Sveitsisk bonus

Som vanlig går desembersnakket i City mye på bonuser. Men i motsetning til de siste åra er det ikke størrelsen som er spørsmålet – men hvem som får.

Personlig synes jeg det er utrolig at bankene også i år skal bruke milliarder på bonusutbetalinger – i alle fall de som har gått med tap eller måttet motta offentlige redingspakker. Noe som jo utelukker de fleste av størrelse.

Men sveitsernes bonusutdeling for 2009 er ikke helt borte den heller.

Credit Suisse velger å gi sine toppsjefer deler av bonusen i form av andeler i et nyopprettet fond. Dette fondet inneholder noen av verdipapirene som har gitt banken så mye problemer det siste drøye året; høyrisikolån til bedrifter og RMBS (subprimelån) er blant de viktigste ingrediensene. Andelene kan ikke utløses før tidligst om åtte år. Med andre ord: Toppsjefenes utbetalinger avhenger av hvor mye risikotakingen deres var verdt i det lange løp. Credit Suisse-bankmenn er selvsagt i harnisk.

Nå hører det med til historien at Credit Suisse også gir kontanter i tillegg. Dessuten kjøper fondet disse eiendelene fra Credit Suisse til 65% av parverdi, noe som selvfølgelig gir fondet substansiell oppside (litt forenklet: dersom mer enn 65% av lånene blir tilbakebetalt blir bonusen faktisk større enn om de hadde fått kontanter i stedet).

UBS, den andre sveitsiske storbanken, offentliggjorde for en måneds tid siden at toppsjefene dropper bonus og at bonusstrukturen for øvrig legges om radikalt. Tidligere har utbetalingene vært 100%, eller nær 100%, kontant umiddelbart. Fremover vil en større andel være aksjer (med minimum holdperiode) og også kontantutbetalingene skal skje over tid, og kan justeres i takt med bankens resultater.

Bankenes bonussystem har gitt en hel kultur incentiver til å jage kortsiktig profitt og ta høy risiko på arbeidsgivers regning. Bloggen Naked Capitalism hevder i dag at bankenes bonussystemer har paralleller til undergrunnsøkonomi og svindel. De siterer Nobelprisvinnerne George Akerlof og Paul Romers artikkel om dette tema:

Our theoretical analysis shows that an economic underground can come to life if firms have an incentive to go broke for profit at society's expense (to loot) instead of to go for broke (to gamble on success). Bankruptcy for profit will occur if poor accounting, lax regulation, or low penalties for abuse give owners an incentive to pay themselves more than their firms are worth and then default on their debt obligations.

Yves Smith konkluderer:

Re-read the key phrase: "pay themselves more than their firms are worth and then default on their debt obligations." This has happened en masse in what formerly were investment banks who have now become wards of the state.

But no one is willing to call this activity for what it was. In fact, some are still urging that we not squelch "financial innovation"

Jeg visste at jeg kom til en verden hvor penger betyr alt da jeg begynte i City for tre år siden. Likevel ble jeg litt satt ut av hvordan bonusutbetalingene dominerte tankesett og handlinger. Jobber for personer uten påvirkningskraft oppover ble fullstendig oversett, mens nær idiotiske oppdrag for høytstående personer ble utført umiddelbart, ofte med bruk av store ressurser. Fokuset var minst like mye på å komme seg oppover i hierarkiet som å faktisk gjøre en god jobb. Det var vanlig å være enig med sin overordnede selv når sistnevnte ikke hadde peiling på hva han snakket om. Alt handlet om å maksimere neste års bonus. Og jeg jobbet ikke engang i trading.

Nå betyr ikke det at bonuser er et onde, uansett. Men med en så til de grader bonusdrevet kultur er en avhengig av bonussystem som tar vare på bedriftens, og samfunnets, langsiktige utvikling.

Det er litt ironisk at de sveitsiske institusjonene, som i stor grad bygde seg opp på hemmelige finanser og delvis tvilsomme formuer, tar de første stegene mot bonussystemer som er bedre for selskapets stakeholdere. Men det er bare å håpe at andre følger etter. Og at politikerne tvinger dem om de nekter.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar