Fleecerevolusjonen

Mens London står stille har Island fått ny regjering.

Sosialdemokraten Jóhanna Sigurðardóttir overtar fra konservative Geir Haarde, som har tviholdt på makten siden det lille øysamfunnets kollaps i fjor høst.

Grunnlaget for krisen på Island ble lagt omtrent samtidig med at Haarde tok til som finansminister i 1998, et ansvar han hadde frem til 2005. Deregulering av banksystemet førte til at banker som Glitnir, Landsbanki og Kaupþing tok opp stor gjeld, stort sett i utlandet men også fra landets egen sentralbank, for å vokse raskt. Det er anslått at banksektorens samlede gjeld var på 14 ganger landets BNP på det verste.

Dette var med på å fyre opp en eventyrlig konsumvekst på Island. Folk tok opp store lån, typisk i utenlandsk valuta for å unngå sagaøyas høye rentenivå (15-20%). Men det var i første rekke noen få individer som nøt godt av denne finansbobla.

Denne klikken satt i bankenes øverste styre og i noen investeringsselskaper. De eide hverandres selskaper i uklare eierstrukturer og nøt godt av enorme lån fra de islandske bankene. Baugur, styrt av Jón Ásgeir Jóhannesson, var kanskje det største investeringsselskapet med eierskap i store deler av Storbritannias high street (bl.a. House of Fraser, Karen Millen og Oasis). Allerede da jeg begynte å jobbe med nordiske bedrifter i 2005 stilte folk seg spørsmål om hvor lenge dette kunne vare.

Svaret skulle altså vise seg å bli oktober 2008.

Finanskrisen førte til at bankene ikke lenger kunne refinansiere lånene sine. Dessuten hadde svekkelsen av den islandske krona gjort de utenlandske lånene dyrere. Dermed kunne de ikke møte sine forpliktelser og både banksystemet og den islandske krona kollapset.

Dette hadde flere alvorlige effekter for islendingene. Banksystemet måtte nasjonaliseres og plutselig satt landet med gjeld til langt oppover ørene. Utenlandske filialer måtte seile sin egen sjø, noe som førte til at Gordon Brown tok i bruk terrorparagrafen for å holde islendingene ansvarlig for sine forpliktelser i Storbritannia. Og som første vestlige land på flere tiår måtte den islandske regjeringen motta nødhjelp fra IMF.

På det private plan greide mange ikke lenger å betale på sine lån i utenlandsk valuta, som over natten var blitt dobbelt så store målt i islandske kroner. Mange måtte flytte fra hus og hjem. Arbeidsledigheten mer enn tredoblet seg i løpet av en måned og inflasjonen ventes å bli flere titalls prosent i 2009. Mangelen på vekslingsbanker for islandsk valuta førte dessuten til at befolkningen ikke kunne reise utenlands.

Alt dette skjedde altså mens Geir Haarde var landets finansminister, utenriksminister og statsminister.

Likevel nektet han og hands regjering å gå fra makten.

Etter flere demonstrasjoner mot regjeringen utover høsten i fjor, toppet det hele seg da Alltinget samlet seg etter juleferie i midten av januar. Dag etter dag stod flere tusen islendinger utenfor Alltinget og demonstrerte med økende intensitet. Demonstrantene kastet røykbomber, egg, sko, steiner og toalettpapir(!) inn på parlamentsområdet. Media kalte det hele fleecerevolusjonen, etter klesplagget de fleste demonstrantene hadde på seg for å holde varmen.

Få dager etter at demonstrasjonene begynte annonserte Haarde nyvalg i løpet av 2009, og senere at han ville stå av som statsminister (dog på grunn av sykdom – ikke krisen eller demonstrasjonene).

Island har fått sin fleecerevolusjon.


Mer om Island:
Iceland Weather Report (blogg)
The Guardians artikler om Island

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar