Lite parti – store tanker

Mens de øvrige partiene har vært mest opptatt av mer eller mindre marginale saker på sine landsmøter, turte Venstre å dra frem to av de tyngste og mest kontroversielle sakene i norsk politikk: EU og kommunesammenslåinger. Det skal de ha kudos for.

Partileder Lars Sponheim tvilte seg som kjent frem til et...tja til EU, før han var med på å stemme nei til å ta opp temaet i neste stortingsperiode. Men neste gang blir det altså ja i følge samme Sponheim.

Det er synd at landsmøtet konkluderte med nei til å ta debatten videre ut i det offentlige rom. For det er på tide med en ny norsk EU-debatt, 15 år og like mange nye medlemsland etter at vi sist sa nei. Mange av de gamle argumentene gjelder fortsatt på begge sider, men mange er utgåtte. Verden ser annerledes ut. Europa ser annerledes ut. Våre naboland forholder seg annerledes til EU.

Dessuten: EU-samarbeidet og euroen vil i løpet av de neste årene gå igjennom noe som nær sagt må være den ultimate test; finanskrisen og integreringen av de øst-europeiske landene på samme tid. Dessuten vil nye medlemsland vurderes, blant kandidatene er vår nordiske kollega Island.

Da er det for galt om vi ikke skal kunne ta en EU-debatt i kjølvannet av det fordi partiene er for feige.

Også var det dette med kommunene.

Vi har altfor mange kommuner i Norge. De minste er så små at de rapporterer komplette valgresultater bare minutter etter at valglokalene stenger, så få stemmesedler er det nemlig å telle gjennom.

Det virker å være relativt anerkjent blant de fleste partier at kommunenes enorme (og voksende) ansvarsområder og tilsvarende budsjetter tilsier at de minste kommunene er nødt til å slå seg sammen. Personlig mener jeg at en minstestørrelse i innbyggertall eller areal kan være en god vei å gå. Likevel gjøres det lite annet enn å vente på at kommunene skal slå seg sammen av egen fri vilje.

Det er som å tro på julenissen.

Lokalpolitikere gir selvsagt ikke fra seg makt og bevillinger uten videre, og mange innbyggere (og altså velgere) er generelt skeptisk til all slags endring.

Så kudos til Venstre for å i det minste ta EU-debatten på landsmøtet, og å forplikte seg til å jobbe for færre kommuner.


Anbefales også:
Sponheim: Best når det gjelder (Elin Ørjasæter, E24)

Røkkes planlagte avledningsmanøver

Onsdagens pressekonferanse ga oss lite nytt i Aker-saken. Kjell Inge Røkke var mest opptatt av å fremstille seg selv, og sine ansatte, som offer, og Sylvia Brustad og journalistene i salen som mildt tilbakestående.

Jeg fulgte det meste av seansen (dog uten bilde) og er ikke i tvil om at det hele var velregissert fra start til slutt. Jeg er ingen PR- eller kommunikasjonsekspert men drister meg likevel til følgende analyse:
  • Røkke var tydelig kjørt og nervøs. Det er ingen grunn til å tro at det var skuespill. Likevel er det vanskelig å ha særlig sympati med ham så lenge han selv sitter med nøkkelen til å løse konflikten, og til de grader bidrar til å øke fokuset på egen person med sin opptreden på pressekonferansen. Dersom prisen er riktig vil det ikke være vanskelig å komme til enighet med øvrige aksjonærer i Aker Solutions. Selv om jussen skulle vise seg å støtte Røkkes fremgangsmåte, må han forstå at det er forskjell på juss og moral, og at det meste tyder på at han i denne saken har utvist usedvanlig dårlig forretningsskikk.

  • Den lange industripresentasjonen, samt å de ansatte inn i diskusjonen (“angrep på meg er angrep på de ansatte i Aker og Aker Solutions”), var nok mest for å skape sympati hos befolkningen, eller folk flest som er opptatt av arbeidsplasser og kan lite om både juss, verdivurderinger og næringsliv generelt.

  • Svertetaktikken holder fram. De særdeles sterke angrepene på Kjøll og Brustad var kalkulerte for å kunne diktere overskriftene, og presse fokus tilbake på staten. Dette lyktes godt; et eksempel på det er gårsdagens forside i papir-Dagbladet. “- Burde hørt på kona” står det i store bokstaver med hentydninger til hennes bemerkninger om at han ikke burde gå i partnerskap med staten (implisitt: staten er skyld i bråket). Over Dagblad-logoen krever Marie Simonsen at “Jens må støtte Brustad, ellers gir han Røkke rett”.

  • Han fremholdt også at staten ikke har fulgt med i timen, og ikke har villet blitt informert. Dette ga ammunisjon til opposisjonen, som også er interessert i å holde oppe trykket mot regjeringen. Per Kristian Foss (H) sa til NRK rett etter pressekonferansen at Røkke “bekrefter at hvis staten hadde vært aktiv ville man unngått mye støy og bråk”. Ikke overraskende avviste NHD disse beskyldningene neste dag. Det endrer heller ikke på det faktum at det er ingenting som tyder på at transaksjonene ikke ville vært gjennomført på samme måte om NHD eller Berit Kjøll hadde reagert tidligere. Det passer imidlertid Røkke utmerket at vi diskuterer statens eierskapspolitikk heller enn transaksjonene.

  • Arrogansen overfor journalistene var en god måte å nøre opp under folks generelle mistro til journalistene på (og i forlengelsen av det; det de sier og skriver om ham). Folk er generelt relativt skeptiske til mediene, og kan derfor tenkes å lettere få sympati med en Røkke som angriper deres etterrettelighet.

Med pressekonferansen har vi altså fått masse informasjon og underholdning rundt alt det som ikke er av betydning for kjernen i denne saken: om Røkke/Aker har beriket seg selv på bekostning av de øvrige aksjonærene i Aker Solutions ved å sette en for høy pris på selskapene som er solgt. Med andre ord: En to og en halv timer lang avledningsmanøver. Det hele minte egentlig litt om (uten sammenlikning for øvrig) Colin Powells presentasjon til FNs sikkerhetsråd i 2003: Skarpe påstander, mye oppstuss og liten substans.

Dømt ut fra medienes reaksjoner i etterkant lyktes Røkke imidlertid godt med sin taktikk. Tross enkelte spede forsøk har den brede dekningen vært rundt personen Kjell Inge Røkke og regjeringens næringspolitikk. Skal vi tro en meningsmåling VG har fått utført er opinionen mer positivt innstilt til Røkke nå enn for en uke siden. Men som VidiBlogg har konkludert tidligere: Folk flest vet ikke alltid best.

Kjell Inge Røkke: Kjeltring eller bare kynisk?

– Kjell Inge, du må våkne! En av skutene våre har forlist og vi har mistet flere menn!
Kjell Inge snur seg i sengen.
– Jeg sover. Vekk meg bare hvis det skjer noe viktig.

Omtrent slik skal en samtale nattestid på den amerikanske vestkyst ha forløpt en gang på 80-tallet. Noen år senere gjør Kjell Inge Røkke sin inntreden i norsk næringsliv.

Røkke bygger seg raskt nettverk, både i forretningsverdenen og politikken. Ansettelser av tidligere politikere og statsråder i lederstillinger hjelper på. En av Røkkes første og næreste bekjentskaper er Jens P. Heyerdahl, daværende konsernsjef i Orkla med mer enn en halv fot inn i Arbeiderpartinettverket. Et drøyt tiår senere skal Heyerdahl gå ut i norske medier og gi Dagbladet skylden for Tore Tønnes tragiske selvmord, og med det sette en effektiv stopper for den offentlige debatten rundt Røkkes rolle i den såkalte Tønne-saken. Varsler Kari Breirem skal senere kalle den Røkke-saken.

Den samme Breirem sitter med nøkkelen til å forstå mediesirkuset rundt Akers salg av datterselskaper til Aker Solutions.

I 2002 er Kari Breirem direktør i advokatfirmaet BA-HR da hun nekter å godkjenne en utbetaling til tidligere helseminister Tore Tønne. Betalingen er for tjenester Tønne har utført for Kjell Inge Røkke i forbindelse med oppkjøpet av Kværner, men skal gå via BA-HR for å kamuflere forbindelsen mellom de to. Tønne er på dette tidspunkt på etterlønn som avgått helseminister.

Breirem settes umiddelbart under sterkt press fra øvrige medlemmer av ledergruppen i BA-HR. Hun fryses ute av ledergruppen. Informasjon som er nødvendig for at hun skal gjøre jobben sin, blir holdt tilbake. Møter skjer uten at hun blir varslet. Datteren, jusstudent og kveldssekretær hos BA-HR, blir suspendert fra sin jobb samtidig med at moren blir det.

I det saken når media, er det vanligvis mediesky advokatfirmaet straks ute med karakteristikker av Breirem. Hun har startet en maktkamp med firmaets leder Bjørn Gabriel Reed. Hun er vanskelig å jobbe med. Hun har gjennomført grove brudd på taushetsplikten. I januar 2003 avskjediges hun i full offentlighet.

Som følge av Breirems varsling blir advokat Øyvind Eriksen i BA-HR ilagt bot på 50.000 kroner for brudd på regnskapsloven og forsøk på å skjule detaljer om honoraret til Tønne. Advokatforeningen mener Eriksen brøt reglene for god advokatskikk.

Den samme Øyvind Eriksen blir i 2003 forfremmet til styremedlem i BA-HR. 1. januar 2009 tiltrår han som konsernsjef i Aker ASA og styreleder i Aker Solutions ASA. BA-HR er fremdeles Røkkes foretrukne juridiske rådgiver.

Med sin dobbeltrolle i de to Aker-selskapene sitter Eriksen på begge sider av forhandlingsbordet for transaksjonene som har skapt de siste dagers mediesirkus. Det er vel knapt nødvendig å spørre om lojaliteten er sterkest til Røkke eller til de øvrige aksjonærene i Aker Solutions?

Det er også Øyvind Eriksen som legger frem forsikringer til Berit Kjølls spørsmål rundt transaksjonene i styremøtet 30. mars. Det er legitimt å stille spørsmål ved at Kjøll stolte på disse forsikringene, ikke minst med tanke på Eriksens bakgrunn og Røkkes historie med skvising av minoritetsaksjonærer. Det er også legitimt å stille spørsmål ved statens inntreden og senere eierforvaltning i Aker Solutions.

Men det er samtidig å ta fokus vekk fra det som er kjernen i saken: Aker ASA og Kjell Inge Røkkes mulige forsøk på å berike seg selv på bekostning av aksjonærene i Aker Solutions ASA.

Det er ingenting som tyder på at saken ville sett annerledes ut om Kjøll og NHD hadde reagert noen dager tidligere. Alle juridiske forbehold var allerede tatt ved at overføringen skjedde til et datterselskap av Aker Solutions ASA hvor staten ikke har innflytelse på generalforsamlingen.

Hvis Røkke og Eriksen mener transaksjonen er til det beste for Aker Solutions og at prisen er riktig, ville de selvfølgelig involvert staten og Saab/Investor på et tidligere tidspunkt. Om de var komfortable med vilkårene ville de ikke hatt noen problemer med å gjennomgå saken på ny etter at det ble klart at de øvrige eierne i Aker Holding var ukomfortable med markedsreaksjonen. Og de ville definitivt ikke brukt mer tid på juridiske omdreininger enn på samtaler med sine forretningspartnere.

Som Kjøll selv sier til RedaksjonEN 15. april: Slik behandler man ikke en forretningspartner.

Akers uttalelser til media de siste dagene har kun som formål å bidra til å holde fokus på Berit Kjøll og regjeringen. Opposisjonspartiene, ledet an av Høyre og KrF, ser muligheter for politisk gevinst og står for en farlig legitimering av denne vinklingen ved å opprettholde fokus på statens mangler i denne saken.

Igjen: Den viktigste saken akkurat nå er Aker ASA og Kjell Inge Røkkes mulige forsøk på å berike seg selv på bekostning av aksjonærene i Aker Solutions ASA.

Den oppmerksomme leser vil allerede ha sett flere likhetstrekk med Kari Breirems historie: Akers fire offentlige spørsmål til Berit Kjøll som mer enn antyder at Kjøll ikke har gjort jobben sin. Geir Arne Drangeids og Jannik Lindbæks uttalelser om Heidi M. Petersens tilstedeværelse i Aker Solutions-styret. Revisjonsrapporten, som i følge Berit Kjøll inneholder minst to løgner om henne.

Kort oppsummert: Sterke angrep på motpartens troverdighet for å ta fokus vekk fra sakens kjerne.

Og media biter på, selv om angrepene blir stående som påstand mot påstand. Ingen som ikke har vært til stede i disse møtene kan si hvem som har rett. Men jeg vil gjerne sitere jusprofessor Henning Jakhellns uttalelse til Dagens Næringsliv om BA-HR-saken i 2002:

Det finnes små fisker. Det finnes store fisker. Og så finnes det haier. Du kan regne ut resten selv.

Tiden er overmoden for en omfattende granskning av Kjell Inge Røkkes forretningsmetoder.

Sirkus Aker

Tross medieoppstyret er Akersaken egentlig ganske enkel: Regjeringen er i hengemyra fordi de gjorde en slett jobb da de sommeren 2007 gikk inn som eier i Aker Solutions.

Kjell Inge Røkke var da, som nå, kontroversiell. Tønnesaken, korrupsjonsdommen og ikke minst hans historie som forretningsmann ropte høyt om at en pottetett juridisk avtale var nødvendig. På andre siden av forhandlingsbordet satt nemlig en mann som igjen og igjen har lagt etikk til side for å vinne businessvar villig til å bruke alle mulige midler for å berike seg selv.

Likevel ble gode råd fra to av Norges fremste bedriftsledere oversett. Ingen finansielle rådgivere ble engasjert. Ingen due diligence ble gjennomført – noe som er vanlig selv i transaksjoner som omfatter børsnoterte selskaper.

Regjeringens naive holdning burde forsåvidt ikke være noen overraskelse: Verken daværende næringsminister Dag Terje Andersen eller nåværende næringsminister Sylvia Brustad har erfaring fra privat næringsliv, noe som strengt tatt burde vært et minimumskrav for denne statsrådsposten.

Når det er sagt har Brustad håndtert saken bedre enn ventet, tross en fomlete start. Hun har utvilsomt kommet bedre ut av det omdømmemessig enn ledelsen i Aker, som har opptrådt smålig overfor både Berit Kjøll og Heidi M. Petersen.

Rent juridisk er det ikke like lett å vite hvem som har best kort på hånda. Men én ting er sikkert: Mer sirkus Aker, det blir det!

Marrakechs to verdener


Transport i gamlebyen. Foto: Privat

Klokka er 01.05. Sjåføren, som plukket oss opp fra dagens sist ankomne fly, tar oss gjennom folketomme sidegater uten navn på vei til riaden, den renoverte herregården hvor vi har leid rom for de neste fire nettene. Jeg er fremme i gamlebyen i Marrakech, Marokko.

Neste morgen yrer gatene av folkeliv. Det er få turister i området vi bor. Selgere byr på levende kyllinger, grønnsaker, tagines og myntete. Veiene er fulle av støv, fotgjengere, syklister, gamle biler, bråkete mopeder, hester med vogn, esler med vogn, gamle menn med vogn – alt i mer eller mindre organisert kaos. Lyskryss eksisterer ikke, blinklys ignoreres og bremsepedalen er byttet ut med svært aktiv bruk av bilhornet. Å krysse gaten skal vise seg å bli en prøvelse – i løpet av ti dager skal vi se fire trafikkulykker.

Fattigdommen er åpenbar. Klærne er gamle, skitne, i feil størrelse og matcher overhodet ikke. Ansiktene er gamle, grå og skrukkete, selv om de aller fleste ikke en gang er 50 år gamle. Det som er igjen av tenner er like brunt som ansiktet. Kanskje er det feilernæring, kanskje er det underernæring, kanskje er det mangel på hygiene, kanskje en kombinasjon – hva vet jeg.

Befolkningen er sterkt religiøs. Imamene kjemper om oppmerksomheten fem ganger om dagen fra byens utallige minareter. Flokker av mennesker renner ut i gatene fra moskeene etter bønnetid. Det er få kvinner å se, alle ikledd varianter av muslimsk bekledning. En av dem har et barn på ryggen og strekker ut en hånd. Jeg har ingen vekslepenger.

I soukene er det flere turister, og guttene i bodene kjemper om vår oppmerksomhet. Et øyeblikks nøling og to av dem forsøker umiddelbart å få oss inn i butikken deres, ”small shop, small price”. En tredje vil ta oss til et annet område i håp om å få noen dirham for veiviserjobben.


Foto: Privat

Likevel: Hvis atmosfære kan vibrere må det være her. Det går folk i alle retninger, et og annet esel turer forbi. Smedene hamrer i vei og former kopper og kar på måter som for lengst er glemt i gamlelandet. Hos treverksforhandlerne lukter det deilig av sedertrær. I lærsjappene, en av Marokkos spesialiteter, er det et sinnrikt utvalg av vakkert dekorerte vesker, lommebøker og annet. Hos tekstilforhandlerne blir vi tilbudt fargerike sjal av kaktussilke. Etter lange forhandlinger slår vi til på 120 dirham (100 norske kroner), en tredel av åpningsprisen, og tror vi har gjort et kupp. Neste dag får vi tre sjal til samme pris i en annen sjappe. Vi konkluderte for tidlig.

Djemaa el Fna, djevelens marked, kommer virkelig til liv i det solen går ned. Et utall boder som selger billig grillmat dukker opp på et øyeblikk. Historiefortellerne samler store grupper av befolkningen. En mann i hvit drakt som forklarer plansjer som tydelig illustrerer menneskelig reproduksjon er populær blant tenåringsguttene; antakelig mindre så blant byens imamer. En kvinne magedanser – i niqab. Et utall spåkoner vil fortelle oss om fremtiden. Andre vil dekorere armene våre med hennatatoveringer. Musikken kommer fra flere hjørner. Guideboken forteller oss at det spilles tre forskjellige typer musikk på torget. Vi hører ikke forskjell, men nyter likevel stemningen.

For stemningen er til å ta og føle på, til tross for at fattigdommen er like fremtredende som på morgenen. Dette er det ekte Marokko. På godt og vondt.

Eller er det egentlig det?

Neste dag rekker vi ikke morgenrunden med sightseeing, det meste stenger 11.30 og åpner ikke igjen før 14.30. Vi bestemmer oss for å dra til Gueliz – nye Marrakech. Vi forventer lite, guideboken har ikke en gang funnet det bryet verdt å nevne denne delen av byen.

På en måte har boken rett. Bortsett fra et par små gallerier og en fin park er det lite som minner om turistattraksjoner. Likevel ga turen helt nye perspektiver.

(teksten fortsetter etter bildet)

Gueliz. Foto: Privat

Den nye delen av Marrakech er mye større enn gamlebyen. Standarden er en helt annen. Her er ingen falleferdige hus uten dører og vindu (solgt for penger til brød eller brukt som fyrved til dagens middag), men moderne middelhavsbygninger. McDonalds, Zara og flere andre vestlige kjenninger har flyttet inn. Prisnivået er høyere, men ikke dramatisk. Tiggerne er borte. Folk er velkledde. Ansiktene deres ser sunne ut. Kontrastene kunne ikke vært større.

Spørsmålene trenger seg på: Hva er egentlig det virkelige Marokko? Er gamlebyen en illusjon, solgt av turistdepartementet og guidebokforlag? Eller er det bare Gueliz som er en fasade? Hva synes moderne marokkanere om gamlebyen? Hva synes de fattige om Gueliz? Hva vet de fattige om Gueliz?

Nå er det selvsagt ikke en uvanlig sak at en storby som Marrakech har slumområder, eller at et land i Afrika har problemer med fattigdom. Det uvanlige er at det er dette området som er turistattraksjonen, og at det blir fremstilt som ”den autentiske opplevelsen”. De fleste land vil helst fremheve mer flatterende sider av virkeligheten og gjemme fattigdommen så godt de kan.

Det er en merkelig opplevelse å komme tilbake til gamlebyen på ettermiddagen. Det som var sjarmerende dagen før har nå bismak. Fattigdommen føles enda litt verre nå.


Kong Mohammed VI. Foto: AP/

Min venn sier: Hvor lenge vil de fattige godta at de rike kjøper opp husene deres og tar 100 euro natten fra turister, mens de selv avspises med vekslepenger fra de samme turistenes veldedighet? De ser jo dag inn og dag ut velferden turistene bringer med seg, uten at de får noe igjen for det. Velferdsstaten eksisterer ikke og arbeidsledigheten er ekstremt høy. Det er blandede oppfatninger om resultatene av kongens lovnad fra kroningen i 1999 om å fokusere på menneskerettigheter og bekjempelse av fattigdom i sin regjeringsperiode.

Svaret er antakelig så lenge de fortsatt ikke får særlig utdanning og bruker dagene sine på religion og jakt på penger for å få brød på bordet – og dermed verken vet eller forstår hvor lite de blir avspist med. Inntil da er de maktesløse.

Selv tenker jeg at gamlebyen likner en ghetto, avgrenset fra den rikere verden utenfor med murer fra det 13. århundre. Jeg begynner å tenke på om myndighetene kan ha en finger i spillet, om gamlebyen holdes tilbake i utvikling for fortsatt å være en turistmagnet – støttet av UNESCO. Det blir selvfølgelig bare spekulasjoner. Men som min venn påpeker er det i alle fall tydelig at pengene de tjener på oss turister ikke går til lokalbefolkningen.

Vel hjemme prøver jeg å researche Gueliz og andre deler av Marrakech for å prøve å finne ut hvordan den jevne marokkaner i Marrakech lever, men det er vanskelig. All informasjon er giret mot soukene, DJemaa el Fna, riadene, Koutoubiamoskeen og de forfalne palassene og medressaene – som selvfølgelig alle er i gamlebyen.

Etter å ha tilbragt ti dager i landet, på sju forskjellige steder, er jeg mer i tvil om hva det virkelige Marokko egentlig er enn jeg var da jeg kom. Kontrastene er sterke, ikke bare i Marrakech, men også i andre deler av landet. Som for det meste annet finnes det nok ikke ett sant bilde av Marokko. Det finnes millioner av dem.