Kapitalisme, hva nå?

Teun Draaisma, aksjestrateg hos Morgan Stanley, har gitt opp. I et notat til sine klienter sykemelder han verdensøkonomien på ubestemt tid. Diagnose: ”Japan until further notice”.

Draaisma er langt fra alene. Snakket om L-resesjon har økt på den siste tiden. En L-resesjon kjennetegnes, som bokstaven antyder, av en økonomi i fritt fall fulgt av svak vekst (tenk Japan på 1990-tallet). I motsetning til sine søsken V-resesjon (kraftig nedgang som raskt snur til like kraftig oppgang) og U-resesjon (situasjonen blir gradvis bedre inntil aktivitetsnivået er tilbake som før), har L-resesjonen en mer langvarig effekt: Samfunnet må tilpasse seg en ny virkelighet med lavere økonomisk aktivitet.

Da finanskrisen virkelig skjøt fart i september i fjor dro enkelte likhetstrekk til kommunismens fall. En unødvendig drastisk retorikk – det ligger fremdeles ingen revolusjon i lufta (selv om Island har fått sin). Men jeg er ikke i tvil om at fremtidens kapitalisme må se annerledes ut. Dereguleringspolitikken og den finansielle ”innovasjonen” som har stått så sterkt siden Margaret Thatcher og Ronald Reagans inntreden som statsoverhoder har fått et skudd i baugen de antakelig ikke vil overleve.

Financial Times, av alle aviser, tror også Reagans og Thatchers modell for kapitalisme er død. Denne uken startet de en ny serie kalt ”The future of capitalism”; en rekke kommentatorer og samfunnstopper bidrar. Kommentator Martin Wolf åpner med å se på bakgrunnen for finanskrisen, hvordan markedene har feilet de siste tiåra og hvordan verden vil endre seg som følge av finanskrisen. Fra Wolfs innledning:



Today, with a huge global financial crisis and a synchronised slump in economic activity, the world is changing again. The financial system is the brain of the market economy. If it needs so expensive a rescue, what is left of Reagan’s dismissal of governments? If the financial system has failed, what remains of confidence in markets?

It is impossible at such a turning point to know where we are going. In the chaotic 1970s, few guessed that the next epoch would see the taming of inflation, the unleashing of capitalism and the death of communism. What will happen now depends on choices unmade and shocks unknown. Yet the combination of a financial collapse with a huge recession, if not something worse, will surely change the world. The legitimacy of the market will weaken. The credibility of the US will be damaged. The authority of China will rise. Globalisation itself may founder. This is a time of upheaval.

Jeg vil følge denne serien med interesse. Ikke fordi jeg forventer svar på hvordan vårt samfunn vil se ut noen år fra nå, ei heller fordi jeg forventer å være enig med det som blir skrevet. Men mest av alt fordi akkurat dette kanskje er finanskrisens viktigste debatt. Når myndigheter går inn med krisepakker til bankene, tiltakspakker til økonomien og budsjetterer med store underskudd, er det viktig at vi kommer ut av krisen annerledes enn hvordan vi var da vi gikk inn i den, slik at vi kan unngå å komme i samme situasjon på ny om noen år. Det er opp til oss hvordan vi vil bygge verden videre.

Det er mye som må korrigeres, både i markedet og politisk. Det internasjonale banksystemet trenger en overhaling. Reguleringen av finansbransjen må bli bedre og i hovedsak konsistent over landegrensene. Systemet må bli mer åpent så risiko bedre kan forstås av markedsaktører så vel som offentlige tilsyn. Skatteparadisene må ta del i disse endringene eller fremmedgjøres (for eksempel ved å nekte regulerte investeringsselskaper og forsikringsselskaper å investere i/forsikre selskaper som opererer i skatteparadis). Kanskje må vi tvangsdele de største bankene i mindre enheter og forhindre dem fra å vokse seg så store at de på ny blir en ”risiko for systemet” i fremtiden (for eksempel etter modellen for media, hvor intet selskap kan overstige en viss markedsandel nasjonal, regionalt og lokalt). Kanskje må vi splitte tradisjonell bankvirksomhet fra spekulativ virksomhet, slik den var i USA fra 1933 frem til slutten av 1990-tallet. Den makroøkonomiske politikken, som har ført til store ubalanser i verdenshandelen, må på en eller annen måte justeres. Og kanskje må vi godta at ikke alle kan, eller bør, eie eget hus.

Og ennå er det mange tanker som ikke er tenkt, analyser som ikke er utført og momenter som ikke er kommet frem i dagen.

Samtidig er det viktig å ha flere tanker i hodet samtidig. Vi må ikke glemme at vi står overfor minst to andre utfordringer som er enda viktigere enn selv finanskrisen, selv om de har havnet i bakevja de siste månedene. Den første er klimaendringene. Den andre er fattigdomsproblemet. En tilnærming til å løse disse bør være del av krisepakkene som kommer i tida fremover. USA med president Obama i spissen leder godt an på det første området, men ellers har det vært lite fokus på disse områdene. Jeg var for øvrig nylig på forelesning med Anthony Giddens, en av verdens ledende sosiologer og mannen bak ”den tredje vei”, hvor han snakket om akkurat dette temaet. Sammendrag og funderinger kommer i løpet av de neste par dagene.

Og på den noten lar jeg Brasils president Luiz Inácio Lula da Silva avslutte innlegget. Lula er første politiske bidragsyter til FTs serie om kapitalismens fremtid, og hans velskrevne artikkel anbefales i sin helhet. Presidenten konkluderer som følger:

As the governor of a great economy described as “emerging”, what I can say is what sort of society I hope will emerge from this crisis. It will reward production and not speculation. The function of the financial sector will be to stimulate productive activity – and it will be the object of rigorous controls, both national and international, by means of serious and representative organisations. International trade will be free of the protectionism that shows dangerous signs of intensifying. The reformed multilateral organisations will operate programmes to support poor and emerging economies with the aim of reducing the imbalances that scar the world today. There will be a new and democratic system of global governance. New energy policies, reform of systems of production and of patterns of consumption will ensure the survival of a planet threatened today by global warming.

But, above all, I hope for a world free of the economic dogmas that invaded the thinking of many and were presented as absolute truths. Anti-cyclical policies must not be adopted only when a crisis is under way. Applied in advance – as they have been in Brazil – they can be the guarantors of a more just and democratic society.

As I said at the outset, I do not give much importance to abstract concepts.

I am not worried about the name to be given to the economic and social order that will come after the crisis, so long as its central concern is with human beings.

1 kommentar:

  1. Nå, etter hvert som innholdet i krisepakkene lekker, og vi vet at f.eks. Goldman Sachs ble sikret at de fikk beholde gevinstene sine, fordi AIG fikk skattepenger for å kunne betale forpliktelser fra sin CDS-utstedelse, selv om kjøperne ikke engang eide de underliggende papirene, begynner vi å forstå hva Obama er god for.

    Jeg tror det var et gigantisk feilgrep å redde AIG, av den enkle grunnen at det er et svart hull.

    Obama og hans like (inkludert Jens, hvilket sier litt om Obamas format) trår til som stokk dumme redningmedd for økonomien, uten å fatte at de manipuleres av storkapitalen. De vil bli husket som menneskene som knuste velferdsstaten (faktisk ingen dårlig ting) i sin iver etter å stjele fra de fattige for å gi til de rike.

    Jensemann, som måtte hjelpe til med å betale for konsekvensene av kompis DNB-NOR-bjerkes idiotstrategi, lager en hjelpepakke som de NORSKE bankene hadde problemer med å få tilgang til, fordi norske skattebetalere må ta "samfunnsansvaret" med å betale for noldusstrategier i Baltikum, total feiltiming i shippingmarkedet og hjernedøde investeringer i USA.

    Sic transit gloria mundi.

    SvarSlett