En uke for historiebøkene - fra innsiden

Jeg vil gjerne starte blogghøsten med en personlig betrakting rundt hendelsene som satte i gang de siste ukers turbulens i finansmarkedene. Som ansatt i verdens største forsikringsselskap stod jeg midt i sentrum da historie ble skrevet.

Som alle andre i City våknet jeg mandagsmorgenen 15. september til nyheten om at Lehman Brothers hadde gått den tunge veien til skifteretten mens Merrill Lynch hadde latt seg kjøpe av Bank of America. Men nyheten som kapret tredjeplassen denne morgenenen skulle vise seg å ha større implikasjoner for min egen del: Min arbeidsgivers morselskap, AIG, satt i samtaler med finansielle investorer for å hente inn mellom 10 og 20 milliarder dollar i kapital.

Likevel var det Lehman og Merrill som opptok oss mest på morgenkvisten. Men da USA våknet ved lunsjtider kom det inn meldinger som skapte bekymring:

Kapitalbehovet var økt til 40 milliarder dollar.

Fed og finansminister Paulson var involvert men avviste kategorisk enhver form for bistand.

Aksjekursen stupte i førhandel.

Usikkerheten begynte å spre seg. Kan vi virkelig bli det neste Lehman? Vil regjeringen virkelig la en så omfattende finansinstitusjon gå konkurs? Tør de virkelig ta den sjansen?

Om og om igjen gikk spørsmålene. Og svaret var det samme: Nei, vi er for store. De kan ikke la oss gå samme vei som Lehman.

Men usikkerheten hadde begynt å sette seg.

Tirsdag morgen kom et nytt slag i trynet: Kapitalbehovet var for tredje gang på 24 timer doblet. 40 milliarder dollar var nå 70-75 milliarder dollar. Vi fastslo selvfølgelig raskt at en privat løsning i denne størrelsesorden var umulig – en forverring i situasjonen ville da dratt med seg også långiverne.

Men Fed og Paulson fremholdt at dette måtte AIG løse med JP og Goldman. New Yorks guvernør David Paterson sa rett ut at AIG hadde 24 timer på seg til å finne nødvendig kapital, ellers kunne de se lenge etter den utlovde lempingen på kapitaloverføringsreglene som kunne sikret morselskapet 20 milliarder dollar fra likvide datterselskaper.

Kunne amerikanske myndigheter likevel la verdens største forsikringsselskap, med 116.000 ansatte og mer enn 1.000 milliarder dollar i eiendeler, gå konkurs? Kunne de risikere ikke bare amerikanske finans- og pengemarkeder, men også de asiatiske? AIG har tross alt ledende markedsposisjoner i mange asiatiske land, blant annet Kina og Japan. Hva ville det gjøre med forholdet til disse landene? Hadde noen faktisk oversikt over hva konsekvensene av en AIG-konkurs faktisk ville bli?

Fornuften svarte nei på alle disse spørsmålene. Men signalene fra myndighetene var da ikke til å ta feil av?

I løpet av timer gikk stemningen fra lett nervøs optimisme til fornektelse, fortvilelse og til slutt resignasjon. Da jeg tok kvelden var optimismen som sugd ut av folk. Ingen kunne virkelig tro at det som en gang var ansett som en av de tryggeste arbeidsplassene i City var i ferd med å kollapse rett foran øynene våre.

Ingen forlot vel egentlig jobben denne kvelden sånn mentalt sett. Vi var gjerrige etter nyheter og gikk i ring på Bloomberg, New York Times, CNN og andre nyhetsportaler i jakt på rykter eller pressemeldinger. Et spor av håp fikk vi da også med ryktene om at Fed jobbet med en pakke. Men ved midnatt var det fremdeles ingen avklaring.

Selv om jeg personlig ikke var så veldig bekymret all den tid jeg verken har huslån eller familie å tenke på, våknet jeg grytidlig neste morgen etter en natt med urolig søvn. Det første jeg gjorde var å sjekke mailen: Brev fra Robert Willumstad.

”Styret i AIG har bestemt seg for å akseptere lånet fra the Federal Reserve Bank of New York på 85 milliarder dollar.”

Reddet i tolvte time.

Jeg trenger vel knapt fastslå at stemningen var en ganske annen da folk kom på jobb onsdag morgen.