Bloggåret 2009

I skrivende stund er det ganske nøyaktig tolv timer igjen av det siste året i 00-tallet. Jeg er ikke særlig sentimental av meg, og å oppsummere både året og tiåret gjør mange andre mye bedre enn meg. Jeg nøyer meg derfor med å konkludere at 2009 i grunn var som 00-tallet i miniatyr: trøbbel i økonomien og jojo på børsen, en økende frykt for terror og politisk islam og ikke minst en gruppe av store, voksende nasjoner, ledet an av Kina, som tar stadig sterkere grep i verden – kanskje best synliggjort ved Beijing-OL i fjor og G20s økte innflytelse på bekostning av G7/G8.

En dråpe i havet

Forhandlingene i København går mot slutten og det virker lite sannsynlig at vi får en god avtale. Når verdenslederne ikke tar ansvar, får i alle fall vi andre gjøre vårt.

I høst ble aksjonen 10:10 lansert her i Storbritannia. Målet er å få så mange privatpersoner, organisasjoner, bedrifter, kommuner og andre til å binde seg til å kutte sitt karbonutslipp med 10% i 2010. Kampanjen fikk oppstartshjelp av avisen The Guardian og blant de som er med er alle de tre store politiske partiernes toppolitikere, flere universiteter, Tate Modern, Royal Mail, Microsoft UK, Tottenham Hotspur og flere avdelinger av NHS. Samt undertegnede.

COP15: The Illogic of Collective Action

COP15 logoSom ventet går det trått i København. I-land og u-land står steilt mot hverandre og ingen vil gi uten at noen andre gir først.

Prøver man å se verden utenfra er det hele ekstraordinært. De vitenskapelige bevisene er overveldende. Konsekvensene er formidable. Kostnaden for tiltak er langt fra store når sammenlignet med, for eksempel, finanskrisen eller krigen i Irak, og nærmest neglisjerbare sammenliknet med de mulige konsekvensene av å ikke gjøre noe. Samtidig er det på ingen måte overraskende.

Skal vi tro Mancur Olson og hans bok The Logic of Collective Action må det en hegemon til for å løse kollektive utfordringer som klimakrisen; et lite knippe av store nasjoner (for eksempel USA, EU, Kina og India) må ha så stor interesse i å løse utfordringen at de betaler for hele greia og lar andre nasjoner være gratispassasjerer. Er ikke hegemonens interesse stor nok vil alle forsøke å være gratispassasjer og man får ingen ordentlig løsning.

Demokrati og flertallstyranni


Foto fra dailytalk.ch

Sveits stemte i helga, tilsynelatende demokratisk, for et forbud mot bygging av minareter i landet. Forslaget kvalifiserte til folkeavstemning etter at det høyrepopulistiske partiet SVP samlet over 100.000 underskrifter, og søndag stemte altså et flertall på rundt 57% for forslaget.

Den sveitsiske regjeringen er tydelig brydd over hva folket har stemt frem og mener forbudet ikke er noen avvisning av det muslimske samfunn, religion eller kultur. Vanskelig å tro når SVP kjørte valgkamp med retorikk som ”minaretene er et symbol på muslimenes vilje til å ta makten og etablere Sharia-lov”. Men kanskje like ille: Regjeringen aksepterer folkeavstemningen, og vil nå begynne prosessen med å gjøre forslaget til del av sveitsisk grunnlov.

Det vitner om mangel på forståelse av hva demokrati innebærer.

Storbritannias mørke problem

I går kveld gikk årets mest kontroversielle debatt i Storbritannia av stabelen: Nick Griffin, leder for British National Party (BNP), møtte blant annet justisminister Jack Straw (Labour) og skyggeminister Baronesse Warsi (Tory) i Question Time. Rekordhøye seertall var ventet.

Mange var bekymret over at BNPs deltakelse i programmet vil gi partiet ny legitimitet og bidra til å gjøre dem enda mer ”mainstream”. Det er ikke lenge siden de store partiene nektet å møte BNP i debatt.

BNP er nemlig ikke et vanlig fløyparti. Det er bygd på en tese om at hvite britiske borgere er blitt annenrangs innbyggere i eget land, fortrengt av minoriteter som er kommet til landet, tatt jobb og hjem fra britiske arbeidere og fortrengt britisk kultur. Denne retorikken ga partiet nær én million stemmer i EU-parlamentsvalget i mai – nok til å sikre to av Storbritannias 69 seter i EU-parlamentet. Vi snakker altså om et ekstremparti som har utstrakt oppslutning i enkelte områder.

Er det et tegn på at rasismen i Storbritannia er på fremvekst?

Et annet valg

Som nær sagt den eneste sosialdemokraten som holder unna for høyrebølgen som går over Europa talte Jens Stoltenberg til Labours landsmøte i Brighton på mandag. Han britiske kollega Gordon Brown står overfor en ganske annen valgkamp enn det Stoltenberg selv kommer fra.

Mens våre egne partier var mest opptatt av hvem som ville gi mest til de eldre, barnefamiliene eller veiene, kjemper partiene i Storbritannia om hvem som kan kutte mest i offentlige tjenester.

Noen tanker om statsrådskabalen

Som de fleste politisk interesserte har jeg tenkt litt på statsrådskabalen som snart skal legges. Jeg er ingen hodejeger og har ikke så mange forslag på navn, men jeg har noen tanker om hva Jens Stoltenberg, Kristin Halvorsen og Liv Signe Navarsete bør ha i bakhodet.

For det første ønsker jeg en miljøvernminister med bakgrunn i radikal miljøbevegelse, for eksempel Heidi Sørensen. Det vil være et betydelig signal om at regjeringen tar miljø på alvor, og samtidig en symbolsk innrømmelse av at radikalerne hadde rett og nå er det på tide å høre på dem. Selvfølgelig forutsettes det at en slik ansettelse også følges opp med politisk vilje og handlekraft på området.

Sosialistbedriften

Har du vært i London har du kanskje vært innom varehuset John Lewis på Oxford Street. Varehuset har et av Storbritannias beste merkenavn, kanskje bare slått av Marks & Spencer og BBC, og dronningen handler visstnok der. Men visste du at John Lewis er eid av sine ansatte? Ikke jeg heller, inntil The Independent skrev om det for noen uker siden.

Historien starter for 80 år siden, da John Spedan Lewis tok over driften fra sin far, som startet det hele i 1864. Han oppdaget da at han selv, hans far og hans bror tjente mer enn alle de 300 ansatte til sammen. Fra 1929 overlot han gradvis eierskapet til de ansatte. I 1950 ga han fra seg all kontroll i selskapet. Alle ansatte var blitt partnere.

Asylsøkerne Siv Jensen aldri snakker om

For noen måneder siden ble det vedtatt at det nedlagte omsorgssenteret i min mormors hjembygd skulle bli asylmottak.

Bygdas Frp-ere var selvfølgelig raskt ute med leserinnlegg i lokalavisa, men stemningen på folkemøtet var stort sett positiv. Bygda, med bare 250 innbyggere, eldes og alle arbeidsplasser er velkomne. Samtidig husker mange hvor viktig støtten utenfra var i krigens dager, og vil gjerne yte noe tilbake.

Nylig flyttet de første asylsøkerne inn: Ti tenåringsgutter fra Afghanistan.

Min mormors søster bor rett over veien og ville gjerne hilse på de nyankomne. Som pensjonist har hun ikke mye å rutte med, men en plate sjokolade hadde hun med seg.

Hun ble overveldet. Aldri hadde hun sett noen bli så takknemlig for en sjokoladebit. Hun fikk klemmer og ungdommene lyste av godt humør. Gjennom tolk fikk hun også vekslet noen ord med guttene, og så trivelig ungdom kunne hun ikke huske å ha truffet på lenge, mente hun. Da hun la seg på kvelden tenkte hun at dette var en av de fineste dagene hun noen gang hadde hatt.

Et par dager senere var hun tilbake, denne gang med nystekte vafler og nyrørt jordbær- og bringebærsyltetøy. Jeg trenger vel knapt si at hun er asylantenes nye helt. Min mormors søster ble helt rørt av mottakelsen fra ungdommene, og etter en telefon til bygdas kjøpmann og alt-mulig-mann blir hun nå fast vaffelsteker én gang i uka. Råvarene sponser kjøpmannen.

Resten av bygdefolket stiller også opp. Guttene er med på fotballtrening og spiller volleyball på skolen. Når været blir bedre skal de få bli med fiskerne ut på sjøen.

Asylsøkerne har ikke bare gitt seg selv muligheten til et anstendig liv. De har også forbedret livet til mange i lokalbefolkningen.

De store sammenhengene i utviklingsarbeidet



Det er sjelden å høre en politiker snakke så mye fornuft på 13 minutter som Eva Joly gjør i intervjuet over. Men så er hun da heller ikke noen vanlig politiker.

Få har et så klart bilde av hvordan klimautfordringer, finanskrise, korrupsjon, utvikling, internasjonale relasjoner og migrasjon henger sammen som Joly, som etter mange års kamp mot korrupsjon, de siste sju som del av bistands- og utviklingsarbeidet i Norge, nå leder utviklingskomitéen i EU-parlamentet som representant for Europe Écologie, den franske armen av De Grønne.

Se og lær.

En demokratisk valgordning?

I etterkant av valget har både Erna Solberg og Siv Jensen påpekt at de rødgrønne ble gjenvalgt på grunn av valgordningen, ikke fordi de fikk flest stemmer. Det er riktig at opposisjonspartiene fikk flere stemmer, selv om heller ikke de oppnådde 50%. Med slike utslag er det naturlig med en ny debatt om valgordningen.

Samtidig er det viktig å påpeke at både Høyre og Frp stemte for den nåværende valgloven, som bevisst tar flere hensyn enn ren proporsjonalitet. Det er i hovedsak fire prinsipper som gjør at mandatfordelingen i Stortinget ikke er 100% proporsjonal med antall avgitte stemmer:

Finanskrise- og statsministervalget



Fortsatt rødgrønt flertall og velgerflukt fra de små til de store partiene. Blant de viktigste årsakene til valgresultatet tror jeg er:

Tilbakeblikk på valgkampen

Det er én partilederdebatt igjen av valgkampen. Den blir viktig. Målingene spriker, men snittet viser knapt borgerlig flertall. Men det er så jevnt at den som greier å engasjere flest sofavelgere vinner valget.

Men før vi finner ut hvem som blir statsminister har jeg lyst til å ta et tilbakeblikk på de siste fire ukene.

Kristin Halvorsen var den eneste som rakk opp hånda da NRK lurte på om noen var enige i at årets valgkamp var tidenes kjedeligste. Jeg har ikke opplevd mange nok valgkamper til å si noe om det. Men valgkampen har ikke vært så interessant som jeg håpet den skulle bli.

En del av debattene har vært gode, med muligheter for å snakke om mer enn PR-byrå-formulerte slagord. Men det er mest av alt temaene som har gjort valgkampen til et aldri så lite antiklimaks. Mye har vært dekket, men alt annet er blitt overskygget av regjeringsspørsmålet og garantiskriving. Fokuset har stort sett vært på det såkalte borgerlige kaoset. Selv når andre saker har vært på bordet har man ofte endt opp med å diskutere hvordan de skal bli enige med sine partnere om dette etter valget, når det vitterlig er selve valget som bestemmer hvert enkelts partis gjennomslagskraft.

Medmenneskelig ansvar: Valgkampens glemte tema

Det som skjer utenfor Norges grenser har vært nær sagt fullstendig fraværende i valgkampen. Nok en gang er vi oss selv nok.

For alle praktiske formål er de store nasjonale oppgavene i Norge løst. Utdanning, sykehusbehandling og andre viktige velferdsordninger til akseptabel standard er tilgjengelig for alle. At partiene går til valg på hovedsaker som kontantstøtte og fjerning av formuesskatten vitner om et vellykket samfunn.

Så er det selvsagt mye som kan bli bedre. Deler av systemet fungerer dårlig. Noen faller utenfor. Noen får ikke det de har krav på. Kriminelle fins fortsatt. Det må vi selvsagt gjøre noe med, og hvordan det skal gjøres er en viktig del av valgkampen.

Men de virkelig store spørsmålene i dag ligger i den internasjonale arena. Eva Joly illustrerte det hele godt: Hvilken mening har det å snakke om kvaliteten på veidekket i Bergen når Bergen snart kommer til å stå under vann?

Jeg kunne nevnt mange områder i tillegg til klima hvor skillet mellom nasjonale og internasjonale spørsmål er diffust. Men i dette innlegget vil jeg fokusere på det jeg mener er et svært viktig moralsk spørsmål:

Hvis vi strever etter et samfunn hvor ingen faller utenfor, hvorfor stoppe ved landegrenser fra en forgangen tid?

Takket være kommunikasjonsrevolusjonen er spørsmålet kommet nærmere oss de siste tiårene. Vi vet at hundrevis av millioner av våre medmennesker mangler grunnleggende ting som nok mat, rent vann, tilgang på utdanning eller deres menneskerettigheter blir ikke respektert. Vi har sett dem lide på TV, i aviser og magasiner.

Vi kan gjøre noe med det. Men vi gjør det ikke.

Nobelprisvinner Amartya Sen hevder i sin siste bok at det er meningsløst å diskutere hvordan et teoretisk rettferdig samfunn ser ut så lenge det er så mange åpenbare uretter i vårt samfunn. Han argumenterer derfor for å gjøre noe med disse åpenbare urettene som en måte å gjøre samfunnet mer rettferdig på. Boken, The Idea of Justice, anses av mange som den viktigste boken på nærmere 40 år i rettferdighetsstudier.

Den ekstreme globale asymmetrien i inntekt og muligheter må i høyeste grad kunne sies å være en åpenbar urett. Hvis vi mener at hvert menneske er like mye verdt, hvordan kan vi knapt diskutere en så åpenbar urett?

Den norske filosofen Jens Saugstad mener endog at statlig bistand på bakgrunn av nestekjærlighet ikke kan forsvares og sammenlikner det med å stjele fra norske innbyggere og gi det bort til andre. Det må være i nasjonens interesse eller som kompensasjon for skade, mener Saugstad.

Nå kan bistand selvfølgelig lett begrunnes ut fra både nasjonens interesse og kompensasjon for skade (se for eksempel Innvandringsdebatt og menneskesyn, Hvordan robbe en bedrift uten å bli straffet og Jan Egelands kronikk om Kongo).

Men jeg vil likevel påstå at argumentet om likeverd og sosial rettferdighet i seg selv er nok. Nasjonal kultur, stolthet og landegrenser har ikke oppstått av seg selv fordi mennesker i forskjellige land er grunnleggende forskjellige; de er i stor grad resultat av målbevisste politiske grep.

Stater er til for folket, ikke motsatt. På samme måte bør fordelene fra globalisering komme folket til gode. Statenes prinsipper om suverenitet og ikke-intervensjon i andre deler av verden må derfor modifiseres. Statenes rettigheter må balanseres med folkets rettigheter. Statenes interesser må balanseres med det globale naboskaps interesser.1

Samtidig handler dette om så veldig mye mer enn bare bistand, og det er spesielt her samfunnsdebatten er fraværende. Menneskerettigheter, deltakelse i internasjonale fora, handel og demokratisering er andre viktige elementer. Men sammenhengene er komplekse, og mange land er notorisk vanskelige å ha med å gjøre.

Nettopp derfor er det også så viktig å diskutere det.

Og for de som ikke måtte overbevises av likeverdsargumentet alene:

Vi har tjent godt på å ta del i den økonomiske globaliseringen. Fra forskning vet vi at den har redusert gapet mellom fattige og rike land som deltar i prosessen. Samtidig øker forskjellene mellom disse landene og de som faller utenfor.

De færreste av disse er demokratiske stater hvor folket kan sies å ha hatt medbestemmelsesrett til dette valget, og i mange tilfeller forsyner vestlige selskaper seg grovt av disse lands naturressurser uten å legge særlig igjen. Kapitalflyten fra fattige land til rike er beregnet til om lag ti ganger bistandsbeløpene disse landene mottar.

Systemet vi har tjent oss rike på har mange gode sider, men bidrar altså til å skape større forskjeller. I Norge ser vi på det som vår oppgave å ta oss av de som faller utenfor. Hvorfor skal andre prinsipper gjelde når systemet og utfordringen er blitt global?

Hvilket ansvar gir det oss å være så delaktig i utviklingen? Hva innebærer dette ansvaret? Hva gjør vi med det? Og hva bør vi gjøre?

Dette er spørsmål jeg savner i valgkampen.


Fotnote:
1 De siste tre setningene i dette avsnittet er lånt fra boken Globalization/Anti-Globalization av Held/McGrew (2007)

Ommøblering

VidiBlogg har ommøblert etter å ha lært mer om lesbarhet på nett. Binkas artikkel på dette temaet anbefales på det varmeste til alle bloggere.

Den største endringen er at høyremargen er borte. Selv i duse farger var den et forstyrrende element som dro ned lesbarheten. En del av innholdet var praktisk for min egen del, men statistikken viser at svært få benyttet seg av den. Innholdet som fantes i høyre marg er derfor nå å finne i en utvidet fotnote helt nederst på hver side.

Tekstfargen er også tonet ned noe for å redusere kontrasten for øyet og hovedteksten er flyttet nærmere sentrum av skjermen.

Håper dette bidrar til bedre lesbarhet!

Inntrykk fra valgkampen så langt

Vi er halvveis i valgkampen og det er tid for litt høyst uformell synsing om valgresultatet.

Til tross for at de borgerlige i øyeblikket ser ut til å ha et knapt overtak på målingene er det jevnt – små bevegelser kan gi store mandatutslag og fortsatt rødgrønt flertall. De rødgrønne har faktisk god grunn til å være optimistiske.

Arbeiderpartiet har vært stabile med målinger på godt over 30% i lang tid. Dessuten mobiliserer partiet tradisjonelt sterkt inn mot valgdagen. Valgresultatet fra 2005 (32,7%) er så absolutt innen rekkevidde.

Regjeringspartner SV har levd med svake meningsmålinger helt siden kollapsen for fire år siden. Men til tross for en tøff start med fokus på brutte løfter, har de fått hjelp utenfra: skole og miljø er nemlig blitt valgkampens viktigste saker. Dette er saker SV har sterkt sakseierskap til, og kan bidra til å løfte partiet opp mot, og kanskje også over, valgresultatet fra 2005 (8,8%).

Senterpartileder Liv Signe Navarsete har imponert i partilederutspørringene – hennes ”du skal ha ganske god fantasi for å relatere odelsloven til fraflytting” i svar til Pål T. Jørgensens merkelige spørsmål er ett av valgkampens høydepunkter så langt. Hun sliter imidlertid med å komme til i mange debatter, og siden Sp i bunn og grunn er et interesseparti er det vanskelig å se for seg noe annet enn et resultat på 6-tallet.

Venstre har vært i vinden med Lars Sponheims garantier mot å støtte en regjering med Frp. Sponheim vet godt at slikt gir oppmerksomhet og det er vel knapt noen hemmelighet at Venstre med dette ønsker å tiltrekke seg de som ønsker regjeringsskifte, men liten innflytelse til Frp. Lykkes de er potensialet stort, og Venstre vil kunne bli et av valgets vinnere. Greier de ikke å overbevise velgerne om at de vil holde garantien, kan det bli en tung valgnatt. Alt mellom fire og åtte prosent er mulig.

KrF går til valg på kontantstøtte, kristen formålsparagraf i barnehage og endring av ekteskapsloven. Med Bondevik og Svarstad Haugland ute er partiet igjen blitt et særinteresseparti for konservative kristne. Det er vanskelig å se hvordan de skal greie særlig annet enn å forsvare resultatet fra sist på svake 6,8%; mest sannsynlig vil KrF gå noe tilbake.

Høyre er kanskje det partiet som er kommet best ut i valgkampen så lang. Erna Solberg har, fullt fortjent, fått gode kritikker for sine TV-opptredener og skatt og skole er ønsketema for partiet. Regjeringsspørsmålet har nok mindre å si enn noen tror, og greier Høyre samtidig å hente noen av Frp-velgerne som er opptatt av ansvarlig økonomisk politikk kan dette bli et meget godt valg for Høyre. Går alt deres vei er et resultat opp mot 20% ingen umulighet, men 16-18% er kanskje mest realistisk.

Fremskrittspartiet gikk inn i valgkampen nær fullt mobilisert, og har heller ikke fått noen god start på valgkampen. Men mest av alt er det vanskelig å si hvordan velgerne reagerer på ”nye”, avbalanserte Siv Jensen og partiets kraftig modererte agenda (som jeg har skrevet om tidligere). Det er tvilsomt om partiet har særlig oppside fra hvor de står nå, mens nedsiden kan være betydelig hvis strategien mislykkes. Sluttresultatet kan bli alt fra 17-18% til 25-26%, men mest sannsynlig et sted rundt eller i overkant av 2005-resultatet.

Alt i alt er de rødgrønne fullstendig avhengig av et godt Ap-valg for å kunne fortsette; Ap må antakelig minst matche resultatet fra 2005, helst gå litt frem. Mister de oppslutning, forsvinner mange av sistemandatene de vant i 2005. Ironisk nok kan faktisk SV-fremgang være med på å felle de rødgrønne dersom disse velgerne kommer fra Ap; en eventuell SV-fremgang vil nemlig gi SV mindre mandatgevinst enn hva Ap mister.

På borgerlig side er det vesentlig mer åpent, spesielt blir det interessant å følge styrkeforholdet mellom Høyre og Frp i innspurten, og å se om Venstre lykkes i å hente velgere som verken ønsker de rødgrønne eller Frp.

Innvandringsdebatt og menneskesyn

Jeg er ikke så veldig bekymret for hva som vil skje med Norge dersom Fremskrittspartiet skulle komme til makten etter valget; til det er partiene de trenger støtte fra for ansvarlige. Jeg er vesentlig mer bekymret over at en så stor andel av Norges befolkning går god for menneskesynet partiet fremmer.

Mitt utgangspunkt er at alle mennesker, uavhengig av hvor de måtte være født, har rett til å oppsøke et bedre liv for seg og sine. Jeg forstår selvsagt også at vi må ha visse regler for migrasjon som ikke i for stor grad avviker fra landene rundt oss, blant annet for å forhindre sammenbrudd i velferdssystemer og sosiale strukturer som er byd opp over lang tid. Det er vel heller ingen som er uenige i at kriminelle må lukes ut og være opphavslands ansvar, slike norske kriminelle er Norges ansvar.

Det er viktig å huske på at migrasjon mer enn noe annet er et symptom på ulikhet. De fleste migrerer ikke fordi de vil, men fordi de ikke ser noe annet valg. Årsakene varierer stort, for eksempel kan det være på grunn av krig, forfølgelse eller fattigdom. Mange forlater alt de har og risikerer livet i jakten på et bedre liv. I lys av vår tids kommunikasjons- og transportmidler, er det også grunn til å tro at stadig flere vil se migrasjon til velstående land som et alternativ dersom de ikke ser håp til utvikling i eget land.

Jeg pleier å tenke at det i hovedsak finnes to måter å redusere uønsket migrasjon på.

Den første er å gjøre det vanskeligere og mindre attraktivt å innvandre til landet. Tiltak kan være strengere asylpolitikk, dårligere behandling under søknadsperioden og stigmatisering av innvandrere og utlendinger generelt. Målet er å skape en mur rundt landet som er så høy at de som ønsker seg dit gir opp og enten blir i hjemlandet eller søker seg til et annet land med en mer positiv innstilling til innvandring.

Den andre tilnærmingen er å gjøre det mer attraktivt å bli i hjemlandet, slik at behovet for migrasjon opphører. Det er mange måter å bidra til dette på.

Direkte bistand, for eksempel til helse og utdanning, er en viktig komponent. Å legge til rette for økonomisk vekst gjennom handel og for eksempel mikrokreditt er en annen. Å sørge for at internasjonale selskaper betaler en rettferdig skattesats til fattige land er et tredje. Nyere forskning er også positivt innstilt til utflyttingens effekt på utvikling i hjemlandet, ikke minst på grunn av remisseeffekten (at utvandrede innbyggere sender penger tilbake til familie i hjemlandet).

EU har vist at en slik tilnærming ikke trenger å gå på bekostning av de rike landene. Bistand (EU-overføringer) og liberalisering av handel og landegrenser har vært viktige bidrag til den kraftige velstandsveksten i Irland og sør-Europa, og senere øst-Europa, de siste tiårene.

Polen er kanskje det tydeligste eksempelet på at utvikling i hjemlandet reduserer utflytting. Da grensene ble åpnet i 2004 eksploderte antallet polske innvandrere i EU/EØS-området. Men etter hvert som den polske økonomien fortsatte å vokse i raskt tempo, mens den økonomiske veksten i mottakerlandene avtok fra 2007, begynte mange å flytte tilbake til Polen. I februar 2008 rapporterte britiske myndigheter at antallet polakker som forlot landet var høyere enn antallet som ankom.

Hvilket understreker hovedpoenget: De fleste migrerer ikke fordi de vil, men fordi forskjellen i muligheter er så store at de ikke ser noe annet valg. Så snart et visst velstandsnivå er oppnådd, avtar emigrasjonen; mange vil sågar vende tilbake til hjemlandet.

Norsk innvandringsdebatt er i mine øyne altfor rettet mot metode én, altså å øke barrierene for å komme inn til landet. Det kan vi nok ”takke” Frps utrettelige innsats over de siste tiåra for, selv om debatten ikke er ulik den vi ser i mange andre land. Kanskje er Norge tjent med det på kort sikt; færre innvandrere og asylsøkere gir lavere kostnader knyttet til både mottak, vurdering, utsending og integrering.

Men hva med de som flykter og finner at landegrense etter landegrense er stengt for dem? Kan vi leve med å sende dem tilbake der de kom fra, i visshet om at mange av dem har vært villige til å risikere livet for å komme bort derfra?

Er det et menneskesyn vi fremdeles ville stått for om det var vi som stod på den andre siden av grensen?

Siv Jensens tveeggede sverd

Etter 15 år med møysommelige forberedelser ser Fremskrittspartiet endelig regjeringslyset i enden av tunnelen. Transformasjonen til et stuerent parti ”for folk flest” skal fullbyrdes med regjeringsdeltagelse. Siste etappe på veien: Moderering av ekstreme standpunkter de likevel ikke får gjennomslag for i regjering.

Siv Jensen overrasket flere enn NRKs programledere da hun i tirsdagens utspørring gikk tilbake på flere av Frps tidligere standpunkter og uttalelser. Frislipp av alkoholsalg på blant annet bensinstasjoner ble til ”mål om vinsalg i butikk i løpet av neste periode”, entusiastisk ja til aktiv dødshjelp ble til ”vi har tatt et prinsipielt standpunkt for, men må utrede i neste periode” og partiets benektelse av menneskeskapte klimaendringer ble til ”vi skulle gjerne vært med på klimaforliket, men ble ikke invitert”. I debatt med Jens Stoltenberg i morges, fortsatte Jensen med modereringen av Frp-standpunkter.

Forandringen i Siv Jensens fremtreden er minst like tydelig. Aggressiviteten og sinnataggen er borte til fordel for en vesentlig roligere og mer avbalansert utgave. Kun når hun er ute på glattisen, som i klimaspørsmål eller spørsmål om hvordan hun skal finne samarbeidspartnere, aner vi at hun fremdeles kan bli litt irritert.

Begge deler er selvfølgelig del av en åpenbar strategi; partiet forsøker å fremstå som mer moderat for å tekkes velgere som er usikre om de tør å stemme på dem, og for å gjøre seg mer spiselig for Venstre og KrF.

Det er en strategi som kan betale dem godt valgdagen, men er samtidig ikke uten risiko.

Frp satser med dette på at partiets opprinnelige kjernevelgere er blitt så lojale at de kommer til å stemme på dem uansett. De satser på at de som hadde stor sans for Siv Jensens indignasjon og engasjerte tone fortsatt vil stemme på avbalanserte statsminister-Siv. De satser på at de som stemte Frp på grunn av partiets klare, nærmest vulgære tale fortsatt vil stemme på politikersnakk-Siv. De satser på at de som stemte Frp på grunn av partiets kompromissløse tone og status som annerledesparti fortsatt vil stemme på kompromissklare Siv som modererer standpunkt etter standpunkt.

SV gikk gjennom en liknende prosess foran valget i 2005; få har vel glemt den episke kollapsen som fulgte. Vi husker også hvordan det gikk da Arbeiderpartiet prøvde å dreie sin politikk mot høyre i 2001. Det er ikke alltid velgerne blir med når politikken endres den siste tiden inn mot valget.

Ikke dermed sagt at Frp ikke vil lykkes. De har etter hvert en stor gruppe lojale velgere. Lykkes de, kommer de antakelig i regjering.

Men får ikke partiet valgkampen inn i sitt spor, og det blir flere avisoverskrifter av typen som fulgte NRK-utspørringen, kan strategien fort vise seg å bli et tveegget sverd for Siv Jensen og Fremskrittspartiet.

Høyre undervurderer sine velgere

Høyredebatten har rast i Dagens Næringslivs spalter i sommer; bakgrunnen er selvfølgelig at Høyre i lengre tid har hatt stø kurs mot et nytt katastrofevalg. Jeg burde selv være midt i Høyres målgruppe: Velutdannet (sågar innen økonomi), fartstid fra finansbransjen og over gjennomsnittlig inntekt. Men også jeg er langt fra å la meg begeistre. I dette innlegget forklarer jeg hvorfor.

Nå er hovedårsaken ideologisk. Men partiet burde likevel vekke min interesse på mange områder, og utfordre meg på andre. Det gjør de ikke. Og de burde være intellektuelt ledende, i den grad et slik uttrykk kan forsvares i politikken. Det er de heller ikke.

Nå er de ikke alene. Faktisk vil jeg påstå at det bare er tre interessante partier i norsk politikk for tiden: Arbeiderpartiet, Venstre og Fremskrittspartiet. Men dette innlegget handler altså om Høyre.

Fra mitt ståsted er det i hovedsak tre ting som skuffer meg med dagens Høyre.

For det første undervurderer de sin egen velgergruppe.

Høyres politikk appellerer i utgangspunktet til næringsdrivende og velutdannede arbeidstakere. Dette er mennesker som stort sett er mer enn kapabel til å ha to tanker i hodet samtidig og forventer å ikke bli avspist med lett politisk retorikk. Når Erna Solberg og Jan Tore Sanner innleder valgkampen med på invitere TV2 på bollebaking under slagordet ”Det blir andre boller med Høyre”, blir det aller mest flaut. La Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet kjempe om å være mest folkelig; det er en konkurranse Høyre verken kan eller bør vinne.

Et annet godt eksempel på denne undervurderingen er det siste utspillet i skoledebatten. Jeg har fremdeles til gode å finne ett eneste godt fundamentert argument for forslagene. Faktisk henfaller Torbjørn Røe Isaksen i sin blogg til utsagn fra tilsynelatende tilfeldige enkeltpersoner for å forsvare forslagene. Og Ine Marie Eriksen Søreides utsagn om at hun håper forslaget ”kan gjøre at heltene i samfunnet blir kunnskapsbærerne og at det å gjøre det bra i matte blir kult” faller på sin egen urimelighet så lenge hun ikke presenterer så mye som ett eneste argument for hvorfor forslagene vil virke i den retningen. Hvorfor tilsmusse debatten rundt det som faktisk har potensiale til å være en svært god sak for høyresiden med et så tåpelig og dårlig begrunnet forslag?

Mitt andre ankepunkt går på fokus, eller mangel på sådan. Uavhengig av hva Erna Solberg måtte si fremstår partiet som FrP light med muligheter til å forhandle sine standpunkter i begge retninger, alt ettersom hvem de kan komme i regjering med etter valget. Men som Victor Norman argumenterer for er det overhodet ingen grunn til at så skal være tilfelle. Jeg siterer:

I det øyeblikk man ser i litt andre retninger enn langs den tradisjonelle høyre-venstreaksen, er forskjellene mellom Høyre og Frp så store at de to nesten er ytterpunkter i det politiske landskapet. Det gjelder i grunnleggende menneskesyn, hvor Frp systematisk omtaler og behandler folk ut fra gruppetilhørighet (eldre, innvandrere, muslimer, homofile), mens Høyre like systematisk insisterer på den enkeltes rett til å bli sett og behandlet som individ. Det gjelder i utenrikspolitikk, hvor Høyre står som den tydeligste tilhenger av åpenhet, fri handel og forpliktende internasjonalt samarbeid (inklusive EU-medlemskap), mens Frp lefler med småbrun nasjonalisme. Det gjelder i miljøvern, hvor Høyre (ikke minst takket være Børge Brende) har vist at bevaring av klima og naturmiljø er god konservativ politikk, mens Frp er talerør for misfornøyde bilister.

Artikkelen, hvor Norman også kommer med et spark til Arbeiderpartiets valg om å gjøre FrP til hovedmotstander i valgkampen, anbefales i sin helhet.

Høyre skal ha ros for sitt forsøk på å få frem EU-saken, en mulig vinnersak for partiet. Men også der mangler de trøkk. Hva med å gjøre den til det den er: vår desidert viktigste utenrikssak? Hva med å gripe muligheten til å ta ja-velgerne når Arbeiderpartiet er bundet på hender og føtter og FrP knappest vil ta i spørsmålet med klypetang?

Disse spørsmålene bringer meg til punkt tre: Høyres lederskap.

At Høyre ikke makter å være tydelig nok og ikke har en strategi tilpasset egen velgergruppe er et ansvar som hviler på partiledelsen. Som jeg tidligere har skrevet fremstår Høyres nåværende ledelse som blottet for både troverdighet og tyngde.

Dessuten kan sterke lederskikkelser i seg selve skape entusiasme og oppslutning; ett eksempel på det er KrF under Kjell Magne Bondevik og Velgerd Svarstad Haugland. Ingen vil vel påstå at Erna Solberg og Jan Tore Sanner er kapabel til slikt. Dette blir spesielt synlig i et parti med sterke navn utenfor partiledelsen som Kristin Clemet, John G. Bernander og Børge Brende.

På den andre siden fører ikke nødvendigvis svake lederpersonligheter til dårlig oppslutning på valgdagen. Men sammen med de andre faktorene utgjør de en kombinasjon som vil gjøre valgkampen svært vanskelig for Høyre.

Men minst like viktig: Heller ikke samfunnsdebatten er tjent med at Høyre senker seg ned på andre partiers lettvinte retorikk. Partiet appellerer til en velgergruppe som tillater at man har to tanker i hodet samtidig. Vi trenger at Høyre er med på å bidra til en mer dyptgående og kunnskapsbasert samfunnsdebatt.

For hvis ikke kunnskapspartiet Høyre gjør det, hvem vil?

Hjem

Hør på meg, vær så snill. Du er som meg, en homo sapiens. Et klokt menneske. Liv, et mirakel i universet, oppstod for rundt fire milliarder år siden, vi mennesker for bare 200.000 år siden. Likevel har vi greid å forstyrre balansen som er så essensiell for alt liv. Hør godt etter til denne ualminnelige historien, som er din, og bestem deg for hva du vil gjøre med den.

Sitat: Introduksjon, Home (2009)

I millioner av år tok naturen karbon fra atmosfæren, lagret den i jordas indre og gjorde med det vår eksistens mulig. Jorda ble ditt, og mitt, hjem. Men de siste tiårene har vi fiklet med balansen som gjør jorda til et velkomment hjem. Vi har sendt mye av karbonet tilbake i atmosfæren. Resultatet, klimaendringer, er allerede reelt for store deler av verdens befolkning. Hvis vi ikke handler, raskt, kan jordkloden bli et mye vanskeligere hjem å holde hus i.

Yann Arthus-Bertrands gratisfilm Home visualiserer vår tids viktigste budskap med fantastiske bilder og musikk. En enestående reise gjennom jordas biologiske mangfold og hvordan våre handlinger utgjør en trussel mot balansen som gjør dette mangfoldet mulig.

Se, del og bestem deg for hva du vil gjøre med den.



Mer informasjon:
Home – se hele filmen (93 minutter) på YouTube
Home – offisiell hjemmeside

Å måle et vellykket samfunn

Etter forslag fra KrF, og støtte fra alle partier, skal Finansdepartementet utvikle en indeks som skal supplere økonomiske mål for fremgang. Jeg håper utredningen kan skape en debatt om hva som faktisk utgjør et godt samfunn.

Det er en kjensgjerning at det en måles på, vil en også jobbe mot å forbedre. Målsetting i jobben fører til ekstra innsats fra arbeidstaker for å nå disse spesifikke målene – med den sideeffekten at andre områder kan bli tilsvarende neglisjert. Bonuser i finansverdenen er et godt eksempel på hva å måle feil parameter kan føre til.

Jeg tviler på at mange er uenige i at et godt samfunn er mer enn god økonomi, og har selv tenkt en del på dette.

Men hva bør vi måle? Hva er et godt samfunn?

Mange ser ut til umiddelbart å tenke på subjektiv lykke (se Elin Ørjasæter og Dagfinn Høybråten). Det er imidlertid store problemer knyttet til dette: For det første ser det ut til at lykke i stor grad er relativt (hvor bra du har det relativt til de rundt deg). For det andre er det lett manipulerbart – lave forventninger skaper høyere tilfredshet. (Dog bestrides ikke at politikere godt kan lære seg å skape noe lavere forventninger.)

En annen utfordring er at noen av de viktigste sakene er nærmest ukvantifiserbare. Hvordan en måling av fremgang eller tilbakegang på slike områder best kan gjøres bør diskuteres. For eksempel kan det tenkes at grupper med forskjellig bakgrunn/interesser/politiske ståsteder leverer rapporter med en gradering av fremgang/tilbakegang. Kanskje fungerer noe annet bedre, hva vet jeg.

Jeg tror også det er bedre å presentere resultatene av hvert tema individuelt i nasjonalregnskapet heller enn å samle alt under ett tall i én indeks. Da mister vi nemlig hele poenget med prosessen: å skape bevissthet rundt utviklingen på hver enkelt av disse områdene. (Spør for eksempel den jevne nordmann hva FN måler når de konkluderer med at Norge er verdens beste land å leve i.)

Med det i bakhodet, her er noen verdier jeg mener er viktig for oss alle som burde omfattes av en bredere måling på tilstanden i samfunnet vårt:

  • Økonomi. Økonomiske indikatorer er fremdeles viktige for å måle vår materielle velstand.
  • Miljø og bærekraft. Klimaendringer er vår generasjons største utfordring. Ingen beboelig planet, ingen sivilisasjon.
  • Helsetilstand. Bedre helse og tilgang på behandling gir både bedre livskvalitet og er bra for økonomien.
  • Kunnskap. Utdannings-/kunnskapsnivå, mediemangfold, mediebruk, bredde og deltagelse i samfunnsdebatten, etc. Viktig blant annet for å forstå hvor velfungerende demokratiet er og vårt utgangspunkt for langsiktig utvikling.
  • Teknologi. Innovasjon, utvikling, adapsjon av nye teknologier viktig for langsiktig utvikling.
  • Frihet/ytringsfrihet. Svært viktig den dagen disse verdiene kompromisseres.
  • Likestilling og likeverd. I hvilken grad har mennesker like muligheter i samfunnet?
  • Kultur. God produksjon av og tilgang til litteratur, kunst, teater, film, musikk osv. er en viktig del av et velutviklet samfunn.
  • Forskjeller i samfunnet. Uten å ta den moralske debatten om forskjeller mellom fattig og rik er det viktig å være klar over i hvilken retning vi går.

Mye av dette måles og diskuteres selvfølgelig allerede. Det er sikkert andre områder det også kunne vært verdt å måle.

Men å samle det i en årlig tilstandsrapport for landet tror jeg kunne bidratt til mer fokus på andre, og minst like viktige, mål som økonomi.

Paul Krugman og historien som førte oss fra Keynes til finanskrise (3/3)

På den siste av årets Robbins-forelesningene på LSE (les del 1 og del 2) snakket Paul Krugman om fremtiden for verdensøkonomien, men mest av alt om hvordan økonomene ikke greide å forutse krisen gjennom å ta for seg økonomisk historie og lærebok fra Keynes og frem til i dag.

Princeton-professoren mener nedturen kommer til å bli langvarig. Spesielt er han bekymret for at arbeidsledigheten kommer til å bite seg fast i lang tid. Han pekte også på at enkelte ting er nødt til å endres; det mest innlysende er regulering av finansmarkedene og å få ”finansiell innovasjon” under kontroll. I hvilken grad det faktisk kommer til å skje er selvsagt usikkert, finanslobbyen er sterk, men som et minimum vil vi se økte kapitalkrav til alle finansielle institusjoner. Krugman mener også at finanslobbyen overdriver sin egen betydning og at det ikke vil gjøre oss særlig vondt å miste deler av finansbransjen; for eksempel stod finansielle tjenester kun for 0,3% av all eksport i USA i 2007, tilsvarende tall for Storbritannia var 2,5%. New York og London er som kjent verdens viktigste internasjonale finanssentra.

Størstedelen av forelesningen handlet imidlertid om samfunnsøkonomifaget.

Økonomer verden over har vist seg svært innflytelsesrike i denne resesjonen. Som følge av aktiv penge- og finanspolitikk, anbefalt av økonomer, ser det i følge Krugman ut til at vi unngår en gjentakelse av 30-tallets depresjon.

Samtidig har resesjonen vist at mange av de siste tiårs’ økonomiske teorier i beste fall har vist seg ubrukelige. I verste fall har de vært direkte skadelige. Teoriene som har hjulpet oss til å takle krisen er flere generasjoner gamle.

John Maynard Keynes’ teorier har fått et oppsving, og det er tydelig at Krugman er en stor tilhenger av Keynes. Før Keynes, hevder Krugman, manglet økonomifaget innsikt. Etter Keynes har faget blitt for matematisk og forflyttet seg bort fra den virkelige verden.

Keynes kom nemlig forbi en av økonomiens til da antatte realiteter: at tilbud skaper etterspørsel (leverandørene, arbeidstakerne som får betalt for produksjonen skaper etterspørsel tilsvarende produksjonen). Keynes endret imidlertid spørsmålet: Hvorfor fører et kræsj i økonomien til massiv arbeidsledighet? Dette hadde ikke økonomer vært særlig interessert i tidligere.

Spørsmålet brøt med antakelsen om at tilbud skaper sin egen etterspørsel, siden det ikke er noe fornuft i at alle bransjer sier opp ansatte hvis tilbud skaper etterspørsel.

Keynes foreslo også løsningen: Erstatte bortfallet av private investeringer med offentlige investeringer for å holde ledigheten nede.

Etter Keynes’ dager så vi en gradvis endring i hans teorier:

Første steg var Paul Samuelsons neoklassiske syntese, som bygde sterkt på Keynes’ teorier. I korte drag sa den at vi skal bruke makroøkonomien til å oppnå full sysselsetting, og bruke mikroøkonomien til å fordele ressurser ved å la markedet styre på områder de fungerer, og staten på områder hvor markedene ikke fungerer. Krugman mener tilnærmingen var god, men førte til at mange begynte å fokusere veldig mye på mikroøkonomien og mindre på makroøkonomien ettersom depresjonen – og masseledighet – ble et stadig mer fjernt minne.

Ando, Modigliani og Friedman fulgte deretter opp med liknende teorier om den rasjonelle konsumenten. De hevder at konsumenter er rasjonelle og derfor vil utjevne sitt konsum over sitt livsløp (for eksempel vil de spare en engangsinntekt, mens en permanent inntektsøkning fører til økt forbruk). Dette stemte med datidens mønster og gjorde modellering enklere.

Den tredje utviklingen kom med Friedman og Phelps. De fant at Phillipskurven, som sier at det er en trade-off mellom inflasjon og arbeidsledighet, ikke holder i det lange løp. Ettersom forbrukerne venner seg til et visst inflasjonsnivå, vil Phillipskurven flytte seg og inflasjonen øke uten at arbeidsledigheten går ned. De fant at i det lange løp vil arbeidsledigheten være bestemt av friksjoner og imperfeksjoner i arbeidsmarkedet.

Implikasjonen av dette var at forholdet mellom inflasjon og arbeidsledighet ville gå i en spiral med klokka. Dette viste seg å være helt korrekt – i tida etter har Phillipskurven gått i en spiral med klokka.

Dette ble tatt til inntekt for at konsumenten er rasjonell. Men hvis vi godtar teorien, hvor kommer egentlig inflasjonsforventningene fra? Noen hevder forventningene gradvis endres basert på den siste tids inflasjon, andre at folk er rasjonelle og tolker tilgjengelig informasjon for å forme forventninger. (Det var også her illusjonen om et velfungerende marked med full informasjon oppstod.)

For rundt 30 år siden kom derfor det Krugman kaller ”den store splittelsen” blant økonomene: Nyklassikerne, eller ferskvannskolen (med referanse til at dens tilhengere stort sett befant seg i sentral-USA, for eksempel Chicago), mente konsumentene er rasjonelle og at konjunkturer forklares som en følge av rasjonell atferd. Nykeynesianerne, eller saltvannsskolen (flest tilhengere på øst- og vestkysten), mente imidlertid at konsumentene beviselig ikke er rasjonelle og la inn små avvik fra det rasjonelle i sine modeller. De som kjenner Krugman vet at han tilhører den siste.

Nyklassikerne lærte ikke bort Keynes, inkludert hans funn om at tilbud ikke skaper sin egen etterspørsel. Studentene derfra var derfor ikke klar over disse teoriene. Krugman påpekte her også en inkonsistens i disse økonomenes argumentasjon: Dersom en mener at offentlige investeringer tar vekk penger som ellers ville blitt investert i det private, kan en ikke tro at business confidence har noe å si; da vil jo en bedrift som tar opp lån for å ekspandere ta penger fra en annen bedrift. En kan ikke samtidig tro at finanspolitikken er irrelevant og at business confidence har noe å si.

Men også nykeynesianerne glemte mye av Keynes’ funn, spesielt når det gjelder finanspolitikken som virkemiddel. Også i denne gruppen var troen på pengepolitikken nærmest blind; av over 7000 relevante akademiske papers skrevet i USA fra 1985-2000 nevnte kun fem pengepolitikk enten i overskrift eller abstract. Det var noe flere i årene som fulgte, de fleste om Bushs skattekutt eller Japan, men fremdeles svært få.

De glemte også årsakene til etterspørselsfluktuasjoner; det har vært så godt som ingen forskning på når bunnen sannsynligvis vil falle ut av økonomien. For har man en modell hvor konsumentene stort sett er rasjonelle og inflasjonen er stabil er det vanskelig å forutse en kollaps av vårt finansielle system.

Derfor har det vært en sterk økning i referansene til den eksentriske økonomen Hyman Minsky i det siste.

Minsky er ikke blant de letteste å lese, men kjernen i hans argument er ifølge Krugman ”spektakulært riktig”. Minsky hevder at når en økonomi ikke har hatt en stor krise på lang tid, vil gjeldsbyrden sakte men sikkert bygge seg opp inntil vi når det som nå er kjent som Minsky-øyeblikket. Det oppstår når aktørene merker at ”OMG vi har for mye gjeld”, og alle forsøker å kvitte seg med sine papirer samtidig, noe som fører til en negativ spiral med stadig lavere verdivurderinger og kollaps i økonomien.

Denne teorien passer som hånd i hanske inn i hva som faktisk skjedde i Asia-krisen, i Argentina, og i den nåværende finanskrisen.

Så hva kan vi gjøre?

Krugman mener vi kan lære mye av historien, spesielt i lys av manglende nyere forskning på området. Flere av de gamle teoriene må tilbake i læreplanen, blant annet Keynes. Mer forskning på områder som behavioural economics (som sier at folk flest ikke maksimerer sin nytte).

Makroøkonomi som fag startet ved målinger av konjunkturer for å forsøke å forstå hvorfor vi har periodevis vekst og kollaps i økonomien. Økonomene Ken Rogoff og Carmen Reinhardt har samlet data for kriser sammenliknbare med den vi opplever nå og konklusjonen er nedslående (jeg har omtalt dette paperet tidligere).

Krugman mener det er nedslående at vi har måttet gå så mange år tilbake for å finne teorier som kan forklare finanskrisen, samtidig som vi må være takknemlige for at vi har hatt gamle teorier å falle tilbake på. Takket være de mener han at vi nå ser ut til å unngå Great Depression 2.


Les sammendrag fra hele forelesningsserien:
1. Depresjonsøkonomiens tilbakekomst
2. Finanskrisen
3. Historien som førte oss fra Keynes til finanskrise

Paul Krugman om finanskrisen (2/3)

Det var lite revolusjonerende fra Paul Krugman i dag to av forelesningsserien ”The Return of Depression Economics”, men Princeton-professoren ga et greit sammendrag av krisen og kom også med et par gode poenger om utfordringer fremover. (Les del 1.)

Når det gjelder årsaken til krisen er Krugman på linje med de fleste. Husboblen, som følge av lave renter og store betalingsoverskudd i land som Kina, Japan og Tyskland (og Norge), er selvsagt sentral. Fremveksten av skyggebanksystemet, som gjorde det de kunne for å unngå kapitalkrav og reguleringer under dekknavnet finansiell innovasjon, er en annen. (Mens mange tror vi ikke har hatt ”bank runs” og bankkonkurser som vi hadde i depresjonen på 30-tallet påpekte Krugman at vi faktisk har hatt det nå også, det er bare at bankene ikke ser ut som banker lenger.) Det tredje hovedpunktet er den store økningen i gjeld hos husholdninger som gjør de sårbare i et miljø med fallende priser på eiendelene (altså hus), spesielt siden tvangssalg fører til enda større press på prisene til å falle.

Krugman var også forundret over at verden ikke ser ut til å ha tatt særlig lærdom av Asia-krisen på 90-tallet, som var nær sagt identisk med det som nå skjer i mange land. Samtidig pekte han på hvor vanskelig det er å modellere gjeld i økonomiske modeller. Långiving passer nemlig ikke inn i en vanlig tilbud/etterspørselsmodell siden det er tak på hvor mye lån en kan få (avhengig av sikkerhet, betalingsevne, etc.). Problemet oppstår når dette taket stadig heves; det mest opplagte eksempelet på heving av dette taket er selvfølgelig deregulering av finansmarkedene. Som kjent har dette fenomenet pågått mer eller mindre siden Ronald Reagan og Margaret Thatcher tok makten omtrent samtidig i USA og Storbritannia.

Kveldens mest interessante poeng var imidlertid at resesjoner ser ut til å ha endret form de siste 20-25 åra. Resesjoner ender nemlig ikke lenger slik de pleier. Mens resesjoner frem til midten av 80-tallet i stor grad ble etterfulgt av rask sysselsettingsvekst, har resesjonene siden vist en annen trend: Arbeidsledigheten biter seg fast.

Sysselsetting 1965-87
(resesjoner i grått)


Sysselsetting 1987-
(resesjoner i grått)


Kilde: Krugmans forelesningsnotater

To eksempel: I resesjonen som startet rundt 1981 falt sysselsettingen raskt til den nådde bunnpunkt etter ca. 15 måneder. Men allerede et knapt år senere var sysselsettingen tilbake på samme nivå som før resesjonen. I 2001 falt sysselsettingen saktere, men lengre – i to hele år fra starten av resesjonen. Og veien tilbake var like lang: først fire år etter starten på resesjonen var sysselsettingen tilbake på samme nivå.

Dette mønsteret gjentar seg i resesjoner før og etter 1985. Resesjonene før 1985 ble fulgt av en rask tilbakekomst til arbeidsmarkedet for de som mistet jobbene sine. Etter 1985 fortsatte imidlertid sysselsettingen å falle lenge etter at resesjonen offisielt var avsluttet, og når den først begynte å stige igjen skjedde det sakte.

Noe gjør altså at arbeidsmarkedene nå er svakere i en lengre periode enn før.

Krugman bød på følgende forklaring:

For det første var rentenivået vesentlig høyere ved starten av resesjoner før 1985; dette gjorde at man kunne bruke en aktiv pengepolitikk (sette ned renta) uten å havne i likviditetsfella.

For det andre handlet sentralbankene annerledes i forkant av resesjonene før 1985. Årsaken til disse resesjonene var nemlig galopperende inflasjon. I respons til det økte sentralbanken rentenivået, som igjen førte til resesjon. Denne varte til arbeidsledigheten hadde økt nok til at inflasjonsfaren i hovedsak var over og sentralbanken kunne senke renta igjen.

Etter 1985 har vi i stedet sett lange boom-perioder som aldri førte til særlig høy inflasjon men i stedet kollapset under sin egen vekt (tenk dotcom-bobla i 2001 eller boligmarkedet nå). I forsøk på å gjøre resesjonene mildere senket sentralbankene renta for å stimulere etterspørselen. Dette har ført til at vi har gått inn i resesjonene med et lavere rentenivå, som har lagt begrensninger på pengepolitikken; faren for å havne i likviditetsfella er høyere. Samtidig faller gjerne inflasjonen så mye at også den bidrar til å gjøre ting verre.

Paradoksalt nok har ”seieren over inflasjonen” gjort oss i dårligere stand til å takle økonomiske nedgangstider.

Avslutningsvis stilte Krugman et mer praktisk spørsmål: Hvordan har andre land kommet seg ut av finanskriser? Kan vi lære noe av dette?

Svaret er imidlertid ikke oppløftende: Historien viser at vendepunktene for land som har opplevd finanskrise er være eksportledet. Ikke særlig nyttig når nær sagt hele verden er involvert…

Krugman mener derfor Koosiansk teori er den beste tilnærmingen: å bygge opp bedriftenes og husholdningenes balanse til gjeld og eiendeler kommer i et mer bærekraftig forhold til hverandre. (Se også Øystein Sjølies kommentar om Koo hos E24: Gjeld er gift.) Dette er nødvendigvis en langvarig prosess (må vente til gjelden er tilbakebetalt til et nivå hvor investeringsviljen kommer tilbake). Krugman ga en slik prosess mye av æren for at depresjonen ikke kom tilbake til USA etter slutten av andre verdenskrig (husholdningenes gjeld falt fra 50% av BNP i 1940 til 20% i 1945).

Krugman nevnte også et par andre alternativer. Det første er at vi en investeringsboom ikke ulik den vi så i dotcom-teknologi på 90-tallet kan føre oss ut av finanskrisen. For eksempel i et forsøk på å gjøre noe med klimaendringene. Det andre er å gå tilbake til en økonomi med høyere inflasjon; altså øke sentralbankenes inflasjonsmål fra 2-2,5% til for eksempel 3-4%. (Dette er politisk svært usannsynlig.)

På bakgrunn av dette frykter Krugman at vi kan stå foran et globalt ”tapt tiår” uten utsikter til en eksportledet utgang av krisen.


Les sammendrag fra hele forelesningsserien:
1. Depresjonsøkonomiens tilbakekomst
2. Finanskrisen
3. Historien som førte oss fra Keynes til finanskrise

Paul Krugman om depresjonsøkonomiens tilbakekomst (1/3)

Nobelprisvinner Paul Krugman holder denne uken en serie på tre forelesninger ved London School of Economics. Gårsdagens forelesning, den første, tok for seg det Krugman kaller depresjonsøkonomi, teorien om at tradisjonelle virkemidler ikke lenger fungerer når økonomien befinner seg i en depresjonsliknende tilstand. De to neste skal ta for seg den nåværende finanskrisen og fremtiden for økonomifaget.

Krugman begynte forelesningen med ett av sine egne sitater fra 1997:

Veksten i amerikansk økonomi er det Alan Greenspan vil at den skal være, pluss/minus en justering for at Greenspan faktisk ikke er Gud.

Krugman var, som de fleste av sine kolleger, nærmest blind tilhenger av pengepolitikk som virkemiddel. Det eneste som kunne sende systemet inn i resesjon var et tilbudssjokk, som oljekrisen på slutten av 70-tallet. Året etter endret han imidlertid mening. Årsak: Japan.

Foranledningen til Japans ”tapte tiår” var en finanskrise ikke ulik den verden nå opplever – altså et etterspørselssjokk. Renten gikk nedover til den nådde 0% uten at det hjalp nevneverdig på etterspørselen. Kruttet i pengepolitikken var brukt opp. Så Krugman spurte seg selv: Hvis det kan skje i Japan, med stabilt demokrati, avanserte institusjoner og intelligente folk på topplan – hvorfor ikke andre steder?

Han kjørte derfor en modell på hva som skjer i en økonomi med rente på 0%. Konvensjonell visdom tilsa at å trykke penger ville hjelpe på inflasjonen i en slik situasjon. Men modellen viste det motsatte: Likviditetsfellen er ekte. Å trykke penger har liten eller ingen effekt på priser så lenge renten ikke kan senkes ytterligere; konsumentene vet at økningen er midlertidig.

Han fant også at dette faktisk hadde skjedd i Japan: Fra 1997 trykte sentralbanken penger til basispengemengden var nær doblet – til ingen effekt. Bankene brukte pengene til å øke sine reserver og det lille som nådde publikum gikk rett i banken, ikke til forbruk. En standing joke i denne tiden var at det eneste som selger i Japan, er safer…

En av årsakene til at økonomer har hatt overveldende tro på pengepolitikken er Milton Friedmans (ofte noe mistolkede) argument om at depresjonen på 30-tallet kunne vært unngått om myndighetene hadde ført en mer aktiv pengepolitikk. Men argumentet har en kraftig svakhet: Sentralbanken nær tredoblet basispengemengden i løpet av depresjonen, uten at det hadde noen effekt på M2, en indikator på penger i faktisk omløp.

Men denne politikken startet først etter at renta hadde nådd 0% og økonomien hadde havnet i likviditetsfella. Lærdommen er: Er en først i likviditetsfella, hjelper det ikke lenger å trykke penger.

Og for den som måtte ha glemt: Den amerikanske sentralbanksrenta har vært 0% i flere måneder nå…

Krugman brukte også anledningen til et aldri så lite angrep på økonomer som mener offentlige tiltakspakker har liten eller ingen effekt. Teorien her er at de offentlig investeringene fører til økt offentlig gjeld som nødvendigvis må komme fra et sted, og at disse pengene i stedet ville gått til private investeringer om ikke det offentlige hadde hentet gjeld.

Det er flere problemer med denne fremstillingen: For det første viser det seg at i resesjoner faller privat låneopptak. Som følge av dette faller selvfølgelig også private investeringer. Offentlig låneopptak for å finansiere tiltakspakker erstatter dermed det private låneopptaket som allerede er falt bort, og er derfor ikke en ekstra byrde for landet som helhet. Tiltakspakkene blir ikke finansiert med midler som i stedet ville gått til private investeringer.

Videre forutsetter fremstillingen at renten kan kuttes for å oppfordre til økt privat investering og mindre sparing; i et nullrentescenario holder dette selvfølgelig ikke. Og faktisk er teorien tynn selv i et scenario med normale markedstilstander; Krugman har skrevet om dette i sin blogg.

Avslutningsvis snakket Krugman om Ben Bernanke, den amerikanske sentralbanksjefen som skrev en serie artikler om ukonvensjonelle virkemidler en sentralbank kan ta i bruk for å få i gang økonomien like før han tok over sjefsstolen. Denne politikken har Bernanke til de grader fått gjennomført.

Federal Reserves eiendeler er tredoblet siden starten av finanskrisen og kraftig diversifisert – den inneholder nå blant annet porteføljer av boliglån (MBS), Freddie Mac/Fanny Mae, AIG, osv. Banken har altså ikke trykt penger på tradisjonelt vis, men i stedet trådt inn som finansiell partner i siste instans. Det har heller ikke virket inflasjonsdrivende siden pengemultippelen har falt kraftig de siste månedene.

Krugman pekte på at dette ser ut til å ha vært effektivt: finansielle indikatorer har bedret seg og nedgangen i økonomien ser ut til å ha mistet fart, selv om situasjonen fremdeles forverres. Det var her Krugman kom med sitatet som er gitt æren for å ha forårsaket børsrally: At han "ikke vil bli overrasket om komitéen som daterer amerikanske resesjoner i retrospekt avgjør at resesjonen ble avsluttet en gang i løpet av sommeren". En oppsiksvekkende uttalelse av Krugman, som lenge har påpekt at det var en rekke små rally på vei nedover i den store depresjonen, og at lite tyder på at det skal bli annerledes denne gangen. Samtidig kunne han ikke dy seg for et lite stikk til aksjemarkedene, som har ”forutsett seks av de siste null vendepunktene”…

Når det er sagt var han mindre optimistisk på verdensøkonomiens vegne, og avsluttet med ordene: ”Japan begynner å se bra ut sammenliknet med finanskrisen, både når det gjelder omfang og lengde”.

Vidiblogg er tilbake i morgen fredag med oppdatering på kveldens forelesning, som også kan følges direkte på LSEs hjemmesider fra kl. 19.30 norsk tid.


Les sammendrag fra hele forelesningsserien:
1. Depresjonsøkonomiens tilbakekomst
2. Finanskrisen
3. Historien som førte oss fra Keynes til finanskrise

Statsminister i trøbbel

The truth is that there is no vision from Brown, no plan, no argument for the future and no support. The public see it. His party sees it. The cabinet must see it too, although they are not yet bold enough to say so. Labour has a year left before an election; its current leader would waste it. It is time to cut him loose

Sitat: Guardians forside onsdag. (Les hele lederartikkelen sitatet er hentet fra)

Situasjonen har ikke bedret seg nevneverdig siden Guardian, en av Labours sterkeste støttespillere i media, krevde Gordon Browns avgang tidligere denne uken. Flere ministere har gått av, enkelte i forsøk på å presse Brown til å slutte, andre lojale til det siste. Den planlagte omrokkeringen i regjeringen ble i stedet en reaktiv tetting av hull etter hvert som ministrene forsvant. Labour gjorde en av sine dårligste valg i torsdagens lokal- og EU-valg.

Støtte fra de som antas å kunne ta over ledervervet, som Alan Johnson, Harriet Harman og David Milliband, har imidlertid gjort at Brown inntil videre fortsatt sitter. Dog: Sterkt svekket fra en allerede svak posisjon.

Guardian treffer spikeren på hodet når de sier at Brown mangler både visjoner og planer. Han er en god problemløser, noe finanskrisen har vist til fulle, men ingen visjonær leder og fullstendig uten dømmekraft på områder som opptar velgerne. Et godt eksempel på det siste er den pågående refusjonsskandalen. På tross av at misbruket ser ut til å ha vært verre blant konservative, er det Labour som har fått mest tyn i media, mye på grunn av Browns tilsynelatende manglende evne til umiddelbar handling (han satte ned en kommisjon).

Legg til manglende legitimitet i velgernes øyne (han skrev ikke ut nyvalg da han tok over etter Tony Blair midt i en parlamentsperiode) og tvil om støtte i eget parti og det blir vanskelig å forstå hvorfor Brown tviholder på statsministerposten – i alle fall hvis han setter partiets beste foran seg selv.

Men når det gjelder det siste er han ikke alene. Det er noe trist og egenrådig over oppførselen til mange Labourpolitikere om dagen. Samtidig som det er tydelig at store deler av partiet ønsker ny leder, ønsker ingen å stå frem som alternativ til statsministeren. En kan spørre seg hva hensikten er ved å så tvil om egen leder om man ikke kan legge frem et kredibelt alternativ – vil det ikke da bare bidra til å svekke partiet ytterligere?

Faktisk begynner det å tegne seg et bilde av politikere som er mer opptatt av å isolere eget omdømme fra Gordon Browns og Labours fall enn av partiets politiske prosjekt, fra kommunalminister Hazel Blears som tilsmusset av sin rolle i refusjonsskandalen trakk seg dagen før lokal- og EU-valg til Caroline Flint som tar skittentøysvasken om Browns kvinnesyn offentlig og backbenchere som forsøker å samle nok underskrifter til å kaste statsministeren.

I det hele tatt ser det ut som Labour er i ferd med å gå i oppløsning. Det er synd. En konservativ vil etter all sannsynlighet lette kårene for sine venner i finansverdenen når de må strammes inn, og samtidig svekke vilkårene for de som er mest sårbare i kjølvannet av finanskrisen.

Det er sannsynligvis ingen som er bedre kvalifisert til å lede Storbritannia gjennom finanskrisen enn Gordon Brown. I etterpåklokskapens lys gjorde han mange feil i åra som finansminister, men han har vist handlekraft av det sjeldne siden finanskrisen tok til, og har tatt til orde for en rekke viktige elementer som internasjonal regulering. Kanskje er det nettopp denne overbevisningen om at han er beste mann til jobben slik situasjonen er nå som holder ham fast til statsministerstolen.

Men dessverre er det ikke lenger nok for en politiker å føre politikk. Kanskje er det derfor bedre for Labour om Brown overlater roret til noen andre, som kanskje ikke er like godt kvalifisert, men likevel har større mulighet til å sikre fem nye år med Labourstyre etter valget i 2010.

Grønne skudd fra råtten stamme

Den pågående finanskrisen er den første økonomiske nedturen jeg følger på nært hold; uten relevant bakgrunn fortonte 2001-krisen seg som et mer abstrakt fenomen jeg fulgte fra periferien. Kanskje er det derfor jeg er så forbauset over hvor lett økonomiske kommentatorer og investorer skifter meninger etter hvor vinden måtte blåse.

Siden Ben Bernanke 15. mars sa at han så grønne skudd ("green shoots") i økonomien har børsene stort sett pekt en vei og økonomiske kommentatorer og investorer har gjort sitt beste for å spre ordet om at bunnen er i ferd med å passeres og at oppturen er rett rundt hjørnet. Børsen snur jo som kjent et halvår før den såkalte realøkonomien. Men spørsmålet er årsaken til børsfremgangen – gikk børsen i været fordi den økonomiske situasjonen faktisk er i ferd med å snu eller er børsene blitt villedet av (urealistiske) forventninger?

Det er godt mulig vi er tilbake i vekstmodus innen vi skriver 2010. Jeg tror ikke det, men det ville være naivt å avskrive det; til det er samfunnsøkonomien for uforutsigbar. Men om den gjør det er jeg redd vi setter oss opp for en enda større krise noen år frem i tid. For på tross av eventuelle grønne skudd folk måtte se i dag, er stammen fremdeles råtten.

For det første er vi stadig langt unna globale reguleringsprinsipper for finansmarkedene. Finansverdenen opptrer uten landegrenser; ethvert reguleringssystem som begrenses av nasjonale grenser vil ikke kunne fungere optimalt. Aller helst burde vi hatt globale regler og et globalt tilsyn, men det er selvfølgelig politisk umulig. Relativt detaljerte felles prinsipper, derimot, burde det være håp for.

For det andre er derivater og andre kompliserte finansielle produkter, som altså var en av faktorene bak finanskrisen, fremdeles altfor svakt regulert. Bransjen forsøker å unngå reguleringer av disse produktene, og vi kan fremdeles ikke utelukke at de vil nå frem, gitt deres hotline til høyeste hold.

For det tredje er bankene langt fra å være i god stand. Stresstestene i USA har vært utsatt for kritikk fordi forutsetningene var for optimistiske, at undersøkelsene var for overfladiske (total arbeidsinnsats for de 19 bankene var visstnok bare et par hundre mennesker, eller ti per bank, i 8 uker), at bankene fikk bruke sine egne risikomodeller (som altså satte dem i denne prekære situasjonen) og at bankene fikk forhandle resultatet av testene før de ble offentliggjort. Med andre ord er det grunn til å tro at kapitalbehovet kan bli vesentlig større dersom nedturen fortsetter inn i 2010. Og i Storbritannia er myndighetene så redde for reaksjonen på resultatene av sine bankers stresstest at de vil holde dem hemmelige.

For det fjerde har myndighetene ikke tatt tak i problemet med å ha banker som er ”too big to fail”. Til alt overmål har man i stedet skapt enda større monstre (jf. Bank of America/Merrill Lynch). Hvor er debatten om det kunne vært hensiktsmessig å splitte de største enhetene i mindre enheter? Er det faktisk stordriftsfordeler i bankvirksomhet? Hvor er debatten om man bør skille investeringsvirksomhet fra innskuddsbasert bankvirksomhet? Amerikanerne har gjort begge deler før, med Standard Oil (riktignok i oljebransjen) og Glass-Steagall-loven.

For det femte har ikke myndighetene funnet eller foreslått tiltak som gjør at bankene tvinges til å internalisere de enorme eksterne kostnadene deres atferd kan påføre samfunnet, slik at banksjefene i større grad holdes ansvarlig for sine handlinger og incentiveres til å ta samfunnets ve og vel i betraktning.

For det sjette er det ingenting som tyder på en endring i mentalitet hos de som tar beslutninger i de store bankene. De samme folkene som skapte krisen sitter fremdeles i ledende posisjoner i mange av de store bankene. Det virker mest som de bare venter på at folket og media skal slutte å være så brysomme så de kan gå tilbake til det de alltid har drevet med. Nettopp derfor er punkt 1-5 så viktig.

For det sjuende har forbrukere i nøkkelland, som USA og Storbritannia, fremdeles for høy gjeldsgrad. Å redusere gjeldsgraden er nødvendigvis en lang og smertefull prosess.

For det åttende er mye av årsaken til at de økonomiske indikatorene nå er litt mindre negative enn de var for et par måneder siden en såkalt lagerkorreksjon (inventory correction). Paul Krugman forklarer godt.

Det er med andre ord all grunn til å være skeptisk. Jeg er enig med Martin Wolf, sjefskommentator for samfunnsøkonomi i Financial Times og en av de som fremdeles holder hodet kaldt:

The “old normal” was simply unsustainable. The “new normal” must be very different. It is far from clear that the industry and government recognise this grim truth.

Tanker om Aker og verdivurderinger fra en eks-bankier

VidiBlogg er for tiden indisponert med fingerskade men klarer ikke å holde fingrene fra siste utvikling i den såkalte Aker-saken.

Jeg har tidligere ment at Sylvia Brustad er lite å klandre for det som er skjedd, og at hun er gått frem på en aggressiv og god måte som aksjeeier når saken er oppstått. I motsetning til mange på høyresiden er jeg opptatt av at staten som eier skal være profesjonell ikke bare ved inngåelse og gjennomføring av avtaler (ja, den opprinnelige avtalen var for dårlig), men også med reaksjoner når de føler seg ført bak lyset eller det er tvist om tolkning av avtaler og lovverk. Det kan nesten virke som om Torbjørn Hansen og Per Kristian Foss i Høyre mente staten skulle si “å huff nå er vi blitt lurt” og se misunnelig på at smarte Kjell Inge Røkke gjennomførte transaksjonene når saken først var blitt et faktum. Ingen private ville godtatt denne type behandling, noe Investor da heller ikke gjorde.

Som jeg flere ganger har forsøkt å påpeke: uavhengig av statens behandling av denne saken er og blir skvising av minoritetsaksjonærer både ulovlig og umoralsk. Å gi støtte til Røkke slik Hansen og Foss har gjort har kun bidratt til å ta fokus vekk fra dette aspektet, selve kjernen i saken. De glemmer også at staten faktisk kjemper ikke bare for sine interesser, men også for de øvrige minoritetsaksjonærene, som tilsammen eier 76% av Aker Solutions.

Likevel: I dag er jeg både skuffet og overrasket over næringsministeren.

Skuffet fordi hun legger kampen død. Overrasket fordi hun gjør det mens det fremdeles finnes skjellig grunn til å mistenke at selskapene er overført fra Aker til Aker Solutions til overpris, ikke minst gjennom Paretorapporten.

Jeg har i flere år jobbet i finansbransjen, og verdivurdering av selskaper i det nordiske markedet har vært en del av hverdagen min. Jeg har jobbet for en av UBS’ konkurrenter og mener å ha god oversikt over hvordan slike dokumenter blir til.

Punkt 1: Konklusjonen på en verdivurdering blir det du ber om. I de fleste prosjektene jeg jobbet på var verdivurderingen i større grad bestemt av strategi (høyere vurdering for å øke sannsynligheten til å bli valgt som rådgiver på selgersiden), hva senior folk i banken tror kunden forventer (aktuelt her) eller rett og slett hva magefølelsen til den mest seniore personen på teamet.

Verdivurderinger er svært lett å manipulere til ønsket sluttresultat, for eksempel ved å endre sammensetningen av gruppen med sammenliknbare selskaper. Ved å velge selskaper med høy verdivurdering relativt til inntjening (“multippel”) får man en høy verdivurdering. I motsatt fall velger en selskaper med lav multippel. Det er som regel ikke vanskelig å forklare og sannsynliggjøre hvorfar man ekskluderte og inkluderte selskaper som man gjorde (alle selskaper vil ha noen likhetstrekk og noen helt forskjellige trekk fra selskapet som verdivurderes). En annen måte er å endre forutsetningene som er brukt for vekst og fortjenestemargin.

Det er med andre ord lett for UBS å kunne forsvare en verdivurdering som i realiteten er langt unna hva noen egentlig er villig til å betale.

Punkt 2: Banken har kun lojalitet til den som betaler regninga. For å sikre seg at banken jobber i oppdragsgivers interesse avtales ofte at en andel av betalingen for tjenesten banken utfører skal være “discretionary”, altså betales den bare hvis kunden blir fornøyd. Andre ganger betales den kun dersom et spesifikt mål er oppnådd (f.eks. salg til en viss pris).

Altså: UBS’ lojalitet ligger til oppdragsgiver Aker Solutions, ikke Aker, Aker Holding eller NHD/Investor/Saab. Paretos lojalitet ligger til oppdragsgiver NHD, ikke Aker eller Aker Solutions.

Punkt 3: Selskapet som etterspør oppdraget legger føringer for arbeidet. Dette gir seg utslag gjennom hvilke prognoser for omsetning og fortjeneste som legges til grunn, hvilken type informasjon banken får tilgang til, etc. Banken graver ikke “unødvendig” etter informasjon, man vil helst minimere byrden på kunden.

Det betyr at materialet UBS har fått utlevert fra Aker Solutions kan være selektivt utvalgt etter hva Aker Solutions ønsker å oppnå.

Punkt 4: Selv om du har gjort alle verdivurderinger “etter boka” er verdien til syvende og sist det noen er villig til å betale for selskapet. Jeg har selv opplevd at er selskap vi vurderte til å være verdt 9 ganger inntjening (etter å ha lagt på litt ekstra for å kunne få mandatet) ble solgt for 12 ganger inntjening. Det er dette som gjør salg mellom to enheter med samme hovedeier, men med minoritetsaksjonærer på begge sider, så delikat. Kjøper og selger sitter nemlig begge på begge sider av forhandlingsbordet.

Uten en reell salgsprosess er det umulig å vite (1) om selger kunne fått bedre pris fra andre bydere og (2) om kjøper betaler overpris fordi eierne har vikarierende motiver eller (3) prisen er fair. Jeg mener slike salg burde være strengt regulert for å beskytte minoritetsaksjonærene mot at (1) eller (2) skjer. Men når det forekommer er det veldig viktig å ha en god prosess som ikke etterlater tvil om at alt er gått riktig for seg og at avtalen er god for både kjøper og selger. Prisen bør kunne knyttes til en målbar markedsverdi. I motsatt fall mener jeg det ved konflikter bør det være en sak for økokrimetterforskning. Ikke fordi det alltid vil være korrupsjon, men fordi bare en slik etterforskning har muligheter til å avdekke motivet og prosessen for gjennomføring av transaksjonen.

Punkt 5: I nåværende marked er tilgangen på kapital lav. Oppkjøpsappetitten blant både investeringsfond og selskaper er lav; de fleste har nok med å slukke egne branner. Verdivurderingene er derfor lave. Samtidig er det lett å blåse opp verdivurderinger ved å referere til historiske data (hvor verdivurderingene var høyere).

Når en tar alt dette i betraktning kan vi konkludere med følgende:

UBS’ verdivurdering på vegne av Aker Solutions (som ønsker å forsvare allerede avtalt pris, om ikke annet fordi ledelsen ønsker å beskytte eget omdømme) var forhåndsdømt til å konkludere med at transaksjonene ble gjennomført til en “fair” pris.

På samme måte kan en si at Paretos verdivurdering kan sies å oppfattes som et gulv for hva “markedsverdien” er (det “rette” svaret for deres oppdragsgiver var enten fair pris eller en lavere pris).

Sannheten og den “objektive” markedsverdien, i den grad noe slikt eksisterer, ligger antakelig et sted i mellom.

Jeg antar at folk i NHD har fortalt statsråd Brustad dette og synes derfor det er forbausende at hun gir seg så lett. Her er det indisier på rekke og rad som tilsier at prosessen ble gjennomført på en slik måte at Aker følte de hadde noe å skjule. Det er en mye bedre indikasjon på om prisen er fair eller ikke, enn de “uavhengige” rapportene fra UBS, DnB NOR Markets og Pareto.

Likevel er jeg ikke enig i at saken endte med full seier for Kjell Inge Røkke, selv om Aker Holding nå på svakt grunnlagt altså går inn for å godkjenne transaksjonene slik de er gjennomført.

Saken skal opp på generalforsamling, dermed får også de som eier de øvrige 60% av Aker Solutions si sin mening. Det er et viktig prinsipp, om ikke annet. Videre har man fått endret aksjonæravtalen i Aker Holding slik at man unngår at det samme skjer igjen (selv om Røkke og konsernsjef Eriksen nok vil lete med lys og lykte etter andre smutthull om det blir nødvendig).

Røkkes omdømmetap er nok imidlertid av en mer kortsiktig variant – han har vært ute i hardt vær før og kommet tilbake, senest under Tønne-saken. Folk og media glemmer dessverre raskt.

Og som Ole-Morten Fadnes i dn.no skriver (for øvrig den nettavisen som har dekt Aker-saken desidert best og mest nyansert):

Når BI-professor Øyvind Bøhren legger frem beregninger som viser at Røkke får 52 øre av hver krone i eventuell overpris i de omstridte transaksjonene, så ville vel noenhver være villige til å tåle noen ukers hardkjør for det utbyttet?


Tidligere artikler om Aker-saken på VidiBlogg:
Sirkus Aker (15/4)
Kjell Inge Røkke: Kjeltring eller bare kynisk? (16/4)
Røkkes planlagt avledningsmanøver (24/4)

Verdipartiet. Men hvilke verdier?

KrF har i lang tid fremstilt seg som garantisten for verdier i samfunnet. Men å fremstille seg som et parti med verdier gir i seg selv ingen mening. Vi har alle et sett med verdier. Det interessante er hvilke verdier en står for.

Kanskje med unntak av FrP er det ingen i den norske partifloraen som står for så trangsynte verdier som KrF.

Helgas landsmøtes store engasjement rundt ekteskapsloven var nok et bevis for dette. Partiledelsen forsøker etter beste evne å fremstille dette som en kamp for at alle barn skal ha en mor og en far. Men var det KrFs eneste problem med ekteskapsloven slik den er i dag, ville det vedtatt å endre det som har med barn å gjøre. Partiet gjør for øvrig rett i å sette etiske spørsmålstegn ved assistert befruktning med bruk av anonyme donorer.

Men KrFs landsmøte vedtok ikke å reversere disse bestemmelsene. Det vedtok å oppheve ekteskapsloven og gå tilbake til partnerskapsloven, og dermed tilbake til å forskjellsbehandle homofile og heterofile. Enkeltrepresentanter brukte talerstolen til å si at ekteskapsloven er en en "hån og en trakassering og latterliggjøring av Guds skaperordning".

Verdier som likestilling og respekt må med andre ord vike for verdier nedfelt i noe så ullent som kristen tradisjon.

KrF liker også å fremstille seg som den fremste beskytter for verdien trosfrihet. Men hva legger partiet egentlig i den verdien?

KrF mener den norske kirke skal ha en særstilling i lovverket. Partiet vil at religionsundervisningen skal legge mer vekt på kristendommen enn andre religioner. KrF støtter paragrafen (som fortsatt står) om at kongen skal tilkjenne seg den evangelisk-lutherske tro.

En kunne nesten ledes til å tro at partiet kun er for trosfrihet så lenge det er til gunst for deres egen tro.

Inntrykket av et parti som har vanskelig for å forstå verdier som ikke har sitt opphave i religionen forsterkes når en leser de mest populære KrF-bloggene.

Sondre Olsen spesielt, men også Filip Rygg, fremstår ofte som om deres meninger er basert på sine egne (arbitrære) verdier foran kunnskap om temaet. Når Olsen og Rygg snakker om “sniksekulasering av Norge” og at “den sekulære fundamentalismen har fått bre om seg” er det basert på observasjoner av at regjeringen har forlatt kristne verdier som forfordeler en andel av befolkningen (for eksempel heterofile eller kristne) til fordel for verdier som omfatter hele befolkningen.

Begge synes å sette likhetstegn mellom kristne verdier og verdier og hevder Norge er i ferd med å bli et verdinøytralt samfunn. Det sier mye om de nevnte bloggerne at de ikke ser forskjell på verdinøytralitet og livssynsnøytralitet. Likestilling, toleranse og å ta beslutninger basert på kunnskap, for å nevne noen, er også verdier.

VidiBlogg synes det er drøyt at KrF ser på seg selv som verdi- og toleransepartiet når de i virkeligheten vil tre sine egne verdier over hodet på alle andre.

Lite parti – store tanker

Mens de øvrige partiene har vært mest opptatt av mer eller mindre marginale saker på sine landsmøter, turte Venstre å dra frem to av de tyngste og mest kontroversielle sakene i norsk politikk: EU og kommunesammenslåinger. Det skal de ha kudos for.

Partileder Lars Sponheim tvilte seg som kjent frem til et...tja til EU, før han var med på å stemme nei til å ta opp temaet i neste stortingsperiode. Men neste gang blir det altså ja i følge samme Sponheim.

Det er synd at landsmøtet konkluderte med nei til å ta debatten videre ut i det offentlige rom. For det er på tide med en ny norsk EU-debatt, 15 år og like mange nye medlemsland etter at vi sist sa nei. Mange av de gamle argumentene gjelder fortsatt på begge sider, men mange er utgåtte. Verden ser annerledes ut. Europa ser annerledes ut. Våre naboland forholder seg annerledes til EU.

Dessuten: EU-samarbeidet og euroen vil i løpet av de neste årene gå igjennom noe som nær sagt må være den ultimate test; finanskrisen og integreringen av de øst-europeiske landene på samme tid. Dessuten vil nye medlemsland vurderes, blant kandidatene er vår nordiske kollega Island.

Da er det for galt om vi ikke skal kunne ta en EU-debatt i kjølvannet av det fordi partiene er for feige.

Også var det dette med kommunene.

Vi har altfor mange kommuner i Norge. De minste er så små at de rapporterer komplette valgresultater bare minutter etter at valglokalene stenger, så få stemmesedler er det nemlig å telle gjennom.

Det virker å være relativt anerkjent blant de fleste partier at kommunenes enorme (og voksende) ansvarsområder og tilsvarende budsjetter tilsier at de minste kommunene er nødt til å slå seg sammen. Personlig mener jeg at en minstestørrelse i innbyggertall eller areal kan være en god vei å gå. Likevel gjøres det lite annet enn å vente på at kommunene skal slå seg sammen av egen fri vilje.

Det er som å tro på julenissen.

Lokalpolitikere gir selvsagt ikke fra seg makt og bevillinger uten videre, og mange innbyggere (og altså velgere) er generelt skeptisk til all slags endring.

Så kudos til Venstre for å i det minste ta EU-debatten på landsmøtet, og å forplikte seg til å jobbe for færre kommuner.


Anbefales også:
Sponheim: Best når det gjelder (Elin Ørjasæter, E24)

Røkkes planlagte avledningsmanøver

Onsdagens pressekonferanse ga oss lite nytt i Aker-saken. Kjell Inge Røkke var mest opptatt av å fremstille seg selv, og sine ansatte, som offer, og Sylvia Brustad og journalistene i salen som mildt tilbakestående.

Jeg fulgte det meste av seansen (dog uten bilde) og er ikke i tvil om at det hele var velregissert fra start til slutt. Jeg er ingen PR- eller kommunikasjonsekspert men drister meg likevel til følgende analyse:
  • Røkke var tydelig kjørt og nervøs. Det er ingen grunn til å tro at det var skuespill. Likevel er det vanskelig å ha særlig sympati med ham så lenge han selv sitter med nøkkelen til å løse konflikten, og til de grader bidrar til å øke fokuset på egen person med sin opptreden på pressekonferansen. Dersom prisen er riktig vil det ikke være vanskelig å komme til enighet med øvrige aksjonærer i Aker Solutions. Selv om jussen skulle vise seg å støtte Røkkes fremgangsmåte, må han forstå at det er forskjell på juss og moral, og at det meste tyder på at han i denne saken har utvist usedvanlig dårlig forretningsskikk.

  • Den lange industripresentasjonen, samt å de ansatte inn i diskusjonen (“angrep på meg er angrep på de ansatte i Aker og Aker Solutions”), var nok mest for å skape sympati hos befolkningen, eller folk flest som er opptatt av arbeidsplasser og kan lite om både juss, verdivurderinger og næringsliv generelt.

  • Svertetaktikken holder fram. De særdeles sterke angrepene på Kjøll og Brustad var kalkulerte for å kunne diktere overskriftene, og presse fokus tilbake på staten. Dette lyktes godt; et eksempel på det er gårsdagens forside i papir-Dagbladet. “- Burde hørt på kona” står det i store bokstaver med hentydninger til hennes bemerkninger om at han ikke burde gå i partnerskap med staten (implisitt: staten er skyld i bråket). Over Dagblad-logoen krever Marie Simonsen at “Jens må støtte Brustad, ellers gir han Røkke rett”.

  • Han fremholdt også at staten ikke har fulgt med i timen, og ikke har villet blitt informert. Dette ga ammunisjon til opposisjonen, som også er interessert i å holde oppe trykket mot regjeringen. Per Kristian Foss (H) sa til NRK rett etter pressekonferansen at Røkke “bekrefter at hvis staten hadde vært aktiv ville man unngått mye støy og bråk”. Ikke overraskende avviste NHD disse beskyldningene neste dag. Det endrer heller ikke på det faktum at det er ingenting som tyder på at transaksjonene ikke ville vært gjennomført på samme måte om NHD eller Berit Kjøll hadde reagert tidligere. Det passer imidlertid Røkke utmerket at vi diskuterer statens eierskapspolitikk heller enn transaksjonene.

  • Arrogansen overfor journalistene var en god måte å nøre opp under folks generelle mistro til journalistene på (og i forlengelsen av det; det de sier og skriver om ham). Folk er generelt relativt skeptiske til mediene, og kan derfor tenkes å lettere få sympati med en Røkke som angriper deres etterrettelighet.

Med pressekonferansen har vi altså fått masse informasjon og underholdning rundt alt det som ikke er av betydning for kjernen i denne saken: om Røkke/Aker har beriket seg selv på bekostning av de øvrige aksjonærene i Aker Solutions ved å sette en for høy pris på selskapene som er solgt. Med andre ord: En to og en halv timer lang avledningsmanøver. Det hele minte egentlig litt om (uten sammenlikning for øvrig) Colin Powells presentasjon til FNs sikkerhetsråd i 2003: Skarpe påstander, mye oppstuss og liten substans.

Dømt ut fra medienes reaksjoner i etterkant lyktes Røkke imidlertid godt med sin taktikk. Tross enkelte spede forsøk har den brede dekningen vært rundt personen Kjell Inge Røkke og regjeringens næringspolitikk. Skal vi tro en meningsmåling VG har fått utført er opinionen mer positivt innstilt til Røkke nå enn for en uke siden. Men som VidiBlogg har konkludert tidligere: Folk flest vet ikke alltid best.

Kjell Inge Røkke: Kjeltring eller bare kynisk?

– Kjell Inge, du må våkne! En av skutene våre har forlist og vi har mistet flere menn!
Kjell Inge snur seg i sengen.
– Jeg sover. Vekk meg bare hvis det skjer noe viktig.

Omtrent slik skal en samtale nattestid på den amerikanske vestkyst ha forløpt en gang på 80-tallet. Noen år senere gjør Kjell Inge Røkke sin inntreden i norsk næringsliv.

Røkke bygger seg raskt nettverk, både i forretningsverdenen og politikken. Ansettelser av tidligere politikere og statsråder i lederstillinger hjelper på. En av Røkkes første og næreste bekjentskaper er Jens P. Heyerdahl, daværende konsernsjef i Orkla med mer enn en halv fot inn i Arbeiderpartinettverket. Et drøyt tiår senere skal Heyerdahl gå ut i norske medier og gi Dagbladet skylden for Tore Tønnes tragiske selvmord, og med det sette en effektiv stopper for den offentlige debatten rundt Røkkes rolle i den såkalte Tønne-saken. Varsler Kari Breirem skal senere kalle den Røkke-saken.

Den samme Breirem sitter med nøkkelen til å forstå mediesirkuset rundt Akers salg av datterselskaper til Aker Solutions.

I 2002 er Kari Breirem direktør i advokatfirmaet BA-HR da hun nekter å godkjenne en utbetaling til tidligere helseminister Tore Tønne. Betalingen er for tjenester Tønne har utført for Kjell Inge Røkke i forbindelse med oppkjøpet av Kværner, men skal gå via BA-HR for å kamuflere forbindelsen mellom de to. Tønne er på dette tidspunkt på etterlønn som avgått helseminister.

Breirem settes umiddelbart under sterkt press fra øvrige medlemmer av ledergruppen i BA-HR. Hun fryses ute av ledergruppen. Informasjon som er nødvendig for at hun skal gjøre jobben sin, blir holdt tilbake. Møter skjer uten at hun blir varslet. Datteren, jusstudent og kveldssekretær hos BA-HR, blir suspendert fra sin jobb samtidig med at moren blir det.

I det saken når media, er det vanligvis mediesky advokatfirmaet straks ute med karakteristikker av Breirem. Hun har startet en maktkamp med firmaets leder Bjørn Gabriel Reed. Hun er vanskelig å jobbe med. Hun har gjennomført grove brudd på taushetsplikten. I januar 2003 avskjediges hun i full offentlighet.

Som følge av Breirems varsling blir advokat Øyvind Eriksen i BA-HR ilagt bot på 50.000 kroner for brudd på regnskapsloven og forsøk på å skjule detaljer om honoraret til Tønne. Advokatforeningen mener Eriksen brøt reglene for god advokatskikk.

Den samme Øyvind Eriksen blir i 2003 forfremmet til styremedlem i BA-HR. 1. januar 2009 tiltrår han som konsernsjef i Aker ASA og styreleder i Aker Solutions ASA. BA-HR er fremdeles Røkkes foretrukne juridiske rådgiver.

Med sin dobbeltrolle i de to Aker-selskapene sitter Eriksen på begge sider av forhandlingsbordet for transaksjonene som har skapt de siste dagers mediesirkus. Det er vel knapt nødvendig å spørre om lojaliteten er sterkest til Røkke eller til de øvrige aksjonærene i Aker Solutions?

Det er også Øyvind Eriksen som legger frem forsikringer til Berit Kjølls spørsmål rundt transaksjonene i styremøtet 30. mars. Det er legitimt å stille spørsmål ved at Kjøll stolte på disse forsikringene, ikke minst med tanke på Eriksens bakgrunn og Røkkes historie med skvising av minoritetsaksjonærer. Det er også legitimt å stille spørsmål ved statens inntreden og senere eierforvaltning i Aker Solutions.

Men det er samtidig å ta fokus vekk fra det som er kjernen i saken: Aker ASA og Kjell Inge Røkkes mulige forsøk på å berike seg selv på bekostning av aksjonærene i Aker Solutions ASA.

Det er ingenting som tyder på at saken ville sett annerledes ut om Kjøll og NHD hadde reagert noen dager tidligere. Alle juridiske forbehold var allerede tatt ved at overføringen skjedde til et datterselskap av Aker Solutions ASA hvor staten ikke har innflytelse på generalforsamlingen.

Hvis Røkke og Eriksen mener transaksjonen er til det beste for Aker Solutions og at prisen er riktig, ville de selvfølgelig involvert staten og Saab/Investor på et tidligere tidspunkt. Om de var komfortable med vilkårene ville de ikke hatt noen problemer med å gjennomgå saken på ny etter at det ble klart at de øvrige eierne i Aker Holding var ukomfortable med markedsreaksjonen. Og de ville definitivt ikke brukt mer tid på juridiske omdreininger enn på samtaler med sine forretningspartnere.

Som Kjøll selv sier til RedaksjonEN 15. april: Slik behandler man ikke en forretningspartner.

Akers uttalelser til media de siste dagene har kun som formål å bidra til å holde fokus på Berit Kjøll og regjeringen. Opposisjonspartiene, ledet an av Høyre og KrF, ser muligheter for politisk gevinst og står for en farlig legitimering av denne vinklingen ved å opprettholde fokus på statens mangler i denne saken.

Igjen: Den viktigste saken akkurat nå er Aker ASA og Kjell Inge Røkkes mulige forsøk på å berike seg selv på bekostning av aksjonærene i Aker Solutions ASA.

Den oppmerksomme leser vil allerede ha sett flere likhetstrekk med Kari Breirems historie: Akers fire offentlige spørsmål til Berit Kjøll som mer enn antyder at Kjøll ikke har gjort jobben sin. Geir Arne Drangeids og Jannik Lindbæks uttalelser om Heidi M. Petersens tilstedeværelse i Aker Solutions-styret. Revisjonsrapporten, som i følge Berit Kjøll inneholder minst to løgner om henne.

Kort oppsummert: Sterke angrep på motpartens troverdighet for å ta fokus vekk fra sakens kjerne.

Og media biter på, selv om angrepene blir stående som påstand mot påstand. Ingen som ikke har vært til stede i disse møtene kan si hvem som har rett. Men jeg vil gjerne sitere jusprofessor Henning Jakhellns uttalelse til Dagens Næringsliv om BA-HR-saken i 2002:

Det finnes små fisker. Det finnes store fisker. Og så finnes det haier. Du kan regne ut resten selv.

Tiden er overmoden for en omfattende granskning av Kjell Inge Røkkes forretningsmetoder.