Obamas 9/11

Mens Barack Obama har stø kurs mot det hvite hus strever John McCain fremdeles med å finne ut av budskapet sitt.

La oss være ærlig: Før Lehman Brothers gikk til skifteretten var Barack Obama på defensiven. John McCain satte agenda, Sarah Palin var politikkens nye rockestjerne og McCain var gått forbi på meningsmålingene. Politiske kommentatorer spurte igjen og igjen: Med en upopulær republikansk president i det hvite hus og en svak økonomi, hvorfor ledet ikke Obama klart?

Vi gikk mot nok et jevnt presidentvalg. Med mindre vi fikk en ny hendelse på linje med 9/11.

Gjør klar for sceneskifte.

Kollaps (og delvis nasjonalisering) av en rekke av USAs ledende finansinstitusjoner. Børsfall. Fullstendig sammenbrudd i kredittmarkedet. En krisepakke på 700 milliarder dollar. Nei fra representantenes hus. Mer børsfall. Krisepakke på over 800 milliarder dollar. Ja fra senatet. Ja fra representantenes hus. Enda mer børsfall. Spredning av krisen til Europa.

Glem nedgangstider. Glem resesjon. I følge Gallup mener nærmere seks av ti amerikanere at landet nå er, eller er på vei inn i, en depresjon eller en dyp, langvarig resesjon.

Barack Obama har fått sin 9/11.

Amerikanerne samler seg om demokratene i økonomiske krisetider (som de gjør det om republikanerne i sikkerhetspolitiske kriser). De har ikke glemt Franklin D. Roosevelt, den økonomiske veksten på 90-tallet og tre resesjoner under to blad Bush.

Den første reaksjonen fra presidentkandidatene var langt fra overbevisende. Barack Obama var avventende, uspesifikk og mest av alt opptatt av at det ble satt et lønnstak for banksjefene som ble hjulpet av Bernanke og Paulsons krisepakke. John McCain mente først at økonomien i bunn og grunn var sunn.

Men selv om Barack Obama på langt nær har fremstått som en trygg havn har han heller ikke trengt det. John McCains klønete fremtreden har vært mer enn nok til å bekrefte inntrykket om at republikanerne ikke kan settes til å rydde opp i økonomien.

Samme dag som Lehman Brothers kollapset mente John McCain at fundamentet i den amerikanske økonomien var truet, men sterkt (nå refererte han riktignok til entreprenørskap, innovasjon og små selskaper – ikke nøkkeltall (noe som også sier sitt) – men dog). Det tok imidlertid bare tre dager til trusselen var blitt så sterk at han suspenderte hele kampanjen inntil en krisepakke var i havn (eller i alle fall til debatten senere samme dag). Så prøvde han like godt å ta æren for å komme frem til en løsning før hans egne representanter stemte ned hele forslaget.

Hans tidligere famøse uttalelse om at han ikke har særlig peiling på økonomi hjemsøker ham på ny når velgerne nå veier kandidatene foran valget.

Visepresidentkandidat Sarah Palin har heller ikke særlig mye å bidra med på den økonomiske fronten. På spørsmål om den økonomiske krisepakken var hun tydelig ukomfortabel og ramset opp en lang liste usammenhengende og stort sett irrelevante one-liners – og ble en YouTube-hit. Det hjalp vel heller ikke at hun i oppfølgeren et par dager senere ikke kunne nevne navnet på en eneste avis.

Når dette kommer på toppen av folks mistro til republikaneres evne til å ordne opp i økonomien, og økonomien er blitt et viktigere tema enn noe annet i nyere valgkamphistorie, betyr det bare to ting:

John McCain kjemper i bratt motbakke og er i ferd med å bli et uakseptabelt valg for mange amerikanere.

Og Barack Obama er på full fart mot det hvite hus.