Endringspresidenten

– That’s not change you can believe in, that’s change you can Xerox!

Dette var en av Hillary Clinton’s mindre heldige uttalelser i vinterens nominasjonskamp mot Barack Obama. Men når Obama nå setter sammen sin administrasjon, ser det ut til at utsagnet var mer treffende enn de fleste trodde på de tidspunktet. Fra Rahm Emanuel og Clinton selv til Robert Gates, Timothy Geithner og Lawrence Summers er så godt som alle bekreftede og nær bekreftede utnevnelser av betydning så langt enten navn fra Clinton-æraen eller navn som på forskjellige måter er knyttet til gjennomføringen av den nåværende administrasjons politikk.

Nå behøver ikke det være en dårlig ting – Bill Clinton og andre presidenter før ham har raskt funnet ut hvor viktig det er for presidentens team å kjenne de politiske prosessene for å få gjennomført politikk av betydning. De prosessene kjenner alle de fem ovennevnte godt.

Mest signifikant er dette i finansdepartementets posisjoner. Påtroppende finansminister Timothy Geithner ser på papiret ut som et godt og naturlig (om enn lite spennende) valg. Han kjenner finansmarkedene som få andre og kommer ikke fra Wall Street. Han har vært sentral i arbeidet med finanskrisen som leder for sentralbanken i New York og var underminister for internasjonal økonomi på slutten av Clintons regjeringstid. Summers, Clintons arrogante finansminister, skal lede det nasjonale økonomiske rådet.

I tillegg til Geithners tilknytning til nåværende administrasjon jobbet de begge under finansminister Robert Rubin på slutten av 90-tallet og er tilhengere av hans økonomiske politikk. Rubin er i dag styremedlem i Citigroup, banken som denne uken for andre gang på to måneder ble reddet av amerikanske myndigheter. Han har også vært en pådriver for deregulering av finansmarkedene, blant annet opphevelsen av Glass-Steagall-loven i 1999 (som førte til at Citigroup kunne ekspandere sin virksomhet til kompliserte finansielle produkter). Og siden denne bloggeren snakket om mye makt på få hender for noen dager siden kan det kanskje nevnes at Rubins tidligere stabssjef og Rubins egen sønn er Obamas headhuntere for toppjobbene i finansdepartementet.

Hvor endringen kommer inn i dette bildet er vanskelig å si. Geithners handlinger så langt i finanskrisen gir ingen grunn til å tro på særlig kursendring i finanspolitikken på kort sikt. Teamet rundt ham er (så langt) så homogent at man kan spørre seg om meningsmangfoldet rundt diskusjonsbordet. Obama har riktignok opprettet en gruppe som skal rådgi presidenten om hvordan finanskrisen skal takles, ledet av tidligere sentralbanksjef Paul Volcker (81), men det er uklart hvordan denne gruppen blir sammensatt for øvrig og hvor mye makt den får. Her blir det ganske sikkert flere redningspakker, større statsgjeld og dundrende underskudd på budsjettene de neste par åra.

Jeg støttet (dog stemmeløs) Barack Obama under presidentvalget og har store forhåpninger til hva han kan gjøre med USA i de neste fire årene. Jeg er også tilhenger av å dømme folk for hva de gjør, ikke hva vi tror de vil gjøre. Det er ennå nesten to måneder til Obama sitter i det ovale kontor. Det er derfor for tidlige å felle noen dom over Obamas første ansettelser ennå. Men det er på tide at flere begynner å stille kritiske spørsmål rundt hva slags endring Obama egentlig kommer til å gi det amerikanske folket.

For mer rundt dette tema anbefales kommentarer i Dagsavisen
og New York Times, som inspirerte dette innlegget.

SV, Watergate og velgerrot

Det har på ingen måte vært SVs høst. Asyldissens, tjenestedirektivdissens og annonsering av jagerflykjøp før partiet hadde tatt standpunkt. Og ikke minst: Akhtar Chaudhrys stadig pinligere jakt på stortingsplass.

Tydelig inspirert av Barack Obama (Ja vi KAN!) har Chaudhry forsøkt å organisere en grasrotbevegelse for å registrere nye medlemmer og vinne kampen om 2. plassen på Oslo SVs stortingsliste mot Heikki Holmås. En snill tolkning av nyhetsdekningen sier meg at Chaudhry fremdeles har litt å lære av Obama både når det gjelder å drive kampanje og (ikke minst) mediehåndtering.

I motsetning til Obama spiller Chaudhry i høyeste grad på sin minoritetsbakgrunn.

– Jeg er brun i huden, ikke tjukk i huet, sier han til Dagsavisen og mer enn antyder at beskyldningene om skittent spill kommer på grunn av hans hudfarge. Her hadde han muligheten til å umiddelbart ta avstand fra den noe tvilsomme vervekampanjen og diplomatisk forsikre om at han ikke kjenner til hva som har skjedd, men at han umiddelbart vil ta affære dersom dette, mot formodning, har skjedd på initiativ fra noen i hans kampanje. Chaudhry skjøv etter hvert ansvaret over til den enkelte og partiledelsen i stedet.

Det er også vanskelig å tillegge ham særlig annet enn egoistiske motiver når han hevder at han som innvandrer bør kvoteres inn på Stortinget. Jeg har søkt men ikke funnet saker der han hevder det samme overfor andre kandidater før det ble aktuelt for ham selv. Faktisk sa han så sent som september i år til Aftenposten at "såkalte innvandrerpolitikere er ikke noe annet enn helt vanlige politikere som tilfeldigvis har en annen etnisk bakgrunn". Dessuten forutsetter kvoteringsargumentet at Chaudhrey og Holmås er like godt kvalifiserte kandidater. Snakk om å forskuttere medlemmers meninger!

Men det som virkelig fikk meg til å sette morgenkaffen i vrangstrupen var Norges lille Watergate.

Ok, det er kanskje ting som tyder på urent trav fra en av Holmås’ støttespillere. Men å sammenlikne en lekkasje av en offentlig liste på noen hundre navn med en av de virkelig store politiske kriminalsakene i forrige århundre, som omfattet spionasje, sabotasje og mye annet, er bare flaut. En sak Chaudhry kunne snudd til sin fordel (som Obama gjorde med rasetalen sin i mars) gjorde at han selv mistet nær all troverdighet.

Hvorvidt Chaudhry har vært delaktig i den tvilsomme vervekampanjen eller ei har jeg ingen forutsetning for å si noe om. Det gjør vi alle klokt i å overlate til SVs organer.

Men det er ikke tvil om at motkandidat Holmås fremstår som en vesentlig mer verdig kandidat til landets viktigste valgte organ.

EU-debatten: På’an igjen

Med mulig EU-medlemsskap for Island ser det ut til at en ny EU-debatt er under oppseiling. Den er høyst velkommen gitt de endrede omstendighetene siden siste nei i 1994.

Og til dere som roper på meningsmålinger som viser at en klar majoritet av nordmenn er mot EU-medlemsskap: Med all respekt, de meningsmålingene er knapt verdt papiret de er trykt på. Toppolitikere har ikke vært med i debatten på flere år. Blant interesseorganisasjonene har Nei til EU en klar fordel i profileringsarbeidet så lenge lederen i Europabevegelsen er stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet, som har lovet sine regjeringskolleger å ikke diskutere EU så lenge den rødgrønne regjeringen sitter.

Men ikke minst har krisene på Island og i det internasjonale finansmarkedet de siste ukene og månedene vært med på å endre landskapet.

Velgere flest har i bunn og grunn intet grunnlag for å forstå hva et medlemsskap betyr i dag i forhold til i 1994.

Blir Island med i EU, noe som kan være nødvendig for å redde landets økonomi, er det stor sannsynlighet for at EØS-avtalen kollapser. Liechtenstein er med sine 34.000 innbyggere allerede bekymret over kostnadene for EØS-byråkratiet, men mest av alt har Norge og Liechtenstein få eller ingen felles interesser. Kollapser EØS-avtalen må vi uansett forhandle frem en ny bilateral avtale med EU. Og da kan vi jo like gjerne ta en diskusjonen om vi ikke skal kutte ut mellommannen og bli fullverdig EU-medlem?

Fiskerne vil også finne seg i en ny situasjon, spesielt havfiskerne. Fisk fra Norge og Island er en viktig importvare for mange EU-land, og vi har således sterk forhandlingskraft overfor EU. Dersom Island plutselig sitter på andre siden av forhandlingsbordet, vil vi miste mye av denne forhandlingskraften, for eksempel når det gjelder tollsatser for torsk. Samtidig vil Island ha backing fra EU i fremtidige forhandlinger over nordområdene. I ytterste konsekvens kan dette føre til økt uforutsigbarhet for norsk fiskerinæring og større behov for eksport til ikke-EU-land som Russland, med de politiske implikasjoner det bringer med seg. Det er med andre ord all grunn til å tro at fiskerne, en av pillarene på neisiden, blir tvunget til å revurdere sine standpunkter.

Finanskrisen og kollapsen av den islandske krona stiller også et viktig spørsmål om små valutaers mulighet til å overleve på sikt i vår stadig mer globaliserte verden. Nå tror jeg på ingen måte at noe liknende skal skje i Norge, men det er et faktum at kronekursen har vært svært volatil i det siste, også overfor euro. Dette bringer uforutsigbarhet for eksport- og importindustri. Rundt 3/4 av vår internasjonale handel skjer med EU, og 34% av vår import og 43% av vår eksport er med land i eurosonen – som for øvrig vil inkludere stadig flere av våre handelspartnere i årene som kommer. En innføring av euro i Norge vil bety økt forutsigbarhet og mer stabile konkurranseforhold for bedriftene (og arbeidsplassene) dette gjelder.

Dette betyr ikke nødvendigvis at Norges befolkning raskt vil (eller bør) hoppe over til ja-siden om Island melder seg inn. Det finnes selvsagt fremdeles argumenter på nei-siden som er relevante viktig å vurdere, inkludert fiskeripolitikk og innføring av euro.

Men det betyr at omstendighetene og rammebetingelsene er så vidt forskjellige fra de vi hadde da vi sist sa nei at det ville fære uforsvarlig å ikke ta en by EU-debatt.

Krisepakkene: Redning eller kupp?

Siden min arbeidsgiver ble reddet av amerikanske myndigheter for to måneder siden har jeg brukt mye tid på å tenke over om disse krisepakkene, både de generelle og de til enkeltselskaper, er riktig bruk av skattebetalernes penger.

Jeg er overrasket over at kritikken av disse har holdt en så lav profil. Journalister (som generelt sett vet skremmende lite om økonomi) og økonomer (som knapt kan kalles uavhengige) har bombardert oss med propaganda om hvorfor disse krisepakkene er nødvendige, men stilt få kritiske spørsmål (med enkelte hederlige unntak). En kostnad/nytte-analyse er den beste måten å sette fordeler opp mot ulemper, og selv om det er umulig å kvantifisere de fleste av dem, er det viktig å tenke over, diskutere og vurdere dem opp mot hverandre.

Her er mitt forsøk:

Mer enn parverdi.
Prislappen som er klistret på krisepakkene er naturlig nok de letteste å kvantifisere og er i seg selv astronomiske – min egen arbeidsgiver AIGs pakke alene er allerede større enn et norsk statsbudsjett. Men denne kostnaden har flere implikasjoner enn parverdien. Flere land finansierer pakkene gjennom massivt offentlig låneopptak. Renter belastes inntil lånene er tilbakebetalt og legger ekstra press på budsjettene i årene fremover (og reduserer mulighetene til bærekraftig Keynesiansk motkonjunkturpolitikk).

Moralsk hasard. Moralsk hasard var mye nevnt i krisens tidligere dager men ser nå ut til å være et passé tema. Men det er vanskelig å undervurdere dens effekter på bankers atferd; de vet nå at så lenge de er ”too big to fail” vil myndighetene redde dagen om de på ny skulle komme ut i uføre. Og med effekten som Lehman-konkursen fikk på markedet ligger nok den høyden vesentlig lavere enn for et par måneder siden.

My makt på få hender. USA er et godt eksempel på at store bevilgninger til krisepakker gir mye makt på få hender. Finansminister Paulson fikk i praksis blancofullmakt til å bruke 700 milliarder dollar av skattebetalernes penger. En drøy måned senere viser det seg at bruken av pengene blir en helt annen enn opprinnelig godkjent av Kongressen. Gjennom Paulsons ansettelser har Goldman Sachs, hans tidligere arbeidsgiver, mer eller mindre tatt over styringen av amerikansk finansvesen. AIGs nye toppsjef Ed Liddy kom fra jobb som styremedlem i investeringsbanken. Neel Kashkari, en 35 år gammel stjerne i Goldmansystemet, har fått ansvaret for Office of Financial Stability, enheten som er opprettet for å distribuere de 700 milliardene. Det er kort vei til analogien om bukken og havresekken.

Signaleffekten. Økonomiske konjunkturer er delvis psykologisk styrte (herav mål som konsumenttillit). Når konsumentene hører at det er dårlige tider i vente, øker de spareraten, reduserer forbruket og utsetter store investeringer. Det fører til redusert salg, redusert produksjon og påfølgende permitteringer og oppsigelser, som igjen fører til mindre tilgjengelig inntekt, enda mindre forbruk og så er vi inne i en negativ spiral. Det sier seg selv at ekstraordinære statlige utlegg i hundremilliardersklassen og utsagn om at hele vårt økonomiske system er nær kollaps skremmer forbrukere. Flere selskaper melder om dramatiske fall i etterspørselen siden midten av september og i løpet av oktober kom nyhetene om permitteringer og oppsigelser tett som hagl i enkelte bransjer.

Alternativkostnaden. Gitt at myndighetene vil gjøre det de kan for å begrense effekten av krisen. Er det å redde banker fra kollaps som er beste bruk av statlige midler? Eller kan det tenkes at folk flest er bedre tjent med en garanti på innskudd og andre tiltak som er mer direkte rettet mot de (for eksempel moratorium, skattelette, flere jobber i offentlig sektor, matbonger eller andre direkte tiltak)? Jeg har ikke svaret på dette (og tviler på om noen andre har det) men det er selvfølgelig verdt en vurdering – noe Paulson virker å være enig gitt hans utsagn om at siste halvdel av den amerikanske krisepakken skal brukes på konsumentkreditt.

Og ennå har jeg ikke kommet til å diskutere om utformingen av disse pakkene er til beste for skattebetalerne, som jo er et helt kapittel i seg selv.

Nyttesiden. Nyttesiden er gjort bredt rede for i media; unngåelse av systemkollaps i finansbransjen, dempe effektene på den reelle økonomien gjennom tilførsel av tillit og likviditet i kredittmarkedene (og derigjennom dempe resesjon/unngå depresjon), stabilisering av kapitalmarkedene samt å sikre skattebetalernes innskudd og tilgang på kapital/kreditt, for å nevne noen av de viktigste. Alle har de det til felles at de er edle og viktige mål som er umulige for Hvermansen å kvantifisere eller sette risikopremie på.

Men er virkelig nytten (justert for risikoen knyttet til de negative effektene man forsøker å unngå/redusere) så mye større enn de enorme monetære, politiske og demokratiske kostnadene?

Jeg er på ingen måte i posisjon til å stille meg som dommer over dette eller konkludere hvorvidt disse krisepakkene er riktig og nødvendig bruk av skattebetalernes penger eller om vi har sett et udemokratisk kupp iscenesatt av en bransje som først hadde tjent milliarder på å grave sin egen grav og politikere som var opptatt av å bli sett som handlekraftig (min dramatisering}. Antakelig ligger svaret et sted i mellom, og kanskje er det også forskjellig fra land til land og selskap til selskap, men den konklusjonen gjør vi dødelige klokt i å overlate til historikerne noen år frem i tid.

Men jeg har virkelig savnet flere alternative synspunkter og en reell debatt rundt krisepakkene og eventuelle alternativ.