En ekte norsk helt

Da Eva Joly jobbet med Elf-saken må hun ha hatt mange fortvilte øyeblikk. Hverdagen bestod i manglende ressurser, lite oppfølging og drapstrusler. Likevel fortsatte hun nitidig å nøste opp tråd etter tråd i det som viste seg å være et omfattende korrupsjonsnettverk med medlemmer på ministernivå. I løpet av prosessen innså Joly at om vi skal få bukt med korrupsjonen, må den tas ved roten.


Eva Joly.
Foto: Norad

I dokumentaren Jeg kan ikke stanse fikk vi sist tirsdag være med Eva Joly til Mali, hvor hun snakket med både president, regjering og nasjonalforsamling. I samtalene ga hun et slående eksempel på omfanget av korrupsjon i u-land som Mali: Landet tar opp lån til 16% rente fra utlandet for å finansiere gruveproduksjon. Som vilkår for lånet må de kjøpe utstyr fra selskaper knyttet til långiver. Typisk provisjon for denne typen handler ligger på 15%. Dette alene er mer enn bistanden landet mottar i løpet av et år.

Når Eva Joly sier ”kolonialismen vedvarer” er det dette hun mener. Vestlige ledere og selskaper gir med den ene hånden og tar tilbake flere ganger med den andre. De utnytter ressurser i fattige land til å berike seg selv. Politiske regimer støttes med store penger under bordet mot tilgang til naturressurser eller salg av varer til overpris.

Skatteparadisene sitter med nøkkelen som gjør dette mulig. Ingrediensene er hemmelighold, nullskatt og slapp regulering. Bestikkelser og underslag forsvinner til og fra konti i disse landene. Ofte er flere ledd og mellommenn involvert for å være sikker på at ingen kan nøste tråden helt opp til den virkelige eier. Her stilles få eller ingen spørsmål, og sorte og hvite penger beveger seg fritt om hverandre – fullstendig skjermet fra rettsvesen og finanstilsyn. Selv i økokrimsaker samarbeider ikke skatteparadisene. I bøkene sine forteller Joly om hvordan dokumentasjon fra land som Sveits og Liechtenstein treneres så lenge at sakene foreldes.

Gjennom flere års arbeid avslørte Eva Joly flere slike konti hos det franske oljeselskapet Elf Aquitaine. Der lå det hundrevis av millioner av franc som ble brukt til bestikkelser og underslag. Provisjonen på store prosjekter i Afrika lå i området 20-40% per prosjekt. En trenger ikke vite mye om oljebransjen for å forstå at beløpene raskt blir svimlende. Pengene finansierte også villaer, elskerinner og kunst for selskapets toppledere; skattefritt og utenfor ethvert regnskap.

Men skatteparadisene tar verdier fra samfunnet på flere måter. Mer enn 80% av verdens hedgefond og over 9.000 private equity-fond har hjem på den karibiske øya Cayman Islands med 150.000 innbyggere. Dette gjøres delvis for å ”optimalisere skattestrukturen”, delvis for å skjule sine investorlister. De fleste rike har selskap og konti i skatteparadiser, og er store investorer i disse fondene. Siden investeringene skjer ved å flytte kapital fra ett skatteparadis til et annet, holdes flyten av kapital skjult for myndighetene.

Det er opp til den enkelte selv å rapportere om formue og inntekt i disse landene. Mange velger å ikke gjøre det. Her hjemme husker vi godt Ditlev-Simonsen-saken fra siste valgkamp. Organisasjonen Tax Justice Network anslår at personskatteunndragelsene fra skatteparadisene er på rundt 250 milliarder dollar årlig. Det er nesten to norske statsbudsjett – og fem ganger så mye som Verdensbanken anslår trengs for å halvere verdens fattigdom innen 2015.

På tross av dette har ikke den politiske viljen til å angripe korrupsjonen og skatteparadisene vært særlig mye å skryte av. Og da har vi ikke en gang nevnt den potensielle sikkerhetspolitiske trusselen skatteparadisene står for med sitt hemmelighold.

”Rettsystemet er ikke skapt for ledere, det er skapt for lommetyver og veskenappere”, sier Eva Joly i dokumentaren. Mye på grunn av Jolys stahet, integritet og pågangsmot ble til slutt over 30 direktører dømt i Elf-saken. Likevel slapp de fleste av dem unna både fengselsstraffen og bøtene de var dømt til å betale. Joly mener hun ville vært moralsk død i Frankrike i dag om hun ikke hadde dratt tilbake til Norge. Så sterkt er maktapparatet til samfunns- og næringslivstoppene.

Likevel bærer arbeidet til Eva Joly og hennes kolleger frukter. Norge har opprettet en kommisjon som skal analysere sammenhengen mellom kapitalflyten fra u-land og skatteparadiser. Kommisjonen ledes av NHH-professor Guttorm Schjelderup, Eva Joly er også med. Funnene skal presenteres til utviklingsminister Erik Solheim til sommeren. Fremstående EU-ledere som Nicolas Sarkozy, Gordon Brown og Angela Merkel har alle angrepet skatteparadisene, inkludert sin gode venn Sveits, i de siste månedene. Temaet kommer opp på G20-møtet i april.

Det gjenstår å se om store ord følges av handlinger, eller om motet svikter nok en gang.


Foto: Aschehoug

Når Joly spør: Er det en slik verden vi vil ha? er svaret egentlig gitt på forhånd. Det viktige med hennes arbeid, som har en stor personlig kostnad, er at hun får belyst omfanget og betydningen av storkorrupsjonen i vår tid. Uten opplysning, intet press fra opinionen til endring - og økonomisk kriminelle får fortsette som før.

Nettopp derfor er pionerer som Eva Joly viktige. Som kvinnebevegelsen og homobevegelsen må også kampen mot storkorrupsjonen og skatteparadisenes rolle begynne et sted. Jeg tør påstå at historien vil se på Eva Joly som en av de aller viktigste nordmenn i vår samtid.

Jeg lar Eva Joly selv avslutte med et par oppsummerende avsnitt nettopp fra boken Er det en slik verden vi vil ha:

Men på det praktiske plan kan vi ikke tillate at dagens straffrihet skal få komme mafiabossene og storkorrupsjonens aktører til gode lenger, og vi kan heller ikke, uten å reagere, fortsette å se på at lovens ånd blir omgått ved hjelp av den kunstige suvereniteten til visse territorier som henter sin velstand fra kriminalitet og juks.

To løsninger er mulige.

Den første er prøvet ut på den harde måten i Italia og på den milde måten i Frankrike: Man slutter å lage skandale. Man gjenvinner kontrollen over rettsapparatet, får vedtatt nye lover som er til gunst for storkorrupsjonen og bremser det rettslige samarbeidet mellom statene, og dermed er det gjort. Ved et stykke blendverk får lovgiverne i hvert fall sporene av forbrytelsen til å forsvinne, skjønt de ikke bekjemper selve forbrytelsen. Gherardo Colombo anslår at den nye italienske loven om forfalskning av regnskaper, vil føre til at halvparten av Mani Pulite-sakene blir henlagt på grunn av foreldelse. Man kan selvfølgelig gjør skattesvindel lovlig og komplisere den gjensidige bistanden i skatteprosedyren til det ytterste. Men da vil ikke demokratiet lenger være noe annet enn en fasade.

Er det en slik verden vi vil ha?

Alternativet er å finne frem til nye politiske og juridiske metoder for å hanskes med disse forbrytelsene som sjonglerer over landegrensene. Den økonomiske kriminalitetens utbredelse er fremfor alt en politisk utfordring. Dagens økonomiske lovbryter har som sagt lite til felles med 1800-tallets "forbrytertyper", som så skumle ut og hadde arr på kinnet. Den økonomiske lovbryteren er en respektabel mann i mørt dress og håndsydde sko, med ultraflatt armbåndsur og ordenstegn i knapphullet. Han lever i to parallelle tider, to parallelle rom som aldri møter hverandre, slik han ser det. Hans personlige handlinger har ingen ting med fellesskapets lover å gjøre. Han føler seg hevet over lovene, fordi han kjøper dem, omgår dem eller bryter dem.

Det er opp til oss å reagere på en måte som tilsvarer utfordringen den økonomiske lovbryteren kaster i ansiktet på oss.


Mer om skatteparadis og kampen mot korrupsjon:
Norads side om korrupsjon
Guardians serie om skatteunndragelser
Tax Justice Network
Eva Jolys bøker på Bokkilden
Hege Dehlis dokumentar om Eva Joly

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar