Krisepakkene: Redning eller kupp?

Siden min arbeidsgiver ble reddet av amerikanske myndigheter for to måneder siden har jeg brukt mye tid på å tenke over om disse krisepakkene, både de generelle og de til enkeltselskaper, er riktig bruk av skattebetalernes penger.

Jeg er overrasket over at kritikken av disse har holdt en så lav profil. Journalister (som generelt sett vet skremmende lite om økonomi) og økonomer (som knapt kan kalles uavhengige) har bombardert oss med propaganda om hvorfor disse krisepakkene er nødvendige, men stilt få kritiske spørsmål (med enkelte hederlige unntak). En kostnad/nytte-analyse er den beste måten å sette fordeler opp mot ulemper, og selv om det er umulig å kvantifisere de fleste av dem, er det viktig å tenke over, diskutere og vurdere dem opp mot hverandre.

Her er mitt forsøk:

Mer enn parverdi.
Prislappen som er klistret på krisepakkene er naturlig nok de letteste å kvantifisere og er i seg selv astronomiske – min egen arbeidsgiver AIGs pakke alene er allerede større enn et norsk statsbudsjett. Men denne kostnaden har flere implikasjoner enn parverdien. Flere land finansierer pakkene gjennom massivt offentlig låneopptak. Renter belastes inntil lånene er tilbakebetalt og legger ekstra press på budsjettene i årene fremover (og reduserer mulighetene til bærekraftig Keynesiansk motkonjunkturpolitikk).

Moralsk hasard. Moralsk hasard var mye nevnt i krisens tidligere dager men ser nå ut til å være et passé tema. Men det er vanskelig å undervurdere dens effekter på bankers atferd; de vet nå at så lenge de er ”too big to fail” vil myndighetene redde dagen om de på ny skulle komme ut i uføre. Og med effekten som Lehman-konkursen fikk på markedet ligger nok den høyden vesentlig lavere enn for et par måneder siden.

My makt på få hender. USA er et godt eksempel på at store bevilgninger til krisepakker gir mye makt på få hender. Finansminister Paulson fikk i praksis blancofullmakt til å bruke 700 milliarder dollar av skattebetalernes penger. En drøy måned senere viser det seg at bruken av pengene blir en helt annen enn opprinnelig godkjent av Kongressen. Gjennom Paulsons ansettelser har Goldman Sachs, hans tidligere arbeidsgiver, mer eller mindre tatt over styringen av amerikansk finansvesen. AIGs nye toppsjef Ed Liddy kom fra jobb som styremedlem i investeringsbanken. Neel Kashkari, en 35 år gammel stjerne i Goldmansystemet, har fått ansvaret for Office of Financial Stability, enheten som er opprettet for å distribuere de 700 milliardene. Det er kort vei til analogien om bukken og havresekken.

Signaleffekten. Økonomiske konjunkturer er delvis psykologisk styrte (herav mål som konsumenttillit). Når konsumentene hører at det er dårlige tider i vente, øker de spareraten, reduserer forbruket og utsetter store investeringer. Det fører til redusert salg, redusert produksjon og påfølgende permitteringer og oppsigelser, som igjen fører til mindre tilgjengelig inntekt, enda mindre forbruk og så er vi inne i en negativ spiral. Det sier seg selv at ekstraordinære statlige utlegg i hundremilliardersklassen og utsagn om at hele vårt økonomiske system er nær kollaps skremmer forbrukere. Flere selskaper melder om dramatiske fall i etterspørselen siden midten av september og i løpet av oktober kom nyhetene om permitteringer og oppsigelser tett som hagl i enkelte bransjer.

Alternativkostnaden. Gitt at myndighetene vil gjøre det de kan for å begrense effekten av krisen. Er det å redde banker fra kollaps som er beste bruk av statlige midler? Eller kan det tenkes at folk flest er bedre tjent med en garanti på innskudd og andre tiltak som er mer direkte rettet mot de (for eksempel moratorium, skattelette, flere jobber i offentlig sektor, matbonger eller andre direkte tiltak)? Jeg har ikke svaret på dette (og tviler på om noen andre har det) men det er selvfølgelig verdt en vurdering – noe Paulson virker å være enig gitt hans utsagn om at siste halvdel av den amerikanske krisepakken skal brukes på konsumentkreditt.

Og ennå har jeg ikke kommet til å diskutere om utformingen av disse pakkene er til beste for skattebetalerne, som jo er et helt kapittel i seg selv.

Nyttesiden. Nyttesiden er gjort bredt rede for i media; unngåelse av systemkollaps i finansbransjen, dempe effektene på den reelle økonomien gjennom tilførsel av tillit og likviditet i kredittmarkedene (og derigjennom dempe resesjon/unngå depresjon), stabilisering av kapitalmarkedene samt å sikre skattebetalernes innskudd og tilgang på kapital/kreditt, for å nevne noen av de viktigste. Alle har de det til felles at de er edle og viktige mål som er umulige for Hvermansen å kvantifisere eller sette risikopremie på.

Men er virkelig nytten (justert for risikoen knyttet til de negative effektene man forsøker å unngå/redusere) så mye større enn de enorme monetære, politiske og demokratiske kostnadene?

Jeg er på ingen måte i posisjon til å stille meg som dommer over dette eller konkludere hvorvidt disse krisepakkene er riktig og nødvendig bruk av skattebetalernes penger eller om vi har sett et udemokratisk kupp iscenesatt av en bransje som først hadde tjent milliarder på å grave sin egen grav og politikere som var opptatt av å bli sett som handlekraftig (min dramatisering}. Antakelig ligger svaret et sted i mellom, og kanskje er det også forskjellig fra land til land og selskap til selskap, men den konklusjonen gjør vi dødelige klokt i å overlate til historikerne noen år frem i tid.

Men jeg har virkelig savnet flere alternative synspunkter og en reell debatt rundt krisepakkene og eventuelle alternativ.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar