Amerikansk bonus

Dagbladet.no leser AP og refererer at amerikanske banksjefer tok ut 11 milliarder kroner i fjor i lønn, bonus og andre goder (dette er ikke det samme som utbytte som journalisten ser ut til å tro).

Dette er på ingen måte overraskende tall. Lehman Brothers' toppsjef Richard Fuld tjente for eksempel nær en halv milliard dollar på sin tid der, hvorav en halv milliard kroner de siste to år. Og Goldman Sachs, Morgan Stanley og Merill Lynch [sic] planlegger alle å betale ut over 100.000 dollar i snitt til sine ansatte for 2008.

Jeg hadde et lengre innlegg om bonuser og rollen de spiller i finansbransjens kultur i forrige uke: Sveitsisk bonus

Sveitsisk bonus

Som vanlig går desembersnakket i City mye på bonuser. Men i motsetning til de siste åra er det ikke størrelsen som er spørsmålet – men hvem som får.

Personlig synes jeg det er utrolig at bankene også i år skal bruke milliarder på bonusutbetalinger – i alle fall de som har gått med tap eller måttet motta offentlige redingspakker. Noe som jo utelukker de fleste av størrelse.

Men sveitsernes bonusutdeling for 2009 er ikke helt borte den heller.

Credit Suisse velger å gi sine toppsjefer deler av bonusen i form av andeler i et nyopprettet fond. Dette fondet inneholder noen av verdipapirene som har gitt banken så mye problemer det siste drøye året; høyrisikolån til bedrifter og RMBS (subprimelån) er blant de viktigste ingrediensene. Andelene kan ikke utløses før tidligst om åtte år. Med andre ord: Toppsjefenes utbetalinger avhenger av hvor mye risikotakingen deres var verdt i det lange løp. Credit Suisse-bankmenn er selvsagt i harnisk.

Nå hører det med til historien at Credit Suisse også gir kontanter i tillegg. Dessuten kjøper fondet disse eiendelene fra Credit Suisse til 65% av parverdi, noe som selvfølgelig gir fondet substansiell oppside (litt forenklet: dersom mer enn 65% av lånene blir tilbakebetalt blir bonusen faktisk større enn om de hadde fått kontanter i stedet).

UBS, den andre sveitsiske storbanken, offentliggjorde for en måneds tid siden at toppsjefene dropper bonus og at bonusstrukturen for øvrig legges om radikalt. Tidligere har utbetalingene vært 100%, eller nær 100%, kontant umiddelbart. Fremover vil en større andel være aksjer (med minimum holdperiode) og også kontantutbetalingene skal skje over tid, og kan justeres i takt med bankens resultater.

Bankenes bonussystem har gitt en hel kultur incentiver til å jage kortsiktig profitt og ta høy risiko på arbeidsgivers regning. Bloggen Naked Capitalism hevder i dag at bankenes bonussystemer har paralleller til undergrunnsøkonomi og svindel. De siterer Nobelprisvinnerne George Akerlof og Paul Romers artikkel om dette tema:

Our theoretical analysis shows that an economic underground can come to life if firms have an incentive to go broke for profit at society's expense (to loot) instead of to go for broke (to gamble on success). Bankruptcy for profit will occur if poor accounting, lax regulation, or low penalties for abuse give owners an incentive to pay themselves more than their firms are worth and then default on their debt obligations.

Yves Smith konkluderer:

Re-read the key phrase: "pay themselves more than their firms are worth and then default on their debt obligations." This has happened en masse in what formerly were investment banks who have now become wards of the state.

But no one is willing to call this activity for what it was. In fact, some are still urging that we not squelch "financial innovation"

Jeg visste at jeg kom til en verden hvor penger betyr alt da jeg begynte i City for tre år siden. Likevel ble jeg litt satt ut av hvordan bonusutbetalingene dominerte tankesett og handlinger. Jobber for personer uten påvirkningskraft oppover ble fullstendig oversett, mens nær idiotiske oppdrag for høytstående personer ble utført umiddelbart, ofte med bruk av store ressurser. Fokuset var minst like mye på å komme seg oppover i hierarkiet som å faktisk gjøre en god jobb. Det var vanlig å være enig med sin overordnede selv når sistnevnte ikke hadde peiling på hva han snakket om. Alt handlet om å maksimere neste års bonus. Og jeg jobbet ikke engang i trading.

Nå betyr ikke det at bonuser er et onde, uansett. Men med en så til de grader bonusdrevet kultur er en avhengig av bonussystem som tar vare på bedriftens, og samfunnets, langsiktige utvikling.

Det er litt ironisk at de sveitsiske institusjonene, som i stor grad bygde seg opp på hemmelige finanser og delvis tvilsomme formuer, tar de første stegene mot bonussystemer som er bedre for selskapets stakeholdere. Men det er bare å håpe at andre følger etter. Og at politikerne tvinger dem om de nekter.

Politisk reklame og etikk

For noen år siden skrev jeg etikkoppgave på NHH sammen med en god studiekamerat. Tema: Politisk reklame på TV.

I lys av dagens dom har jeg børstet støvet av oppgaven. Den ble til etter TV2s visning av reklame for FrP. (Og var for øvrig en av få som ble godkjent uten endringer.) Nå er det riktignok TV Vest (og en reklame for Pensjonistpartiet) som har vunnet frem i Haag. Men problemstillingene, både de juridiske og de etiske, er de samme:

[TV2] hevder kringkastingsloven hindrer ytringsfrihet, og at de dermed gjennom Grunnloven og den europeiske menneskerettighetskonvensjonen har hjemmel for å sende reklamen. Disse lovene har som kjent forrang for annen lov. Dermed inviterte TV 2 de politiske partiene til å kjøpe reklametid på kanalen. Frp var det eneste partiet som takket ja, og den 27. august ble det sendt en reklamefilm for partiet. Både Frp og TV 2 fremstår som at de har edle hensikter - de vil fremme ytringsfrihet. Kan vi tro på dette, eller ligger det noe annet bak? Er det etisk riktig av Frp å utfordre Stortingsvedtak de er uenige i? Eller er loven som forhindrer politisk reklame på TV i seg selv uetisk?

Jeg sakser like godt fra konklusjonene våre også:

Politiske partier har et særlig ansvar for å overholde lover og regler, samt å beskytte demokratiet. Vi mener at selv om EMK [den europeiske menneskrettighetskonvensjonen] og Grunnloven gir Frp rett til å sende politisk reklame på TV, bør de avstå fra å gjøre det, fordi det vil undergrave demokratiet i samfunnet. Juss er en ting, etikk er noe annet. Hagen taler ofte varmt om rettferdighet, men vi har problemer med å se rettferdigheten i privilegier som kun de rikeste har råd til. Det at de bryter en norsk lov som de er uenig i for å få den fjernet, kan også skape enda mindre tillit til politikere, en tillit som er nokså tynnslitt fra før. Vi mener at det er forskjell mellom etikken de uttrykker (”lov og orden-partiet”) og moralen (praksisen) de viser. Dette er det som kalles dobbeltmoral.

Forretningsmessig sett har TV 2 etter alt å dømme gjort et smart trekk. Blir det lovlig med politisk reklame på TV vil nye annonsemillioner rulle inn på deres konto. TV 2 gjør det dermed skarpt på sitt økonomiske ansvar overfor eierne. Vi mener likevel de svikter på punktet om å handle mer etisk enn det som er påkrevd, noe som burde være svært viktig for en mediegigant som TV 2.

Vi stilte også spørsmål om kringkastingsloven i seg selv er uetisk. Selv om det skulle vise seg at den går i mot Grunnloven eller EMK, mener vi at den ikke er uetisk. Ytringsfrihet er noe vi selvsagt skal tilstrebe. Det er likevel viktig å tenke på at det er forskjell på ytringsfrihet til privatpersoner og til organisasjoner/bedrifter. Dessuten skal ikke retten til ytringsfrihet gå på bekostning av demokratiet. I et demokrati er det viktig at alle kan delta på like premisser. Vi kan ikke se at dette er mulig dersom politisk reklame på TV tillates, da kun de største og mest pengesterke partiene vil ha råd til det. Dette kan igjen få uheldige konsekvenser, for eksempel kan partiene tilpasse sin politikk til pengesterke investorer. Dette er den viktigste konklusjonen i utredningen, og også hovedargumentet mot at politisk reklame på TV bør tillates.

Vi mener TV 2 og Frp i denne saken har handlet uetisk. Det finnes andre og bedre måter å utfordre forbudet mot politisk reklame på enn å ta det for retten på bakgrunn av en lov som er lagd for å sikre menneskers rett til å ha en politisk og religiøs oppfatning, og å hevde denne. Meningen med ytringsfrihet er ikke at alle skal få hevde seg i alle media til alle tider, men at hver og en skal få ha sin egen mening. Vi mener at Kants gode vilje er mangelvare hos aktørene i dette kasuset. Det er mye som tyder på at det er egoistiske heller enn samfunnsmessige motiver som ligger bak.

Vi mener at dersom det blir lov med politisk reklame på TV, vil parti med kapitalsterke støttespillere få et fortrinn. De vil ha mulighet til å promotere sitt eget parti på en helt annen måte enn andre, og dette vil undergrave demokratiet. Det er nok av folk i landet som ikke setter seg inn i politikk, og fort kan vippes over i en retning av å se en tiltalende reklamesnutt. Man risikerer dessuten at partiene vil bli nødt til å tilpasse politikken for å tiltrekke seg investorer.


Mer om dette tema:
Nå blir det lov med politisk reklame på TV Dagbladet
Giske nekter å godta politisk tv-reklame Dagbladet
- I morgen kan man vise politisk reklame på TV VG Nett
Vurderer å anke dom som tillater politisk TV-reklame VG Nett
Ja til politisk TV-reklame Aftenposten
Politisk reklame lovlig TV2
Giske vurderer å anke dommen TV2
Seier for talen Martine Aurdal

En ny nominasjonsprosess

I årets mest omtalte nominasjonsmøte tok Heikki Holmås andreplassen på SVs liste i Oslo. SV skal ha ros for engasjementet, den åpne nominasjonsprosessen og at vi endelig fått en debatt om partidemokrati og nominasjonsprosesser i Norge.

Som både Civita, Jan Arild Snoen og andre har påpekt i høst er partienes prosesser i stor grad lukket. Ifølge Civita er under 2% av befolkningen med på å bestemme hvem som skal stå på partienes stortingslister. Uten sammenlikning for øvrig: i våres stemte godt over 50 millioner amerikanere, eller 17% av befolkningen, i de demokratiske eller republikanske nominasjonsvalgene.

Stortingspolitikerne er riktignok i stor grad bundet av partiprogrammet i de fleste saker. Men noen politikere har mer innflytelse i komitéene enn andre. Noen vil være tydeligere i media enn andre. Og noen vil være bedre stemmesankere enn andre. En stortingsrepresentant har dessuten større innflytelse i partiets sentrale organer, og derigjennom partiets linje i politikken. Det er derfor av betydning for oss hvem som sitter på tinget, ikke bare hvilket parti de tilhører.

I tillegg vil økt deltakelse i nominasjonsprosessen skape økt innsikt om hvem som faktisk representerer oss på tinget – og økt ansvar for den som blir valgt. Som Snoen påpeker i sin blogg: veldig mange stortingsrepresentanter gjør en heller beskjeden jobb, men blir likevel gjenvalgt av sine partilag. Når de må svare til velgerne i stedet for partitoppene får representantene et større ansvar overfor de som faktisk har stemt dem inn.

Det er flere måter å forbedre nominasjonsprosessene på. Selv har jeg ikke konkludert med hva som vil være den beste ordningen, men noen tanker har jeg.

For eksempel: Fylkespartiene deler gruppen med kandidater i to – de som har ambisjoner om å komme på tinget og de som bare vil være listefyll. Partiet setter så opp noen debatter rundt omkring i fylket i løpet av en 2-3 ukers periode med avstemning parallelt – på nett, post, sms eller personlig i etterkant av hver debatt. Det bør være mulig å stemme på (evt. rangere) like mange som partiet fikk representanter ved siste valg. Den som vinner flest stemmer står som nr. 1, den med nest flest nr. 2 og så videre. Kjønns- og regionsfordeling kan skje (dersom ønsket) ved at man setter kvotering over valgresultatet. Den endelige listen kan så ratifiseres av fylkeslaget (hvor alle medlemmer bør ha møterett).

Det er selvfølgelig svakheter ved et slikt system også – for eksempel kan noen sette favorittkandidater lenger bak enn de egentlig bør være fordi man regner med de vil vinne uansett (alle som har sett reality-TV kjenner til dette syndromet). Det er også fare for at kandidatene blir enda mer populistiske, eller at ukvalifiserte kjendiser eller andre stemmes inn høyt på listene.

Men jeg håper partiene tar oppfordringen fra Clemet, Snoen og andre og at vi i 2013 vil ha nominasjonsprosesser som er både mer inkluderende, spennende og engasjerende enn i dag .


Anbefalte artikler:
Bak lukkede dører? Eller i åpne rom? Hanne Marthe Narud/Civita
Norge politisk lukket Kristin Clemet
La velgerne bestemme Jan Arild Snoen
Heikki Holmås svarer leserne i Dagbladet og Aftenposten om nominasjonsprosessen

Nominasjonsmøtets legitimitet usvekket?

Omfattende undersøkelser fra Oslo SV gir ”et entydig signal om bevisst og ønsket medlemskap i SV”. Sånn bortsett fra de 11 ubevisste medlemmene og de 4 som slett ikke hadde noe ønske om å bli medlem i SV.

Funnene fra partisekretær Edle Daasvand og nestleder i Oslo SV Ingunn Gjerstad er riktig nok langt fra så dramatisk som avisoverskriftene for et par uker siden skulle tilsi. Men konklusjonen er oppsiktsvekkende.

Blant 100 stikkprøver viste 11 seg å være innmeldt mot sin vilje – mer enn hver tiende nyinnmeldte i utvalget. I tillegg har 4 på eget initiativ tatt kontakt for å bli slettet fra medlemsregisteret etter å ha mottatt velkomstbrev fra SV. Slett ikke ubetydelige tall for det som kan bli en tett avstemning i morgen.

Nå er det selvfølgelig vanskelig å bevise både det ene og det andre i denne saken. Ut fra pressemeldingen vet vi ikke hvem som står bak vervingen av de ”ubevisste” medlemmene. Når det gjelder lekking av medlemslistene kan SV umulig anklage noen med mindre de finner en kopi av CD-en eller e-posten som ble sendt til VG.

Men dette er også en sak mer av moralsk enn juridisk karakter. Oslo SVs eneste krav for stemmerett på nominasjonsmøtet er at medlemskontingent er betalt senest 18. november 2008. SV kan derfor uansett ikke stenge noen ute fra nominasjonsvalget, selv om det er ting som tyder på at minst én av valgkampanjene har vært i overkant ivrig på vervesiden. På den andre siden er jo SV på mange måter et parti som vil fremstå som mer moralsk enn andre. En konklusjon som antydet tvilsomme valgkampanjer ville vært et skudd i baugen for partiet.

I tillegg er ytterligere negativ oppmerksomhet i media det siste SV trenger. Den eneste måten å unngå dette på var å konkludere med at begge kampanjene har fulgt spillereglene. Reaksjoner fra NTB og TV2s tyder på at partiet har lykkes med det.

Men den offisielle linjen til tross – det er ikke tvil om at nominasjonsmøtets legitimitet er svekket dersom det blir tett mellom Heikki Holmås og Akhtar Chaudhry i morgen.

Nedturen blir verre enn de fleste tror

Som så ofte de siste 12-18 månedene var analytikerne for optimistisk før dagens makrotall. Arbeidsledigheten økte med 533.000 personer i november mot forventet 335.000.

Det er ikke så rart økonomene bommer. De makroøkonomiske modellenes antakelser om rasjonell atferd, full informasjon og maksimering av nytte/profitt er tvilsomme i normale tider. I dag famler de fleste bransjer i blinde når de beskriver fremtidsutsiktene og og med volatiliteten vi ser i markedene om dagen kan vi vel stille store spørsmålstegn ved rasjonell atferd også.

Men modeller kan som regel justeres til de treffer magefølelsen til sjefsøkonomene. Undervurderingene er nok derfor i like stor grad makroøkonomenes som modellenes.

Jeg var ikke overrasket over dagens tall og mener denne krisen blir både verre, mer langvarig og får større implikasjoner for maktbalansen i verden enn de fleste ser ut til å tro i dag. Spesielt USA og Storbritannia vil få føle videre nedgang i finansnæringen og husverdiene sterkt på kroppen. I det Kina og andre må stimulere egen økonomi for å kompensere for eksportbortfall og USA mister kredittverdighet kan ikke sistnevnte lenger leve på lånte penger - og må dermed raskt få balanse i handelsregnskapet. For å nevne noe.

Den aggressive politikken fra sentralbanker og finansdepartement rundt omkring tyder på at de har skjønt det sjefsøkonomene ennå ikke har tatt fullstendig innover seg. Det er bra, men heller ikke de kan forhindre nedturen. Og vi vet ennå ikke hvordan de forskjellige tiltakspakkene vil slå ut - feilslåtte interveneringer kan som kjent gjøre vondt verre.

Her hjemme vil opposisjonen fremskynde Norges Banks rentemøte. Jan Tore Sanner & co vet selvfølgelig at regjeringen ikke kan uttale seg særlig om akkurat det og er nok aller mest på jakt etter billige galluppoeng.

Gjedrem har allerede lovd rentekutt, men har samtidig en kronekurs å tenke på. I skrivende stund koster en euro 9,25 kroner og en dollar 7,30 kroner - rekordnivå for euroen og det høyeste på lang tid for dollaren. En kraftig rentesenkning vil føre til ytterligere press på krona med de følgene det har for inflasjon og norske bedrifter med internasjonal handel.

Siden det uansett tar mange måneder før en renteendring merkes i realøkonomien er det vanskelig å se hva et par uker kan gjøre fra og til - unntatt å gi aksjemarkedet et kortvarig skudd i armen. Med mindre Norges Banks analyser viser store forandringer de siste to-tre ukene gjør de nok klokt i å vente til 17. desember.

En annen krise

Finansfolk flest er som kjent verken særlig intellektuelle eller kreative (med mindre det gjelder omgåelse av lover, reguleringer eller skatt). Derfor liker de godt å kunne kopiere noe som har fungert før. Da har de dessuten noe annet enn egne vurderinger å skylde på (andre har gjort det før med suksess!).

Siden det er lite å gjøre på jobb for tiden har en kollega foreslått følgende prosjekt: Hvilken type investeringer gjorde det bra i forrige nedgangsperiode?

Tanken er selvfølgelig å kopiere noe av dette i løpet av de neste par årene.

Den første suksessinvesteringen jeg så på var fra 2002 og ga en avkastning på over 400% på knappe tre år. Selskapet viste seg å levere tjenester til folk som jobber med derivater [sic]. Første punkt i investeringstesen var som følger (oversatt og fritt etter undertegnedes hukommelse):

1. Selskapet er markedsledende i de fleste markedene det opererer i, og har en spesielt sterk posisjon i det raskt voksende kredittderivatmarkedet, som vokser med 30% årlig.

Hmm, kanskje ikke denne gang.

Smålig fra gamlegutta

Carl I. Hagen og Inge Lønning åpnet i helga for at SVs representanter kan avstå fra Stortingsrepresentantenes lønnsøkning på 6 prosent.

Dette er en usmaklig avledningsmanøver fra Stortingets grand old men (som været medieskandale). Norge er et demokrati hvor flertallet bestemmer, også når det gjelder representantenes lønn. Det er helt legitimt og i tråd med SVs mandat fra velgerne at de stemmer mot denne økningen.

Hagen og Lønning burde ha ryggrad nok til å forsvare sin egen lønnsøkning i stedet for å komme med smålige angrep på kolleger.

VidiBlogg foreslår stopp i leveringen av sure epler til visepresidentkontoret.