Marrakechs to verdener


Transport i gamlebyen. Foto: Privat

Klokka er 01.05. Sjåføren, som plukket oss opp fra dagens sist ankomne fly, tar oss gjennom folketomme sidegater uten navn på vei til riaden, den renoverte herregården hvor vi har leid rom for de neste fire nettene. Jeg er fremme i gamlebyen i Marrakech, Marokko.

Neste morgen yrer gatene av folkeliv. Det er få turister i området vi bor. Selgere byr på levende kyllinger, grønnsaker, tagines og myntete. Veiene er fulle av støv, fotgjengere, syklister, gamle biler, bråkete mopeder, hester med vogn, esler med vogn, gamle menn med vogn – alt i mer eller mindre organisert kaos. Lyskryss eksisterer ikke, blinklys ignoreres og bremsepedalen er byttet ut med svært aktiv bruk av bilhornet. Å krysse gaten skal vise seg å bli en prøvelse – i løpet av ti dager skal vi se fire trafikkulykker.

Fattigdommen er åpenbar. Klærne er gamle, skitne, i feil størrelse og matcher overhodet ikke. Ansiktene er gamle, grå og skrukkete, selv om de aller fleste ikke en gang er 50 år gamle. Det som er igjen av tenner er like brunt som ansiktet. Kanskje er det feilernæring, kanskje er det underernæring, kanskje er det mangel på hygiene, kanskje en kombinasjon – hva vet jeg.

Befolkningen er sterkt religiøs. Imamene kjemper om oppmerksomheten fem ganger om dagen fra byens utallige minareter. Flokker av mennesker renner ut i gatene fra moskeene etter bønnetid. Det er få kvinner å se, alle ikledd varianter av muslimsk bekledning. En av dem har et barn på ryggen og strekker ut en hånd. Jeg har ingen vekslepenger.

I soukene er det flere turister, og guttene i bodene kjemper om vår oppmerksomhet. Et øyeblikks nøling og to av dem forsøker umiddelbart å få oss inn i butikken deres, ”small shop, small price”. En tredje vil ta oss til et annet område i håp om å få noen dirham for veiviserjobben.


Foto: Privat

Likevel: Hvis atmosfære kan vibrere må det være her. Det går folk i alle retninger, et og annet esel turer forbi. Smedene hamrer i vei og former kopper og kar på måter som for lengst er glemt i gamlelandet. Hos treverksforhandlerne lukter det deilig av sedertrær. I lærsjappene, en av Marokkos spesialiteter, er det et sinnrikt utvalg av vakkert dekorerte vesker, lommebøker og annet. Hos tekstilforhandlerne blir vi tilbudt fargerike sjal av kaktussilke. Etter lange forhandlinger slår vi til på 120 dirham (100 norske kroner), en tredel av åpningsprisen, og tror vi har gjort et kupp. Neste dag får vi tre sjal til samme pris i en annen sjappe. Vi konkluderte for tidlig.

Djemaa el Fna, djevelens marked, kommer virkelig til liv i det solen går ned. Et utall boder som selger billig grillmat dukker opp på et øyeblikk. Historiefortellerne samler store grupper av befolkningen. En mann i hvit drakt som forklarer plansjer som tydelig illustrerer menneskelig reproduksjon er populær blant tenåringsguttene; antakelig mindre så blant byens imamer. En kvinne magedanser – i niqab. Et utall spåkoner vil fortelle oss om fremtiden. Andre vil dekorere armene våre med hennatatoveringer. Musikken kommer fra flere hjørner. Guideboken forteller oss at det spilles tre forskjellige typer musikk på torget. Vi hører ikke forskjell, men nyter likevel stemningen.

For stemningen er til å ta og føle på, til tross for at fattigdommen er like fremtredende som på morgenen. Dette er det ekte Marokko. På godt og vondt.

Eller er det egentlig det?

Neste dag rekker vi ikke morgenrunden med sightseeing, det meste stenger 11.30 og åpner ikke igjen før 14.30. Vi bestemmer oss for å dra til Gueliz – nye Marrakech. Vi forventer lite, guideboken har ikke en gang funnet det bryet verdt å nevne denne delen av byen.

På en måte har boken rett. Bortsett fra et par små gallerier og en fin park er det lite som minner om turistattraksjoner. Likevel ga turen helt nye perspektiver.

(teksten fortsetter etter bildet)

Gueliz. Foto: Privat

Den nye delen av Marrakech er mye større enn gamlebyen. Standarden er en helt annen. Her er ingen falleferdige hus uten dører og vindu (solgt for penger til brød eller brukt som fyrved til dagens middag), men moderne middelhavsbygninger. McDonalds, Zara og flere andre vestlige kjenninger har flyttet inn. Prisnivået er høyere, men ikke dramatisk. Tiggerne er borte. Folk er velkledde. Ansiktene deres ser sunne ut. Kontrastene kunne ikke vært større.

Spørsmålene trenger seg på: Hva er egentlig det virkelige Marokko? Er gamlebyen en illusjon, solgt av turistdepartementet og guidebokforlag? Eller er det bare Gueliz som er en fasade? Hva synes moderne marokkanere om gamlebyen? Hva synes de fattige om Gueliz? Hva vet de fattige om Gueliz?

Nå er det selvsagt ikke en uvanlig sak at en storby som Marrakech har slumområder, eller at et land i Afrika har problemer med fattigdom. Det uvanlige er at det er dette området som er turistattraksjonen, og at det blir fremstilt som ”den autentiske opplevelsen”. De fleste land vil helst fremheve mer flatterende sider av virkeligheten og gjemme fattigdommen så godt de kan.

Det er en merkelig opplevelse å komme tilbake til gamlebyen på ettermiddagen. Det som var sjarmerende dagen før har nå bismak. Fattigdommen føles enda litt verre nå.


Kong Mohammed VI. Foto: AP/

Min venn sier: Hvor lenge vil de fattige godta at de rike kjøper opp husene deres og tar 100 euro natten fra turister, mens de selv avspises med vekslepenger fra de samme turistenes veldedighet? De ser jo dag inn og dag ut velferden turistene bringer med seg, uten at de får noe igjen for det. Velferdsstaten eksisterer ikke og arbeidsledigheten er ekstremt høy. Det er blandede oppfatninger om resultatene av kongens lovnad fra kroningen i 1999 om å fokusere på menneskerettigheter og bekjempelse av fattigdom i sin regjeringsperiode.

Svaret er antakelig så lenge de fortsatt ikke får særlig utdanning og bruker dagene sine på religion og jakt på penger for å få brød på bordet – og dermed verken vet eller forstår hvor lite de blir avspist med. Inntil da er de maktesløse.

Selv tenker jeg at gamlebyen likner en ghetto, avgrenset fra den rikere verden utenfor med murer fra det 13. århundre. Jeg begynner å tenke på om myndighetene kan ha en finger i spillet, om gamlebyen holdes tilbake i utvikling for fortsatt å være en turistmagnet – støttet av UNESCO. Det blir selvfølgelig bare spekulasjoner. Men som min venn påpeker er det i alle fall tydelig at pengene de tjener på oss turister ikke går til lokalbefolkningen.

Vel hjemme prøver jeg å researche Gueliz og andre deler av Marrakech for å prøve å finne ut hvordan den jevne marokkaner i Marrakech lever, men det er vanskelig. All informasjon er giret mot soukene, DJemaa el Fna, riadene, Koutoubiamoskeen og de forfalne palassene og medressaene – som selvfølgelig alle er i gamlebyen.

Etter å ha tilbragt ti dager i landet, på sju forskjellige steder, er jeg mer i tvil om hva det virkelige Marokko egentlig er enn jeg var da jeg kom. Kontrastene er sterke, ikke bare i Marrakech, men også i andre deler av landet. Som for det meste annet finnes det nok ikke ett sant bilde av Marokko. Det finnes millioner av dem.

5 kommentarer:

  1. Dette var en reiseskildring helt etter mitt hjerte. Flotte beskrivelser av det du har sett, men også gode problemstillinger om hvorfor. Jeg har ikke vært i Karokko, men har kikket innom Tunisia og Egypt, og det du beskriver likner unektelig på det jeg så i disse to landene - Tunisia mer enn Egypt, forresten.
    Jeg liker å lese om mennesker som ikke bare reiser for å se turistattraksjonene, men som også har en bevisst og kritisk holdning til det de ser. Takk for en flott opplevelse.
    Og når det gjelder hva som er det "ekte Marokko", tror jeg svaret ligger i de siste setningene dine: "Som for det meste annet finnes det nok ikke ett sant bilde av Marokko. Det finnes millioner av dem."

    SvarSlett
  2. Tusen takk for hyggelig kommentar! Fint å se at noen tar seg tid til å lese den lange teksten..!

    SvarSlett
  3. Det er unektelig et paradoks når turismen retter seg mot en fortidig livsstil. Ikke bare i Marokko, men i resten av verden også. Skal samer leve i lavvo for turismens skyld? Kan indianere gå i Levis-bukser?

    I jakten på det autentiske glemmer vi at valutamegleren noen kilometer unna er like virkelig og hjemmehørende på stedet som den fattige på gata.

    På en eller annen måte skjer det en slags nedvurdering av middelklassen i de landene man reiser på ferie til. Jeg har langt flere spørsmål enn jeg har svar, og enda mindre råd til de fattige som ER attraksjonen.

    Paradoksene er det mange av. For eksempel er det noen ganger slik at det er mer penger å tjene på å sende sine unger på mest mulig elendig vis ut for å tigge. Ved mange av de virkelig store turistmagnetene tjener ungenes tigging inn langt mer penger til familien enn pappas jobb.Er det da rett å gi? Er det rett å gi når du ser den samme indianerkvinnen stå og tigge på samme sted med ungeflokken sin år etter år? Hadde det vært mer humant å sende politiet inn for å rydde gata for tiggere? Hvem gir man til, og hvem gir man ikke til?

    SvarSlett
  4. Milton Marx: Takk for innspill! Mange gode poenger, helt enig. Det du peker på med barn som tiggere er veldig viktig. Personlig gir jeg aldri penger til barn som tigger nettopp fordi det oppfordrer familien til å holde dem unna skolebenken eller sosialt samvær med jevnaldrende.

    SvarSlett
  5. Google translate works wonders :) I'm not sure about where the truth lies here. When we come face to face with people struggling through poverty and ignorance, what we must feel is pity and guilt, right? At the injustice and randomness of it all. But then movies like Slumdog Millionaire and books of Salman Rushdie and Zadie Smith (and Turkish TV series that describe the 'neighborhood' life) show us a world that pulses with life, color and good humor amidst the struggle. In contrast, the richer, more "civilized" sections of the city, shielded from poverty and everything unpleasant, looks altogether lifeless - like a facade.

    I will sound like a relativist, and maybe I'm just trying to soothe my conscious by thinking it might in fact be better than what it seems like, perhaps I am, along with others, romanticizing life in the Orient. But we cannot know what those people are going through, because we are not them. And attempts by those that are "enlightened" to lift the unfortunate out of their poverty and ignorance have not worked out.

    looking forward to hear more Morocco stories :)

    SvarSlett