EU-debatten: På’an igjen

Med mulig EU-medlemsskap for Island ser det ut til at en ny EU-debatt er under oppseiling. Den er høyst velkommen gitt de endrede omstendighetene siden siste nei i 1994.

Og til dere som roper på meningsmålinger som viser at en klar majoritet av nordmenn er mot EU-medlemsskap: Med all respekt, de meningsmålingene er knapt verdt papiret de er trykt på. Toppolitikere har ikke vært med i debatten på flere år. Blant interesseorganisasjonene har Nei til EU en klar fordel i profileringsarbeidet så lenge lederen i Europabevegelsen er stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet, som har lovet sine regjeringskolleger å ikke diskutere EU så lenge den rødgrønne regjeringen sitter.

Men ikke minst har krisene på Island og i det internasjonale finansmarkedet de siste ukene og månedene vært med på å endre landskapet.

Velgere flest har i bunn og grunn intet grunnlag for å forstå hva et medlemsskap betyr i dag i forhold til i 1994.

Blir Island med i EU, noe som kan være nødvendig for å redde landets økonomi, er det stor sannsynlighet for at EØS-avtalen kollapser. Liechtenstein er med sine 34.000 innbyggere allerede bekymret over kostnadene for EØS-byråkratiet, men mest av alt har Norge og Liechtenstein få eller ingen felles interesser. Kollapser EØS-avtalen må vi uansett forhandle frem en ny bilateral avtale med EU. Og da kan vi jo like gjerne ta en diskusjonen om vi ikke skal kutte ut mellommannen og bli fullverdig EU-medlem?

Fiskerne vil også finne seg i en ny situasjon, spesielt havfiskerne. Fisk fra Norge og Island er en viktig importvare for mange EU-land, og vi har således sterk forhandlingskraft overfor EU. Dersom Island plutselig sitter på andre siden av forhandlingsbordet, vil vi miste mye av denne forhandlingskraften, for eksempel når det gjelder tollsatser for torsk. Samtidig vil Island ha backing fra EU i fremtidige forhandlinger over nordområdene. I ytterste konsekvens kan dette føre til økt uforutsigbarhet for norsk fiskerinæring og større behov for eksport til ikke-EU-land som Russland, med de politiske implikasjoner det bringer med seg. Det er med andre ord all grunn til å tro at fiskerne, en av pillarene på neisiden, blir tvunget til å revurdere sine standpunkter.

Finanskrisen og kollapsen av den islandske krona stiller også et viktig spørsmål om små valutaers mulighet til å overleve på sikt i vår stadig mer globaliserte verden. Nå tror jeg på ingen måte at noe liknende skal skje i Norge, men det er et faktum at kronekursen har vært svært volatil i det siste, også overfor euro. Dette bringer uforutsigbarhet for eksport- og importindustri. Rundt 3/4 av vår internasjonale handel skjer med EU, og 34% av vår import og 43% av vår eksport er med land i eurosonen – som for øvrig vil inkludere stadig flere av våre handelspartnere i årene som kommer. En innføring av euro i Norge vil bety økt forutsigbarhet og mer stabile konkurranseforhold for bedriftene (og arbeidsplassene) dette gjelder.

Dette betyr ikke nødvendigvis at Norges befolkning raskt vil (eller bør) hoppe over til ja-siden om Island melder seg inn. Det finnes selvsagt fremdeles argumenter på nei-siden som er relevante viktig å vurdere, inkludert fiskeripolitikk og innføring av euro.

Men det betyr at omstendighetene og rammebetingelsene er så vidt forskjellige fra de vi hadde da vi sist sa nei at det ville fære uforsvarlig å ikke ta en by EU-debatt.

1 kommentar:

  1. Jeg er for norsk medlemskap i eu, men den dagen det norske folk sier ja skal jeg med stor glede spise lua som jeg har kastet for mange år siden...

    SvarSlett