Å måle et vellykket samfunn

Etter forslag fra KrF, og støtte fra alle partier, skal Finansdepartementet utvikle en indeks som skal supplere økonomiske mål for fremgang. Jeg håper utredningen kan skape en debatt om hva som faktisk utgjør et godt samfunn.

Det er en kjensgjerning at det en måles på, vil en også jobbe mot å forbedre. Målsetting i jobben fører til ekstra innsats fra arbeidstaker for å nå disse spesifikke målene – med den sideeffekten at andre områder kan bli tilsvarende neglisjert. Bonuser i finansverdenen er et godt eksempel på hva å måle feil parameter kan føre til.

Jeg tviler på at mange er uenige i at et godt samfunn er mer enn god økonomi, og har selv tenkt en del på dette.

Men hva bør vi måle? Hva er et godt samfunn?

Mange ser ut til umiddelbart å tenke på subjektiv lykke (se Elin Ørjasæter og Dagfinn Høybråten). Det er imidlertid store problemer knyttet til dette: For det første ser det ut til at lykke i stor grad er relativt (hvor bra du har det relativt til de rundt deg). For det andre er det lett manipulerbart – lave forventninger skaper høyere tilfredshet. (Dog bestrides ikke at politikere godt kan lære seg å skape noe lavere forventninger.)

En annen utfordring er at noen av de viktigste sakene er nærmest ukvantifiserbare. Hvordan en måling av fremgang eller tilbakegang på slike områder best kan gjøres bør diskuteres. For eksempel kan det tenkes at grupper med forskjellig bakgrunn/interesser/politiske ståsteder leverer rapporter med en gradering av fremgang/tilbakegang. Kanskje fungerer noe annet bedre, hva vet jeg.

Jeg tror også det er bedre å presentere resultatene av hvert tema individuelt i nasjonalregnskapet heller enn å samle alt under ett tall i én indeks. Da mister vi nemlig hele poenget med prosessen: å skape bevissthet rundt utviklingen på hver enkelt av disse områdene. (Spør for eksempel den jevne nordmann hva FN måler når de konkluderer med at Norge er verdens beste land å leve i.)

Med det i bakhodet, her er noen verdier jeg mener er viktig for oss alle som burde omfattes av en bredere måling på tilstanden i samfunnet vårt:

  • Økonomi. Økonomiske indikatorer er fremdeles viktige for å måle vår materielle velstand.
  • Miljø og bærekraft. Klimaendringer er vår generasjons største utfordring. Ingen beboelig planet, ingen sivilisasjon.
  • Helsetilstand. Bedre helse og tilgang på behandling gir både bedre livskvalitet og er bra for økonomien.
  • Kunnskap. Utdannings-/kunnskapsnivå, mediemangfold, mediebruk, bredde og deltagelse i samfunnsdebatten, etc. Viktig blant annet for å forstå hvor velfungerende demokratiet er og vårt utgangspunkt for langsiktig utvikling.
  • Teknologi. Innovasjon, utvikling, adapsjon av nye teknologier viktig for langsiktig utvikling.
  • Frihet/ytringsfrihet. Svært viktig den dagen disse verdiene kompromisseres.
  • Likestilling og likeverd. I hvilken grad har mennesker like muligheter i samfunnet?
  • Kultur. God produksjon av og tilgang til litteratur, kunst, teater, film, musikk osv. er en viktig del av et velutviklet samfunn.
  • Forskjeller i samfunnet. Uten å ta den moralske debatten om forskjeller mellom fattig og rik er det viktig å være klar over i hvilken retning vi går.

Mye av dette måles og diskuteres selvfølgelig allerede. Det er sikkert andre områder det også kunne vært verdt å måle.

Men å samle det i en årlig tilstandsrapport for landet tror jeg kunne bidratt til mer fokus på andre, og minst like viktige, mål som økonomi.

2 kommentarer:

  1. Jeg tror vi skal være forsiktige med å skape alibier for å sette sunn fornuft tilside. Hva skulle en slik indeks brukes til?

    Ett skrekkeksempel er FNs levekårsindeks, som gang på gang trekkes frem som et bevis på at Norge er verdens beste land å leve i. Jeg tillater meg å reposte hva leg la igjen hos Vox Populi:

    "Jeg så litt på denne HDI-indeksen som "viser at Norge er verdens beste land å leve i". Indeksen er som følge av oppbyggingen totalt uegnet til å sammenligne rike land, men likevel slynger Erik Solheim & co. ut at "Norge er verdens beste land" i tide og utide, under henvisning til at "det har FN sagt".

    HDI-indeksen utregnes ved et flatt gjennomsnitt av tre indekser:

    - Forventet levealder ved fødsel (der har Norge stått mer eller mindre stille siden sekstitallet, mens f.eks. Japan har fosset forbi)
    - Kunnskapsnivå (2/3 lese&skriveferdighet hos voksne (analfabetisme!!!) og 1/3 prosentandel som er i skolegang)
    - En logaritmisk skala for BNP per capita PPP

    Norge er et land med 0 analfabetisme, stort sett hele befolkningen tvunget til å være på skolen langt flere år enn vi selv liker, en akseptabel forventet levealder og høyt BNP. Ergo blir vi best’est.

    Den paranoide siden i meg spør så: Hvordan hvordan har Norge rapportert inn førskole og barnehagebarn? Uansett vil det være slik at dersom Norge innfører enda et par års obligatorisk skolegang, vil FN si at vi er enda best’ere - og særlig hvis oljeprisen stiger (likegyldig av om oljeinntektene her og nå brukes til folkets beste, settes på bok, gis bort i uhjelp, investeres i mandariner eller blir stjålet)."

    Problemet med slike indekser er ikke minst operasjonaliseringen. Ser vi f.eks. på noen av de mulige variablene du setter opp, vil de være svært sårbare overfor manipulering basert på politiske kjepphester. Vi har ikke noe dekkende bilde på hva som er miljøvennlig. Er det bra å pushe sparepærer? Selv bor jeg i et fattig land uten skikkelig håndtering av spesialavfall, og da er sparepærer bare tragisk. De er fulle av kvikksølv, samtidig med at alt ender på en vanlig usikret fylling. Energigevinsten er der ikke, ettersom folk er så vant med å skru av lyset når de forlater et rom at sparepærene ikke får lang levetid.

    Utdannelse er positivt, men hva med vanskelige tider, hvor man putter inn folk på universitetene stort sett for å pynte på ledighetstallene. Ville ikke folk være mer lykkelige av å kunne få seg en jobb?

    Kort sagt: Jeg er skeptisk til nytteverdien av en slik indeks, og frykter for at vi kommer til å måtte bruke mye energi på å tilbakevise det misbruket som indeksens blotte eksistens vil avstedkomme.

    SvarSlett
  2. Verdier som ytringsfrihet,likestilling,et rikt kulturliv,et høyt kunnskapsnivå og en god helsetilstand, er vi vel stort sett enige om her i landet.Jeg forstår derfor ikke hensikten med å lage en indeks på dem.Synet på økonomisk utjevning varierer nok stort sett med det utgangspunktet vi selv har.

    Jeg tror det største skillet går mellom dem som tenker kortsiktig og dem som tenker langsiktig,og mellom politikere som har integritet og dem som selger sin integritet for politisk vinnings skyld.

    Det å tenke langsiktig mener jeg er å satse mye på infrastruktur og forskning-- i stedet for å gamble med oljepengene på aksjerulletten. Dessuten er oljen verdier som er bygd opp gjennom titalls millioner av år.Den tilhører derfor ikke bare vår generasjon,men også fremtidige generasjoner.
    Forskning kan redde klimaet slik at det blir levelig på jordkloden også i fremtiden. Det eksperimenteres f.eks.med gjennomsiktige solceller som kan brukes på vinduer. Uansett bor vi på ei ildkule, og har tilgang på all den energien vi måtte ønske.

    Jeg blir fryktelig frustrert av politikere som mangler integritet. Den rødgrønne regjeringen snakker om grønne verdier til den blir grønn i ansiktet,men handler helt motsatt.Den synes det er helt i orden at pensjonsfondet(oljefondet) invisterer i fryktelig forurensende oljesand i Canada, i kullkraft i stedet for grønn energi i Kina,og i oljeselskaper som legger etter seg fryktelig ødeleggende forurensning i Sør-Amerika.

    SvarSlett