Grønne skudd fra råtten stamme

Den pågående finanskrisen er den første økonomiske nedturen jeg følger på nært hold; uten relevant bakgrunn fortonte 2001-krisen seg som et mer abstrakt fenomen jeg fulgte fra periferien. Kanskje er det derfor jeg er så forbauset over hvor lett økonomiske kommentatorer og investorer skifter meninger etter hvor vinden måtte blåse.

Siden Ben Bernanke 15. mars sa at han så grønne skudd ("green shoots") i økonomien har børsene stort sett pekt en vei og økonomiske kommentatorer og investorer har gjort sitt beste for å spre ordet om at bunnen er i ferd med å passeres og at oppturen er rett rundt hjørnet. Børsen snur jo som kjent et halvår før den såkalte realøkonomien. Men spørsmålet er årsaken til børsfremgangen – gikk børsen i været fordi den økonomiske situasjonen faktisk er i ferd med å snu eller er børsene blitt villedet av (urealistiske) forventninger?

Det er godt mulig vi er tilbake i vekstmodus innen vi skriver 2010. Jeg tror ikke det, men det ville være naivt å avskrive det; til det er samfunnsøkonomien for uforutsigbar. Men om den gjør det er jeg redd vi setter oss opp for en enda større krise noen år frem i tid. For på tross av eventuelle grønne skudd folk måtte se i dag, er stammen fremdeles råtten.

For det første er vi stadig langt unna globale reguleringsprinsipper for finansmarkedene. Finansverdenen opptrer uten landegrenser; ethvert reguleringssystem som begrenses av nasjonale grenser vil ikke kunne fungere optimalt. Aller helst burde vi hatt globale regler og et globalt tilsyn, men det er selvfølgelig politisk umulig. Relativt detaljerte felles prinsipper, derimot, burde det være håp for.

For det andre er derivater og andre kompliserte finansielle produkter, som altså var en av faktorene bak finanskrisen, fremdeles altfor svakt regulert. Bransjen forsøker å unngå reguleringer av disse produktene, og vi kan fremdeles ikke utelukke at de vil nå frem, gitt deres hotline til høyeste hold.

For det tredje er bankene langt fra å være i god stand. Stresstestene i USA har vært utsatt for kritikk fordi forutsetningene var for optimistiske, at undersøkelsene var for overfladiske (total arbeidsinnsats for de 19 bankene var visstnok bare et par hundre mennesker, eller ti per bank, i 8 uker), at bankene fikk bruke sine egne risikomodeller (som altså satte dem i denne prekære situasjonen) og at bankene fikk forhandle resultatet av testene før de ble offentliggjort. Med andre ord er det grunn til å tro at kapitalbehovet kan bli vesentlig større dersom nedturen fortsetter inn i 2010. Og i Storbritannia er myndighetene så redde for reaksjonen på resultatene av sine bankers stresstest at de vil holde dem hemmelige.

For det fjerde har myndighetene ikke tatt tak i problemet med å ha banker som er ”too big to fail”. Til alt overmål har man i stedet skapt enda større monstre (jf. Bank of America/Merrill Lynch). Hvor er debatten om det kunne vært hensiktsmessig å splitte de største enhetene i mindre enheter? Er det faktisk stordriftsfordeler i bankvirksomhet? Hvor er debatten om man bør skille investeringsvirksomhet fra innskuddsbasert bankvirksomhet? Amerikanerne har gjort begge deler før, med Standard Oil (riktignok i oljebransjen) og Glass-Steagall-loven.

For det femte har ikke myndighetene funnet eller foreslått tiltak som gjør at bankene tvinges til å internalisere de enorme eksterne kostnadene deres atferd kan påføre samfunnet, slik at banksjefene i større grad holdes ansvarlig for sine handlinger og incentiveres til å ta samfunnets ve og vel i betraktning.

For det sjette er det ingenting som tyder på en endring i mentalitet hos de som tar beslutninger i de store bankene. De samme folkene som skapte krisen sitter fremdeles i ledende posisjoner i mange av de store bankene. Det virker mest som de bare venter på at folket og media skal slutte å være så brysomme så de kan gå tilbake til det de alltid har drevet med. Nettopp derfor er punkt 1-5 så viktig.

For det sjuende har forbrukere i nøkkelland, som USA og Storbritannia, fremdeles for høy gjeldsgrad. Å redusere gjeldsgraden er nødvendigvis en lang og smertefull prosess.

For det åttende er mye av årsaken til at de økonomiske indikatorene nå er litt mindre negative enn de var for et par måneder siden en såkalt lagerkorreksjon (inventory correction). Paul Krugman forklarer godt.

Det er med andre ord all grunn til å være skeptisk. Jeg er enig med Martin Wolf, sjefskommentator for samfunnsøkonomi i Financial Times og en av de som fremdeles holder hodet kaldt:

The “old normal” was simply unsustainable. The “new normal” must be very different. It is far from clear that the industry and government recognise this grim truth.

2 kommentarer:

  1. Dette var veldig bra!

    I tillegg til det du trekker frem, finnes også følgende moment: Etterspørselen frem til 2007 i USA var drevet opp til et urealistisk høyt nivå, finansiert av opplån på boliger som selv ikke på rimelig lang sikt vil nå førkrisenivå, og enda mindre vil fortsette å stige videre fra dette nivået. Man vil kort og godt ikke få se den etterspørselen fra USA som man tidligere hadde.

    Hva skjer da? Kina er gearet til eksport til USA. Basert på logikken fra forrige avsnitt vil de kinesiske avsetningsprognosene måtte nedjusteres betraktelig i forhold til førkrisenivået.

    Hva skjer da? To ting (minst). For det første vil resten av Asia ikke komme seg opp, av den enkle grunn at det handler om eksportorienterte økonomier. Kinas vekst avhenger av USAs vekst, og et oppsving i Kina monner uansett ikke mht. å kompensere for bortfallet fra USA. Kinas økonomi utgjør så vidt jeg vet bare knapt 10% av USAs.

    For det andre vil bekstmarkedsboomen ikke vende tilbake fordi vi ikke har noe Kina som vokser ekstremt for å stille en bugnende etterspørsel fra USA.

    Kort sagt: selv om alt skulle gå vel, langt bedre enn ventet, så vil vi likevel ikke se samme forbruksvekst i USA som vi så får 2007. Dette er et faktum som verdensøkonomien vil måtte ta inn over seg, og som vil ha implikasjoner for alt fra oljepris til til vekstmarkedenes utvikling.

    SvarSlett
  2. Takk!

    Enig i at etterspørselen fra USA er nødt til å falle, dette er en del av reduseringen av gjeldsgraden. Det er vanskelig å få til særlig vekst når konsumentene dine i stor grad må bruke pengene sine på å betale gamle lån foran nytt forbruk.

    Som du påpeker går dette i stor grad ut over Kina, i tillegg til Japan og Sør-Korea, som er store eksportører til USA. Sammenhengene er kompliserte og går begge veier, siden disse landene også har finansiert sin egen eksport til USA i noen grad. Kina er avhengig av å eksportere varene, amerikanerne er avhengig av finansiering av sitt eget underskudd. Hillary Clinton har allerede vært i kontakt med kinesiske myndigheter flere ganger, blant annet for å oppfordre dem til fortsatt å kjøpe amerikanske statsobligasjoner.

    Dette er et spennende og komplisert spørsmål som jeg egentlig ikke har noen god prediksjon på hvordan vil utfolde seg, utover at jeg tror det kan endre maktbalansen i verden på sikt og bli et av de viktige temaene i internasjonal politikk i årene fremover.

    SvarSlett