Ekteskapsloven: Endelig vant fornuften

I dag vedtar Stortinget endelig en ekteskapslov som omfavner alle. Jeg føyer meg til Dagbladets gratulasjoner.

Mens KrF-ere og andre kristne har samlet seg til bønn (som heller ikke denne gang vil bli hørt!) mot den nye loven de siste dagene er det grunn til å feire for de av oss som mener likerett og likeverd er viktigere enn religion og tradisjoner fra en mindre opplyst tid.

De som har lest meg tidligere vet at jeg har lite til overs for religionsretorikk og annen retorikk uten substans. Argumentene mot en kjønnsnøytral ekteskapslov faller uten unntak i disse kategoriene. Jeg har gått gjennom de mest framtredende av dem.

Mor-far relasjonen. I dag vokser mange barn opp med kun en forelder, og vi har også fått opp en generasjon unge mennesker som har vokst opp med homofile foreldre. Ingen forskning viser at barn vokst opp med homofile foreldre har kommet verre ut enn andre barn. I mangel på dokumentasjon til støtte for sine meninger velger man i stedet å angripe forskningen som faktisk er tilgjengelig. Den er useriøs og ikke representativ, hevdes det.

Men selv om så skulle være tilfelle har argumentasjonen en innebygd dobbeltmoral: De færreste angriper homofiles evne til å vise omsorg for barn, men i stedet det faktum at barn vokser opp uten en "far" eller "mor". Dette er basert på en feilaktig forutsetning om at foreldre er barnas eneste rollemodeller. Samtidig har de ikke noe problem med å la barn vokse opp hos sin biologiske alenemor med liten eller ingen kontakt med far. Hva er det som gjør besteforeldre, tanter og onkler, venner og annen familie, barnehage- og skoleansatte dårligere rustet til å være rollemodell for barn med to foreldre av samme kjønn enn barn med en forelder?

Biologi 1: Mann og kvinne er skapt for hverandre fra naturens (eventuelt Guds) side. Det var da voldsomt til sexfokus. Et ekteskap er faktisk primært en juridisk kontrakt mellom to parter for å sikre hverandre den dagen en av partene måtte falle bort eller man velger å gå fra hverandre. Dette gjør man fordi man har kjærlighet og omsorg for hverandre. Ekteskapsloven har ikke noe med egenproduksjon av barn å gjøre – barn kan man få både innenfor og utenfor rammen av et ekteskap.

Biologi 2: Retten til å kjenne sitt genetiske opphav. Jeg aksepterer faktisk dette som et argument mot ekteskapsloven slik den er foreslått. Men det er fullstendig feil å bruke det som argument mot å gjøre ekteskapsloven kjønnsnøytral. Dette er en helt annen debatt. For er man i mot kunstig befruktning med anonyme donorer for homofile gjelder vel det samme for barnløse heterofile par?

Tradisjonen. Nå beveger vi oss inn i rent retorisk territorium. Tradisjoner betyr mye for mange. Men vi kan ikke bruke dem som argument for hvorvidt de skal vedholdes eller ikke. For 1000 år siden hadde vi tradisjon for både å robbe våre naboer, sette ut uønskede barn og vi ofret til hedenske guder. Ingen er vel særlig lei seg for at vi ikke har opprettholdt alle tradisjonene fra den gang. Tidene forandrer seg, vi blir mer opplyste, ser verdien av likeverd og mangfold (som kirken i århundrer har forsøkt å undertrykke) og innser våre historiske mangler. Og endrer tradisjonene deretter. Heller ingen tradisjoner enn diskriminerende tradisjoner.

Det numeriske perspektiv. Dette argumentet er knyttet til forrige punkt og går ut på at siden homofile utgjør en liten del av samfunnet, hvorfor skal vi forkaste en ”dypt forankret ekteskapsforståelse”?. Dette argumentet faller på sin egen urimelighet og bygger opp under bildet av motstanderne som diskriminerende. Hvorfor i all verden skal enkeltgrupper ha mindre rettigheter etter lov kun fordi de er en minoritet?

Normalisering fører til økt omfang. Mange er bekymret for at fremtidens ungdom blir mer eksperimentelle med sin seksuelle legning siden de nå blir opplært til at forhold mellom samme kjønn er likeverdig heterofile forhold. Samtidig understreker de fleste at selvfølgelig er homofile likeverdige og bør ha rettigheter på linje med oss andre. For det første: det er ingen ting som tilsier en eksplosjon i antall homofile som følge av ekteskapsloven, selv om en normalisering kan hjelpe til å få flere ut av skapet og inn i livet. For det andre: om så skulle skje, hva er egentlig problemet?

Diskriminererne. Motstanderne av den nye lovteksten er raske med å påberope seg offerrollen. – Debatten har vært preget av diskrimineringsretorikk og hersketeknikker, sier teolog Øivind Benestad. Hva hadde de egentlig ventet seg?

Argumentasjonen deres er bygd på diskriminerende synspunkter pakket inn i verdiretorikk. Benestad sier selv i samme artikkel at ”loven opphøyer unntaket til en norm, og mange foreldre vil ikke at dette er noe barna skal lære.” May-Helen M. Grimstad, familiepolitisk talskvinne i KrF, oppfordret i en appell 12. april stortingsrepresentantene til å ”stemmer for at ekteskapet mellom mann og kvinne fortsatt skal ha ei særstilling”. Sigurd Markussen, katolsk prest i Arendal, sier i følge NRK i en appell i dag at ”de kan sikkert være like gode omsorgspersoner som heterofile, det er sikkert sant, men det vi diskuterer er ikke deres personlige forutsetninger, men rammene de kan tilby. Homofile og lesbiske kan aldri bli mor og far, bare noe som i høyden ligner.”

Men det er ikke først og fremst retorikken som er diskriminerende. Har du kommet hit har du forhåpentlig kommet til samme konklusjon som meg – ikke ett eneste argument har substans. I mangel på gode argumenter roper gruppene nå på en bedre utredning og bredere høring. Men når en simpel blogger som meg kan plukke motstandernes argumenter fra hverandre relativt enkelt, hva mer er det egentlig å utrede? Og når argumentene kan forkastes like lett som de hevdes, sitter vi ikke da igjen med et grunnleggende menneskesyn som på alle måter er diskriminerende, bevisst eller ikke?

Kanskje er det de som trenger å ta et oppgjør med seg selv, slik barne- og familieminister Anniken Huitfeldt skrev i sin glimrende kronikk i Dagbladet noen dager tilbake?

Hvorfor tapte Hillary?

Med den historiske nominasjonskampen bak oss har jeg lyst til å dvele litt ved hvorfor Hillary Clinton tapte denne nominasjonen - for det gjorde hun like mye som Barack Obama vant den (1, 2). Jeg vil ikke se så mye på "hva om" scenarier eller enkeltepisoder, men heller hvilke feilsteg Hillary tok for å gå fra en 30-poengs ledelse til tap med knappest mulig margin.

Helt siden John Kerry tapte kampen mot George W. Bush i 2004 hadde Hillary Clinton vært overveldende favoritt til ikke bare å bli demokratenes kandidat i 2008, men også USAs 44. president. Da verken Al Gore, John Kerry eller Howard Deane annonserte noen kampanje trodde de færreste at hun ville få særlig konkurranse. Tilsynelatende var alt hun trengte å gjøre å hindre en kollaps i velgermassen og en massiv flukt over til en av de andre kandidatene.

Men slik gikk det altså ikke.

Jeg registrerer at mange skylder på enkeltpersoner som sjefsstrateg Mark Penn, kampanjesjef Pattis Solis Doyle eller ektemann Bill Clinton. Jeg har ikke noen tro på at enkeltpersoner er avgjørende for en lang valgkamp. Det som skiller en vinner og en taper er valgene som tas.

Jeg tror det er to hovedgrunner til at Obama greide å overkomme Clintons enorme forsprang. Det første er Clintonkampanjens arroganse overfor egen uovertreffelighet allerede fra første dag. Det andre er undervurdering av både personen Barack Obama og hans kampanje. Dette førte til en rekke feilvalg som felte kampanjen.

1. Arroganse over egen uovertreffelighet

Det virker som Clintonkampanjen trodde på sin egen "inevitability" - de var sikre på at ingen kunne ta fra dem denne nominasjonen. Til det var Clintonnavnet for sterkt, Hillary lå milevis foran andre kandidater på alle målinger og ingen av de øvrige kandidatene var særlig kjente navn.

Det forundrer meg at kampanjen at kampanjen tok dette til seg. Da strategien ble lagt var ikke meningsmålingene troverdige som særlig mer enn en konkurranse i navnegjenkjennelse. Barack Obama lå jevnt over på 20-tallet tross at den jevne amerikaner knapt visste hvem han var - rent bortsett fra en bestselgende forfatter. Faktisk burde det bekymret Hillarys kampanje at hun ikke ledet med en klarerer margin.

I tillegg tror jeg de kan ha undervurdert anti-Clintonfølelsene innad i partiet. Både Hillary og Bill har hatt en høy profil og vært partiets lederskikkelser, på godt og vondt, i 16 år. Men det kan virke som om mange flere enn Clintonkampanjen hadde regnet med ønsket friskt blod. Et tegn på dette så vi tidlig. På tross av det store antall superdelegater som hadde fått en politisk karriere gjennom Clintonadministrasjonen på 90-tallet, og dermed satt med "politisk gjeld" (noe som ikke skal undervurderes i USA) til ekteparet Clinton, var mindre enn 25% av dem villig til å støtte henne offentlig ved starten av valgsesongen. Selv om det var langt flere enn alle andre kandidater talte mangelen på forpliktelse fra de øvrige høyt. Og ingen virkelig store navn (som Al Gore, Howard Dean, Nancy Pelosi, Jimmy Carter og John Kerry) var villig til å støtte hennes kampanje selv om hennes nominasjon var "inevitable". Her var det mange som ventet på en unnskyldning til å støtte en annen kandidat.

Som en følge av denne ufeilbarlige troen på seg selv overså Clintonkampanjen disse faresignalene og tok to valg som skulle vise seg å få fatale følger:

1) De hoppet bukk over caucausstatene og fokuserte kampanjen på de store statene og svingstatene.
2) Ettersom de regnet med å i praksis sikre nominasjonen på supertirsdag la kampanjen ingen planer eller for statene som fulgte.

Disse to valgene var dobbelt katastrofale ettersom en rekke caucauser og stater med høy andel afro-amerikanere fulgte resten av februar. Grafikken nedenfor etterlater liten tvil om at det var her Hillary først og fremst tapte nominasjonen.

(klikk for større versjon)

Kilde: Wikipedia

Hillary Clinton vant faktisk flere delegater i primærvalgene enn det Barack Obama gjorde - men tapte så det suste i caucausene. Siden en typisk caucaus ofte varer i flere timer er oppmøtet lavt - i denne valgrunden rundt 1/3 - 1/4 av oppmøtet på primærvalg. Men statene sender likevel delegater som om det var fullt hus, Caucauses er å regne som en test i velgeraktivisering heller enn å vinne en bred koalisjon av velgere. Dette skjønte Barack Obama og fikk 16.880 supportere i Idaho til å møte opp på statens caucaus - mot Hillarys 3.655 supportere. Selvsagt hadde Hillary funnet 13.000 ekstra supportere om hun hadde gjort en innsats (til sammenlikning fikk John Kerry 181.000 stemmer i 2004. ). I stedet nettet Obama 12 delegater i den lille staten (15-3). Clinton fokuserte i stedet på større stater som New Jersey, hvor hun vant med 613.500 stemmer mot Obamas 501.372. Hun nettet 11 delegater (59-48)...

På toppen av alt har ryktene det til at Clintonkampanjens selvsikkerhet var så sterk at de ikke en gang hadde satt seg ordentlig inn i delegatreglene. Mark Penn trodde visstnok at California (med 370 delegater) var en winner-takes-all stat og derfor alene ville sikre Hillary et klart forsprang på supertirsdag. I forkant av det viktige valget i Texas ble kampanjen fullstendig overrumplet av den noe merkverdige tostegs valgformen, noe som førte til at Obama stakk av med 5 flere delegater selv om Hillary vant primærvalget.

Med en slik holdning er det vanskelig å vinne valg.

2. Undervurdering av Barack Obama og hans kampanje

Om ikke meningsmålingene ga grunn til bekymring før valgene var i gang burde Obamas fundraising ha gjort det. I løpet av 2007 hentet han inn like mye som Hillary - til tross for Clintons enorme forsprang på alle andre fronter! Dette greide han gjennom en utrolig effektiv grasrotkampanje der mange ga litt - i motsetning til Clintonkampanjen som stort sett hentet inn maksbeløpet på 2.300 dollar fra et mindre antall personer etter tradisjonell modell. Det siste er signifikant fordi Obama utover 2008 kunne gå tilbake til de samme supporterne igjen og igjen for mere penger - mens Hillary måtte finne nye donorer.

Til tross for at hun tidlig var oppmerksom på at Barack Obama ville bli en farlig utfordrer (Clinton skal visstnok ha fremskyndet annonseringen av sitt eget kandidatur med flere måneder da Obama annonserte sitt) var det først da hun begynte å falle som en stein på meningsmålingene etter tapet i Iowa at Clinton begynte å ta ham alvorlig. Da var det for sent.

Fra det øyeblikk Obama begynte å utfordre henne på meningsmålingene nølte ikke Clinton med å angripe ikke bare Obamas politikk, men også hans retorikk ("bare ord"), erfaring ("jeg har 35 års erfaring med å stå opp for folk, Obama har én tale fra 2002"), tøffhet ("tåler du ikke varmen, kom deg ut av kjøkkenet!"), ja til og med sammenliknet ham med president Bush ("vi har sett resultatene av å ha en president som har verken erfaring eller klokskap til å styre vår utenrikspolitikk og sørge for vår nasjons sikkerhet - vi kan ikke la det skje igjen").

Dette er selvsagt ikke uhørt i en amerikansk valgkamp (selv om motstanderen er fra samme parti). Men like mye som det viste at Clintonkampanjen var i ferd med å bli mer og mer desperat etter hvert som livbøye etter livbøye begynte å synke, viste det en kampanje som ikke hadde tatt Obama seriøst før det var for sent.

Hadde de gjort jobben sin ville de funnet ut om pastor Jeremiah Wrights uttalelser, Obamas koblinger til terrordømte venstreradikale og hans handler med den mildt sagt shady eiendomsmegleren Tony Rezko. Alle disse forholdene lå ut i det offentlige - tilgjengelig for den som søkte etter det.

Men Clintonkampanjen valgte åpenbart en av følgende to valg da de la sin strategi i 2007:
1) Obama kommer aldri til å vinne likevel - vi gidder ikke å bruke tid, krefter og dollar på å researche ham
2) Oj, har var det mye dritt. Men Obama kommer aldri til å vinne likevel - det er ikke verdt den politiske kostnaden å knekke hans kandidatur fullstendig allerede nå.

De valgte i alle fall ikke mulighet nummer 3:
3) Slippe skandalene i løpet av høsten 2007

Jeg er overbevist om at valg nr. 3 kunne knekt Obamas kampanje allerede før han var ordentlig i gang. Clinton ville fått massiv kritikk for å gå negativ mot en partifelle på denne måten men innen media virkelig tok tak i valgkampen mot slutten av 2007 ville det verste vært over. Dersom Wright, Ayers og Rezko hadde vært det første mange velgere fikk vite om Obama er det vanskelig å se hvordan han noen gang kunne kommet særlig tilbake. Og at John Edwards eller noen av de andre kandidatene i andre og tredje rekke skulle greie å bli seriøse utfordrere har jeg ikke særlig tro på - om ikke annet fordi de ikke ville vært i nærheten av å matche Clintons finansielle muskler.

Så kan man jo alltids diskutere moralen i et slikt angrep. Men hadde Hillary Clinton gjort det om hun hadde sett på Obama som en trussel høsten 2007? Vel, det spørsmålet har jeg vel allerede besvart for flere avsnitt siden.

Endring eller erfaring?

Mange vil sikkert ha lagt merke til at jeg ennå ikke har vært oppe med parolen "endring vs erfaring". "Change vs Experience" - dette uttrykket som på mange måter har definert valgkampen - og vil fortsette å gjøre det mot høsten.

Jeg tror ikke det har vært uten betydning, og Obama har utvilsomt truffet tidsånden bedre enn Clinton. Som et friskt pust med entusiasme og et inntrykk av å representere noe nytt har "Change" utviklet seg til en utrolig sterk merkevare for Obama. Men sammenliknet med øvrige strategiske feilvalg Clintonkampanjen gjorde tror jeg dette hadde mindre betydning.

For hadde Clintonmaskinen kastet kjøkkenvasken etter Obama allerede i 2007 ville kanskje ikke publikums oppfatning av Obama vært på linje med en som kan revolusjonere Washington? Og hadde de tatt caucausstatene i februar seriøst kunne de kanskje funnet fått ut noen tusen flere av sine supportere i stater som Idaho, Washington og Maine?

Barack Obamas utrolige prestasjon

Så er det i ferd med å bli offisielt, formelt og over. Etter et rush av superdelegater og John Edwards-delegater i løpet av dagen er Barack Obama i skrivende stund kun 5 delegater unna en majoritet av delegatene til demokratenes landsmøte i Denver august. Når stemmene fra Montana og South Dakota er ferdig opptelt i natt vil Barack Obama passere 2.118 delegater og innta tittelen "presumptive nominee" for demokratene.

Det er neppe tilfeldig at det er folkevalgte delegater som får æren av å sende Obama over målstreken. Det har vært mye debatt om superdelegatenes rolle de siste ukene og om hvorvidt de bør følge folkets mening eller stemme på den de selv støtter. Det er derfor noe symbolsk over å holde tilbake ytterligere støttemeldinger fra superdelegater og la folket få ta det siste dyttet. Det har vært et seigt dytt med flere store tap de siste ukene - litt som Brann og seriemesterskapet i fjor - men takket være en serie utrolig sterke resultater i februar var Obama i realiteten aldri truet.

Det er ingen liten prestasjon Obama har gjort. I løpet av de fire årene siden hans gjennombrudd ved det demokratiske landsmøtet i 2004 har han gått fra å være en relativt ukjent statssenator i Illinois til å bli historiens første afro-amerikanske demokratiske eller republikanske presidentkandidat. Han har kjørt en tilnærmet prikkfri kampanje og tatt media og bloggere med storm. Der Hillary Clinton har tatt av seg de tradisjonelle demokratiske velgerne, har Obama dratt en mengde unge og afro-amerikanske velgere ut av godsofaen og frem til valgurnene og valgmøtene. Han er uten tvil den mest spennende presidentkandidaten på veldig lenge men samtidig gjør hans relative ferskhet ham til et dristig men modig valg.

Hillary Clinton planlegger nå hvordan hun skal trekke seg ut av valgkampen og har hintet om at hun kan være interessert i å bli visepresident dersom partiet og Obama ønsker det. Det er vanskelig å se hvordan Obama kan nekte henne den posisjonen om hun virkelig vil ha den. Hillary har selv skrevet historie i denne nominasjonskampen - både som den kvinne som har vært nærmest en presidentnominasjon og som den personen som har fått flest primærvalgsstemmer i amerikansk historie (selv om Obama nok hadde tatt den rekorden om han hadde stått på valgseddelen i Michigan).

Men der Barack Obama har gjort det meste riktig har mye gått galt for fru Clinton. På tross av støtte fra en rekke partitopper og et favorittstempel som går flere år tilbake - og som så sent som i januar ga henne et tosifret forsprang på nasjonale meningsmålinger - greide hun bare å ende opp som en god nummer to, om enn med minste margin.

Jeg vil fortsette å blogge om valgkampen i tiden fremover, men før jeg går over til å følge kampen mellom Obama og McCain vil jeg dedikere et innlegg eller to til om hvordan Hillary tapte denne valgkampen - og om det dristige/modige valget demokratene nå har tatt.

Bensinsytingen i perspektiv

Med rekordhøye oljepriser stiger bensinprisene verden over til høyder. Alt fra portugisiske fiskere og franske transportarbeidere til norske bilister er i harnisk.

I vårt landstrakte land litt i utkanten av resten av Europa nærmer litersprisen seg 15 kroner og FrP gjør kraftige hopp på meningsmålingene. Facebookgruppen Protestaksjon mot bensinpriser har fått bred mediedekning og over 120.000 medlemmer.

En såpass kraftig økning på bensinprisen vil naturlig nok påvirke både samfunnet og den enkelte. Men er konsekvensene egentlig så dramatiske? Er Norge virkelig det store Avgiftslandet? Har vi virkelig snart ikke råd til å kjøpe bensin lenger? Og er ikke prisøkningen blodig urettferdig overfor bygde-Norge? Og vi som er så avhengige av bilen?
 
Avgiftslandet Norge? Verken avgiftsnivå eller den siste økningen er særnorsk. Siden jeg flyttet til Storbritannia i 2005 har bensinprisene her ligget omtrent på norsk nivå og Gordon Brown vurderer visstnok for tiden en avgiftsøkning på 2 pence (20 øre) literen - fire ganger så mye som vår egen Kristin Halvorsen. Og det skjer i en tid med rekordlav oppslutning for Labour og sterk misnøye med Gordon Brown blant de lavtlønte etter flausen med sammenslåingen av de to laveste skattetrinnene.

Har vi råd? Som "verdens rikeste land" kommer Norge rimelig godt ut på de fleste sammenlikninger med andre land. Så også med bensinprisen - i 2007 hadde vi Europas nest billigste bensin når en justerer for kjøpekraft (som bare er rett og rimelig). På det tidspunkt betalte allerede de fleste vesteuropeiske land 16-18 kroner literen. Med sine 11 kroner literen var Irland billigst mens Polen opererte med relativt stive 31 kroner. Tenk deg hvordan en 30% økning i bensinprisen merkes der! Mer sammenlignbare land som Sverige, Danmark og Nederland var også dyrere enn Norge (hhv. 14, 14 og 16 kroner mot Norges 12).

Urettferdig fordeling? Det er ikke til å komme utenom at mange, spesielt i bygde-Norge, er avhengig av bil for å få hverdagen til å gå rundt. Dårlige kollektivtilbud, store avstander og aktive barnefamilier gjør at mange ikke har annet valg og synes det er urettferdig at bygde-Norge må ta store deler av regninga for økningen i oljeprisen. Men sånn er verden. Prisene går opp og ned. Av og til rammer det oss, av og til andre. I mens kan jo for eksempel bygde-Norge glede seg over vesentlig lavere boligutgifter, renere luft og større boltreplass.

Avhengig av bil? Ja, mange i Norge er nok det. Men det betyr ikke at forbruket (og dermed kostnadene) ikke kan reduseres. Mer miljøvennlige biler med lavere forbruk kan anskaffes. Mye unødvendig kjøring kan kuttes ut. Da jeg vokste opp på 80- og 90-tallet ble de fleste kjørt på håndball- og fotballtrening på kveldstid, til tross for at de fleste bodde innenfor 1-2 kilometer fra idrettshallen med bilfri gangvei fra dør til dør. Mange ble kjørt på skolen om morgenen. Jeg har ikke inntrykk av at dette fenomenet har avtatt særlig de siste årene - heller tvert i mot. Rånerne kjører rundt i gamle bensinslukere på tross av lærlingelønn og bor hjemme hos mor. Og den uøkonomiske kjørestilen mange sjåfører har utviklet med bråbrems og rask aksellering hjelper heller ikke på bensinforbruket.

Hvis vi går i oss selv har nok mange av oss godt av å bli tvunget til å tenke oss om to ganger før vi setter oss i bilen.

Jeg mener ikke med dette å feie under teppet skjevheten i hvordan den økte bensinprisen rammer. Og jeg vet selvsagt utmerket godt at å påpeke at andre har det verre gjør ikke nødvendigvis ens egen situasjon særlig bedre.

Men mitt hovedpoeng er dette:

Vi må ikke glemme at prisøkningene kommer som følge av en kraftig økning i oljeprisen - som igjen har steget primært på grunn av sterkt økende etterspørsel fra land som India og Kina. Vi har i mange år nytt godt av billige varer og tjenester fra underbetalte arbeidere i disse områdene og kunstig holdt vårt eget prisnivå både på mat, klær og andre varer nede.

Legg til at klimakrisen er delvis fremdrevet av vårt enorme forbruk av fossile brennstoffer - og at Norge er blitt "verdens rikeste land" nettopp gjennom å ha vært blant verdens største olje- og gassutvinnere over flere tiår. Det gir oss som nasjon et særskilt ansvar til å gå foran i miljøspørsmål.

Det er ikke gratis.

Og en kostnad vi bør være villige til å ta - for fremtidige generasjoners skyld.