20 år med jappetid

Om det fremdeles er noen der ute som mener grådighet er bra og at markedene regulerer seg best selv: Ta en titt på følgende grafer fra et paper av Thomas Philippon og Ariell Reshef, referert i helgens New York Times.

Den første viser avlønning i finanssektoren relativt til andre bransjer i USA, justert for utdanning og andre demografiske faktorer. Den andre viser korrelasjonen mellom lønninger og deregulering i samme bransje.




Kilde: Thomas Philippon & Ariell Reshef: Wages and Human Capital in the U.S. Financial Industry: 1909-2006

To perioder skiller seg dramatisk ut: 1920/30-åra. Og 1990/2000-tallet. Finansfolk hadde da 20-30-40% bedre betalt enn deres bakgrunn skulle tilsi. I forkant var bransjen blitt kraftig deregulert – en skarp kontrast til årene i mellom hvor bransjen var mer regulert og lønnet sine ansatte helt gjennomsnittlig.

De to akademikerne peker på en felles hovedårsaken til dette: teknologirevolusjon. I 1920-åra var det elektrisitet. I 1990-åra informasjonsteknologi. Den raske utviklingen av disse nye bransjene førte til kraftig etterspørsel etter innovativ finansiering, noe som ble muliggjort gjennom dereguleringen av markedet. Å utvikle og analysere disse produktene krevde velkvalifisert arbeidskraft – dermed økte lønningene.

Samtidig gjorde lønnsgaloppene det umulig for kredittilsynet å holde tritt. De hadde ikke like mye penger og fikk ikke tak i like kvalifisert arbeidskraft. Finansnæringen fikk dermed fritt spillerom til å utvikle finansielle masseødeleggelsesvåpen som utløste seg selv den dagen bobla var over.

Jeg har tidligere tatt til orde for en mer fornuftig bonusordning i finansbransjen. Det er ufattelig at Merrill Lynch-ansatte får fire milliarder dollar i bonus i et år hvor selskapet tapte titalls milliarder dollar. Hadde ikke Bank of America kjøpt dem opp ville de gått konkurs (med verken lønn eller bonus til ansatte) eller blitt overtatt av amerikanske skattebetalere. Flere andre finansinstitusjoner kommer utvilsomt til å gjøre det samme tross milliardtap og statlige redningspakker.

I alle andre bransjer og sammenhenger er bonus noe en mottar for ekstra godt gjennomført arbeide – og som betales av bedriftens overskudd. I finansbransjen er bonuskulturen så innarbeidet at den tas for gitt som en stor del av lønna. Bransjen føler seg berettiget til å bevilge seg selv overdådige bonuser – selv om selskapet de jobber for har tapt milliarder av kroner. ”Jeg har jo hatt et godt år – det er ikke min feil at vi tapte penger” eller ”vi må fortsatt gi gode bonuser så vi ikke mister ansatte til konkurrenten” er typiske utsagn i City om dagen. Denne individualistiske tankegangen som setter egen bonus foran bedriftens beste viser hvordan finansbransjen fullstendig har mistet fotfestet de siste par tiåra.

Faktisk forsvant ikke jappetiden med nedgangen på slutten av 1980-tallet. I store deler av finansbransjen lever kulturen fra den tiden ennå.

Men har dette paperet rett i sine konklusjoner, kan det se ut som dagene med overbetalte finansfolk snart er talte for denne gang.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar