En ny nominasjonsprosess

I årets mest omtalte nominasjonsmøte tok Heikki Holmås andreplassen på SVs liste i Oslo. SV skal ha ros for engasjementet, den åpne nominasjonsprosessen og at vi endelig fått en debatt om partidemokrati og nominasjonsprosesser i Norge.

Som både Civita, Jan Arild Snoen og andre har påpekt i høst er partienes prosesser i stor grad lukket. Ifølge Civita er under 2% av befolkningen med på å bestemme hvem som skal stå på partienes stortingslister. Uten sammenlikning for øvrig: i våres stemte godt over 50 millioner amerikanere, eller 17% av befolkningen, i de demokratiske eller republikanske nominasjonsvalgene.

Stortingspolitikerne er riktignok i stor grad bundet av partiprogrammet i de fleste saker. Men noen politikere har mer innflytelse i komitéene enn andre. Noen vil være tydeligere i media enn andre. Og noen vil være bedre stemmesankere enn andre. En stortingsrepresentant har dessuten større innflytelse i partiets sentrale organer, og derigjennom partiets linje i politikken. Det er derfor av betydning for oss hvem som sitter på tinget, ikke bare hvilket parti de tilhører.

I tillegg vil økt deltakelse i nominasjonsprosessen skape økt innsikt om hvem som faktisk representerer oss på tinget – og økt ansvar for den som blir valgt. Som Snoen påpeker i sin blogg: veldig mange stortingsrepresentanter gjør en heller beskjeden jobb, men blir likevel gjenvalgt av sine partilag. Når de må svare til velgerne i stedet for partitoppene får representantene et større ansvar overfor de som faktisk har stemt dem inn.

Det er flere måter å forbedre nominasjonsprosessene på. Selv har jeg ikke konkludert med hva som vil være den beste ordningen, men noen tanker har jeg.

For eksempel: Fylkespartiene deler gruppen med kandidater i to – de som har ambisjoner om å komme på tinget og de som bare vil være listefyll. Partiet setter så opp noen debatter rundt omkring i fylket i løpet av en 2-3 ukers periode med avstemning parallelt – på nett, post, sms eller personlig i etterkant av hver debatt. Det bør være mulig å stemme på (evt. rangere) like mange som partiet fikk representanter ved siste valg. Den som vinner flest stemmer står som nr. 1, den med nest flest nr. 2 og så videre. Kjønns- og regionsfordeling kan skje (dersom ønsket) ved at man setter kvotering over valgresultatet. Den endelige listen kan så ratifiseres av fylkeslaget (hvor alle medlemmer bør ha møterett).

Det er selvfølgelig svakheter ved et slikt system også – for eksempel kan noen sette favorittkandidater lenger bak enn de egentlig bør være fordi man regner med de vil vinne uansett (alle som har sett reality-TV kjenner til dette syndromet). Det er også fare for at kandidatene blir enda mer populistiske, eller at ukvalifiserte kjendiser eller andre stemmes inn høyt på listene.

Men jeg håper partiene tar oppfordringen fra Clemet, Snoen og andre og at vi i 2013 vil ha nominasjonsprosesser som er både mer inkluderende, spennende og engasjerende enn i dag .


Anbefalte artikler:
Bak lukkede dører? Eller i åpne rom? Hanne Marthe Narud/Civita
Norge politisk lukket Kristin Clemet
La velgerne bestemme Jan Arild Snoen
Heikki Holmås svarer leserne i Dagbladet og Aftenposten om nominasjonsprosessen

2 kommentarer:

  1. Var det riktig å nominere Heidi Sørensen foran Aktar Chaudhry?

    Hvem samler flest stemmer i Oslo?

    SvarSlett
  2. Anonym: Det har jeg ingen formening om, artikkelen handler om nominasjonsprosessen og ikke hvem som i denne nominasjonen var den beste kandidaten.

    SvarSlett