20 år med jappetid

Om det fremdeles er noen der ute som mener grådighet er bra og at markedene regulerer seg best selv: Ta en titt på følgende grafer fra et paper av Thomas Philippon og Ariell Reshef, referert i helgens New York Times.

Den første viser avlønning i finanssektoren relativt til andre bransjer i USA, justert for utdanning og andre demografiske faktorer. Den andre viser korrelasjonen mellom lønninger og deregulering i samme bransje.




Kilde: Thomas Philippon & Ariell Reshef: Wages and Human Capital in the U.S. Financial Industry: 1909-2006

To perioder skiller seg dramatisk ut: 1920/30-åra. Og 1990/2000-tallet. Finansfolk hadde da 20-30-40% bedre betalt enn deres bakgrunn skulle tilsi. I forkant var bransjen blitt kraftig deregulert – en skarp kontrast til årene i mellom hvor bransjen var mer regulert og lønnet sine ansatte helt gjennomsnittlig.

De to akademikerne peker på en felles hovedårsaken til dette: teknologirevolusjon. I 1920-åra var det elektrisitet. I 1990-åra informasjonsteknologi. Den raske utviklingen av disse nye bransjene førte til kraftig etterspørsel etter innovativ finansiering, noe som ble muliggjort gjennom dereguleringen av markedet. Å utvikle og analysere disse produktene krevde velkvalifisert arbeidskraft – dermed økte lønningene.

Samtidig gjorde lønnsgaloppene det umulig for kredittilsynet å holde tritt. De hadde ikke like mye penger og fikk ikke tak i like kvalifisert arbeidskraft. Finansnæringen fikk dermed fritt spillerom til å utvikle finansielle masseødeleggelsesvåpen som utløste seg selv den dagen bobla var over.

Jeg har tidligere tatt til orde for en mer fornuftig bonusordning i finansbransjen. Det er ufattelig at Merrill Lynch-ansatte får fire milliarder dollar i bonus i et år hvor selskapet tapte titalls milliarder dollar. Hadde ikke Bank of America kjøpt dem opp ville de gått konkurs (med verken lønn eller bonus til ansatte) eller blitt overtatt av amerikanske skattebetalere. Flere andre finansinstitusjoner kommer utvilsomt til å gjøre det samme tross milliardtap og statlige redningspakker.

I alle andre bransjer og sammenhenger er bonus noe en mottar for ekstra godt gjennomført arbeide – og som betales av bedriftens overskudd. I finansbransjen er bonuskulturen så innarbeidet at den tas for gitt som en stor del av lønna. Bransjen føler seg berettiget til å bevilge seg selv overdådige bonuser – selv om selskapet de jobber for har tapt milliarder av kroner. ”Jeg har jo hatt et godt år – det er ikke min feil at vi tapte penger” eller ”vi må fortsatt gi gode bonuser så vi ikke mister ansatte til konkurrenten” er typiske utsagn i City om dagen. Denne individualistiske tankegangen som setter egen bonus foran bedriftens beste viser hvordan finansbransjen fullstendig har mistet fotfestet de siste par tiåra.

Faktisk forsvant ikke jappetiden med nedgangen på slutten av 1980-tallet. I store deler av finansbransjen lever kulturen fra den tiden ennå.

Men har dette paperet rett i sine konklusjoner, kan det se ut som dagene med overbetalte finansfolk snart er talte for denne gang.

En god tiltakspakke

Men er den stor nok?

20 milliarder kroner, hvorav ca. 16,5 mrd. er utgiftstiltak og 3,5 mrd. er skattelette. Metoden jeg brukte i går anslår at dette vil redusere arbeidsledigheten med 0,5-0,8 prosentpoeng, eller 13.000-21.000 personer1. Regjeringens anslag på 15.000 personer er derfor troverdig. Men er det høyt nok?

Jeg er ikke i tvil om at internasjonale konjunkturer tilsier at ledigheten vil øke vesentlig mer – kanskje med flere prosentpoeng. Derfor skulle jeg gjerne sett en pakke med noen flere milliarder i potten, fortrinnsvis til utgiftsprosjekter (les hvorfor her). Til sammenlikning anslås Obamas tiltakspakke å redusere arbeidsledigheten i USA med bortimot 2 prosentpoeng – noe nobelprisvinner Paul Krugman mener er altfor lite.

Nå kan ikke Norges situasjon på noen måte sammenliknes med USAs. Vår økonomi er grunnleggende sunn der amerikanerne har store handelsunderskudd og lever på låte asiatiske penger. Og ikke minst har vi fremdeles kraft i det tradisjonelle virkemidlet i nedgangstider: renta. For mens Bernanke, Geithner & co. har brent all kruttet, har Gjedrem fremdeles flere prosenter å dele ut om nødvendig. Dette er en bedre måte å ”dele ut” kjøpekraft på enn midlertidige skatteletter. Vel å merke så lenge den reverseres før den begynner å bygge opp neste boble…

I mine øyne løper regjeringen nå en risiko for å tape politiske poenger ved å måtte dele ut nye milliarder i revidert statsbudsjett (eller i en tiltakspakke 2). Få ville løftet øyenbrynene om dagens pakke var på 25 eller 30 milliarder i stedet for 20. Og Siv Jensen trenger nok ikke bes to ganger for å minne velgerne på at FrP allerede i januar foreslo en større pakke.

Når det gjelder innholdet er jeg imidlertid veldig godt fornøyd:
  • Kommunale prosjekter (heldigvis uten nevneverdig byråkrati) har både en god distriktsprofil og muliggjør prosjekter som allerede er utsatt altfor lenge.
  • Samferdselsprosjekter holder aktiviteten i gang i en spesielt konjunkturutsatt næring.
  • Fordelene fra miljøtiltak er ikke bare midlertidige, men kan gi meravkastning for landet i form av kunnskap og teknologi i årene fremover.
  • Det beste ordet jeg har for skatteletten som foreslås er interessant. Ved å subsidiere underskudd med skatt betalt fra overskudd i 2007 og 2008 treffer tiltakspakken godt de bedriftene som er rammet av finanskrisen. Det er bra. Dessuten er dette faktisk en skatteutsettelse for overskudd i 2007 og 2008 - mao. får staten pengene "tilbake" om bedriftene overlever og går med overskudd igjen. Dog virker rammen på 5 mill. kr. per bedrift liten. Henvisningen til at dette omfatter 95% av bedriftene som gikk med underskudd i 2006 synes for meg irrelevant. 2006 var et sterkt konjunkturår; 2009 kan bli det tøffeste på flere tiår.

Likevel: Alt i alt er dette en veldig god tiltakspakke, med tiltak som treffer godt i forhold til å redusere stigningen i arbeidsledigheten. Spørsmålet er altså om den er stor nok.


Noter:
1 Jeg antar her en multiplikatoreffekt på 1,5 for utgiftsdelen og 1 på skatteletten (mer om dette her). Dette gir tiltakspakken en positiv BNP-effekt på 28 mrd. kr., eller 1,6% av BNP for fastlands-Norge. I følge Okuns lov fører en BNP-økning på 2-3% til 1%-poeng lavere arbeidsledighet – mao. vil sysselsettingseffekten av tiltakspakken være 0,5-0,8%-poeng, eller mellom 13.000 og 21.000 personer (arbeidsstyrken anslås i 3. kvartal til 2,608 millioner av SSB)

Forventninger til krisepakken

Jeg tihører de som var enig med regjeringen da opposisjonen før jul var i harnisk over at næringslivets krisepakke ikke ville komme før i januar. I månedene som er gått er krisen blitt mer moden og vi ser bedre hvilke utfordringer som ligger foran oss. Og ikke minst har vi sett hvor ufattelig dårlig det kan gå med for lite uttenkte og for raskt vedtatte krisepakker (jf. amerikanernes redningspakke for banksystemet).

Det er ingen tvil om at pakken er nødvendig. Kollaps i etterspørselen verden har ført til vesentlig mindre etterspørsel etter norske eksportvarer. Dette fører igjen til oppsigelser og økt arbeidsledighet, som påvirker nasjonal etterspørsel negativt. Når 4. kvartalstallene kommer er Norge antakelig ”offisielt” i resesjon – dvs. to strake kvartaler med negativ vekst.

Mine forventninger er høye. Norge har forutsetninger som få andre land til å møte finanskrisen: arbeidsledigheten er historisk lav og vi har enormt med penger på bok.

Og kanskje viktigst: Vi har en regjering til venstre for sentrum.

Det betyr fokus på sysselsetting, mer vekt på offentlige investeringer og mindre vekt på ineffektive skatteletter.

Forskning viser at offentlige utgiftstiltak er vesentlig mer effektivt enn alle former for skattelette. Moodys Economy.com anslår at hver dollar brukt på utgiftstiltak gir en økning i BNP på ca. 1,5 dollar (dvs. en positiv ”dominoeffekt”). Dette er f.eks. infrastrukturprosjekter, direkte støtte til arbeidsledige eller økte rammer for kommunene. For skattelette varierer BNP-virkningen fra nær null for de minst effektive typene (som høyere avskrivningssatser for bedrifter) til 1,3 for de mest effektive (midlertidig skattelette på direkte lønn).

Mens vi venter på morgendagens presentasjon tar jeg med en liten kuriositet. Paul Krugman regnet i sin blogg på New York Times på størrelsen av Obamas krisepakke for et par uker siden. Han anslår at pakken (da 775 mrd. dollar over to år) vil kunne kutte arbeidsledigheten med ca. 1,7% mot hva den ellers ville vært.

Uten at jeg har grunnlag for å si at effektene er de samme i Norge som i USA, prøvde jeg samme beregning på norsk økonomi. Teorien er som følger: Okuns lov sier at en økning i BNP på 2-3% (estimatene varierer) gir en nedgang i arbeidsledigheten på 1% (alt annet likt). Snur vi beregningen på hodet kan vi si at å subsidiere 1% sysselsetting koster 2-3% av BNP.

BNP for fastlands-Norge antas i 2008 å bli ca. 1.760 milliarder kr1. 2-3% av dette er 35-53 milliarder. Når vi tar hensyn til multiplikatoreffekten må staten Norge ut med 23-35 milliarder i offentlige investeringer per år for å holde sysselsettingen 1% under det den ville vært uten statlig innblanding – noe høyere dersom skatteletter er en del av tiltakspakken.

Størrelsen på morgendagens pakke vil med andre ord si en god del om regjeringens syn på hvordan finanskrisen vil påvirke norske arbeidsplasser i tiden fremover.


Noter:
1 1,724 milliarder kr. i 2007 (SSB) med antatt vekst på ca. 2% i 2008 (SSB)

Ateister – foren eder!

En tidlig sommerdag i fjor ble jeg møtt av denne reklamesnutten mens jeg ventet på 38-bussen hjem:

When the son of man comes, will he find Faith on the earth? (Luke 18:8)

Først ble jeg forundret over å se et bibelsitat der jeg vanligvis pleier å oppdatere meg om siste nytt på filmfronten. Hele turen hjem ble jeg sittende å gruble på denne reklamen, som kom fra Jesussaid. Hva slags organisasjon er Jesussaid? Hvem er målgruppen for reklamen?

Hjemmesiden gjorde meg ikke særlig klokere på hvem som står bak. Men siden undertegnede mistenker at han ikke har overholdt alle bibelens påbud og forbud, kunne han selvfølgelig ikke dy seg for å klikke på menyvalget ”God’s wrath against sin”:

God’s wrath includes the prospect of eternal punishment – it is appointed to men to die once and then comes the judgment (Hebrews 9:27). You will rise from the dead and will face the Judge and know that you rejected His kind and merciful answer. You will be condemned to everlasting separation from God and then you spend all eternity in torment in hell. Jesus spoke about this as a lake of fire which was prepared for the devil and all his angels (demonic spirits) (Matthew 25: 41).

Ikke bare er jeg uten håp. Jeg skal pines i helvete i all evighet i en innsjø av ild.

Heldigvis var jeg langt fra den eneste som ble opprørt av hvordan Jesussaid prøver å skremme folk inn i de kristnes rekker. Tekstforfatteren Ariane Sherine bestemte seg for å gjøre noe med det. I sin blogg på Guardians nettsider oppfordret hun ateister til å komme sammen for å sponse et par motannonser. Motto? ”There’s probably no God. Now stop worrying and get on with your life”.

Leserresponsen var overveldende. To måneder senere startet organiseringen. I oktober startet innsamlingen med et mål på 5.500 pund (ca. 60.000 kr.). Richard Dawkins, vitenskapsmann og forfatter av boken The God Delusion, var med. Tidligere denne måneden begynte 800 "ateistbusser" å rulle. The Atheist Bus Campaign hadde da samlet inn over 135.000 pund (ca. 1,4 mill. kr.).

Og minst like viktig: Presseomtalen har vært massiv og verdensomspennende. Tilsvarende kampanjer er allerede godt i gang i Spania, USA (som har det beste slagordet) og Canada.

Hvorfor er så denne kampanjen så viktig?

For meg handler det om to ting: Oppmerksomheten og den positive beskjeden.

Oppmerksomheten. Ateister og agnostikere har alt for lenge vært stilltiende i trosdebatten, til tross for at vi ville vært den tredje største gruppen om vi var en religion. Kampanjen har som nevnt fått massiv medieoppmerksomhet. Dette har ført til diskusjoner i mer enn én familie, vennekrets og arbeidsplass. Men det har også ført til en bevisstgjøring rundt det å være ikke-troende. At livet ikke er mindre verdt uten en religiøs overbevisning til å styre livet ditt.

Dessuten håper jeg oppmerksomheten kan være med på å alminneliggjøre debatten om religion. I Norge og vest-Europa er vi kommet langt. Likevel har vi et godt stykke å gå før man kan kritisere religion på lik linje med andre meninger og overbevisninger. Richard Dawkins sa følgende til The Guardian for et par uker siden:

It is a most astonishing thing that if you say something religious, that’s fine. If you say something much milder that’s non-religious, you’re strident and shrill. We are not strident and shrill, we are saying perfectly reasonable things. In this particular case we are saying ”think for yourself”, that’s all we’re saying. That’s not strident and shrill.

Den positive beskjeden. I motsetningen til blant annet Jesussaid-kampanjen er Atheist Bus-reklamene utelukkende positive. I glade farger oppfordres du til å nyte livet. I undergrunnsreklamene får den følge av oppmuntrende sitater fra kjente personligheter så forskjellige som Albert Einstein og Katharina Hepburn.

VidiBlogg har donert. Vil du?

Donér til den neste ateistkampanjen i UK her eller støtt Human-Etisk Forbund i Norge.
Du kan også foreslå slagord til neste runde i busskampanjen.



Bilde: Atheist Bus Campaign © Jon Worth / British Humanist Association


Relevante lenker:
Atheist Bus Campaign
Ariane Sherine i The Guardian
Artikler fra The Guardian om kampanjen
Richard Dawkins
Human-Etisk Forbund

Lykke til, Obama!

Rundt klokken 18 i kveld avlegger Barack Obama ed som USAs 44. president. Det er ikke et sekund for tidlig.

George W. Bush fremstår etter åtte år som en av de verste presidentene i landets historie. Krigene i Afghanistan og Irak pågår fremdeles. Økonomien er i fritt fall, og drar med seg resten av verden i samme slengen. Overskudd på statsbudsjettene under Clinton er snudd til massive underskudd. Store penger er gått til administrasjonens venner i oljebransjen, våpenindustrien og andre i velstående posisjoner.

Obama og hans erfarne regjeringsmedlemmer står som vi alle vet overfor en formidabel oppgave.

Gjennom entusiasmen han skapte i valgkampen og den klare seieren i november starter Obama med mye politisk kapital. Med andre ord: Han kan gjøre flere og mer kontroversielle tiltak enn vanlig er, og ”honeymoon”-perioden ligger an til å bli relativt langvarig. Det kan komme godt med. For uansett hvor god jobb Obama og hans folk måtte gjøre, vil turbulensen, både i økonomien og verden generelt, ennå vare i lang tid.

Første i den lange rekken av utfordringer står finanskrisen og uroen i Gaza. En gigantisk stimulipakke på over 800 millarder dollar er på vei, og de siste 350 milliardene fra høstens bankkrisepakke (TARP) er frigitt. I Midtøsten er USA vitale for fredshåpet. Uten press fra USA, er det tvilsomt om Israel kommer til å gi de innrømmelser som er nødvendige for fred.

Signalene så langt gir grunnlag for betinget optimisme. Stimulipakken vil inneholde en rekke tiltak som kan forbedre situasjonen for mange amerikanere, men inneholder en veldig stor andel ineffektive skatteletter og blir en byrde for statsfinansene. Obamas lovnader om en ny tilnærming til diplomatiet er også lovende for Midtøsten, men det er nærliggende å tro at den massive Israel-støtten i det amerikanske folk vil fortsette å dominere USAs tilnærming til konflikten i Midtøsten.

Likevel: Jeg gleder meg til å følge Obama og hans menn og kvinners forsøk på å gjenreise USA i månedene og årene fremover.

Plan B blir VidiBlogg

Da jeg startet å blogge i fjor vår hadde jeg ingen formening om hvor ofte jeg kom til å skrive eller hvor lenge motivasjonen kom til å vare. Nå skal jeg ikke skryte på meg så veldig mange innlegg i løpet av 2008, ei heller særlig mange besøkende (dog var det heller ikke noe mål). Men tid og motivasjon tilsier en opptrapping av aktiviteten i 2009.

Derfor bestemte jeg i jula at bloggen skulle få et mer personlig navn (Plan B var noe jeg kom på i farten da Blogger spurte etter navn) og et mer profesjonelt design.

De fleste kjenner til Julius Cæsar-sitatet Veni Vidi Vici, eller Jeg kom, jeg så, jeg seiret på norsk. Vidi passer godt som navn på denne bloggen siden den i det store og hele handler om hvordan jeg ser verden. Førstevalget Vidi var opptatt hos Blogger, dermed ble det nye navnet VidiBlogg.

Bloggbanneret er heller ikke helt uten symbolikk: Det handler om at kunnskap og livserfaring er noe vi tilegner oss stegvis, og veien opp er ikke alltid den letteste eller peneste.

Tidenes pyramidespill

Terra-kommunene er ikke alene i landet om å ha vært sløve med risikovurderinger de siste årene: E24 meldte i forrige uke at Norge har fått sitt første Madoff-offer.

Madoff-saken er denne:
Etter flere tiår på Wall Street var Bernard Madoff inntil forrige måned blant finansmiljøets mest respekterte figurer. Han har blant annet vært styreformann for teknologibørsen Nasdaq, men først og fremst var det hans hedgefond, hvor en eksklusiv investorbase nøt godt av stabil avkastning på i overkant av 10% årlig, som var årsaken til denne statusen. Strategien var (angivelig) investeringer blant børsens største selskaper, med bruk av opsjoner for å sikre mot svingninger (hedger). Tunge investornavn blant både banker og forvaltere var med på å gi fondet ytterligere kredibilitet.

Det var imidlertid ett problem: Bernard L. Madoff Investment Securities var slett ikke noe hedgefond. I desember ble det avslørt som tidenes største pyramidespill (ponzi scheme). Madoff hadde med andre ord ikke tjent sine årlige 10% på børsinvesteringer og opsjoner, men finansiert utbytte og uttak gjennom friske penger fra nye investorer. Dette hadde han holdt gående i flere tiår, og det estimeres at opp mot 50 milliarder dollar kan være tapt. (Estimater basert på offentlige data varierte fra 24 til 36 milliarder rett før jul)

Hvordan kunne så mange store og tilsynelatende profesjonelle investorer bite på? Og med så store summer?

Som i Terra-saken er det også mange som har takket nei til den tilsynelatende attraktive investeringen. De som så forbi Madoffs vinnende og tillitsvekkende vesen og gikk løs på en grundig risikovurdering, fant nemlig en rekke røde flagg. Blant annet:
  • Hemmeligholdet rundt fondet var ekstremt. Madoff solgte ut alle sine posisjoner ved slutten av kvartalet for å slippe å rapportere sine beholdninger.
  • Alle handler ble utført av hans eget selskap uten noen form for tredjemannskontroll.
  • Opsjonsmarkedet relevant for fondets strategi var mindre enn antatt størrelse på Madoffs hedgefond - til tross for at alle handler altså skulle være sikret med opsjoner.
  • Revisor var et ukjent selskap med bare fire ansatte og én kunde. En potensiell investor som ville sende in Deloitte for å gå gjennom regnskaper, var plutselig ikke lenger ønsket som investor.
  • Fondet hadde oppsiktsvekkende få tapsmåneder – og ingen korrelasjon med markedet for øvrig, til tross for at investeringene skulle være i de største selskapene på børsen.
  • De som har gått grundig gjennom fondets strategi hevder at det er matematisk umulig å gjenskape Madoffs avkastning.

Madoffsaken speiler på mange måter de samme grunnleggende problemene som finanskrisen: Kombinasjonen lite regulering, egoisme og grådighet. Forvaltere så mellom fingrene på bekymringsmeldinger fra rådgivere for å kunne ta del i den fantastiske avkastningen. Men er det en ting jeg har lært i finansverdenen, er det at den på andre siden av bordet ikke nødvendigvis er å stole på – han tenker også kun på sine egne interesser. Det er derfor helt utrolig at så store institusjoner som for eksempel HSBC og Santander har bitt på.

Noen har nok vært uforsiktig og godtatt hemmeligholdet på grunn av den gode avkastningen. Andre har sikkert bare gjort en dårlig jobb. Andre igjen visste kanskje ikke bedre og burde ikke forvaltet penger i det hele tatt. Men en ting er klart: Vi har en lang vei å gå når reguleringen av finansmarkedene skal gjennomgås i kjølvannet av finanskrisen.

Men det samme har vi når det gjelder gjennomføringen av de reguleringene som allerede ligger der. Det amerikanske kredittilsynet, SEC, lot ham passere åtte tester de siste 16 årene uten anmerkninger, tross flere tips fra publikum så tidlig som 1990-tallet. Selv når kritikkverdige forhold blir påvist, greier ikke tilsynet å følge opp og beskytte investorer og samfunnet for øvrig.

Og lærepengen? Godt, gammeldags bondevett:

Virker investeringen for god til å være sann, er den sannsynligvis det.