Clinton vs Obama: Herfra til Montana

Med Pennsylvania bak oss er det på tide å se fremover mot de ni gjenværende primærvalgene. For er Hillary Clintons sjanse til å vinne reell eller er den skapt av media som vil holde valgkampen (og dermed nyhetsdekningen) i live så lenge som mulig?
 
For å begynne med konklusjonen: Jeg mener fremdeles at hennes sjanse er høyst reell, om enn aldri så liten. Og noe mindre enn den var før Pennsylvania. La meg forklare hvorfor.

I det de fleste delegatene fra Pennsylvania er fordelt leder Obama med 131 totale delegater. Ingen av kandidatene kommer til å vinne uten å få en vesentlig andel av de 300 gjenværende uavhengige superdelegatene over på sin side. Uansett hva Obamaleiren måtte hevde handler ikke dette lenger bare om å vinne flest bundne delegater. Hadde det vært det ville de gjenværende superdelegatene allerede flokket til Obama. Likevel står over 300 av dem fremdeles på sidelinjen.
 
For å vinne må kandidatene presentere kredible argumenter for hvorfor de bør vinne nominasjonen. Obama kan si at han har vunnet flest mandater og flest stater og dermed bør bli demokratenes presidentkandidat. Clinton kan på sin side fremme at hun har vunnet 6 av de 7 største statene de fleste med stor margin og deriblant de 3 store svingstatene. Men det beste argumentet vil i mine øyne tilfalle kandidaten som kan legge krav på seier i kampen om det totale antall stemmer. Og her er kampen ennå åpen.
 
Etter Pennsylvania leder Obama med 14,99 millioner stemmer mot Clintons 14,79 millioner (inkludert Florida men uten caucausestimatene). Et konservativt estimat sier at det er minst 3,5 millioner stemmer igjen å fordele i fastlands-USA - i tillegg kommer Puerto Rico hvor estimatene for oppmøtet varierer fra en halv million til to millioner. Med andre ord må Clinton vinne drøyt 52% av de gjenværende stemmene for at de to skal komme helt likt:
 
(tabellen viser hvor stor andel av stemmene i de gjenværende statene Obama og Clinton må vinne for at de skal ende likt)

Er det sannsynlig gitt at fordelingen er røft sett 50/50 så langt? For å finne svaret på det må vi se nærmere på de gjenværende statene. Ettersom kandidatene deler velgerne seg i mellom etter samme demografiske kriterier som de har gjort tidligere i valgkampen kan demografien i de resterende statene gi oss noen indikasjoner på hva vi kan forvente i de siste ni valgene.

Jeg har planer om å se nærmere på dette i et innlegg i neste uke, men kort sett ser det ut som følger:

Barck Obama bør vinne North Carolina klart (stor andel fargede velgere) og er også favoritt i Oregon (han vant nabostaten Washington), South Dakota og Montana (vant nærliggende stater). Disse statene ventes å ha et totalt oppmøte på drøye 2 millioner.

Hillary Clinton er storfavoritt i Kentucky og West Virginia (ennå mer ruralt og blue collar enn Ohio og Pennsylvania) og knapp favoritt i Indiana (grenser til Clintonvennlige Ohio og Obamavennlige Illinois). Oppmøtet er også her ventet å bli om lag 2 millioner.

Antakelig vil de to få omtrent like mange stemmer i disse statene totalt sett. I tillegg anses Hillary som favoritt i wild-cardet Puerto Rico. I realiteten er det umulig å forutsi både oppmøte og resultat her siden det er første gang de deltar i nominasjonsvalg og de demografiske skillegrensene i USA ikke nødvendigvis gjelder på Puerto Rico. Men skal Hillary vinne flere stemmer enn Obama er hun nok avhengig av storeslem i Puerto Rico.

Uten at jeg skal ta mine konklusjoner på forskudd har andre allerede regnet seg frem til mulige scenarier der Clinton ender opp med flere stemmer enn Barack Obama (1, 2). Hvor sannsynlige de er kan selvfølgelig diskuteres. 
 
Alt dette betyr selvfølgelig ikke at de 305 superdelegatene som (offentlig) ennå ikke har valgt side vil flokke seg til den som vinner stemmekampen. De har også mange andre hensyn å ta. Nå som Barack Obama har misbrukt sin siste sjanse til å ta knock-out på Hillary Clinton før primærvalgene er over skal jeg se nærmere også på superdelegatene i ukene som kommer.

Hillarys siste livbøye glipper

Vel, aller siste livbøye er det vel ikke, all den tid nominasjonen nå i praksis ligger i superdelegatenes hender. Men skal Hillary Clinton ha et kredibelt argument overfor de gjenværende uavhengige superdelegatene er hun i mine øyne nødt til å vinne flere stemmer totalt enn Barack Obama.

De fleste av meningsmålingene dagen før dagen viser et overtak for Clinton på fem til sju prosentpoeng. Med et fremmøte på to millioner vil hun bare ta inn 100.000-150.000 stemmer på Obama. Før morgendagens valg leder Obama med mellom 100.000 og 800.000 stemmer - avhengig av hvordan man teller. Og med alle de store og tunge statene bak oss vil det bli vanskelig å hente særlig mer.

Nå har Hillary riktignok overrasket både meningsmålere og journalister ved flere anledninger tidligere i denne valgkampen - delvis drevet frem av fallende meningsmålinger og medienes deltakelse i Obamafenomenet. I tillegg har Clintonleiren vært dyktig til å dempe forventningene og legge lista lavere og lavere jo nærmere valgdagen kommer, noe de også har fått pepper for da knappe seire ble feiret som gjenvunnet momentum til tross for at hun kun et par uker i forveien hadde en tosifret ledelse. (Interessant nok virker det som de kjører motsatt taktikk denne gangen.)

Men Clinton har også greid å overtale flest av de som bestemmer seg først på valgdagen i 21 av 29 stater - inkludert stater hvor Obama vant stort som Illinois, Alabama og Mississippi. Dette kommer nok dels av at velgerne har kjent henne i 16 år og ham, for manges del, i bare noen uker eller måneder. Det er lett for en usikker velger å gå for det trygge og kjente. Nettstedet FiveThirtyEight har studert bakgrunnstallene og hevder at de fleste ubestemte i Pennsylvania heller mot Clinton og at vi dermed kan få en liknende effekt i morgen. Om lag 10% har fremdeles ikke bestemt seg.

Men uansett er det langt opp til de 20 prosentpoengene Clinton bør vinne med for å ha en reell sjanse til å vinne flere stemmer enn Obama (uten å måtte ta med Michigan hvor han trakk navnet sitt fra valgseddelen).

Og dermed langt frem til et kredibelt argument overfor superdelegatene.

Det Hillary skulle ønske hun kunne si

Politico hadde i helgen en interessant artikkel om den demokratiske nominasjonskampen. De hevder Hillary Clinton nekter å trekke seg fra valgkampen rett og slett fordi hun og ektemannen genuint tror Obama ikke har mulighet til å vinne høstens valgkamp. Jeg frykter hun kan ha rett.

Selv om Obama har et sterkt og beundringsverdig kandidatur vil han være en risikokandidat for demokratene. For hva kan vel ikke republikanerne gjøre med en kandidat som den jevne amerikaner vet såpass lite om når de greide å bryte ned både Al Gore og John Kerry, og som samtidig strever med å få grep om Reagandemokratene?

I tillegg til eventuelle nye feilsteg fra Obamas side får vi nok høre mye mer til det som til nå har vært mer eller mindre fremme i media;

Pastor Wright-skandalen vil bli brukt for det den er verdt - og litt til.

Hans liberale stemmegivning i senatet vil farges negativt i et Amerika hvor å være liberal fremdeles er nærmest for skjellsord å regne i mange kretser.

Dessuten vil vi utover høsten utvilsomt bli bedre kjent med Obamas forhold til den shady eiendomsbaronen Tony Rezko, hans nære forhold til de radikale Bernardine Dohrn and William Ayers og hans påståtte akademiske og elitistiske fremtreden. Blant annet.

Og Obama hjelper ikke akkurat seg selv heller.

Uttalelsene i San Francisco vil ikke gjøre det enklere å vinne tilbake de 28% av Hillarys velgere som ikke vil stemme på ham til høsten om han blir demokratenes kandidat - uansett hvor sanne de måtte være.

Vinglingen i synet på valgkampfinansiering kan fort komme tilbake for å gjensøke ham. Etter å ha slått alle fundraisingrekorder åpner han nå for å forbigå offentlig støtte i høstens presidentkamp for å kunne hente flere midler enn John McCain.

Og sist, men ikke minst: han strever med å få overbevist velgerne i de store og tunge svingstatene Ohio, Pennsylvania og Florida. De representerer tilsammen 68 av de 97 delegatene som kommer fra stater hvor John Kerry og George W. Bush var mindre enn 5% fra hverandre ved presidentvalget i 2004. En skal selvfølgelig ikke legge for mye vekt på meningsmålinger 7 måneder før valget. Men det er intet styrketegn at Obama ligger 8 prosentpoeng dårligere an mot John McCain enn det Hillary Clinton gjør i Ohio, 11,4 poeng dårligere an i Florida og 5 poeng dårligere an i Pennsylvania.

Og da hjelper neppe hans manglende imøtekommenhet på å finne en løsning i Florida og Michigan (17 delegater, 3.5% margin i 2004) kan svekke hans muligheter i to viktige svingstater betraktelig.

Så til tross for respekten jeg har fått for Barack Obama gjennom denne valgkampen og Hillary Clintons mange feil og mangler: Jeg frykter for at demokratene kan være i ferd med å velge John McCain til USAs 44. president.

Jeg håper jeg tar feil.

Statskirken: Hvorfor bare halvveis?

Stortinget har i dag gjort kirken mer uavhengig, men som i formålsparagrafspørsmålet tør ikke politikerne ta steget fullt ut. Statskirkespørsmålet er likevel viktigere prinsipelt, derfor er dette forliket enda mer skuffende.

Prinsippet om religionsfrihet og -uavhengighet er ikke kompatibelt med en statskirke.

Ved at politikere har direkte innflytelse på kirkens organer vil religionen nødvendigvis bli politisert (blant annet gjennom en egen kirkeminister som inntil i dag blant annet har utnevnt dens biskoper). Den andre veien har kirken formell innflytelse i politikken godt ut over det andre interesseorganisasjoner har (gjennom blant annet egen statsråd, krav om at et flertall av regjeringens medlemmer skal være medlem av kirken, offentlig finansiering og ved at landets overhode er dens øverste beskytter).

Til syvende og sist er religion basert på tro på én sannhet (med diverse tolkninger). Politikk er basert på overveide argumenter for og imot. Det sier seg derfor selv at de verken kan eller bør ha noe med hverandre å gjøre.

Dette viser seg veldig godt i for eksempel debatten om homoekteskap. Her har kirkens syn feilaktig blitt tillagt stor vekt, i alle fall av media. Ekteskap er ikke en kirkelig handling. Det er først og fremst en pakt mellom to mennesker for å vise hverandre kjærlighet og å trygge hverandre økonomisk om den andre skulle falle fra. Kirkens syn på homoekteskap er derfor irrelevant, selv om den selvfølgelig må ha rett til å nekte å velsigne homofile ektepar i kirken dersom den mener det strider mot dens tro.

Det er derfor på høy tid at vi fritar styringen av landet fra bindinger til kirken og samtidig gjør den til et uavhengig og valgfritt samfunn som styres av sine egne. Religionen får gjerne styre folks liv, men ikke våre samfunn. Religion har intet i et moderne demokratis grunnlov å gjøre, unntatt i form av respekt for religionsfrihet og -utøvelse.

Til slutt et lite sidespark: Jeg hører ryktene sier at i den nye verdiparagrafen vil Kongen være påkrevd å bekjenne seg til den kristne tro.

Hvordan kan et avansert demokrati påtvinge et menneske en tro gjennom et lands lovverk? Attpåtil fordi han er sønn av sin far?

Formålsparagrafen: Et viktig steg på veien

Regjeringen har i dag lagt frem forslag til ny formålsparagraf for skole og barnehage. Ut går "kristen og moralsk oppseding" og inn kommer et helt rammel av religioner og livssyn med det formål å omfavne alle. Unntatt oss som mener at religion og livssyn ikke har noe å gjøre i en formålsparagraf i det hele tatt.

For de som ikke kommer fra Dagbladets artikkel lyder forslaget til ny formålsparagraf som følger (utdrag):

Opplæringa i skole og lærebedrift skal opne dører mot verda og framtida og gi elevane og lærlingane historisk og kulturell innsikt. Ho skal byggje på respekt for menneskeverdet og på åndsfridom, nestekjærleik, likeverd og solidaritet, slik desse grunnleggjande verdiane kjem til uttrykk i kristen og humanistisk tradisjon og i ulike religionar og livssyn og slik dei er forankra i menneskerettane.

Det er godt at den kristne formålsparagrafen vi vokste opp med nå forsvinner. Men det er ikke noen grunn til at den nye paragrafen fortsatt skal nevne religion og livssyn. Det burde vært satt punktum etter "solidaritet". Bare når formålet med undervisningen er fritt for føringer fra livssyn kan vi ha full religionsfrihet.

Mitt problem med formuleringen er at vi ikke trenger verken kristendom, humanisme eller andre religioner og livssyn for å utvise respekt for menneskeverdet, åndsfrihet, nestekjærlighet, likeverd, solidaritet og menneskerettighetene. Dette er verdier som eksisterer uavhengig av religion, ikke på grunn av dem. Og tenker man på for eksempel kristendommens og islams historie kan man vel til og med påstå at disse verdiene eksisterer på tross av religionene - definitivt ikke på grunn av dem. For hvor mange kriger har ikke blitt kjempet, hvor mange mennesker har vel ikke blitt undertrykt i religionens navn?

Det betyr selvfølgelig ikke at barna våre ikke skal lære om religion. Religion er og kommer til å være en svært viktig del av vårt samfunn med mer eller mindre formell og uformell makt. Det er derfor viktig at neste generasjon har kunnskap om de forskjellige religionenes opprinnelse, historie, leveregler og samfunnssyn - blant annet. Først når denne kunnskapen formidles uten livssynspåvirkning kan vi med god samvittighet hevde at unge mennesker har mulighet til ta et opplyst og selvstendig valg med hensyn til eventuell religiøs tilhørighet. Og siden opplyste valg innebærer forståelse om tilgjengelige alternativer vil dette kunne være med på å redusere religiøs fanatisme.

Det forundrer meg for så vidt ikke at KrF er på banen mot denne endringen. Ved sin faktiske eksistens viser KrF at de ikke har forstått et grunnleggende prinsipp - religion og politikk hører ikke sammen. For at et samfunn skal fungere er vi avhengig av saklige diskusjoner og kompromisser. Et synspunkt med basis i religion kan ofte ikke forklares med bakgrunn i fakta, men i tro. Og tro er ikke forhandlingsbart. Og går man til forhandlinger, hvor blir det av troen da? Hva folk personlig mener er selvfølgelig opp til dem. Men et samfunn kan ikke bygges på en tro som ikke er basert på saklige fakta så lenge ikke alle dets innbyggere deler nøyaktig den samme tro.

I mine øyne bør for øvrig ikke de som er trygge på sin tro være redde for at barna deres ikke lenger lenger blir opplært etter kristen tro. Det er viktig å lære sine barn om alternative måter å se livet på, det være seg gjennom opplevelse av fremmede kulturer, kultur og litteratur eller religion. Mener man at kristendommen er så sterk og viktig bør man jo være trygg på at barna selv vil komme til samme konklusjon - også etter at de har lært om islam, buddhisme, hinduisme, osv. For hva er egentlig galt med å la våre barn få vokse opp før de på selvstendig grunnlag tar stilling til sin religiøse overbevisning, slik vi gjør med andre viktige valg i livet?

For å sitere Christopher Hitchens, en av de mange som har satt fokus på ateisme de siste årene; "Det finnes ikke religiøse barn, bare barn av religiøse foreldre". Jeg vil gjerne trekke den enda et hakk videre og bytte ut "foreldre" med "oppvekst".

Nettopp derfor er det så viktig med en formålsparagraf uten referanse til religion eller andre livssyn. Jeg håper og tror at det er neste steg - så snart tiden er moden.

Hillary er med...ennå

Som så mange andre har jeg fulgt den amerikanske presidentvalgkampen med interesse utover vinteren. På Dagbladet.no skriver Michael Mayer at Hillary Clinton nå har tapt demokratenes nominasjonsvalg og at det dermed blir Barack Obama vs John McCain til høsten.

Siden både Clinton og Obama er flere hundre delegater fra å sikre nominasjonen er det en overraskende bastant konklusjon for en forsker. Spesielt når artikkelen egentlig handler om medias dekning av saken.

Eller er det snakk om "pun intended"?

I så fall er den vel godt skjult.

Mayer siterer Karl Rove og hevder at Clinton trenger 98% av de gjenværende valgte delegatene for å vinne det nødvendige flertall. Det tilsvarende tallet for Obama er imidlertid 76%.

Ingen av dem får flertall uten støtte fra superdelegatene.

Det er ingen tvil om at Hillary har en lang vei å gå om hun skal vinne nominasjonen. Obama kommer til å vinne flest valgte delegater og har for øyeblikket marginalt flere stemmer. Clinton er derfor avhengig av støtte fra inntil 70% av de gjenværende uavhengige superdelegatene. Det er vanskelig å se at hun kan klare å overbevise et så stort antall superdelegater uten først å overta Obamas ledelse i antall avgitte stemmer.

Hvorvidt det er mulig er bare spekulasjon på dette tidspunkt. Clinton er ansett som noe sterkere i de ti gjenværende statene men Puerto Rico, som aldri før har deltatt i nominasjonsvalg, er et stort wildcard.

Dessuten avhenger antall stemmer av regnemåte. Hva gjør man med stater som avholdt valgmøter men ikke rapporterte antall stemmer? Skal Florida inkluderes eller ekskluderes? Hva med Michigan, hvor Obama ikke en gang var på valg? Og hvilke resultat skal brukes fra Washington og Texas, som avholdt både valgmøter og primærvalg med avvikende resultat?

I et optimistisk scenario for Clinton kan hun gå forbi Obama i antall stemmer på de fleste måtene å telle på. Dog bør nok ordet optimistisk understrekes.

Men selv om hun skulle vinne flest stemmer vil det fremdeles bli tøft for Clinton.

Superdelegatene vil vurdere en rekke faktorer i tillegg til antall valgte delegater og antall stemmer. Mange av dem er selv på valg og vil helst tilfredsstille velgere i egen valgkrets. De vil også vurdere hvem de anser som har best mulighet til å slå John McCain, hvem de tror vil bli den beste presidenten for landet, hvem som vil stå opp for deres egne hjertesaker. Blant annet.

Og da blir det tøft å vinne 70% av de nå uavhengige superdelegatene siden også Obama vil ha sterke argumenter på sin side.

Til sist er det selvfølgelig en liten mulighet for at det skal dukke opp nye Obamaskandaler som kan gjøre ham uvalgbar til høsten. Selv om han har kommet tilbake på de nasjonale meningsmålingene etter Wright-skandalen mistet han 10-15 prosentpoeng til Clinton mens det stod på som verst. Det er et tegn på at en vesentlig andel av hans velgere ikke er så bundet til hans kandidatur som de mest dedikerte støttespillerne skal ha det til og dermed kan finne på å forlate Obama for godt om det skulle ramle flere skjeletter ut av skapene.

Med andre ord: Hillary Clinton er avhengig av at en lang rekke faktorer vipper i hennes retning de neste tre månedene. Kanskje ikke sannsynlig, men langt fra umulig. Og definitivt nok til at hun bør fortsette valgkampen til juni.

Spennende å følge med blir det uansett.