Hvordan robbe en bedrift uten å bli straffet

Robber du en bank for noen millioner setter politiet store ressurser på å oppklare saken og du får 15-20 år i fengsel. Robber du den samme banken for hundre ganger så mye, men er bankens sjef, har du systemet med deg og har gode sjanser til å gå fri.

I et intervju med den islandske statskanalen RÚV forklarer Eva Joly hvorfor det er så vanskelig å få domfellelse i økokrimsaker, selv om påtalemyndighetene har bevis og etterforskningen er utført i henhold til regelboken:

Materialet er komplisert. Mange greier ikke en gang å holde styr på egen økonomi, og økokrimsaker er nødvendigvis mye mer komplisert enn som så. Intrikate strukturer med avgreininger i flere land, og transaksjoner med mange mellomlandinger før endelig mottaker nås er vanskelig å forklare på en enkel måte. Dommere som ikke forstår frikjenner. Dommere som er late frikjenner. Joly hevder også at dommere føler de har gjort noe godt når de frikjenner noen, fordi den anklagede anses som den svake part. Det kan være sant i mange kriminalsaker, men i økokrim er forholdet ofte motsatt: i tiltalebenken sitter svært ressurssterke personer med et stort apparat. I Elf-saken hadde de tiltalte 60 advokater i sitt forsvar. Eva Joly hadde to kolleger med seg på den andre siden.

Media. Media har også vanskelig for å forstå økokrim. I tillegg er det ikke uvanlig at viktige aktører i næringsliv eller politikk eier store deler av media. Maktklikker tilsvarende det vi i Norge kaller gutteklubben Grei kan derfor bruke media som et verktøy til å manipulere opinionen, og derigjennom legge press på både etterforskningen og dommeren.

Incentiver i det juridiske systemet. Det er ikke bare finansfolk som har incentiver lagt inn i sin avlønning. Også politimestere har det. Blant målene er hvor raskt de behandler saker. Økokrimsaker, spesielt de mest omfattende og kompliserte, krever langvarig etterforskning. Prosessen kan ta godt over fem år – det tar lang tid å trekke i alle tråder, spesielt når utlevering av informasjon fra skatteparadis treneres med vilje (for å oppnå foreldelse). Økokrimsaker trekker derfor statistikken ned, og gir politiet incentiver til å prioritere saker som er enklere og raskere å løse.

Politisk intervenering. Årsaken til at Eva Joly kunne holde frem med sin etterforskning av Elf, tross dødstrusler og utallige oppfordringer om å stoppe, var at det ikke finnes noen stoppknapp for slike etterforskninger i Frankrike; ingen kan henlegge saken andre enn etterforskningsdommeren selv. Nicolas Sarkozy vil innføre en slik stoppknapp. I Storbritannia finnes den allerede. I 2006 ble en etterforskning om korrupsjon i størrelsesordenen 1 milliard pund i British Aerospace droppet fordi den ”truer nasjonal og internasjonal sikkerhet” (bekreftet dager senere av daværende statsminister Tony Blair). Aktivister tok Serious Fraud Office (tilsv. Økokrim) til retten, og i april 2008 tok høyesterett sterkt avstand fra SFOs beslutning om henleggelse:

To give in so easily merely encourages those with power, in a position of strategic and political importance, to repeat such threats, in the knowledge that the courts will not interfere with the decision of a prosecutor to surrender.

Likevel: Arbeidet går fremover. Sveits, Liechtenstein og Østerrike annonserte nylig at de letter på bilaterale avtaler for utbytte av skatteinformasjon med andre land. De vil nå utlevere informasjon om skatteforhold i situasjoner hvor det er klare indikasjoner på at loven er brutt. At de tidligere ikke har delt informasjon selv når etterforskning viser at illegale penger har funnet veien til dem sier litt om vanskeligheten med å etterforske økonomisk kriminalitet. De aller fleste saker involverer en lang rekke konti i skatteparadis som nettopp Sveits, Liechtenstein og Østerrike – alle med samarbeidsvilje på dette nivå.

Dette gjorde de i forkant av G20-møtet hvor verdens største økonomier skal dra opp linjene for en ny global finansregulering. Skatteparadisene ventes å være sterkt på dagsordenen som del av dette. Det stilles også store forventninger til Barack Obamas innsats på området. Som senator jobbet Obama med Carl Levin (D-MI) og Norm Coleman (R-MN) med en lov som ville forby skatteparadiser adgang til det amerikanske markedet.

Jobben fremover handler også mye om folkeopplysning. Som Eva Joly sier i intervjuet med RÚV:

Når folket forstår hva som foregår, vil de ikke lenger tolerere det.

Jeg innser at jeg ennå ikke har levd opp til overskriften på innlegget. Her er én oppskrift på hvordan robbe en bedrift fra innsiden: Få deg toppjobb i et multinasjonalt selskap. Utnytt transfer pricing-systemet til å selge råmaterialet til underpris fra for eksempel Zambia eller Kenya til et datterselskap i et av skatteparadisene, for eksempel Cayman Islands. Her tar du ut profitten ved å selge det videre til et annet datterselskap i Nederland, hvor eierne igjen kan ta ut sitt utbytte med 0% skatt.


Relaterte artikler:
En ekte norsk helt Om Eva Jolys kamp mot skatteparadisene
Kapitalisme, hva nå? Om kapitalismens fremtid og overhaling av finansreguleringene

Anthony Giddens om klima, energi og finanskrise

Jeg var nylig på forelesning med Anthony Giddens, en av verdens fremste sosiologer. Temaet var så bredt, aktuelt og viktig som en kan få det i 2009: Klimakrise, energikrise og finanskrise – og hvordan disse må løses sammen.


Anthony Giddens.
Foto: Wikimedia Commons

Giddens er kanskje mest kjent utenfor sosiologisirkler for å stå bak teorien om den tredje vei, en viktig bærebjelke både for Tony Blairs og Bill Clintons politikk. Han har også vært direktør ved London School of Economics (hvor denne forelesningen ble holdt) og sitter i dag i House of Lords for Labour i tillegg til å bidra til tankesmia Policy Network.

Jeg skal i dette innlegget først og fremst ta for meg Giddens’ syn på klimautfordringene, som utgjorde hovedbolken i foredraget. Giddens har en mer intellektuell tilnærming til klimautfordringene enn for eksempel Al Gore. I stedet for å skremme folk til å gjøre noe, forsøker han å forstå årsakene til at så lite gjøres med en så stor utfordring, og foreslår mulige løsninger.

I følge Giddens er det tre hovedårsaker til at klimaendringene ikke får oppmerksomhet (og handling) som står i forhold til trusselen den utgjør:

  • Giddens’ paradoks: Siden klimaendringer er en abstrakt og fremtidig risiko, er det svært vanskelig for vanlige folk å forholde seg til de på en slik måte at de er villige til å dramatisk endre sin daglige atferd. Men hvis vi venter til klimaendringer blir en synlig risiko, for eksempel at dikene i Nederland ryker, er det per definisjon for sent å gjøre noe med det, siden vi ikke vet hvordan vi kan få utslippene ut av lufta når de allerede er kommet dit. Dette er også årsaken til at politikere er flinke til å love tiltak i 50-årsperspektiv men ikke for de neste fem åra.
  • Neddiskontering av fremtiden: Vår evne til å relatere til fremtidige problemer er begrenset. Giddens sammenliknet dette med røyking – de fleste begynner når de er veldig unge, selv om de kjenner til risikoen, fordi på det tidspunkt føles nærmest utenkelig å en dag skulle bli 40-50-60 og kjenne disse effektene på kroppen. Avstanden til det fremtidige problemet er så langt at det neddiskonteres – vi har ikke samme grad av realitet til det som skjer på lang sikt som det som skjer på kort sikt.
  • Gratispassasjerproblemet. For eksempel: Hvis EU og USA reduserer sine utslipp dramatisk, mens Kina ikke bryr seg har det lite å si at EU og USA har redusert sine utslipp. De kan derfor spørre seg: ”Why bother?”. Dette forsterkes av at alle land (med unntak av USA) står for en svært liten andel av totale utslipp, for eksempel står Storbritannia kun for 2% of globale utslipp. Dette problemet finnes også på individnivå (eksempel: hva hjelper det om jeg kjører hybridbil når naboen fortsatt kjører SUV).

De to første er for så vidt ganske relaterte, men ikke mindre viktig av den grunn. Giddens’ paradoks er en veldig interessant observasjon, som også kan ha anvendelser på andre områder enn klimakrisen (for eksempel finanskrisen).

Giddens fremholdt i foredraget at det er viktig med en mer positiv tilnærming for å løse klimakrisen (fremfor å fremheve forbud/pålegg), og ser på finanskrisen som en mulighet til å foreta noen nødvendige justeringer for å forberede oss på et samfunn med bærekraftige CO2-utslipp. Blant hans forslag var følgende:

  • På kort sikt: Investeringer i infrastruktur og lavkarbonteknologi må være del av finanskrisens tiltakspakker for å komme oss ut av resesjonen. Poenget her er at vi ikke vil komme oss ut av finanskrisen slik vi kom inn i den, verken når det gjelder finanskulturen eller vår avhengighet av olje. For eksempel: Isolering av hjem og jobb er bra for klimaet og skaper arbeidsplasser med lite krav til utdanning. Det siste er viktig fordi dette er gruppen som er mest skeptisk til klimaendringene. Slik sysselsetting kan derfor både gi dem et levebrød og utdanne dem om klimautfordringene vi står overfor. Andre forslag er skattepauser for fornybar energi (for å gjøre det lønnsomt) og utbygging av offentlig transport. Dessuten må land som USA jobbe med Kina for å sikre at deres industrialisering skjer på en mer miljøvennlig måte enn i vesten; dette kan for eksempel inkludere samarbeid om teknologier.
  • På mellomlang sikt: Her mener Giddens vi fremdeles har en stor tenkejobb å gjøre. Han mener vi trenger mer offentlig regulering og at vi må tilbake til en mer planlagt økonomi (vi trenger minst en 20-årsplan for å møte klimautfordringene), men uten å miste fordelene markedene kan gi. Private selskaper har vist liten villighet til å investere i energi, men i stedet tatt ut profitt. Myndighetene vil derfor måtte spille en større rolle i våre liv i årene fremover. Som eksempel på et område hvor markedet trengs nevner Giddens forsikring: Etter hvert som vi får mer og mer ekstremvær må folket forsikres mot naturkatastrofer. Staten har ikke råd (eller kompetanse) til å bære alle kostnadene, og vi trenger forsikringsselskapene til å løse dette problemet, på en måte som også inkluderer de med lav inntekt. Hovedpoenget er: Vi må finne nye måter for staten og markedene å forholde seg til hverandre som har en positiv effekt for vår utvikling.
  • På lang sikt: Vi er kommet til et punkt hvor vår sivilisasjon ikke lenger er bærekraftig på lang sikt. Giddens påpeker at vi trenger innovativ tenkning på dette området: Hva slags økonomi vil en lavutslippsøkonomi være? Hva slags samfunn fører den med seg? Hvordan kan vi maksimere fordelene av denne transformasjonen? For eksempel kan vi se for oss samfunn basert på varighet av produkter foran bruk-og-kast, et mer organisert transportsystem fremfor å være dominert av private biler, og hvor vi er mer sensitiv til våre aktiviteters innvirkning på miljøet. Dette samfunnet vil se annerledes ut enn det vi har i dag, og vi trenger en tankeprosess både rundt hvordan det vil se ut og hvordan vi kan komme dit på best mulig måte.

Min venn hadde for øvrig dagens beste kommentar/spørsmål: Kanskje må det en endring i vår individuelle moral for å overkomme Giddens’ paradoks og gratispassasjerproblemet? At vi både føler og tar ansvar for de utfordringene vi står overfor, selv om de er abstrakte, og selv om det ikke hjelper hvis ikke alle andre også gjør det?

Forelesningen kan høres i sin helhet som podcast fra LSEs hjemmesider, eller ved å bruke kontrollen nedenfor.

Noen ganger er det flaut å være norsk

Som nordmann i utlandet har jeg sjelden grunn til å være flau over hvor jeg kommer fra. De fleste har et veldig positivt inntrykk av Norge som et stabilt og velfungerende demokrati med stor rikdom og velferd. Hval- og selfangst er de eneste negative assosiasjonene som går igjen, og også det er uten de helt store motforestillingene.

Likevel er det to spørsmål som alltid gnager meg litt når gamlelandet blir samtaleemne. Det ene er innvandring. Det er flaut å forklare at Norge, med sin rikdom og gode plass, er et av verdens vanskeligste land å flytte til. Det andre er Fremskrittspartiets fremvekst de siste par tiårene. Det er flaut å forklare at populismen og innvandringsskepsisen står så sterkt i hjemlandet.

NRKs meningsmåling for mars, som viste en fremgang for Frp på 8,5 prosentpoeng, minnet meg på denne siden ved Norge. Nå lå sikkert FrP for lavt på NRKs forrige måling og for høyt på denne, men det er ingen tvil om at FrP har gått frem og at årsaken er at innvandring og islam har fått dominere nyhetsbildet.

Problemet med innvandringsdebatten i Norge er at det er umulig å få til en saklig offentlig debatt. Dette profiterer Siv Jensen og Fremskrittspartiet på.

Jeg har ingen problemer med å gi Jensen rett i deler av det hun sier, men vinkelen hun bruker er skapt for konfrontasjon, ikke debatt. Ja, radikal islam er en av vår tids største utfordringer. Men det er selvfølgelig ingen grunn til å frykte at Norge skal bli et nytt Iran, ei heller er det noe som tyder på at vi er i ferd med å få ghettoer hvor sharialoven står over norsk lov. Fremveksten av radikal islam er først og fremst en utenrikspolitisk utfordring.

Å dra debatten til norske forhold er så søkt at det kun bidrar til å fyre opp under fremmedfrykten som utvilsomt fins blant deler av det norske folk. En frykt som jeg for øvrig (helt anekdotisk) har inntrykk av står sterkest blant de som aldri har hatt noe med innvandrere å gjøre, og svakest blant de som faktisk har kunnskap om temaet. Det skumle her er derfor ikke det Siv Jensen sier, men hvordan en stor del av den norske befolkningen velger å tolke det.

De andre partiene er dessverre ikke stort bedre. Richard Dawkins sa en gang at det er mulig å ha et så åpent sinn at hjernen faller ut. Den metaforen passer godt her – de fleste partiene har for lenge hatt et naivt syn på integrering og islam (mange har det fortsatt). Dessuten legger de seg umiddelbart i skyttergravene og synker ned på Jensens debattnivå. Per Kristian Foss’ sammenlikning av Siv Jensens uttalelser med Hitlers forhold til jødene er symptomatisk i så måte. Hvor var for eksempel Erna Solberg, som har både tyngde og integritet i integreringsspørsmål? Og hvor var integreringsministeren?

Selvfølgelig er det Fremskrittspartiet som tjener mest på en slik ”debatt” hvor verken nyanser eller fakta kommer frem.

Kapitalisme, hva nå?

Teun Draaisma, aksjestrateg hos Morgan Stanley, har gitt opp. I et notat til sine klienter sykemelder han verdensøkonomien på ubestemt tid. Diagnose: ”Japan until further notice”.

Draaisma er langt fra alene. Snakket om L-resesjon har økt på den siste tiden. En L-resesjon kjennetegnes, som bokstaven antyder, av en økonomi i fritt fall fulgt av svak vekst (tenk Japan på 1990-tallet). I motsetning til sine søsken V-resesjon (kraftig nedgang som raskt snur til like kraftig oppgang) og U-resesjon (situasjonen blir gradvis bedre inntil aktivitetsnivået er tilbake som før), har L-resesjonen en mer langvarig effekt: Samfunnet må tilpasse seg en ny virkelighet med lavere økonomisk aktivitet.

Da finanskrisen virkelig skjøt fart i september i fjor dro enkelte likhetstrekk til kommunismens fall. En unødvendig drastisk retorikk – det ligger fremdeles ingen revolusjon i lufta (selv om Island har fått sin). Men jeg er ikke i tvil om at fremtidens kapitalisme må se annerledes ut. Dereguleringspolitikken og den finansielle ”innovasjonen” som har stått så sterkt siden Margaret Thatcher og Ronald Reagans inntreden som statsoverhoder har fått et skudd i baugen de antakelig ikke vil overleve.

Financial Times, av alle aviser, tror også Reagans og Thatchers modell for kapitalisme er død. Denne uken startet de en ny serie kalt ”The future of capitalism”; en rekke kommentatorer og samfunnstopper bidrar. Kommentator Martin Wolf åpner med å se på bakgrunnen for finanskrisen, hvordan markedene har feilet de siste tiåra og hvordan verden vil endre seg som følge av finanskrisen. Fra Wolfs innledning:



Today, with a huge global financial crisis and a synchronised slump in economic activity, the world is changing again. The financial system is the brain of the market economy. If it needs so expensive a rescue, what is left of Reagan’s dismissal of governments? If the financial system has failed, what remains of confidence in markets?

It is impossible at such a turning point to know where we are going. In the chaotic 1970s, few guessed that the next epoch would see the taming of inflation, the unleashing of capitalism and the death of communism. What will happen now depends on choices unmade and shocks unknown. Yet the combination of a financial collapse with a huge recession, if not something worse, will surely change the world. The legitimacy of the market will weaken. The credibility of the US will be damaged. The authority of China will rise. Globalisation itself may founder. This is a time of upheaval.

Jeg vil følge denne serien med interesse. Ikke fordi jeg forventer svar på hvordan vårt samfunn vil se ut noen år fra nå, ei heller fordi jeg forventer å være enig med det som blir skrevet. Men mest av alt fordi akkurat dette kanskje er finanskrisens viktigste debatt. Når myndigheter går inn med krisepakker til bankene, tiltakspakker til økonomien og budsjetterer med store underskudd, er det viktig at vi kommer ut av krisen annerledes enn hvordan vi var da vi gikk inn i den, slik at vi kan unngå å komme i samme situasjon på ny om noen år. Det er opp til oss hvordan vi vil bygge verden videre.

Det er mye som må korrigeres, både i markedet og politisk. Det internasjonale banksystemet trenger en overhaling. Reguleringen av finansbransjen må bli bedre og i hovedsak konsistent over landegrensene. Systemet må bli mer åpent så risiko bedre kan forstås av markedsaktører så vel som offentlige tilsyn. Skatteparadisene må ta del i disse endringene eller fremmedgjøres (for eksempel ved å nekte regulerte investeringsselskaper og forsikringsselskaper å investere i/forsikre selskaper som opererer i skatteparadis). Kanskje må vi tvangsdele de største bankene i mindre enheter og forhindre dem fra å vokse seg så store at de på ny blir en ”risiko for systemet” i fremtiden (for eksempel etter modellen for media, hvor intet selskap kan overstige en viss markedsandel nasjonal, regionalt og lokalt). Kanskje må vi splitte tradisjonell bankvirksomhet fra spekulativ virksomhet, slik den var i USA fra 1933 frem til slutten av 1990-tallet. Den makroøkonomiske politikken, som har ført til store ubalanser i verdenshandelen, må på en eller annen måte justeres. Og kanskje må vi godta at ikke alle kan, eller bør, eie eget hus.

Og ennå er det mange tanker som ikke er tenkt, analyser som ikke er utført og momenter som ikke er kommet frem i dagen.

Samtidig er det viktig å ha flere tanker i hodet samtidig. Vi må ikke glemme at vi står overfor minst to andre utfordringer som er enda viktigere enn selv finanskrisen, selv om de har havnet i bakevja de siste månedene. Den første er klimaendringene. Den andre er fattigdomsproblemet. En tilnærming til å løse disse bør være del av krisepakkene som kommer i tida fremover. USA med president Obama i spissen leder godt an på det første området, men ellers har det vært lite fokus på disse områdene. Jeg var for øvrig nylig på forelesning med Anthony Giddens, en av verdens ledende sosiologer og mannen bak ”den tredje vei”, hvor han snakket om akkurat dette temaet. Sammendrag og funderinger kommer i løpet av de neste par dagene.

Og på den noten lar jeg Brasils president Luiz Inácio Lula da Silva avslutte innlegget. Lula er første politiske bidragsyter til FTs serie om kapitalismens fremtid, og hans velskrevne artikkel anbefales i sin helhet. Presidenten konkluderer som følger:

As the governor of a great economy described as “emerging”, what I can say is what sort of society I hope will emerge from this crisis. It will reward production and not speculation. The function of the financial sector will be to stimulate productive activity – and it will be the object of rigorous controls, both national and international, by means of serious and representative organisations. International trade will be free of the protectionism that shows dangerous signs of intensifying. The reformed multilateral organisations will operate programmes to support poor and emerging economies with the aim of reducing the imbalances that scar the world today. There will be a new and democratic system of global governance. New energy policies, reform of systems of production and of patterns of consumption will ensure the survival of a planet threatened today by global warming.

But, above all, I hope for a world free of the economic dogmas that invaded the thinking of many and were presented as absolute truths. Anti-cyclical policies must not be adopted only when a crisis is under way. Applied in advance – as they have been in Brazil – they can be the guarantors of a more just and democratic society.

As I said at the outset, I do not give much importance to abstract concepts.

I am not worried about the name to be given to the economic and social order that will come after the crisis, so long as its central concern is with human beings.