var brukt opp. Så Krugman spurte seg selv: Hvis det kan skje i Japan, med stabilt demokrati, avanserte institusjoner og intelligente folk på topplan – hvorfor ikke andre steder?

Han kjørte derfor en modell på hva som skjer i en økonomi med rente på 0%. Konvensjonell visdom tilsa at å trykke penger ville hjelpe på inflasjonen i en slik situasjon. Men modellen viste det motsatte: Likviditetsfellen er ekte. Å trykke penger har liten eller ingen effekt på priser så lenge renten ikke kan senkes ytterligere; konsumentene vet at økningen er midlertidig.

Han fant også at dette faktisk hadde skjedd i Japan: Fra 1997 trykte sentralbanken penger til basispengemengden var nær doblet – til ingen effekt. Bankene brukte pengene til å øke sine reserver og det lille som nådde publikum gikk rett i banken, ikke til forbruk. En standing joke i denne tiden var at det eneste som selger i Japan, er safer…

En av årsakene til at økonomer har hatt overveldende tro på pengepolitikken er Milton Friedmans (ofte noe mistolkede) argument om at depresjonen på 30-tallet kunne vært unngått om myndighetene hadde ført en mer aktiv pengepolitikk. Men argumentet har en kraftig svakhet: Sentralbanken nær tredoblet basispengemengden i løpet av depresjonen, uten at det hadde noen effekt på M2, en indikator på penger i faktisk omløp.

Men denne politikken startet først etter at renta hadde nådd 0% og økonomien hadde havnet i likviditetsfella. Lærdommen er: Er en først i likviditetsfella, hjelper det ikke lenger å trykke penger.

Og for den som måtte ha glemt: Den amerikanske sentralbanksrenta har vært 0% i flere måneder nå…

Krugman brukte også anledningen til et aldri så lite angrep på økonomer som mener offentlige tiltakspakker har liten eller ingen effekt. Teorien her er at de offentlig investeringene fører til økt offentlig gjeld som nødvendigvis må komme fra et sted, og at disse pengene i stedet ville gått til private investeringer om ikke det offentlige hadde hentet gjeld.

Det er flere problemer med denne fremstillingen: For det første viser det seg at i resesjoner faller privat låneopptak. Som følge av dette faller selvfølgelig også private investeringer. Offentlig låneopptak for å finansiere tiltakspakker erstatter dermed det private låneopptaket som allerede er falt bort, og er derfor ikke en ekstra byrde for landet som helhet. Tiltakspakkene blir ikke finansiert med midler som i stedet ville gått til private investeringer.

Videre forutsetter fremstillingen at renten kan kuttes for å oppfordre til økt privat investering og mindre sparing; i et nullrentescenario holder dette selvfølgelig ikke. Og faktisk er teorien tynn selv i et scenario med normale markedstilstander; Krugman har skrevet om dette i sin blogg.

Avslutningsvis snakket Krugman om Ben Bernanke, den amerikanske sentralbanksjefen som skrev en serie artikler om ukonvensjonelle virkemidler en sentralbank kan ta i bruk for å få i gang økonomien like før han tok over sjefsstolen. Denne politikken har Bernanke til de grader fått gjennomført.

Federal Reserves eiendeler er tredoblet siden starten av finanskrisen og kraftig diversifisert – den inneholder nå blant annet porteføljer av boliglån (MBS), Freddie Mac/Fanny Mae, AIG, osv. Banken har altså ikke trykt penger på tradisjonelt vis, men i stedet trådt inn som finansiell partner i siste instans. Det har heller ikke virket inflasjonsdrivende siden pengemultippelen har falt kraftig de siste månedene.

Krugman pekte på at dette ser ut til å ha vært effektivt: finansielle indikatorer har bedret seg og nedgangen i økonomien ser ut til å ha mistet fart, selv om situasjonen fremdeles forverres. Det var her Krugman kom med sitatet som er gitt æren for å ha forårsaket børsrally: At han "ikke vil bli overrasket om komitéen som daterer amerikanske resesjoner i retrospekt avgjør at resesjonen ble avsluttet en gang i løpet av sommeren". En oppsiksvekkende uttalelse av Krugman, som lenge har påpekt at det var en rekke små rally på vei nedover i den store depresjonen, og at lite tyder på at det skal bli annerledes denne gangen. Samtidig kunne han ikke dy seg for et lite stikk til aksjemarkedene, som har ”forutsett seks av de siste null vendepunktene”…

Når det er sagt var han mindre optimistisk på verdensøkonomiens vegne, og avsluttet med ordene: ”Japan begynner å se bra ut sammenliknet med finanskrisen, både når det gjelder omfang og lengde”.

Vidiblogg er tilbake i morgen fredag med oppdatering på kveldens forelesning, som også kan følges direkte på LSEs hjemmesider fra kl. 19.30 norsk tid.


Les sammendrag fra hele forelesningsserien:
1. Depresjonsøkonomiens tilbakekomst
2. Finanskrisen
3. Historien som førte oss fra Keynes til finanskrise

2 kommentarer: