Paul Krugman og historien som førte oss fra Keynes til finanskrise (3/3)

På den siste av årets Robbins-forelesningene på LSE (les del 1 og del 2) snakket Paul Krugman om fremtiden for verdensøkonomien, men mest av alt om hvordan økonomene ikke greide å forutse krisen gjennom å ta for seg økonomisk historie og lærebok fra Keynes og frem til i dag.

Princeton-professoren mener nedturen kommer til å bli langvarig. Spesielt er han bekymret for at arbeidsledigheten kommer til å bite seg fast i lang tid. Han pekte også på at enkelte ting er nødt til å endres; det mest innlysende er regulering av finansmarkedene og å få ”finansiell innovasjon” under kontroll. I hvilken grad det faktisk kommer til å skje er selvsagt usikkert, finanslobbyen er sterk, men som et minimum vil vi se økte kapitalkrav til alle finansielle institusjoner. Krugman mener også at finanslobbyen overdriver sin egen betydning og at det ikke vil gjøre oss særlig vondt å miste deler av finansbransjen; for eksempel stod finansielle tjenester kun for 0,3% av all eksport i USA i 2007, tilsvarende tall for Storbritannia var 2,5%. New York og London er som kjent verdens viktigste internasjonale finanssentra.

Størstedelen av forelesningen handlet imidlertid om samfunnsøkonomifaget.

Økonomer verden over har vist seg svært innflytelsesrike i denne resesjonen. Som følge av aktiv penge- og finanspolitikk, anbefalt av økonomer, ser det i følge Krugman ut til at vi unngår en gjentakelse av 30-tallets depresjon.

Samtidig har resesjonen vist at mange av de siste tiårs’ økonomiske teorier i beste fall har vist seg ubrukelige. I verste fall har de vært direkte skadelige. Teoriene som har hjulpet oss til å takle krisen er flere generasjoner gamle.

John Maynard Keynes’ teorier har fått et oppsving, og det er tydelig at Krugman er en stor tilhenger av Keynes. Før Keynes, hevder Krugman, manglet økonomifaget innsikt. Etter Keynes har faget blitt for matematisk og forflyttet seg bort fra den virkelige verden.

Keynes kom nemlig forbi en av økonomiens til da antatte realiteter: at tilbud skaper etterspørsel (leverandørene, arbeidstakerne som får betalt for produksjonen skaper etterspørsel tilsvarende produksjonen). Keynes endret imidlertid spørsmålet: Hvorfor fører et kræsj i økonomien til massiv arbeidsledighet? Dette hadde ikke økonomer vært særlig interessert i tidligere.

Spørsmålet brøt med antakelsen om at tilbud skaper sin egen etterspørsel, siden det ikke er noe fornuft i at alle bransjer sier opp ansatte hvis tilbud skaper etterspørsel.

Keynes foreslo også løsningen: Erstatte bortfallet av private investeringer med offentlige investeringer for å holde ledigheten nede.

Etter Keynes’ dager så vi en gradvis endring i hans teorier:

Første steg var Paul Samuelsons neoklassiske syntese, som bygde sterkt på Keynes’ teorier. I korte drag sa den at vi skal bruke makroøkonomien til å oppnå full sysselsetting, og bruke mikroøkonomien til å fordele ressurser ved å la markedet styre på områder de fungerer, og staten på områder hvor markedene ikke fungerer. Krugman mener tilnærmingen var god, men førte til at mange begynte å fokusere veldig mye på mikroøkonomien og mindre på makroøkonomien ettersom depresjonen – og masseledighet – ble et stadig mer fjernt minne.

Ando, Modigliani og Friedman fulgte deretter opp med liknende teorier om den rasjonelle konsumenten. De hevder at konsumenter er rasjonelle og derfor vil utjevne sitt konsum over sitt livsløp (for eksempel vil de spare en engangsinntekt, mens en permanent inntektsøkning fører til økt forbruk). Dette stemte med datidens mønster og gjorde modellering enklere.

Den tredje utviklingen kom med Friedman og Phelps. De fant at Phillipskurven, som sier at det er en trade-off mellom inflasjon og arbeidsledighet, ikke holder i det lange løp. Ettersom forbrukerne venner seg til et visst inflasjonsnivå, vil Phillipskurven flytte seg og inflasjonen øke uten at arbeidsledigheten går ned. De fant at i det lange løp vil arbeidsledigheten være bestemt av friksjoner og imperfeksjoner i arbeidsmarkedet.

Implikasjonen av dette var at forholdet mellom inflasjon og arbeidsledighet ville gå i en spiral med klokka. Dette viste seg å være helt korrekt – i tida etter har Phillipskurven gått i en spiral med klokka.

Dette ble tatt til inntekt for at konsumenten er rasjonell. Men hvis vi godtar teorien, hvor kommer egentlig inflasjonsforventningene fra? Noen hevder forventningene gradvis endres basert på den siste tids inflasjon, andre at folk er rasjonelle og tolker tilgjengelig informasjon for å forme forventninger. (Det var også her illusjonen om et velfungerende marked med full informasjon oppstod.)

For rundt 30 år siden kom derfor det Krugman kaller ”den store splittelsen” blant økonomene: Nyklassikerne, eller ferskvannskolen (med referanse til at dens tilhengere stort sett befant seg i sentral-USA, for eksempel Chicago), mente konsumentene er rasjonelle og at konjunkturer forklares som en følge av rasjonell atferd. Nykeynesianerne, eller saltvannsskolen (flest tilhengere på øst- og vestkysten), mente imidlertid at konsumentene beviselig ikke er rasjonelle og la inn små avvik fra det rasjonelle i sine modeller. De som kjenner Krugman vet at han tilhører den siste.

Nyklassikerne lærte ikke bort Keynes, inkludert hans funn om at tilbud ikke skaper sin egen etterspørsel. Studentene derfra var derfor ikke klar over disse teoriene. Krugman påpekte her også en inkonsistens i disse økonomenes argumentasjon: Dersom en mener at offentlige investeringer tar vekk penger som ellers ville blitt investert i det private, kan en ikke tro at business confidence har noe å si; da vil jo en bedrift som tar opp lån for å ekspandere ta penger fra en annen bedrift. En kan ikke samtidig tro at finanspolitikken er irrelevant og at business confidence har noe å si.

Men også nykeynesianerne glemte mye av Keynes’ funn, spesielt når det gjelder finanspolitikken som virkemiddel. Også i denne gruppen var troen på pengepolitikken nærmest blind; av over 7000 relevante akademiske papers skrevet i USA fra 1985-2000 nevnte kun fem pengepolitikk enten i overskrift eller abstract. Det var noe flere i årene som fulgte, de fleste om Bushs skattekutt eller Japan, men fremdeles svært få.

De glemte også årsakene til etterspørselsfluktuasjoner; det har vært så godt som ingen forskning på når bunnen sannsynligvis vil falle ut av økonomien. For har man en modell hvor konsumentene stort sett er rasjonelle og inflasjonen er stabil er det vanskelig å forutse en kollaps av vårt finansielle system.

Derfor har det vært en sterk økning i referansene til den eksentriske økonomen Hyman Minsky i det siste.

Minsky er ikke blant de letteste å lese, men kjernen i hans argument er ifølge Krugman ”spektakulært riktig”. Minsky hevder at når en økonomi ikke har hatt en stor krise på lang tid, vil gjeldsbyrden sakte men sikkert bygge seg opp inntil vi når det som nå er kjent som Minsky-øyeblikket. Det oppstår når aktørene merker at ”OMG vi har for mye gjeld”, og alle forsøker å kvitte seg med sine papirer samtidig, noe som fører til en negativ spiral med stadig lavere verdivurderinger og kollaps i økonomien.

Denne teorien passer som hånd i hanske inn i hva som faktisk skjedde i Asia-krisen, i Argentina, og i den nåværende finanskrisen.

Så hva kan vi gjøre?

Krugman mener vi kan lære mye av historien, spesielt i lys av manglende nyere forskning på området. Flere av de gamle teoriene må tilbake i læreplanen, blant annet Keynes. Mer forskning på områder som behavioural economics (som sier at folk flest ikke maksimerer sin nytte).

Makroøkonomi som fag startet ved målinger av konjunkturer for å forsøke å forstå hvorfor vi har periodevis vekst og kollaps i økonomien. Økonomene Ken Rogoff og Carmen Reinhardt har samlet data for kriser sammenliknbare med den vi opplever nå og konklusjonen er nedslående (jeg har omtalt dette paperet tidligere).

Krugman mener det er nedslående at vi har måttet gå så mange år tilbake for å finne teorier som kan forklare finanskrisen, samtidig som vi må være takknemlige for at vi har hatt gamle teorier å falle tilbake på. Takket være de mener han at vi nå ser ut til å unngå Great Depression 2.


Les sammendrag fra hele forelesningsserien:
1. Depresjonsøkonomiens tilbakekomst
2. Finanskrisen
3. Historien som førte oss fra Keynes til finanskrise

1 kommentar:

  1. Fint å få en gjenoppfriskning av makrostoffet!

    Mitt argument mot keynesianismen er basert på norske forhold. Den fysiske manipulasjonen du kan gjøre på en mus, er kanskje ikke nyttig for en blåhval, og det man kunne gjøre for å hjelpe en blåhval, ville trolig være fatalt for en mus.

    Den norske økonomien er både åpen og liten. Samtidig har hele verdensøkonomien endret seg siden dengang da Keynes var aktiv.

    Det jeg frykter, er en motkonjunkturpolitikk som ikke stikker dypere enn at "boka sier det jo, for svarte!" En økonomisk politikk som ikke tar inn over seg at offentlig stimulering av en internasjonalt orientert økonomi er vanskelig, og som egentlig ikke er annet enn vikarierende argumenter for å kunne blåse opp offentlig sektor - for det er jo der velgerne er.

    Forutsetningen for at motkonjunkturpolitikk skal virke, vil vel blant annet være at man ikke har for stor lekkasje i systemet (hva hjelper det vel norge at man investerer nasjonalformuen i å gi arbeid til kinesere?), med mindre man skulle snakke om internasjonalt koordinerte tiltak.

    (Det gjør vi kanskje, men inntil videre er vel ikke innsatsen å regne som motkonjunkturpolitikk. Snarere har det vært redningsaksjoner med et meget kortsiktig perspektiv, og en utforming som har gjort at beslutningstakerne ikke har visst om innholdet av "pakkene" før lenge etter lansering - før de deretter i sitt stille sinn nok har tenkt OMG!).

    Et viktig spørsmål relatert til dagens krise vil etter mitt syn være: Hvordan gjenomfører vi keynesiansk motkonjunkturpolitikk i en verden som er langt mer internasjonalisert enn den var i 30-årene. Har Obama i det hele tatt den samme vberktøyskassen til rådighet som FDR? Eller kanskje snarere: Er FDRs verktøyskasse det Obama trenger?

    SvarSlett