Hjem

Hør på meg, vær så snill. Du er som meg, en homo sapiens. Et klokt menneske. Liv, et mirakel i universet, oppstod for rundt fire milliarder år siden, vi mennesker for bare 200.000 år siden. Likevel har vi greid å forstyrre balansen som er så essensiell for alt liv. Hør godt etter til denne ualminnelige historien, som er din, og bestem deg for hva du vil gjøre med den.

Sitat: Introduksjon, Home (2009)

I millioner av år tok naturen karbon fra atmosfæren, lagret den i jordas indre og gjorde med det vår eksistens mulig. Jorda ble ditt, og mitt, hjem. Men de siste tiårene har vi fiklet med balansen som gjør jorda til et velkomment hjem. Vi har sendt mye av karbonet tilbake i atmosfæren. Resultatet, klimaendringer, er allerede reelt for store deler av verdens befolkning. Hvis vi ikke handler, raskt, kan jordkloden bli et mye vanskeligere hjem å holde hus i.

Yann Arthus-Bertrands gratisfilm Home visualiserer vår tids viktigste budskap med fantastiske bilder og musikk. En enestående reise gjennom jordas biologiske mangfold og hvordan våre handlinger utgjør en trussel mot balansen som gjør dette mangfoldet mulig.

Se, del og bestem deg for hva du vil gjøre med den.



Mer informasjon:
Home – se hele filmen (93 minutter) på YouTube
Home – offisiell hjemmeside

Å måle et vellykket samfunn

Etter forslag fra KrF, og støtte fra alle partier, skal Finansdepartementet utvikle en indeks som skal supplere økonomiske mål for fremgang. Jeg håper utredningen kan skape en debatt om hva som faktisk utgjør et godt samfunn.

Det er en kjensgjerning at det en måles på, vil en også jobbe mot å forbedre. Målsetting i jobben fører til ekstra innsats fra arbeidstaker for å nå disse spesifikke målene – med den sideeffekten at andre områder kan bli tilsvarende neglisjert. Bonuser i finansverdenen er et godt eksempel på hva å måle feil parameter kan føre til.

Jeg tviler på at mange er uenige i at et godt samfunn er mer enn god økonomi, og har selv tenkt en del på dette.

Men hva bør vi måle? Hva er et godt samfunn?

Mange ser ut til umiddelbart å tenke på subjektiv lykke (se Elin Ørjasæter og Dagfinn Høybråten). Det er imidlertid store problemer knyttet til dette: For det første ser det ut til at lykke i stor grad er relativt (hvor bra du har det relativt til de rundt deg). For det andre er det lett manipulerbart – lave forventninger skaper høyere tilfredshet. (Dog bestrides ikke at politikere godt kan lære seg å skape noe lavere forventninger.)

En annen utfordring er at noen av de viktigste sakene er nærmest ukvantifiserbare. Hvordan en måling av fremgang eller tilbakegang på slike områder best kan gjøres bør diskuteres. For eksempel kan det tenkes at grupper med forskjellig bakgrunn/interesser/politiske ståsteder leverer rapporter med en gradering av fremgang/tilbakegang. Kanskje fungerer noe annet bedre, hva vet jeg.

Jeg tror også det er bedre å presentere resultatene av hvert tema individuelt i nasjonalregnskapet heller enn å samle alt under ett tall i én indeks. Da mister vi nemlig hele poenget med prosessen: å skape bevissthet rundt utviklingen på hver enkelt av disse områdene. (Spør for eksempel den jevne nordmann hva FN måler når de konkluderer med at Norge er verdens beste land å leve i.)

Med det i bakhodet, her er noen verdier jeg mener er viktig for oss alle som burde omfattes av en bredere måling på tilstanden i samfunnet vårt:

  • Økonomi. Økonomiske indikatorer er fremdeles viktige for å måle vår materielle velstand.
  • Miljø og bærekraft. Klimaendringer er vår generasjons største utfordring. Ingen beboelig planet, ingen sivilisasjon.
  • Helsetilstand. Bedre helse og tilgang på behandling gir både bedre livskvalitet og er bra for økonomien.
  • Kunnskap. Utdannings-/kunnskapsnivå, mediemangfold, mediebruk, bredde og deltagelse i samfunnsdebatten, etc. Viktig blant annet for å forstå hvor velfungerende demokratiet er og vårt utgangspunkt for langsiktig utvikling.
  • Teknologi. Innovasjon, utvikling, adapsjon av nye teknologier viktig for langsiktig utvikling.
  • Frihet/ytringsfrihet. Svært viktig den dagen disse verdiene kompromisseres.
  • Likestilling og likeverd. I hvilken grad har mennesker like muligheter i samfunnet?
  • Kultur. God produksjon av og tilgang til litteratur, kunst, teater, film, musikk osv. er en viktig del av et velutviklet samfunn.
  • Forskjeller i samfunnet. Uten å ta den moralske debatten om forskjeller mellom fattig og rik er det viktig å være klar over i hvilken retning vi går.

Mye av dette måles og diskuteres selvfølgelig allerede. Det er sikkert andre områder det også kunne vært verdt å måle.

Men å samle det i en årlig tilstandsrapport for landet tror jeg kunne bidratt til mer fokus på andre, og minst like viktige, mål som økonomi.

Paul Krugman og historien som førte oss fra Keynes til finanskrise (3/3)

På den siste av årets Robbins-forelesningene på LSE (les del 1 og del 2) snakket Paul Krugman om fremtiden for verdensøkonomien, men mest av alt om hvordan økonomene ikke greide å forutse krisen gjennom å ta for seg økonomisk historie og lærebok fra Keynes og frem til i dag.

Princeton-professoren mener nedturen kommer til å bli langvarig. Spesielt er han bekymret for at arbeidsledigheten kommer til å bite seg fast i lang tid. Han pekte også på at enkelte ting er nødt til å endres; det mest innlysende er regulering av finansmarkedene og å få ”finansiell innovasjon” under kontroll. I hvilken grad det faktisk kommer til å skje er selvsagt usikkert, finanslobbyen er sterk, men som et minimum vil vi se økte kapitalkrav til alle finansielle institusjoner. Krugman mener også at finanslobbyen overdriver sin egen betydning og at det ikke vil gjøre oss særlig vondt å miste deler av finansbransjen; for eksempel stod finansielle tjenester kun for 0,3% av all eksport i USA i 2007, tilsvarende tall for Storbritannia var 2,5%. New York og London er som kjent verdens viktigste internasjonale finanssentra.

Størstedelen av forelesningen handlet imidlertid om samfunnsøkonomifaget.

Økonomer verden over har vist seg svært innflytelsesrike i denne resesjonen. Som følge av aktiv penge- og finanspolitikk, anbefalt av økonomer, ser det i følge Krugman ut til at vi unngår en gjentakelse av 30-tallets depresjon.

Samtidig har resesjonen vist at mange av de siste tiårs’ økonomiske teorier i beste fall har vist seg ubrukelige. I verste fall har de vært direkte skadelige. Teoriene som har hjulpet oss til å takle krisen er flere generasjoner gamle.

John Maynard Keynes’ teorier har fått et oppsving, og det er tydelig at Krugman er en stor tilhenger av Keynes. Før Keynes, hevder Krugman, manglet økonomifaget innsikt. Etter Keynes har faget blitt for matematisk og forflyttet seg bort fra den virkelige verden.

Keynes kom nemlig forbi en av økonomiens til da antatte realiteter: at tilbud skaper etterspørsel (leverandørene, arbeidstakerne som får betalt for produksjonen skaper etterspørsel tilsvarende produksjonen). Keynes endret imidlertid spørsmålet: Hvorfor fører et kræsj i økonomien til massiv arbeidsledighet? Dette hadde ikke økonomer vært særlig interessert i tidligere.

Spørsmålet brøt med antakelsen om at tilbud skaper sin egen etterspørsel, siden det ikke er noe fornuft i at alle bransjer sier opp ansatte hvis tilbud skaper etterspørsel.

Keynes foreslo også løsningen: Erstatte bortfallet av private investeringer med offentlige investeringer for å holde ledigheten nede.

Etter Keynes’ dager så vi en gradvis endring i hans teorier:

Første steg var Paul Samuelsons neoklassiske syntese, som bygde sterkt på Keynes’ teorier. I korte drag sa den at vi skal bruke makroøkonomien til å oppnå full sysselsetting, og bruke mikroøkonomien til å fordele ressurser ved å la markedet styre på områder de fungerer, og staten på områder hvor markedene ikke fungerer. Krugman mener tilnærmingen var god, men førte til at mange begynte å fokusere veldig mye på mikroøkonomien og mindre på makroøkonomien ettersom depresjonen – og masseledighet – ble et stadig mer fjernt minne.

Ando, Modigliani og Friedman fulgte deretter opp med liknende teorier om den rasjonelle konsumenten. De hevder at konsumenter er rasjonelle og derfor vil utjevne sitt konsum over sitt livsløp (for eksempel vil de spare en engangsinntekt, mens en permanent inntektsøkning fører til økt forbruk). Dette stemte med datidens mønster og gjorde modellering enklere.

Den tredje utviklingen kom med Friedman og Phelps. De fant at Phillipskurven, som sier at det er en trade-off mellom inflasjon og arbeidsledighet, ikke holder i det lange løp. Ettersom forbrukerne venner seg til et visst inflasjonsnivå, vil Phillipskurven flytte seg og inflasjonen øke uten at arbeidsledigheten går ned. De fant at i det lange løp vil arbeidsledigheten være bestemt av friksjoner og imperfeksjoner i arbeidsmarkedet.

Implikasjonen av dette var at forholdet mellom inflasjon og arbeidsledighet ville gå i en spiral med klokka. Dette viste seg å være helt korrekt – i tida etter har Phillipskurven gått i en spiral med klokka.

Dette ble tatt til inntekt for at konsumenten er rasjonell. Men hvis vi godtar teorien, hvor kommer egentlig inflasjonsforventningene fra? Noen hevder forventningene gradvis endres basert på den siste tids inflasjon, andre at folk er rasjonelle og tolker tilgjengelig informasjon for å forme forventninger. (Det var også her illusjonen om et velfungerende marked med full informasjon oppstod.)

For rundt 30 år siden kom derfor det Krugman kaller ”den store splittelsen” blant økonomene: Nyklassikerne, eller ferskvannskolen (med referanse til at dens tilhengere stort sett befant seg i sentral-USA, for eksempel Chicago), mente konsumentene er rasjonelle og at konjunkturer forklares som en følge av rasjonell atferd. Nykeynesianerne, eller saltvannsskolen (flest tilhengere på øst- og vestkysten), mente imidlertid at konsumentene beviselig ikke er rasjonelle og la inn små avvik fra det rasjonelle i sine modeller. De som kjenner Krugman vet at han tilhører den siste.

Nyklassikerne lærte ikke bort Keynes, inkludert hans funn om at tilbud ikke skaper sin egen etterspørsel. Studentene derfra var derfor ikke klar over disse teoriene. Krugman påpekte her også en inkonsistens i disse økonomenes argumentasjon: Dersom en mener at offentlige investeringer tar vekk penger som ellers ville blitt investert i det private, kan en ikke tro at business confidence har noe å si; da vil jo en bedrift som tar opp lån for å ekspandere ta penger fra en annen bedrift. En kan ikke samtidig tro at finanspolitikken er irrelevant og at business confidence har noe å si.

Men også nykeynesianerne glemte mye av Keynes’ funn, spesielt når det gjelder finanspolitikken som virkemiddel. Også i denne gruppen var troen på pengepolitikken nærmest blind; av over 7000 relevante akademiske papers skrevet i USA fra 1985-2000 nevnte kun fem pengepolitikk enten i overskrift eller abstract. Det var noe flere i årene som fulgte, de fleste om Bushs skattekutt eller Japan, men fremdeles svært få.

De glemte også årsakene til etterspørselsfluktuasjoner; det har vært så godt som ingen forskning på når bunnen sannsynligvis vil falle ut av økonomien. For har man en modell hvor konsumentene stort sett er rasjonelle og inflasjonen er stabil er det vanskelig å forutse en kollaps av vårt finansielle system.

Derfor har det vært en sterk økning i referansene til den eksentriske økonomen Hyman Minsky i det siste.

Minsky er ikke blant de letteste å lese, men kjernen i hans argument er ifølge Krugman ”spektakulært riktig”. Minsky hevder at når en økonomi ikke har hatt en stor krise på lang tid, vil gjeldsbyrden sakte men sikkert bygge seg opp inntil vi når det som nå er kjent som Minsky-øyeblikket. Det oppstår når aktørene merker at ”OMG vi har for mye gjeld”, og alle forsøker å kvitte seg med sine papirer samtidig, noe som fører til en negativ spiral med stadig lavere verdivurderinger og kollaps i økonomien.

Denne teorien passer som hånd i hanske inn i hva som faktisk skjedde i Asia-krisen, i Argentina, og i den nåværende finanskrisen.

Så hva kan vi gjøre?

Krugman mener vi kan lære mye av historien, spesielt i lys av manglende nyere forskning på området. Flere av de gamle teoriene må tilbake i læreplanen, blant annet Keynes. Mer forskning på områder som behavioural economics (som sier at folk flest ikke maksimerer sin nytte).

Makroøkonomi som fag startet ved målinger av konjunkturer for å forsøke å forstå hvorfor vi har periodevis vekst og kollaps i økonomien. Økonomene Ken Rogoff og Carmen Reinhardt har samlet data for kriser sammenliknbare med den vi opplever nå og konklusjonen er nedslående (jeg har omtalt dette paperet tidligere).

Krugman mener det er nedslående at vi har måttet gå så mange år tilbake for å finne teorier som kan forklare finanskrisen, samtidig som vi må være takknemlige for at vi har hatt gamle teorier å falle tilbake på. Takket være de mener han at vi nå ser ut til å unngå Great Depression 2.


Les sammendrag fra hele forelesningsserien:
1. Depresjonsøkonomiens tilbakekomst
2. Finanskrisen
3. Historien som førte oss fra Keynes til finanskrise

Paul Krugman om finanskrisen (2/3)

Det var lite revolusjonerende fra Paul Krugman i dag to av forelesningsserien ”The Return of Depression Economics”, men Princeton-professoren ga et greit sammendrag av krisen og kom også med et par gode poenger om utfordringer fremover. (Les del 1.)

Når det gjelder årsaken til krisen er Krugman på linje med de fleste. Husboblen, som følge av lave renter og store betalingsoverskudd i land som Kina, Japan og Tyskland (og Norge), er selvsagt sentral. Fremveksten av skyggebanksystemet, som gjorde det de kunne for å unngå kapitalkrav og reguleringer under dekknavnet finansiell innovasjon, er en annen. (Mens mange tror vi ikke har hatt ”bank runs” og bankkonkurser som vi hadde i depresjonen på 30-tallet påpekte Krugman at vi faktisk har hatt det nå også, det er bare at bankene ikke ser ut som banker lenger.) Det tredje hovedpunktet er den store økningen i gjeld hos husholdninger som gjør de sårbare i et miljø med fallende priser på eiendelene (altså hus), spesielt siden tvangssalg fører til enda større press på prisene til å falle.

Krugman var også forundret over at verden ikke ser ut til å ha tatt særlig lærdom av Asia-krisen på 90-tallet, som var nær sagt identisk med det som nå skjer i mange land. Samtidig pekte han på hvor vanskelig det er å modellere gjeld i økonomiske modeller. Långiving passer nemlig ikke inn i en vanlig tilbud/etterspørselsmodell siden det er tak på hvor mye lån en kan få (avhengig av sikkerhet, betalingsevne, etc.). Problemet oppstår når dette taket stadig heves; det mest opplagte eksempelet på heving av dette taket er selvfølgelig deregulering av finansmarkedene. Som kjent har dette fenomenet pågått mer eller mindre siden Ronald Reagan og Margaret Thatcher tok makten omtrent samtidig i USA og Storbritannia.

Kveldens mest interessante poeng var imidlertid at resesjoner ser ut til å ha endret form de siste 20-25 åra. Resesjoner ender nemlig ikke lenger slik de pleier. Mens resesjoner frem til midten av 80-tallet i stor grad ble etterfulgt av rask sysselsettingsvekst, har resesjonene siden vist en annen trend: Arbeidsledigheten biter seg fast.

Sysselsetting 1965-87
(resesjoner i grått)


Sysselsetting 1987-
(resesjoner i grått)


Kilde: Krugmans forelesningsnotater

To eksempel: I resesjonen som startet rundt 1981 falt sysselsettingen raskt til den nådde bunnpunkt etter ca. 15 måneder. Men allerede et knapt år senere var sysselsettingen tilbake på samme nivå som før resesjonen. I 2001 falt sysselsettingen saktere, men lengre – i to hele år fra starten av resesjonen. Og veien tilbake var like lang: først fire år etter starten på resesjonen var sysselsettingen tilbake på samme nivå.

Dette mønsteret gjentar seg i resesjoner før og etter 1985. Resesjonene før 1985 ble fulgt av en rask tilbakekomst til arbeidsmarkedet for de som mistet jobbene sine. Etter 1985 fortsatte imidlertid sysselsettingen å falle lenge etter at resesjonen offisielt var avsluttet, og når den først begynte å stige igjen skjedde det sakte.

Noe gjør altså at arbeidsmarkedene nå er svakere i en lengre periode enn før.

Krugman bød på følgende forklaring:

For det første var rentenivået vesentlig høyere ved starten av resesjoner før 1985; dette gjorde at man kunne bruke en aktiv pengepolitikk (sette ned renta) uten å havne i likviditetsfella.

For det andre handlet sentralbankene annerledes i forkant av resesjonene før 1985. Årsaken til disse resesjonene var nemlig galopperende inflasjon. I respons til det økte sentralbanken rentenivået, som igjen førte til resesjon. Denne varte til arbeidsledigheten hadde økt nok til at inflasjonsfaren i hovedsak var over og sentralbanken kunne senke renta igjen.

Etter 1985 har vi i stedet sett lange boom-perioder som aldri førte til særlig høy inflasjon men i stedet kollapset under sin egen vekt (tenk dotcom-bobla i 2001 eller boligmarkedet nå). I forsøk på å gjøre resesjonene mildere senket sentralbankene renta for å stimulere etterspørselen. Dette har ført til at vi har gått inn i resesjonene med et lavere rentenivå, som har lagt begrensninger på pengepolitikken; faren for å havne i likviditetsfella er høyere. Samtidig faller gjerne inflasjonen så mye at også den bidrar til å gjøre ting verre.

Paradoksalt nok har ”seieren over inflasjonen” gjort oss i dårligere stand til å takle økonomiske nedgangstider.

Avslutningsvis stilte Krugman et mer praktisk spørsmål: Hvordan har andre land kommet seg ut av finanskriser? Kan vi lære noe av dette?

Svaret er imidlertid ikke oppløftende: Historien viser at vendepunktene for land som har opplevd finanskrise er være eksportledet. Ikke særlig nyttig når nær sagt hele verden er involvert…

Krugman mener derfor Koosiansk teori er den beste tilnærmingen: å bygge opp bedriftenes og husholdningenes balanse til gjeld og eiendeler kommer i et mer bærekraftig forhold til hverandre. (Se også Øystein Sjølies kommentar om Koo hos E24: Gjeld er gift.) Dette er nødvendigvis en langvarig prosess (må vente til gjelden er tilbakebetalt til et nivå hvor investeringsviljen kommer tilbake). Krugman ga en slik prosess mye av æren for at depresjonen ikke kom tilbake til USA etter slutten av andre verdenskrig (husholdningenes gjeld falt fra 50% av BNP i 1940 til 20% i 1945).

Krugman nevnte også et par andre alternativer. Det første er at vi en investeringsboom ikke ulik den vi så i dotcom-teknologi på 90-tallet kan føre oss ut av finanskrisen. For eksempel i et forsøk på å gjøre noe med klimaendringene. Det andre er å gå tilbake til en økonomi med høyere inflasjon; altså øke sentralbankenes inflasjonsmål fra 2-2,5% til for eksempel 3-4%. (Dette er politisk svært usannsynlig.)

På bakgrunn av dette frykter Krugman at vi kan stå foran et globalt ”tapt tiår” uten utsikter til en eksportledet utgang av krisen.


Les sammendrag fra hele forelesningsserien:
1. Depresjonsøkonomiens tilbakekomst
2. Finanskrisen
3. Historien som førte oss fra Keynes til finanskrise

Paul Krugman om depresjonsøkonomiens tilbakekomst (1/3)

Nobelprisvinner Paul Krugman holder denne uken en serie på tre forelesninger ved London School of Economics. Gårsdagens forelesning, den første, tok for seg det Krugman kaller depresjonsøkonomi, teorien om at tradisjonelle virkemidler ikke lenger fungerer når økonomien befinner seg i en depresjonsliknende tilstand. De to neste skal ta for seg den nåværende finanskrisen og fremtiden for økonomifaget.

Krugman begynte forelesningen med ett av sine egne sitater fra 1997:

Veksten i amerikansk økonomi er det Alan Greenspan vil at den skal være, pluss/minus en justering for at Greenspan faktisk ikke er Gud.

Krugman var, som de fleste av sine kolleger, nærmest blind tilhenger av pengepolitikk som virkemiddel. Det eneste som kunne sende systemet inn i resesjon var et tilbudssjokk, som oljekrisen på slutten av 70-tallet. Året etter endret han imidlertid mening. Årsak: Japan.

Foranledningen til Japans ”tapte tiår” var en finanskrise ikke ulik den verden nå opplever – altså et etterspørselssjokk. Renten gikk nedover til den nådde 0% uten at det hjalp nevneverdig på etterspørselen. Kruttet i pengepolitikken var brukt opp. Så Krugman spurte seg selv: Hvis det kan skje i Japan, med stabilt demokrati, avanserte institusjoner og intelligente folk på topplan – hvorfor ikke andre steder?

Han kjørte derfor en modell på hva som skjer i en økonomi med rente på 0%. Konvensjonell visdom tilsa at å trykke penger ville hjelpe på inflasjonen i en slik situasjon. Men modellen viste det motsatte: Likviditetsfellen er ekte. Å trykke penger har liten eller ingen effekt på priser så lenge renten ikke kan senkes ytterligere; konsumentene vet at økningen er midlertidig.

Han fant også at dette faktisk hadde skjedd i Japan: Fra 1997 trykte sentralbanken penger til basispengemengden var nær doblet – til ingen effekt. Bankene brukte pengene til å øke sine reserver og det lille som nådde publikum gikk rett i banken, ikke til forbruk. En standing joke i denne tiden var at det eneste som selger i Japan, er safer…

En av årsakene til at økonomer har hatt overveldende tro på pengepolitikken er Milton Friedmans (ofte noe mistolkede) argument om at depresjonen på 30-tallet kunne vært unngått om myndighetene hadde ført en mer aktiv pengepolitikk. Men argumentet har en kraftig svakhet: Sentralbanken nær tredoblet basispengemengden i løpet av depresjonen, uten at det hadde noen effekt på M2, en indikator på penger i faktisk omløp.

Men denne politikken startet først etter at renta hadde nådd 0% og økonomien hadde havnet i likviditetsfella. Lærdommen er: Er en først i likviditetsfella, hjelper det ikke lenger å trykke penger.

Og for den som måtte ha glemt: Den amerikanske sentralbanksrenta har vært 0% i flere måneder nå…

Krugman brukte også anledningen til et aldri så lite angrep på økonomer som mener offentlige tiltakspakker har liten eller ingen effekt. Teorien her er at de offentlig investeringene fører til økt offentlig gjeld som nødvendigvis må komme fra et sted, og at disse pengene i stedet ville gått til private investeringer om ikke det offentlige hadde hentet gjeld.

Det er flere problemer med denne fremstillingen: For det første viser det seg at i resesjoner faller privat låneopptak. Som følge av dette faller selvfølgelig også private investeringer. Offentlig låneopptak for å finansiere tiltakspakker erstatter dermed det private låneopptaket som allerede er falt bort, og er derfor ikke en ekstra byrde for landet som helhet. Tiltakspakkene blir ikke finansiert med midler som i stedet ville gått til private investeringer.

Videre forutsetter fremstillingen at renten kan kuttes for å oppfordre til økt privat investering og mindre sparing; i et nullrentescenario holder dette selvfølgelig ikke. Og faktisk er teorien tynn selv i et scenario med normale markedstilstander; Krugman har skrevet om dette i sin blogg.

Avslutningsvis snakket Krugman om Ben Bernanke, den amerikanske sentralbanksjefen som skrev en serie artikler om ukonvensjonelle virkemidler en sentralbank kan ta i bruk for å få i gang økonomien like før han tok over sjefsstolen. Denne politikken har Bernanke til de grader fått gjennomført.

Federal Reserves eiendeler er tredoblet siden starten av finanskrisen og kraftig diversifisert – den inneholder nå blant annet porteføljer av boliglån (MBS), Freddie Mac/Fanny Mae, AIG, osv. Banken har altså ikke trykt penger på tradisjonelt vis, men i stedet trådt inn som finansiell partner i siste instans. Det har heller ikke virket inflasjonsdrivende siden pengemultippelen har falt kraftig de siste månedene.

Krugman pekte på at dette ser ut til å ha vært effektivt: finansielle indikatorer har bedret seg og nedgangen i økonomien ser ut til å ha mistet fart, selv om situasjonen fremdeles forverres. Det var her Krugman kom med sitatet som er gitt æren for å ha forårsaket børsrally: At han "ikke vil bli overrasket om komitéen som daterer amerikanske resesjoner i retrospekt avgjør at resesjonen ble avsluttet en gang i løpet av sommeren". En oppsiksvekkende uttalelse av Krugman, som lenge har påpekt at det var en rekke små rally på vei nedover i den store depresjonen, og at lite tyder på at det skal bli annerledes denne gangen. Samtidig kunne han ikke dy seg for et lite stikk til aksjemarkedene, som har ”forutsett seks av de siste null vendepunktene”…

Når det er sagt var han mindre optimistisk på verdensøkonomiens vegne, og avsluttet med ordene: ”Japan begynner å se bra ut sammenliknet med finanskrisen, både når det gjelder omfang og lengde”.

Vidiblogg er tilbake i morgen fredag med oppdatering på kveldens forelesning, som også kan følges direkte på LSEs hjemmesider fra kl. 19.30 norsk tid.


Les sammendrag fra hele forelesningsserien:
1. Depresjonsøkonomiens tilbakekomst
2. Finanskrisen
3. Historien som førte oss fra Keynes til finanskrise

Statsminister i trøbbel

The truth is that there is no vision from Brown, no plan, no argument for the future and no support. The public see it. His party sees it. The cabinet must see it too, although they are not yet bold enough to say so. Labour has a year left before an election; its current leader would waste it. It is time to cut him loose

Sitat: Guardians forside onsdag. (Les hele lederartikkelen sitatet er hentet fra)

Situasjonen har ikke bedret seg nevneverdig siden Guardian, en av Labours sterkeste støttespillere i media, krevde Gordon Browns avgang tidligere denne uken. Flere ministere har gått av, enkelte i forsøk på å presse Brown til å slutte, andre lojale til det siste. Den planlagte omrokkeringen i regjeringen ble i stedet en reaktiv tetting av hull etter hvert som ministrene forsvant. Labour gjorde en av sine dårligste valg i torsdagens lokal- og EU-valg.

Støtte fra de som antas å kunne ta over ledervervet, som Alan Johnson, Harriet Harman og David Milliband, har imidlertid gjort at Brown inntil videre fortsatt sitter. Dog: Sterkt svekket fra en allerede svak posisjon.

Guardian treffer spikeren på hodet når de sier at Brown mangler både visjoner og planer. Han er en god problemløser, noe finanskrisen har vist til fulle, men ingen visjonær leder og fullstendig uten dømmekraft på områder som opptar velgerne. Et godt eksempel på det siste er den pågående refusjonsskandalen. På tross av at misbruket ser ut til å ha vært verre blant konservative, er det Labour som har fått mest tyn i media, mye på grunn av Browns tilsynelatende manglende evne til umiddelbar handling (han satte ned en kommisjon).

Legg til manglende legitimitet i velgernes øyne (han skrev ikke ut nyvalg da han tok over etter Tony Blair midt i en parlamentsperiode) og tvil om støtte i eget parti og det blir vanskelig å forstå hvorfor Brown tviholder på statsministerposten – i alle fall hvis han setter partiets beste foran seg selv.

Men når det gjelder det siste er han ikke alene. Det er noe trist og egenrådig over oppførselen til mange Labourpolitikere om dagen. Samtidig som det er tydelig at store deler av partiet ønsker ny leder, ønsker ingen å stå frem som alternativ til statsministeren. En kan spørre seg hva hensikten er ved å så tvil om egen leder om man ikke kan legge frem et kredibelt alternativ – vil det ikke da bare bidra til å svekke partiet ytterligere?

Faktisk begynner det å tegne seg et bilde av politikere som er mer opptatt av å isolere eget omdømme fra Gordon Browns og Labours fall enn av partiets politiske prosjekt, fra kommunalminister Hazel Blears som tilsmusset av sin rolle i refusjonsskandalen trakk seg dagen før lokal- og EU-valg til Caroline Flint som tar skittentøysvasken om Browns kvinnesyn offentlig og backbenchere som forsøker å samle nok underskrifter til å kaste statsministeren.

I det hele tatt ser det ut som Labour er i ferd med å gå i oppløsning. Det er synd. En konservativ vil etter all sannsynlighet lette kårene for sine venner i finansverdenen når de må strammes inn, og samtidig svekke vilkårene for de som er mest sårbare i kjølvannet av finanskrisen.

Det er sannsynligvis ingen som er bedre kvalifisert til å lede Storbritannia gjennom finanskrisen enn Gordon Brown. I etterpåklokskapens lys gjorde han mange feil i åra som finansminister, men han har vist handlekraft av det sjeldne siden finanskrisen tok til, og har tatt til orde for en rekke viktige elementer som internasjonal regulering. Kanskje er det nettopp denne overbevisningen om at han er beste mann til jobben slik situasjonen er nå som holder ham fast til statsministerstolen.

Men dessverre er det ikke lenger nok for en politiker å føre politikk. Kanskje er det derfor bedre for Labour om Brown overlater roret til noen andre, som kanskje ikke er like godt kvalifisert, men likevel har større mulighet til å sikre fem nye år med Labourstyre etter valget i 2010.