Hvorfor tapte Hillary?

Med den historiske nominasjonskampen bak oss har jeg lyst til å dvele litt ved hvorfor Hillary Clinton tapte denne nominasjonen - for det gjorde hun like mye som Barack Obama vant den (1, 2). Jeg vil ikke se så mye på "hva om" scenarier eller enkeltepisoder, men heller hvilke feilsteg Hillary tok for å gå fra en 30-poengs ledelse til tap med knappest mulig margin.

Helt siden John Kerry tapte kampen mot George W. Bush i 2004 hadde Hillary Clinton vært overveldende favoritt til ikke bare å bli demokratenes kandidat i 2008, men også USAs 44. president. Da verken Al Gore, John Kerry eller Howard Deane annonserte noen kampanje trodde de færreste at hun ville få særlig konkurranse. Tilsynelatende var alt hun trengte å gjøre å hindre en kollaps i velgermassen og en massiv flukt over til en av de andre kandidatene.

Men slik gikk det altså ikke.

Jeg registrerer at mange skylder på enkeltpersoner som sjefsstrateg Mark Penn, kampanjesjef Pattis Solis Doyle eller ektemann Bill Clinton. Jeg har ikke noen tro på at enkeltpersoner er avgjørende for en lang valgkamp. Det som skiller en vinner og en taper er valgene som tas.

Jeg tror det er to hovedgrunner til at Obama greide å overkomme Clintons enorme forsprang. Det første er Clintonkampanjens arroganse overfor egen uovertreffelighet allerede fra første dag. Det andre er undervurdering av både personen Barack Obama og hans kampanje. Dette førte til en rekke feilvalg som felte kampanjen.

1. Arroganse over egen uovertreffelighet

Det virker som Clintonkampanjen trodde på sin egen "inevitability" - de var sikre på at ingen kunne ta fra dem denne nominasjonen. Til det var Clintonnavnet for sterkt, Hillary lå milevis foran andre kandidater på alle målinger og ingen av de øvrige kandidatene var særlig kjente navn.

Det forundrer meg at kampanjen at kampanjen tok dette til seg. Da strategien ble lagt var ikke meningsmålingene troverdige som særlig mer enn en konkurranse i navnegjenkjennelse. Barack Obama lå jevnt over på 20-tallet tross at den jevne amerikaner knapt visste hvem han var - rent bortsett fra en bestselgende forfatter. Faktisk burde det bekymret Hillarys kampanje at hun ikke ledet med en klarerer margin.

I tillegg tror jeg de kan ha undervurdert anti-Clintonfølelsene innad i partiet. Både Hillary og Bill har hatt en høy profil og vært partiets lederskikkelser, på godt og vondt, i 16 år. Men det kan virke som om mange flere enn Clintonkampanjen hadde regnet med ønsket friskt blod. Et tegn på dette så vi tidlig. På tross av det store antall superdelegater som hadde fått en politisk karriere gjennom Clintonadministrasjonen på 90-tallet, og dermed satt med "politisk gjeld" (noe som ikke skal undervurderes i USA) til ekteparet Clinton, var mindre enn 25% av dem villig til å støtte henne offentlig ved starten av valgsesongen. Selv om det var langt flere enn alle andre kandidater talte mangelen på forpliktelse fra de øvrige høyt. Og ingen virkelig store navn (som Al Gore, Howard Dean, Nancy Pelosi, Jimmy Carter og John Kerry) var villig til å støtte hennes kampanje selv om hennes nominasjon var "inevitable". Her var det mange som ventet på en unnskyldning til å støtte en annen kandidat.

Som en følge av denne ufeilbarlige troen på seg selv overså Clintonkampanjen disse faresignalene og tok to valg som skulle vise seg å få fatale følger:

1) De hoppet bukk over caucausstatene og fokuserte kampanjen på de store statene og svingstatene.
2) Ettersom de regnet med å i praksis sikre nominasjonen på supertirsdag la kampanjen ingen planer eller for statene som fulgte.

Disse to valgene var dobbelt katastrofale ettersom en rekke caucauser og stater med høy andel afro-amerikanere fulgte resten av februar. Grafikken nedenfor etterlater liten tvil om at det var her Hillary først og fremst tapte nominasjonen.

(klikk for større versjon)

Kilde: Wikipedia

Hillary Clinton vant faktisk flere delegater i primærvalgene enn det Barack Obama gjorde - men tapte så det suste i caucausene. Siden en typisk caucaus ofte varer i flere timer er oppmøtet lavt - i denne valgrunden rundt 1/3 - 1/4 av oppmøtet på primærvalg. Men statene sender likevel delegater som om det var fullt hus, Caucauses er å regne som en test i velgeraktivisering heller enn å vinne en bred koalisjon av velgere. Dette skjønte Barack Obama og fikk 16.880 supportere i Idaho til å møte opp på statens caucaus - mot Hillarys 3.655 supportere. Selvsagt hadde Hillary funnet 13.000 ekstra supportere om hun hadde gjort en innsats (til sammenlikning fikk John Kerry 181.000 stemmer i 2004. ). I stedet nettet Obama 12 delegater i den lille staten (15-3). Clinton fokuserte i stedet på større stater som New Jersey, hvor hun vant med 613.500 stemmer mot Obamas 501.372. Hun nettet 11 delegater (59-48)...

På toppen av alt har ryktene det til at Clintonkampanjens selvsikkerhet var så sterk at de ikke en gang hadde satt seg ordentlig inn i delegatreglene. Mark Penn trodde visstnok at California (med 370 delegater) var en winner-takes-all stat og derfor alene ville sikre Hillary et klart forsprang på supertirsdag. I forkant av det viktige valget i Texas ble kampanjen fullstendig overrumplet av den noe merkverdige tostegs valgformen, noe som førte til at Obama stakk av med 5 flere delegater selv om Hillary vant primærvalget.

Med en slik holdning er det vanskelig å vinne valg.

2. Undervurdering av Barack Obama og hans kampanje

Om ikke meningsmålingene ga grunn til bekymring før valgene var i gang burde Obamas fundraising ha gjort det. I løpet av 2007 hentet han inn like mye som Hillary - til tross for Clintons enorme forsprang på alle andre fronter! Dette greide han gjennom en utrolig effektiv grasrotkampanje der mange ga litt - i motsetning til Clintonkampanjen som stort sett hentet inn maksbeløpet på 2.300 dollar fra et mindre antall personer etter tradisjonell modell. Det siste er signifikant fordi Obama utover 2008 kunne gå tilbake til de samme supporterne igjen og igjen for mere penger - mens Hillary måtte finne nye donorer.

Til tross for at hun tidlig var oppmerksom på at Barack Obama ville bli en farlig utfordrer (Clinton skal visstnok ha fremskyndet annonseringen av sitt eget kandidatur med flere måneder da Obama annonserte sitt) var det først da hun begynte å falle som en stein på meningsmålingene etter tapet i Iowa at Clinton begynte å ta ham alvorlig. Da var det for sent.

Fra det øyeblikk Obama begynte å utfordre henne på meningsmålingene nølte ikke Clinton med å angripe ikke bare Obamas politikk, men også hans retorikk ("bare ord"), erfaring ("jeg har 35 års erfaring med å stå opp for folk, Obama har én tale fra 2002"), tøffhet ("tåler du ikke varmen, kom deg ut av kjøkkenet!"), ja til og med sammenliknet ham med president Bush ("vi har sett resultatene av å ha en president som har verken erfaring eller klokskap til å styre vår utenrikspolitikk og sørge for vår nasjons sikkerhet - vi kan ikke la det skje igjen").

Dette er selvsagt ikke uhørt i en amerikansk valgkamp (selv om motstanderen er fra samme parti). Men like mye som det viste at Clintonkampanjen var i ferd med å bli mer og mer desperat etter hvert som livbøye etter livbøye begynte å synke, viste det en kampanje som ikke hadde tatt Obama seriøst før det var for sent.

Hadde de gjort jobben sin ville de funnet ut om pastor Jeremiah Wrights uttalelser, Obamas koblinger til terrordømte venstreradikale og hans handler med den mildt sagt shady eiendomsmegleren Tony Rezko. Alle disse forholdene lå ut i det offentlige - tilgjengelig for den som søkte etter det.

Men Clintonkampanjen valgte åpenbart en av følgende to valg da de la sin strategi i 2007:
1) Obama kommer aldri til å vinne likevel - vi gidder ikke å bruke tid, krefter og dollar på å researche ham
2) Oj, har var det mye dritt. Men Obama kommer aldri til å vinne likevel - det er ikke verdt den politiske kostnaden å knekke hans kandidatur fullstendig allerede nå.

De valgte i alle fall ikke mulighet nummer 3:
3) Slippe skandalene i løpet av høsten 2007

Jeg er overbevist om at valg nr. 3 kunne knekt Obamas kampanje allerede før han var ordentlig i gang. Clinton ville fått massiv kritikk for å gå negativ mot en partifelle på denne måten men innen media virkelig tok tak i valgkampen mot slutten av 2007 ville det verste vært over. Dersom Wright, Ayers og Rezko hadde vært det første mange velgere fikk vite om Obama er det vanskelig å se hvordan han noen gang kunne kommet særlig tilbake. Og at John Edwards eller noen av de andre kandidatene i andre og tredje rekke skulle greie å bli seriøse utfordrere har jeg ikke særlig tro på - om ikke annet fordi de ikke ville vært i nærheten av å matche Clintons finansielle muskler.

Så kan man jo alltids diskutere moralen i et slikt angrep. Men hadde Hillary Clinton gjort det om hun hadde sett på Obama som en trussel høsten 2007? Vel, det spørsmålet har jeg vel allerede besvart for flere avsnitt siden.

Endring eller erfaring?

Mange vil sikkert ha lagt merke til at jeg ennå ikke har vært oppe med parolen "endring vs erfaring". "Change vs Experience" - dette uttrykket som på mange måter har definert valgkampen - og vil fortsette å gjøre det mot høsten.

Jeg tror ikke det har vært uten betydning, og Obama har utvilsomt truffet tidsånden bedre enn Clinton. Som et friskt pust med entusiasme og et inntrykk av å representere noe nytt har "Change" utviklet seg til en utrolig sterk merkevare for Obama. Men sammenliknet med øvrige strategiske feilvalg Clintonkampanjen gjorde tror jeg dette hadde mindre betydning.

For hadde Clintonmaskinen kastet kjøkkenvasken etter Obama allerede i 2007 ville kanskje ikke publikums oppfatning av Obama vært på linje med en som kan revolusjonere Washington? Og hadde de tatt caucausstatene i februar seriøst kunne de kanskje funnet fått ut noen tusen flere av sine supportere i stater som Idaho, Washington og Maine?

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar