En ekte norsk helt

Da Eva Joly jobbet med Elf-saken må hun ha hatt mange fortvilte øyeblikk. Hverdagen bestod i manglende ressurser, lite oppfølging og drapstrusler. Likevel fortsatte hun nitidig å nøste opp tråd etter tråd i det som viste seg å være et omfattende korrupsjonsnettverk med medlemmer på ministernivå. I løpet av prosessen innså Joly at om vi skal få bukt med korrupsjonen, må den tas ved roten.


Eva Joly.
Foto: Norad

I dokumentaren Jeg kan ikke stanse fikk vi sist tirsdag være med Eva Joly til Mali, hvor hun snakket med både president, regjering og nasjonalforsamling. I samtalene ga hun et slående eksempel på omfanget av korrupsjon i u-land som Mali: Landet tar opp lån til 16% rente fra utlandet for å finansiere gruveproduksjon. Som vilkår for lånet må de kjøpe utstyr fra selskaper knyttet til långiver. Typisk provisjon for denne typen handler ligger på 15%. Dette alene er mer enn bistanden landet mottar i løpet av et år.

Når Eva Joly sier ”kolonialismen vedvarer” er det dette hun mener. Vestlige ledere og selskaper gir med den ene hånden og tar tilbake flere ganger med den andre. De utnytter ressurser i fattige land til å berike seg selv. Politiske regimer støttes med store penger under bordet mot tilgang til naturressurser eller salg av varer til overpris.

Skatteparadisene sitter med nøkkelen som gjør dette mulig. Ingrediensene er hemmelighold, nullskatt og slapp regulering. Bestikkelser og underslag forsvinner til og fra konti i disse landene. Ofte er flere ledd og mellommenn involvert for å være sikker på at ingen kan nøste tråden helt opp til den virkelige eier. Her stilles få eller ingen spørsmål, og sorte og hvite penger beveger seg fritt om hverandre – fullstendig skjermet fra rettsvesen og finanstilsyn. Selv i økokrimsaker samarbeider ikke skatteparadisene. I bøkene sine forteller Joly om hvordan dokumentasjon fra land som Sveits og Liechtenstein treneres så lenge at sakene foreldes.

Gjennom flere års arbeid avslørte Eva Joly flere slike konti hos det franske oljeselskapet Elf Aquitaine. Der lå det hundrevis av millioner av franc som ble brukt til bestikkelser og underslag. Provisjonen på store prosjekter i Afrika lå i området 20-40% per prosjekt. En trenger ikke vite mye om oljebransjen for å forstå at beløpene raskt blir svimlende. Pengene finansierte også villaer, elskerinner og kunst for selskapets toppledere; skattefritt og utenfor ethvert regnskap.

Men skatteparadisene tar verdier fra samfunnet på flere måter. Mer enn 80% av verdens hedgefond og over 9.000 private equity-fond har hjem på den karibiske øya Cayman Islands med 150.000 innbyggere. Dette gjøres delvis for å ”optimalisere skattestrukturen”, delvis for å skjule sine investorlister. De fleste rike har selskap og konti i skatteparadiser, og er store investorer i disse fondene. Siden investeringene skjer ved å flytte kapital fra ett skatteparadis til et annet, holdes flyten av kapital skjult for myndighetene.

Det er opp til den enkelte selv å rapportere om formue og inntekt i disse landene. Mange velger å ikke gjøre det. Her hjemme husker vi godt Ditlev-Simonsen-saken fra siste valgkamp. Organisasjonen Tax Justice Network anslår at personskatteunndragelsene fra skatteparadisene er på rundt 250 milliarder dollar årlig. Det er nesten to norske statsbudsjett – og fem ganger så mye som Verdensbanken anslår trengs for å halvere verdens fattigdom innen 2015.

På tross av dette har ikke den politiske viljen til å angripe korrupsjonen og skatteparadisene vært særlig mye å skryte av. Og da har vi ikke en gang nevnt den potensielle sikkerhetspolitiske trusselen skatteparadisene står for med sitt hemmelighold.

”Rettsystemet er ikke skapt for ledere, det er skapt for lommetyver og veskenappere”, sier Eva Joly i dokumentaren. Mye på grunn av Jolys stahet, integritet og pågangsmot ble til slutt over 30 direktører dømt i Elf-saken. Likevel slapp de fleste av dem unna både fengselsstraffen og bøtene de var dømt til å betale. Joly mener hun ville vært moralsk død i Frankrike i dag om hun ikke hadde dratt tilbake til Norge. Så sterkt er maktapparatet til samfunns- og næringslivstoppene.

Likevel bærer arbeidet til Eva Joly og hennes kolleger frukter. Norge har opprettet en kommisjon som skal analysere sammenhengen mellom kapitalflyten fra u-land og skatteparadiser. Kommisjonen ledes av NHH-professor Guttorm Schjelderup, Eva Joly er også med. Funnene skal presenteres til utviklingsminister Erik Solheim til sommeren. Fremstående EU-ledere som Nicolas Sarkozy, Gordon Brown og Angela Merkel har alle angrepet skatteparadisene, inkludert sin gode venn Sveits, i de siste månedene. Temaet kommer opp på G20-møtet i april.

Det gjenstår å se om store ord følges av handlinger, eller om motet svikter nok en gang.


Foto: Aschehoug

Når Joly spør: Er det en slik verden vi vil ha? er svaret egentlig gitt på forhånd. Det viktige med hennes arbeid, som har en stor personlig kostnad, er at hun får belyst omfanget og betydningen av storkorrupsjonen i vår tid. Uten opplysning, intet press fra opinionen til endring - og økonomisk kriminelle får fortsette som før.

Nettopp derfor er pionerer som Eva Joly viktige. Som kvinnebevegelsen og homobevegelsen må også kampen mot storkorrupsjonen og skatteparadisenes rolle begynne et sted. Jeg tør påstå at historien vil se på Eva Joly som en av de aller viktigste nordmenn i vår samtid.

Jeg lar Eva Joly selv avslutte med et par oppsummerende avsnitt nettopp fra boken Er det en slik verden vi vil ha:

Men på det praktiske plan kan vi ikke tillate at dagens straffrihet skal få komme mafiabossene og storkorrupsjonens aktører til gode lenger, og vi kan heller ikke, uten å reagere, fortsette å se på at lovens ånd blir omgått ved hjelp av den kunstige suvereniteten til visse territorier som henter sin velstand fra kriminalitet og juks.

To løsninger er mulige.

Den første er prøvet ut på den harde måten i Italia og på den milde måten i Frankrike: Man slutter å lage skandale. Man gjenvinner kontrollen over rettsapparatet, får vedtatt nye lover som er til gunst for storkorrupsjonen og bremser det rettslige samarbeidet mellom statene, og dermed er det gjort. Ved et stykke blendverk får lovgiverne i hvert fall sporene av forbrytelsen til å forsvinne, skjønt de ikke bekjemper selve forbrytelsen. Gherardo Colombo anslår at den nye italienske loven om forfalskning av regnskaper, vil føre til at halvparten av Mani Pulite-sakene blir henlagt på grunn av foreldelse. Man kan selvfølgelig gjør skattesvindel lovlig og komplisere den gjensidige bistanden i skatteprosedyren til det ytterste. Men da vil ikke demokratiet lenger være noe annet enn en fasade.

Er det en slik verden vi vil ha?

Alternativet er å finne frem til nye politiske og juridiske metoder for å hanskes med disse forbrytelsene som sjonglerer over landegrensene. Den økonomiske kriminalitetens utbredelse er fremfor alt en politisk utfordring. Dagens økonomiske lovbryter har som sagt lite til felles med 1800-tallets "forbrytertyper", som så skumle ut og hadde arr på kinnet. Den økonomiske lovbryteren er en respektabel mann i mørt dress og håndsydde sko, med ultraflatt armbåndsur og ordenstegn i knapphullet. Han lever i to parallelle tider, to parallelle rom som aldri møter hverandre, slik han ser det. Hans personlige handlinger har ingen ting med fellesskapets lover å gjøre. Han føler seg hevet over lovene, fordi han kjøper dem, omgår dem eller bryter dem.

Det er opp til oss å reagere på en måte som tilsvarer utfordringen den økonomiske lovbryteren kaster i ansiktet på oss.


Mer om skatteparadis og kampen mot korrupsjon:
Norads side om korrupsjon
Guardians serie om skatteunndragelser
Tax Justice Network
Eva Jolys bøker på Bokkilden
Hege Dehlis dokumentar om Eva Joly

All makt til folket?

VidiBlogg er stor fan av meningsmålinger. Det er fint å vite hva folk flest mener – ikke bare hva Siv Jensen til enhver tid mener på deres vegne.

Samtidig skal politikere og andre beslutningstakere være forsiktig med å basere seg altfor mye på utfallet av meningsmålinger. Det kan gi kortsiktig gevinst å følge opinionen i ett og alt (også kjent som populisme). Men den har ett stort problem: Folk flest vet slett ikke alltid best. Noen ganger vet de ikke en gang hva de snakker om. Men meninger, det har de.

En undersøkelse av tankesmien Civita illustrerer dette godt. I en meningsmåling stilte de tre faktaspørsmål om privatisering av offentlige tjenester. Respondentene ga i samme intervju uttrykk for sine meninger om dette tema. Faktaspørsmålene var:

1. Private aktører utfører en rekke tjenester for norske kommuner. Kan du anslå hvor stor andel av tjenesteproduksjonen i kommunene som utføres av private bedrifter og organisasjoner?

2. Hvis vi forutsetter at privatisering betyr at det offentlige overfører ansvaret for finansiering og drift av en oppgave til private, hvor stor andel av offentlig tjenesteproduksjon tror du har blitt privatisert de siste 10 årene?

3. I Norge har vi både offentlige skoler, private skoler og friskoler. Kan du anslå hvor mange prosent av elevene som går på henholdsvis friskoler og privatskoler?

Ikke overraskende svarte en stor andel ”Vet ikke”. For å være helt ærlig ville jeg selv endt opp i den kategorien for både spørsmål 1 og 2. Det interessante er imidlertid tipsene til de som svarer. For det må ærlig talt være tipping vi snakker om:


Kilde: Civita-notat nr. 1/2009

Civita konkluderer med at velgerne er blitt overbevist av venstresidens retorikk og tror ”bestemor er satt ut på anbud”. Jeg mener det er en litt søkt tolkning. Undersøkelsen bekrefter kun at folk tror en større andel av tjenester er privatiserte enn hva faktisk er – den sier ikke noe om folk har rett eller feil oppfatning av hvilke tjenester som er overlatt til private aktører. Og det er jo det siste som faktisk betyr noe om en skal svare på spørsmål om privatisering relativt til dagens nivå. For eksempel vil mange synes det er ok å privatisere søppeltømmingen, mens nevnte bestemor ofte er vanskeligere å sette ut på anbud.

Det som for meg var slående, om enn ikke overraskende, er at folk flest ikke en gang er i nærheten av å vite grunnleggende fakta om temaet de uttaler seg om. Greit nok at man ikke vet de nøyaktige prosentene. Men med noen kjappe resonnement bør en kunne gi anslag langt nærmere sannheten enn det som fremkommer som gjennomsnitt for befolkningen i Civitas undersøkelse.

Ta spørsmål én. Jeg vil tro de færreste, selv politikere, vet hvor stor andel av kommunale tjenester som utføres av private. Men et enkelt resonnement kan gi et brukbart anslag. De største kommunale oppgavene er utdanning og diverse sosiale/omsorgsordninger. Her er innslaget av private aktører lite. Ergo er det ingen grunn til å anslå et tall i nærheten av 35% dersom man har noen basiskunnskaper om kommunenes hovedoppgaver og hvem som utfører disse.

Jeg hopper over spørsmål to. Resonnementet her er det samme som én. For øvrig er spørsmålet usedvanlig klønete formulert, så mange respondenter vet nok ikke en gang helt hva de tippet på.

Svarene på spørsmål tre er imidlertid de mest sjokkerende. Den jevne nordmann tror altså, i følge denne undersøkelsen, at 21% av norske barn går på friskole eller privatskole. Tjueen prosent! Har ikke folk en gang giddet å tenke over sin egen omgangskrets? En rask opptelling av venner og kjente burde for de aller, aller fleste ført til et lavt, ensifret prosentanslag.

Hva betyr så dette? Vet ikke folk hva slags tjenester kommunene tilbyr? Vet ikke folk hvilke skoler venners barn går på? Eller er de bare inkapable til enkle resonnementer? Jeg vet ikke. Man skal også være forsiktig med å trekke for mange generelle slutninger ut av én eneste undersøkelse.

Men det må være lov å være oppgitt over kunnskapsnivået undersøkelsen avslører. Folk flest vet ikke alltid best.

Et lite tøystykke

Foto: Muslim Voices

Hijab. Fem bokstaver som skaper debatt. Et lite tøystykke som er blitt selve symbolet på det vanskelige forholdet mellom stat og religion.

Det meste av min kunnskap om hijabens betydning sosialt, kulturelt og religiøst kommer fra mine velreflekterte tyrkiske venner. Få steder har prinsippdebatten om hijabens plass i det offentlige rom vært så sterk som i Tyrkia. Da regjeringspartiet AKP forsøkte å oppheve forbudet mot muslimske hodeplagg på universiteter ble de tatt til retten for brudd på republikkens sekulære prinsipper. Med én stemmes overvekt unngikk AKP tvangsoppløsning og at dets ledere ble utestengt fra politikken i flere år.

Vi vil gjerne være tolerante overfor forskjellige kulturer og religioner. Det bør vi også være. Det er imidlertid en rekke problemer knyttet til hijaben og dens slektninger.

La oss først få fakta på plass: Intet sted i Koranen påbyr kvinner å bruke en spesiell type klesdrakt. Den snakker om at kvinner, så vel som menn, skal dekke til sine ”private områder”, men instruksene er uklare. Kravene til tildekking varierer derfor mellom forskjellige tolkninger av islam.

Mange argumenter er presentert til støtte for kvinners rett til å bruke hijab i politiet den siste uka. Ett av de mest fremtredende hevder det er en kvinnes rett å velge å bruke plagget. Greit nok. Men velger man selv å bruke hodeplagget kan man vel også selv velge ikke å bruke det på jobb?

Dessuten kjøper jeg ikke uten videre forklaringen om at bruken er frivillig. For vil ikke mange av de som er blitt direkte eller indirekte påtvunget hijab påstå at de bruker det frivillig, både av hensyn til seg selv og sine nærmeste? Det ville i alle fall jeg gjort om jeg var kvinne og brukte hijab som følge av press fra familie, venner eller religiøse ledere.

Uavhengig av det kan vi spørre oss hvilke signaleffekter en anerkjennelse av hijabbruk i politiet sender. For en anerkjennelse er en implisitt innrømmelse av at islam påkrever kvinner å bruke hijab. Er muslimske kvinner som velger ikke å bruke hijab umoralske? Tar de ikke sin religion seriøst nok? Og vil ikke presset på å bruke hijab i innvandrergrupper bli enda større når til og med den norske stat omfavner den?

Likevel er det ikke disse argumentene, viktige skjønt de er, som gjør at hijab i politiet bør avvises. De gjør det bare enda viktigere at vi sier nei.

Hijab i politiet bør avvises på et prinsipp om politiyrkets nøytralitet. Politimenn og -kvinner i tjeneste er representanter for loven – ikke privatpersoner. Religiøse symboler, det være seg hijab eller smykker med kristne symboler, sender uheldige signaler om hvor lojaliteten er sterkest.

Det skal ikke være tvil om at politiet handler etter loven, ikke privat overbevisning.

Obama: Politiker v2.0 v1.0

USAs president Barack Obama snublet da han avla eden 20. januar. Ukene som har gått siden da har ikke forløpt stort bedre.


Bilde: Wikimedia Commons

På sin første dag i det ovale kontor innførte Obama strengere regler for utnevnelser til posisjoner i det hvite hus. Lobbyister og andre med sterke bånd til særskilte interesser kan ikke lenger jobbe for de samme interessene i to år. Sånn bortsett fra de som etter administrasjonens mening er unikt kvalifiserte. Det tok presidenten mindre enn én uke å innvilge første unntak. Lobbyisten William Lynn ble ansett som ”unikt kvalifisert” som nummer 2 i Pentagon.

– Det som trengs nå er en ny æra med ansvarlighet, sa Obama i sin innsettelsestale.

Omtrent samtidig kom det frem at to fremtredende medlemmer i hans administrasjon hadde sluntret med skattebetalingen. Timothy Geithner tilbakeholdt deler av skatten han skulle betalt av sin inntekt fra IMF for noen år siden, totalt ca. 35.000 dollar. Tom Daschle hadde ikke rapportert skattepliktige goder fra en konsulentjobb og måtte betale restskatt og renter på over 140.000 dollar. Obama stilte seg likevel fullt og helt bak sine nominerte.

Geithner ble finansminister mot 34 stemmer i Senatet. Tom Daschle innså at hans skattekluss kunne skape problemer for administrasjonen og trakk seg fra jobben med å lose Obamas helsereform i havn.

–I screwed up, sa Obama og gikk videre.

Likevel sitter spørsmålene igjen. Selv om dette på ingen måte var grove saker, hvorfor byttet ikke Obama ut de to da han ble klar over mangelen på ansvarlighet hos sine nominerte? Finnes det virkelig ingen andre godt kvalifiserte kandidater som også møter Obamas krav om en ny æra med ansvarlighet? Var det ikke slutt på politikere som sier en ting men gjør noe annet?

Likevel ble jeg mest skuffet, dog ikke overrasket, da jeg leste følgende sitat fra et intervju med Obama hos ABC News (min utheving):

[TERRY] MORAN: There are a lot of economists who look at these banks and they say all that garbage that's in them renders them essentially insolvent. Why not just nationalize the banks?

OBAMA: Well, you know, it's interesting. There are two countries who have gone through some big financial crises over the last decade or two. One was Japan, which never really acknowledged the scale and magnitude of the problems in their banking system and that resulted in what's called "The Lost Decade." They kept on trying to paper over the problems. The markets sort of stayed up because the Japanese government kept on pumping money in. But, eventually, nothing happened and they didn't see any growth whatsoever.

Sweden, on the other hand, had a problem like this. They took over the banks, nationalized them, got rid of the bad assets, resold the banks and, a couple years later, they were going again. So you'd think looking at it, Sweden looks like a good model. Here's the problem; Sweden had like five banks. [LAUGHS] We've got thousands of banks. You know, the scale of the U.S. economy and the capital markets are so vast and the problems in terms of managing and overseeing anything of that scale, I think, would -- our assessment was that it wouldn't make sense. And we also have different traditions in this country.

Obviously, Sweden has a different set of cultures in terms of how the government relates to markets and America's different. And we want to retain a strong sense of that private capital fulfilling the core -- core investment needs of this country.

And so, what we've tried to do is to apply some of the tough love that's going to be necessary, but do it in a way that's also recognizing we've got big private capital markets and ultimately that's going to be the key to getting credit flowing again.

Det er for så vidt et ærlig standpunkt at Obama ikke vil nasjonalisere amerikanske banker i trøbbel. Økonomer er uenige om hvor ille situasjonen til bankene er, og uenige om hva som må til for å rette på den. (Dog heller jeg personlig mot at nasjonalisering må til, dessuten er det vanskelig å forsvare at skattebetalerne ikke skal få betydelige eierandeler når myndighetene investerer så store penger.)

Det jeg har problemer med, er måten Obama avviser spørsmålsstillingen på. Han sier Japan fornektet problemet for lenge, kom med for lite hjelp for sent og fikk sitt ”tapte tiår”. Sverige nasjonaliserte og restrukturerte bankene før de solgte dem tilbake til private hender – og økonomien var relativt raskt oppe på fote igjen. Ingen tvil om hvem som kom best ut, altså.

Likevel forkaster Obama den svenske løsningen med at Sverige har et annet sett kulturelle verdier med tanke på statlig forvaltning og private markeder. Ikke at omstendighetene rundt denne krisen eller andre faktorer gjør at USA bør følge en annen vei. Ikke at de har kommet på noe enda smartere enn det svenskene gjorde. Men altså: Amerika har et annet sett verdier. Eller på godt norsk: "Vi liker ikke sosialister, og nasjonalisering er sosialistpolitikk". Pragmatismen må vike for idealismen.

Hvis Obama faktisk mener dette, er det for meg på linje med Bushs uttalelse om at religion påvirker hans utenrikspolitikk.

So much for a new kind of politics.

Høyres dilemma

Det er ikke tvil om at Per-Kristian Foss har lyst til å bli statsminister. Dessverre er det liten tradisjon for å utfordre sittende politiske ledere i Norge. Foss vil derfor ikke ta opp kampen med Erna Solberg, tross bred støtte blant Høyrevelgerne.

Det er synd ikke bare for Høyre, men også for Venstre og KrF. Foss har vært relativt tydelig i sitt syn på en ny sentrum-høyreregjering. Et klart alternativ ville gitt et mer helhetlig alternativ til de rødgrønne, noe som også vil tvinge frem ytterligere skjerping av sansene til Stoltenberg & co. Dessuten betyr et sterkere Høyre nødvendigvis et svakere Fremskrittsparti.

Høyres nåværende ledertroika med Erna Solberg i spissen har fått Jan Petersens lederperiode til å fremstå som reneste glansperioden i forhold. Solberg var god som kommunalminister men mangler både politiske visjoner og evnen til å få de frem. Nestleder Jan Tore Sanner er mye fremme i media men mangler både karisma og tyngde. Pinlig bunnmål ble nådd da de to innledet Høyres valgkamp i fjor høst med å invitere journalister til bollebaking. Slagordet?

Det blir andre boller med Høyre!

I rest my case.

Høyre, historisk sett partiet for mange velutdannede, fremstår fullstendig blottet for troverdighet og tyngde.

Dette kan selvfølgelig ikke trylles bort over natten, men med Per-Kristian Foss som statsministerkandidat endres likevel dette bildet. Foss nyter stor respekt blant de fleste velgerne, eventuelle uenigheter til tross. Han er god i debatter. Han har god kunnskap på tvers av politikkområder. Han har bred politisk erfaring.

Men viktigst av alt er to ting: Han ville vært en ubestridt statsministerkandidat ikke bare for Høyre, men for en koalisjonsregjering. Og han har vært finansminister i fire år – til gode skussmål. Det siste er spesielt viktig i disse finanskrisetider. Mye av årsaken til Arbeiderpartiets fremvekst på meningsmålingene de siste månedene er nettopp at de fremstår som det eneste partiet som er troverdig til å lede landet gjennom finanskrisen.

Erna Solberg har nå vært Høyres leder i fem år. Siste gang de var større enn FrP på Aftenpostens meningsmålinger var i mai 2005. Det er ni sju måneder til valget. Noen burde minne Høyre på fjellvettregel nummer 9:

Vend i tide. Det er ingen skam å snu.

Markedsføring i dårlige tider

Hva gjør en selger når finanskrisen sluker kunde etter kunde? Bloomberg har funnet svaret: Oppfordre kundene til å kvitte seg med konkurrenten.

For de uinnvidde: Bloomberg er en essensiell informasjonstjeneste for de fleste i finansbransjen (sitt kommandobaserte grensesnitt til tross). Tjenesten har en enorm database med informasjon om selskapers aksjekurser, finanser, regnskap, siste nytt, økonomiske nøkkeltall og mye, mye mer.

Jeg bruker selv Bloomberg fra tid til annen og fikk nylig besøk av en ung dame derfra som gjerne ville lære bort noen nye triks og funksjoner. Det viste seg raskt at hun kom med skjult agenda: Å få oss til å innse at vårt Thomson Reuters-produkt var overflødig og at vi kunne spare penger på å gå over til kun å bruke Bloomberg.

Nær sagt fra første minutt spurte hun oss ut om hva vi bruker Thomson Reuters til – for så å vise tilsvarende funksjoner i Bloomberg. At Bloomberg på langt nær er like brukervennlig, praktisk eller omfattende på de områder vi bruker Thomson Reuters la ingen demper på salgspitchen: Her kunne vi spare store penger på å kutte ut Thomson Reuters og gå over til kun å bruke Bloomberg. Hun innrømte åpenlyst at dette var noe de forsøkte å overbevise alle sine kunder om i et forsøk på å ta markedsandeler.

I går var hun tilbake. Denne gang først og fremst for å snakke med innkjøpssjefen om muligheten til å ”konsolidere produktpakkene”. Med andre ord: Gi ham samme pitch som vi hadde fått.

Det jeg trodde skulle bli en 5-minuttersstopp ved min desk samme dag ble til en ny time med opplæring i Bloombergfunksjoner jeg stort sett ikke trenger og en ny runde med anti-Thomson Reuters-retorikk. At jeg påpekte at det strengt tatt ikke er hennes jobb å gi oss råd om andre selskaps produkter la ingen demper på pitchingen. Ei heller at jeg også denne gang satte henne fast ved flere anledninger.

Gjennom begge besøkene brukte hun frasen verdensherredømme (”global domination”) en rekke ganger. Jeg trodde lenge hun bare prøvde å være humoristisk.

Jeg er jammen ikke så sikker lenger.

Når stormen stilner...

...fortsetter arbeidsledigheten å stige.

FT Alphaville gjorde meg oppmerksom på et paper av Kenneth Rogoff (Harvard) og Carmen Reinhardt (University of Maryland). De har gått gjennom et bredt spektrum av store finanskriser som startet som bankkriser, inkludert den norske bankkrisen på 80-tallet. Konklusjonen er alt annet enn oppløftende:

I snitt stiger arbeidsledigheten i fem år fra toppen av konjunkturen er passert, til den er 7 prosentpoeng høyere enn siste lavpunkt. Det er riktignok stor forskjell mellom de forskjellige krisene, men implikasjonene er tydelige: De som hevder at det verste fremdeles er foran oss har antakelig rett.
  • Arbeidsledigheten i USA nådde siste lavpunkt i mars 2007 og har siden steget med 2,8 prosentpoeng til 7,2%.
  • Arbeidsledigheten i Storbritannia nådde siste lavpunkt for ett år siden og har siden steget med 1 prosentpoeng til 6,1%.

Er dette en gjennomsnittlig finanskrise vil altså ledigheten fortsette å stige i disse to landene til den når en topp på godt over 10% i 2012.

Så vil helt sikkert mange påpeke at historien er irrelevant fordi myndighetens respons har vært raskere og bedre enn før, at verden ser annerledes ut nå enn tidligere, og andre mer eller mindre relevante forhold som gjør denne finanskrisen unik.

Husk da følgende: For bare 18 måneder siden hevdet flere økonomer at vi var inne i en unik oppgangsperiode som førte med seg både superkonjunktur (sterk og langvarig vekst) og ”decoupling” av verdensøkonomien (isolering av nedgangsperioder – det vil si at resesjon i en del av verden har minimal effekt på aktivitet og vekst i resten av verden).

Vel, nedgangskonjunkturen kom bare seks år etter den forrige. Og decoupling-teorien er kastet ut av vinduet etter at det som begynte som en amerikansk kredittkrise er blitt en global finanskrise.

Min erfaring er at historien gir oss bedre og mer objektive pekepinner enn samtidens synsinger, som er gjennomsyret av ønsketenkning og skjult agenda.


PS: Jeg tok ikke med Norge i oversikten over. Siden studien tar for seg bankkriser er ikke funnene direkte relevant for ”vår” finanskrise. Som en liten, åpen økonomi må vi imidlertid vente at spillovereffektene til norsk økonomi vil bli betydelige – også fremover.

Det snør, det snør!

Null busser, innstilte tog i alle retninger og kaos på flyplassene til tross: Dette var herlig!


Bilde: Privat

På mine fire år i London er dette første gang at snøen faktisk legger seg. Tusener av barn som vokser opp i asfaltjungelen har sett ”ordentlig” snø for første gang. De har lagd sin første snømann, lekt snøballkrig og laget engler i sneen. Andre har bare tuslet rundt, sett på livet og nytt den friske luften som kom med snøen.

Det anslås nemlig at hver femte brite aldri kom seg på jobb i dag, og kostnaden er anslått til både 1,2 mrd. og 3,5 mrd. pund.

Helt ærlig: Hvem bryr seg?

På en dag som denne er vi alle enige om at brutto nasjonallykke viktigere enn brutto nasjonalprodukt. For én dag får finanskrise være finanskrise, og voksne bli barn igjen.

Jeg tenkte å avslutte med et sidespark til de norske 20-åringene i London som ikke forstår at de er kommet til et annet land, et land og en by hvor snø er en kuriositet og ikke noe som faller med jevne mellomrom. Et sted hvor den enorme kostnaden med å klargjøre infrastruktur for selv et lite snøfall ikke står i stil med et behov på noen få dager per tiår.

I stedet sier jeg dette: Det er fremdeles snø i gatene. Gå ut og lag snømann!

Fleecerevolusjonen

Mens London står stille har Island fått ny regjering.

Sosialdemokraten Jóhanna Sigurðardóttir overtar fra konservative Geir Haarde, som har tviholdt på makten siden det lille øysamfunnets kollaps i fjor høst.

Grunnlaget for krisen på Island ble lagt omtrent samtidig med at Haarde tok til som finansminister i 1998, et ansvar han hadde frem til 2005. Deregulering av banksystemet førte til at banker som Glitnir, Landsbanki og Kaupþing tok opp stor gjeld, stort sett i utlandet men også fra landets egen sentralbank, for å vokse raskt. Det er anslått at banksektorens samlede gjeld var på 14 ganger landets BNP på det verste.

Dette var med på å fyre opp en eventyrlig konsumvekst på Island. Folk tok opp store lån, typisk i utenlandsk valuta for å unngå sagaøyas høye rentenivå (15-20%). Men det var i første rekke noen få individer som nøt godt av denne finansbobla.

Denne klikken satt i bankenes øverste styre og i noen investeringsselskaper. De eide hverandres selskaper i uklare eierstrukturer og nøt godt av enorme lån fra de islandske bankene. Baugur, styrt av Jón Ásgeir Jóhannesson, var kanskje det største investeringsselskapet med eierskap i store deler av Storbritannias high street (bl.a. House of Fraser, Karen Millen og Oasis). Allerede da jeg begynte å jobbe med nordiske bedrifter i 2005 stilte folk seg spørsmål om hvor lenge dette kunne vare.

Svaret skulle altså vise seg å bli oktober 2008.

Finanskrisen førte til at bankene ikke lenger kunne refinansiere lånene sine. Dessuten hadde svekkelsen av den islandske krona gjort de utenlandske lånene dyrere. Dermed kunne de ikke møte sine forpliktelser og både banksystemet og den islandske krona kollapset.

Dette hadde flere alvorlige effekter for islendingene. Banksystemet måtte nasjonaliseres og plutselig satt landet med gjeld til langt oppover ørene. Utenlandske filialer måtte seile sin egen sjø, noe som førte til at Gordon Brown tok i bruk terrorparagrafen for å holde islendingene ansvarlig for sine forpliktelser i Storbritannia. Og som første vestlige land på flere tiår måtte den islandske regjeringen motta nødhjelp fra IMF.

På det private plan greide mange ikke lenger å betale på sine lån i utenlandsk valuta, som over natten var blitt dobbelt så store målt i islandske kroner. Mange måtte flytte fra hus og hjem. Arbeidsledigheten mer enn tredoblet seg i løpet av en måned og inflasjonen ventes å bli flere titalls prosent i 2009. Mangelen på vekslingsbanker for islandsk valuta førte dessuten til at befolkningen ikke kunne reise utenlands.

Alt dette skjedde altså mens Geir Haarde var landets finansminister, utenriksminister og statsminister.

Likevel nektet han og hands regjering å gå fra makten.

Etter flere demonstrasjoner mot regjeringen utover høsten i fjor, toppet det hele seg da Alltinget samlet seg etter juleferie i midten av januar. Dag etter dag stod flere tusen islendinger utenfor Alltinget og demonstrerte med økende intensitet. Demonstrantene kastet røykbomber, egg, sko, steiner og toalettpapir(!) inn på parlamentsområdet. Media kalte det hele fleecerevolusjonen, etter klesplagget de fleste demonstrantene hadde på seg for å holde varmen.

Få dager etter at demonstrasjonene begynte annonserte Haarde nyvalg i løpet av 2009, og senere at han ville stå av som statsminister (dog på grunn av sykdom – ikke krisen eller demonstrasjonene).

Island har fått sin fleecerevolusjon.


Mer om Island:
Iceland Weather Report (blogg)
The Guardians artikler om Island