Amerikansk bonus

Dagbladet.no leser AP og refererer at amerikanske banksjefer tok ut 11 milliarder kroner i fjor i lønn, bonus og andre goder (dette er ikke det samme som utbytte som journalisten ser ut til å tro).

Dette er på ingen måte overraskende tall. Lehman Brothers' toppsjef Richard Fuld tjente for eksempel nær en halv milliard dollar på sin tid der, hvorav en halv milliard kroner de siste to år. Og Goldman Sachs, Morgan Stanley og Merill Lynch [sic] planlegger alle å betale ut over 100.000 dollar i snitt til sine ansatte for 2008.

Jeg hadde et lengre innlegg om bonuser og rollen de spiller i finansbransjens kultur i forrige uke: Sveitsisk bonus

Sveitsisk bonus

Som vanlig går desembersnakket i City mye på bonuser. Men i motsetning til de siste åra er det ikke størrelsen som er spørsmålet – men hvem som får.

Personlig synes jeg det er utrolig at bankene også i år skal bruke milliarder på bonusutbetalinger – i alle fall de som har gått med tap eller måttet motta offentlige redingspakker. Noe som jo utelukker de fleste av størrelse.

Men sveitsernes bonusutdeling for 2009 er ikke helt borte den heller.

Credit Suisse velger å gi sine toppsjefer deler av bonusen i form av andeler i et nyopprettet fond. Dette fondet inneholder noen av verdipapirene som har gitt banken så mye problemer det siste drøye året; høyrisikolån til bedrifter og RMBS (subprimelån) er blant de viktigste ingrediensene. Andelene kan ikke utløses før tidligst om åtte år. Med andre ord: Toppsjefenes utbetalinger avhenger av hvor mye risikotakingen deres var verdt i det lange løp. Credit Suisse-bankmenn er selvsagt i harnisk.

Nå hører det med til historien at Credit Suisse også gir kontanter i tillegg. Dessuten kjøper fondet disse eiendelene fra Credit Suisse til 65% av parverdi, noe som selvfølgelig gir fondet substansiell oppside (litt forenklet: dersom mer enn 65% av lånene blir tilbakebetalt blir bonusen faktisk større enn om de hadde fått kontanter i stedet).

UBS, den andre sveitsiske storbanken, offentliggjorde for en måneds tid siden at toppsjefene dropper bonus og at bonusstrukturen for øvrig legges om radikalt. Tidligere har utbetalingene vært 100%, eller nær 100%, kontant umiddelbart. Fremover vil en større andel være aksjer (med minimum holdperiode) og også kontantutbetalingene skal skje over tid, og kan justeres i takt med bankens resultater.

Bankenes bonussystem har gitt en hel kultur incentiver til å jage kortsiktig profitt og ta høy risiko på arbeidsgivers regning. Bloggen Naked Capitalism hevder i dag at bankenes bonussystemer har paralleller til undergrunnsøkonomi og svindel. De siterer Nobelprisvinnerne George Akerlof og Paul Romers artikkel om dette tema:

Our theoretical analysis shows that an economic underground can come to life if firms have an incentive to go broke for profit at society's expense (to loot) instead of to go for broke (to gamble on success). Bankruptcy for profit will occur if poor accounting, lax regulation, or low penalties for abuse give owners an incentive to pay themselves more than their firms are worth and then default on their debt obligations.

Yves Smith konkluderer:

Re-read the key phrase: "pay themselves more than their firms are worth and then default on their debt obligations." This has happened en masse in what formerly were investment banks who have now become wards of the state.

But no one is willing to call this activity for what it was. In fact, some are still urging that we not squelch "financial innovation"

Jeg visste at jeg kom til en verden hvor penger betyr alt da jeg begynte i City for tre år siden. Likevel ble jeg litt satt ut av hvordan bonusutbetalingene dominerte tankesett og handlinger. Jobber for personer uten påvirkningskraft oppover ble fullstendig oversett, mens nær idiotiske oppdrag for høytstående personer ble utført umiddelbart, ofte med bruk av store ressurser. Fokuset var minst like mye på å komme seg oppover i hierarkiet som å faktisk gjøre en god jobb. Det var vanlig å være enig med sin overordnede selv når sistnevnte ikke hadde peiling på hva han snakket om. Alt handlet om å maksimere neste års bonus. Og jeg jobbet ikke engang i trading.

Nå betyr ikke det at bonuser er et onde, uansett. Men med en så til de grader bonusdrevet kultur er en avhengig av bonussystem som tar vare på bedriftens, og samfunnets, langsiktige utvikling.

Det er litt ironisk at de sveitsiske institusjonene, som i stor grad bygde seg opp på hemmelige finanser og delvis tvilsomme formuer, tar de første stegene mot bonussystemer som er bedre for selskapets stakeholdere. Men det er bare å håpe at andre følger etter. Og at politikerne tvinger dem om de nekter.

Politisk reklame og etikk

For noen år siden skrev jeg etikkoppgave på NHH sammen med en god studiekamerat. Tema: Politisk reklame på TV.

I lys av dagens dom har jeg børstet støvet av oppgaven. Den ble til etter TV2s visning av reklame for FrP. (Og var for øvrig en av få som ble godkjent uten endringer.) Nå er det riktignok TV Vest (og en reklame for Pensjonistpartiet) som har vunnet frem i Haag. Men problemstillingene, både de juridiske og de etiske, er de samme:

[TV2] hevder kringkastingsloven hindrer ytringsfrihet, og at de dermed gjennom Grunnloven og den europeiske menneskerettighetskonvensjonen har hjemmel for å sende reklamen. Disse lovene har som kjent forrang for annen lov. Dermed inviterte TV 2 de politiske partiene til å kjøpe reklametid på kanalen. Frp var det eneste partiet som takket ja, og den 27. august ble det sendt en reklamefilm for partiet. Både Frp og TV 2 fremstår som at de har edle hensikter - de vil fremme ytringsfrihet. Kan vi tro på dette, eller ligger det noe annet bak? Er det etisk riktig av Frp å utfordre Stortingsvedtak de er uenige i? Eller er loven som forhindrer politisk reklame på TV i seg selv uetisk?

Jeg sakser like godt fra konklusjonene våre også:

Politiske partier har et særlig ansvar for å overholde lover og regler, samt å beskytte demokratiet. Vi mener at selv om EMK [den europeiske menneskrettighetskonvensjonen] og Grunnloven gir Frp rett til å sende politisk reklame på TV, bør de avstå fra å gjøre det, fordi det vil undergrave demokratiet i samfunnet. Juss er en ting, etikk er noe annet. Hagen taler ofte varmt om rettferdighet, men vi har problemer med å se rettferdigheten i privilegier som kun de rikeste har råd til. Det at de bryter en norsk lov som de er uenig i for å få den fjernet, kan også skape enda mindre tillit til politikere, en tillit som er nokså tynnslitt fra før. Vi mener at det er forskjell mellom etikken de uttrykker (”lov og orden-partiet”) og moralen (praksisen) de viser. Dette er det som kalles dobbeltmoral.

Forretningsmessig sett har TV 2 etter alt å dømme gjort et smart trekk. Blir det lovlig med politisk reklame på TV vil nye annonsemillioner rulle inn på deres konto. TV 2 gjør det dermed skarpt på sitt økonomiske ansvar overfor eierne. Vi mener likevel de svikter på punktet om å handle mer etisk enn det som er påkrevd, noe som burde være svært viktig for en mediegigant som TV 2.

Vi stilte også spørsmål om kringkastingsloven i seg selv er uetisk. Selv om det skulle vise seg at den går i mot Grunnloven eller EMK, mener vi at den ikke er uetisk. Ytringsfrihet er noe vi selvsagt skal tilstrebe. Det er likevel viktig å tenke på at det er forskjell på ytringsfrihet til privatpersoner og til organisasjoner/bedrifter. Dessuten skal ikke retten til ytringsfrihet gå på bekostning av demokratiet. I et demokrati er det viktig at alle kan delta på like premisser. Vi kan ikke se at dette er mulig dersom politisk reklame på TV tillates, da kun de største og mest pengesterke partiene vil ha råd til det. Dette kan igjen få uheldige konsekvenser, for eksempel kan partiene tilpasse sin politikk til pengesterke investorer. Dette er den viktigste konklusjonen i utredningen, og også hovedargumentet mot at politisk reklame på TV bør tillates.

Vi mener TV 2 og Frp i denne saken har handlet uetisk. Det finnes andre og bedre måter å utfordre forbudet mot politisk reklame på enn å ta det for retten på bakgrunn av en lov som er lagd for å sikre menneskers rett til å ha en politisk og religiøs oppfatning, og å hevde denne. Meningen med ytringsfrihet er ikke at alle skal få hevde seg i alle media til alle tider, men at hver og en skal få ha sin egen mening. Vi mener at Kants gode vilje er mangelvare hos aktørene i dette kasuset. Det er mye som tyder på at det er egoistiske heller enn samfunnsmessige motiver som ligger bak.

Vi mener at dersom det blir lov med politisk reklame på TV, vil parti med kapitalsterke støttespillere få et fortrinn. De vil ha mulighet til å promotere sitt eget parti på en helt annen måte enn andre, og dette vil undergrave demokratiet. Det er nok av folk i landet som ikke setter seg inn i politikk, og fort kan vippes over i en retning av å se en tiltalende reklamesnutt. Man risikerer dessuten at partiene vil bli nødt til å tilpasse politikken for å tiltrekke seg investorer.


Mer om dette tema:
Nå blir det lov med politisk reklame på TV Dagbladet
Giske nekter å godta politisk tv-reklame Dagbladet
- I morgen kan man vise politisk reklame på TV VG Nett
Vurderer å anke dom som tillater politisk TV-reklame VG Nett
Ja til politisk TV-reklame Aftenposten
Politisk reklame lovlig TV2
Giske vurderer å anke dommen TV2
Seier for talen Martine Aurdal

En ny nominasjonsprosess

I årets mest omtalte nominasjonsmøte tok Heikki Holmås andreplassen på SVs liste i Oslo. SV skal ha ros for engasjementet, den åpne nominasjonsprosessen og at vi endelig fått en debatt om partidemokrati og nominasjonsprosesser i Norge.

Som både Civita, Jan Arild Snoen og andre har påpekt i høst er partienes prosesser i stor grad lukket. Ifølge Civita er under 2% av befolkningen med på å bestemme hvem som skal stå på partienes stortingslister. Uten sammenlikning for øvrig: i våres stemte godt over 50 millioner amerikanere, eller 17% av befolkningen, i de demokratiske eller republikanske nominasjonsvalgene.

Stortingspolitikerne er riktignok i stor grad bundet av partiprogrammet i de fleste saker. Men noen politikere har mer innflytelse i komitéene enn andre. Noen vil være tydeligere i media enn andre. Og noen vil være bedre stemmesankere enn andre. En stortingsrepresentant har dessuten større innflytelse i partiets sentrale organer, og derigjennom partiets linje i politikken. Det er derfor av betydning for oss hvem som sitter på tinget, ikke bare hvilket parti de tilhører.

I tillegg vil økt deltakelse i nominasjonsprosessen skape økt innsikt om hvem som faktisk representerer oss på tinget – og økt ansvar for den som blir valgt. Som Snoen påpeker i sin blogg: veldig mange stortingsrepresentanter gjør en heller beskjeden jobb, men blir likevel gjenvalgt av sine partilag. Når de må svare til velgerne i stedet for partitoppene får representantene et større ansvar overfor de som faktisk har stemt dem inn.

Det er flere måter å forbedre nominasjonsprosessene på. Selv har jeg ikke konkludert med hva som vil være den beste ordningen, men noen tanker har jeg.

For eksempel: Fylkespartiene deler gruppen med kandidater i to – de som har ambisjoner om å komme på tinget og de som bare vil være listefyll. Partiet setter så opp noen debatter rundt omkring i fylket i løpet av en 2-3 ukers periode med avstemning parallelt – på nett, post, sms eller personlig i etterkant av hver debatt. Det bør være mulig å stemme på (evt. rangere) like mange som partiet fikk representanter ved siste valg. Den som vinner flest stemmer står som nr. 1, den med nest flest nr. 2 og så videre. Kjønns- og regionsfordeling kan skje (dersom ønsket) ved at man setter kvotering over valgresultatet. Den endelige listen kan så ratifiseres av fylkeslaget (hvor alle medlemmer bør ha møterett).

Det er selvfølgelig svakheter ved et slikt system også – for eksempel kan noen sette favorittkandidater lenger bak enn de egentlig bør være fordi man regner med de vil vinne uansett (alle som har sett reality-TV kjenner til dette syndromet). Det er også fare for at kandidatene blir enda mer populistiske, eller at ukvalifiserte kjendiser eller andre stemmes inn høyt på listene.

Men jeg håper partiene tar oppfordringen fra Clemet, Snoen og andre og at vi i 2013 vil ha nominasjonsprosesser som er både mer inkluderende, spennende og engasjerende enn i dag .


Anbefalte artikler:
Bak lukkede dører? Eller i åpne rom? Hanne Marthe Narud/Civita
Norge politisk lukket Kristin Clemet
La velgerne bestemme Jan Arild Snoen
Heikki Holmås svarer leserne i Dagbladet og Aftenposten om nominasjonsprosessen

Nominasjonsmøtets legitimitet usvekket?

Omfattende undersøkelser fra Oslo SV gir ”et entydig signal om bevisst og ønsket medlemskap i SV”. Sånn bortsett fra de 11 ubevisste medlemmene og de 4 som slett ikke hadde noe ønske om å bli medlem i SV.

Funnene fra partisekretær Edle Daasvand og nestleder i Oslo SV Ingunn Gjerstad er riktig nok langt fra så dramatisk som avisoverskriftene for et par uker siden skulle tilsi. Men konklusjonen er oppsiktsvekkende.

Blant 100 stikkprøver viste 11 seg å være innmeldt mot sin vilje – mer enn hver tiende nyinnmeldte i utvalget. I tillegg har 4 på eget initiativ tatt kontakt for å bli slettet fra medlemsregisteret etter å ha mottatt velkomstbrev fra SV. Slett ikke ubetydelige tall for det som kan bli en tett avstemning i morgen.

Nå er det selvfølgelig vanskelig å bevise både det ene og det andre i denne saken. Ut fra pressemeldingen vet vi ikke hvem som står bak vervingen av de ”ubevisste” medlemmene. Når det gjelder lekking av medlemslistene kan SV umulig anklage noen med mindre de finner en kopi av CD-en eller e-posten som ble sendt til VG.

Men dette er også en sak mer av moralsk enn juridisk karakter. Oslo SVs eneste krav for stemmerett på nominasjonsmøtet er at medlemskontingent er betalt senest 18. november 2008. SV kan derfor uansett ikke stenge noen ute fra nominasjonsvalget, selv om det er ting som tyder på at minst én av valgkampanjene har vært i overkant ivrig på vervesiden. På den andre siden er jo SV på mange måter et parti som vil fremstå som mer moralsk enn andre. En konklusjon som antydet tvilsomme valgkampanjer ville vært et skudd i baugen for partiet.

I tillegg er ytterligere negativ oppmerksomhet i media det siste SV trenger. Den eneste måten å unngå dette på var å konkludere med at begge kampanjene har fulgt spillereglene. Reaksjoner fra NTB og TV2s tyder på at partiet har lykkes med det.

Men den offisielle linjen til tross – det er ikke tvil om at nominasjonsmøtets legitimitet er svekket dersom det blir tett mellom Heikki Holmås og Akhtar Chaudhry i morgen.

Nedturen blir verre enn de fleste tror

Som så ofte de siste 12-18 månedene var analytikerne for optimistisk før dagens makrotall. Arbeidsledigheten økte med 533.000 personer i november mot forventet 335.000.

Det er ikke så rart økonomene bommer. De makroøkonomiske modellenes antakelser om rasjonell atferd, full informasjon og maksimering av nytte/profitt er tvilsomme i normale tider. I dag famler de fleste bransjer i blinde når de beskriver fremtidsutsiktene og og med volatiliteten vi ser i markedene om dagen kan vi vel stille store spørsmålstegn ved rasjonell atferd også.

Men modeller kan som regel justeres til de treffer magefølelsen til sjefsøkonomene. Undervurderingene er nok derfor i like stor grad makroøkonomenes som modellenes.

Jeg var ikke overrasket over dagens tall og mener denne krisen blir både verre, mer langvarig og får større implikasjoner for maktbalansen i verden enn de fleste ser ut til å tro i dag. Spesielt USA og Storbritannia vil få føle videre nedgang i finansnæringen og husverdiene sterkt på kroppen. I det Kina og andre må stimulere egen økonomi for å kompensere for eksportbortfall og USA mister kredittverdighet kan ikke sistnevnte lenger leve på lånte penger - og må dermed raskt få balanse i handelsregnskapet. For å nevne noe.

Den aggressive politikken fra sentralbanker og finansdepartement rundt omkring tyder på at de har skjønt det sjefsøkonomene ennå ikke har tatt fullstendig innover seg. Det er bra, men heller ikke de kan forhindre nedturen. Og vi vet ennå ikke hvordan de forskjellige tiltakspakkene vil slå ut - feilslåtte interveneringer kan som kjent gjøre vondt verre.

Her hjemme vil opposisjonen fremskynde Norges Banks rentemøte. Jan Tore Sanner & co vet selvfølgelig at regjeringen ikke kan uttale seg særlig om akkurat det og er nok aller mest på jakt etter billige galluppoeng.

Gjedrem har allerede lovd rentekutt, men har samtidig en kronekurs å tenke på. I skrivende stund koster en euro 9,25 kroner og en dollar 7,30 kroner - rekordnivå for euroen og det høyeste på lang tid for dollaren. En kraftig rentesenkning vil føre til ytterligere press på krona med de følgene det har for inflasjon og norske bedrifter med internasjonal handel.

Siden det uansett tar mange måneder før en renteendring merkes i realøkonomien er det vanskelig å se hva et par uker kan gjøre fra og til - unntatt å gi aksjemarkedet et kortvarig skudd i armen. Med mindre Norges Banks analyser viser store forandringer de siste to-tre ukene gjør de nok klokt i å vente til 17. desember.

En annen krise

Finansfolk flest er som kjent verken særlig intellektuelle eller kreative (med mindre det gjelder omgåelse av lover, reguleringer eller skatt). Derfor liker de godt å kunne kopiere noe som har fungert før. Da har de dessuten noe annet enn egne vurderinger å skylde på (andre har gjort det før med suksess!).

Siden det er lite å gjøre på jobb for tiden har en kollega foreslått følgende prosjekt: Hvilken type investeringer gjorde det bra i forrige nedgangsperiode?

Tanken er selvfølgelig å kopiere noe av dette i løpet av de neste par årene.

Den første suksessinvesteringen jeg så på var fra 2002 og ga en avkastning på over 400% på knappe tre år. Selskapet viste seg å levere tjenester til folk som jobber med derivater [sic]. Første punkt i investeringstesen var som følger (oversatt og fritt etter undertegnedes hukommelse):

1. Selskapet er markedsledende i de fleste markedene det opererer i, og har en spesielt sterk posisjon i det raskt voksende kredittderivatmarkedet, som vokser med 30% årlig.

Hmm, kanskje ikke denne gang.

Smålig fra gamlegutta

Carl I. Hagen og Inge Lønning åpnet i helga for at SVs representanter kan avstå fra Stortingsrepresentantenes lønnsøkning på 6 prosent.

Dette er en usmaklig avledningsmanøver fra Stortingets grand old men (som været medieskandale). Norge er et demokrati hvor flertallet bestemmer, også når det gjelder representantenes lønn. Det er helt legitimt og i tråd med SVs mandat fra velgerne at de stemmer mot denne økningen.

Hagen og Lønning burde ha ryggrad nok til å forsvare sin egen lønnsøkning i stedet for å komme med smålige angrep på kolleger.

VidiBlogg foreslår stopp i leveringen av sure epler til visepresidentkontoret.

Endringspresidenten

– That’s not change you can believe in, that’s change you can Xerox!

Dette var en av Hillary Clinton’s mindre heldige uttalelser i vinterens nominasjonskamp mot Barack Obama. Men når Obama nå setter sammen sin administrasjon, ser det ut til at utsagnet var mer treffende enn de fleste trodde på de tidspunktet. Fra Rahm Emanuel og Clinton selv til Robert Gates, Timothy Geithner og Lawrence Summers er så godt som alle bekreftede og nær bekreftede utnevnelser av betydning så langt enten navn fra Clinton-æraen eller navn som på forskjellige måter er knyttet til gjennomføringen av den nåværende administrasjons politikk.

Nå behøver ikke det være en dårlig ting – Bill Clinton og andre presidenter før ham har raskt funnet ut hvor viktig det er for presidentens team å kjenne de politiske prosessene for å få gjennomført politikk av betydning. De prosessene kjenner alle de fem ovennevnte godt.

Mest signifikant er dette i finansdepartementets posisjoner. Påtroppende finansminister Timothy Geithner ser på papiret ut som et godt og naturlig (om enn lite spennende) valg. Han kjenner finansmarkedene som få andre og kommer ikke fra Wall Street. Han har vært sentral i arbeidet med finanskrisen som leder for sentralbanken i New York og var underminister for internasjonal økonomi på slutten av Clintons regjeringstid. Summers, Clintons arrogante finansminister, skal lede det nasjonale økonomiske rådet.

I tillegg til Geithners tilknytning til nåværende administrasjon jobbet de begge under finansminister Robert Rubin på slutten av 90-tallet og er tilhengere av hans økonomiske politikk. Rubin er i dag styremedlem i Citigroup, banken som denne uken for andre gang på to måneder ble reddet av amerikanske myndigheter. Han har også vært en pådriver for deregulering av finansmarkedene, blant annet opphevelsen av Glass-Steagall-loven i 1999 (som førte til at Citigroup kunne ekspandere sin virksomhet til kompliserte finansielle produkter). Og siden denne bloggeren snakket om mye makt på få hender for noen dager siden kan det kanskje nevnes at Rubins tidligere stabssjef og Rubins egen sønn er Obamas headhuntere for toppjobbene i finansdepartementet.

Hvor endringen kommer inn i dette bildet er vanskelig å si. Geithners handlinger så langt i finanskrisen gir ingen grunn til å tro på særlig kursendring i finanspolitikken på kort sikt. Teamet rundt ham er (så langt) så homogent at man kan spørre seg om meningsmangfoldet rundt diskusjonsbordet. Obama har riktignok opprettet en gruppe som skal rådgi presidenten om hvordan finanskrisen skal takles, ledet av tidligere sentralbanksjef Paul Volcker (81), men det er uklart hvordan denne gruppen blir sammensatt for øvrig og hvor mye makt den får. Her blir det ganske sikkert flere redningspakker, større statsgjeld og dundrende underskudd på budsjettene de neste par åra.

Jeg støttet (dog stemmeløs) Barack Obama under presidentvalget og har store forhåpninger til hva han kan gjøre med USA i de neste fire årene. Jeg er også tilhenger av å dømme folk for hva de gjør, ikke hva vi tror de vil gjøre. Det er ennå nesten to måneder til Obama sitter i det ovale kontor. Det er derfor for tidlige å felle noen dom over Obamas første ansettelser ennå. Men det er på tide at flere begynner å stille kritiske spørsmål rundt hva slags endring Obama egentlig kommer til å gi det amerikanske folket.

For mer rundt dette tema anbefales kommentarer i Dagsavisen
og New York Times, som inspirerte dette innlegget.

SV, Watergate og velgerrot

Det har på ingen måte vært SVs høst. Asyldissens, tjenestedirektivdissens og annonsering av jagerflykjøp før partiet hadde tatt standpunkt. Og ikke minst: Akhtar Chaudhrys stadig pinligere jakt på stortingsplass.

Tydelig inspirert av Barack Obama (Ja vi KAN!) har Chaudhry forsøkt å organisere en grasrotbevegelse for å registrere nye medlemmer og vinne kampen om 2. plassen på Oslo SVs stortingsliste mot Heikki Holmås. En snill tolkning av nyhetsdekningen sier meg at Chaudhry fremdeles har litt å lære av Obama både når det gjelder å drive kampanje og (ikke minst) mediehåndtering.

I motsetning til Obama spiller Chaudhry i høyeste grad på sin minoritetsbakgrunn.

– Jeg er brun i huden, ikke tjukk i huet, sier han til Dagsavisen og mer enn antyder at beskyldningene om skittent spill kommer på grunn av hans hudfarge. Her hadde han muligheten til å umiddelbart ta avstand fra den noe tvilsomme vervekampanjen og diplomatisk forsikre om at han ikke kjenner til hva som har skjedd, men at han umiddelbart vil ta affære dersom dette, mot formodning, har skjedd på initiativ fra noen i hans kampanje. Chaudhry skjøv etter hvert ansvaret over til den enkelte og partiledelsen i stedet.

Det er også vanskelig å tillegge ham særlig annet enn egoistiske motiver når han hevder at han som innvandrer bør kvoteres inn på Stortinget. Jeg har søkt men ikke funnet saker der han hevder det samme overfor andre kandidater før det ble aktuelt for ham selv. Faktisk sa han så sent som september i år til Aftenposten at "såkalte innvandrerpolitikere er ikke noe annet enn helt vanlige politikere som tilfeldigvis har en annen etnisk bakgrunn". Dessuten forutsetter kvoteringsargumentet at Chaudhrey og Holmås er like godt kvalifiserte kandidater. Snakk om å forskuttere medlemmers meninger!

Men det som virkelig fikk meg til å sette morgenkaffen i vrangstrupen var Norges lille Watergate.

Ok, det er kanskje ting som tyder på urent trav fra en av Holmås’ støttespillere. Men å sammenlikne en lekkasje av en offentlig liste på noen hundre navn med en av de virkelig store politiske kriminalsakene i forrige århundre, som omfattet spionasje, sabotasje og mye annet, er bare flaut. En sak Chaudhry kunne snudd til sin fordel (som Obama gjorde med rasetalen sin i mars) gjorde at han selv mistet nær all troverdighet.

Hvorvidt Chaudhry har vært delaktig i den tvilsomme vervekampanjen eller ei har jeg ingen forutsetning for å si noe om. Det gjør vi alle klokt i å overlate til SVs organer.

Men det er ikke tvil om at motkandidat Holmås fremstår som en vesentlig mer verdig kandidat til landets viktigste valgte organ.

EU-debatten: På’an igjen

Med mulig EU-medlemsskap for Island ser det ut til at en ny EU-debatt er under oppseiling. Den er høyst velkommen gitt de endrede omstendighetene siden siste nei i 1994.

Og til dere som roper på meningsmålinger som viser at en klar majoritet av nordmenn er mot EU-medlemsskap: Med all respekt, de meningsmålingene er knapt verdt papiret de er trykt på. Toppolitikere har ikke vært med i debatten på flere år. Blant interesseorganisasjonene har Nei til EU en klar fordel i profileringsarbeidet så lenge lederen i Europabevegelsen er stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet, som har lovet sine regjeringskolleger å ikke diskutere EU så lenge den rødgrønne regjeringen sitter.

Men ikke minst har krisene på Island og i det internasjonale finansmarkedet de siste ukene og månedene vært med på å endre landskapet.

Velgere flest har i bunn og grunn intet grunnlag for å forstå hva et medlemsskap betyr i dag i forhold til i 1994.

Blir Island med i EU, noe som kan være nødvendig for å redde landets økonomi, er det stor sannsynlighet for at EØS-avtalen kollapser. Liechtenstein er med sine 34.000 innbyggere allerede bekymret over kostnadene for EØS-byråkratiet, men mest av alt har Norge og Liechtenstein få eller ingen felles interesser. Kollapser EØS-avtalen må vi uansett forhandle frem en ny bilateral avtale med EU. Og da kan vi jo like gjerne ta en diskusjonen om vi ikke skal kutte ut mellommannen og bli fullverdig EU-medlem?

Fiskerne vil også finne seg i en ny situasjon, spesielt havfiskerne. Fisk fra Norge og Island er en viktig importvare for mange EU-land, og vi har således sterk forhandlingskraft overfor EU. Dersom Island plutselig sitter på andre siden av forhandlingsbordet, vil vi miste mye av denne forhandlingskraften, for eksempel når det gjelder tollsatser for torsk. Samtidig vil Island ha backing fra EU i fremtidige forhandlinger over nordområdene. I ytterste konsekvens kan dette føre til økt uforutsigbarhet for norsk fiskerinæring og større behov for eksport til ikke-EU-land som Russland, med de politiske implikasjoner det bringer med seg. Det er med andre ord all grunn til å tro at fiskerne, en av pillarene på neisiden, blir tvunget til å revurdere sine standpunkter.

Finanskrisen og kollapsen av den islandske krona stiller også et viktig spørsmål om små valutaers mulighet til å overleve på sikt i vår stadig mer globaliserte verden. Nå tror jeg på ingen måte at noe liknende skal skje i Norge, men det er et faktum at kronekursen har vært svært volatil i det siste, også overfor euro. Dette bringer uforutsigbarhet for eksport- og importindustri. Rundt 3/4 av vår internasjonale handel skjer med EU, og 34% av vår import og 43% av vår eksport er med land i eurosonen – som for øvrig vil inkludere stadig flere av våre handelspartnere i årene som kommer. En innføring av euro i Norge vil bety økt forutsigbarhet og mer stabile konkurranseforhold for bedriftene (og arbeidsplassene) dette gjelder.

Dette betyr ikke nødvendigvis at Norges befolkning raskt vil (eller bør) hoppe over til ja-siden om Island melder seg inn. Det finnes selvsagt fremdeles argumenter på nei-siden som er relevante viktig å vurdere, inkludert fiskeripolitikk og innføring av euro.

Men det betyr at omstendighetene og rammebetingelsene er så vidt forskjellige fra de vi hadde da vi sist sa nei at det ville fære uforsvarlig å ikke ta en by EU-debatt.

Krisepakkene: Redning eller kupp?

Siden min arbeidsgiver ble reddet av amerikanske myndigheter for to måneder siden har jeg brukt mye tid på å tenke over om disse krisepakkene, både de generelle og de til enkeltselskaper, er riktig bruk av skattebetalernes penger.

Jeg er overrasket over at kritikken av disse har holdt en så lav profil. Journalister (som generelt sett vet skremmende lite om økonomi) og økonomer (som knapt kan kalles uavhengige) har bombardert oss med propaganda om hvorfor disse krisepakkene er nødvendige, men stilt få kritiske spørsmål (med enkelte hederlige unntak). En kostnad/nytte-analyse er den beste måten å sette fordeler opp mot ulemper, og selv om det er umulig å kvantifisere de fleste av dem, er det viktig å tenke over, diskutere og vurdere dem opp mot hverandre.

Her er mitt forsøk:

Mer enn parverdi.
Prislappen som er klistret på krisepakkene er naturlig nok de letteste å kvantifisere og er i seg selv astronomiske – min egen arbeidsgiver AIGs pakke alene er allerede større enn et norsk statsbudsjett. Men denne kostnaden har flere implikasjoner enn parverdien. Flere land finansierer pakkene gjennom massivt offentlig låneopptak. Renter belastes inntil lånene er tilbakebetalt og legger ekstra press på budsjettene i årene fremover (og reduserer mulighetene til bærekraftig Keynesiansk motkonjunkturpolitikk).

Moralsk hasard. Moralsk hasard var mye nevnt i krisens tidligere dager men ser nå ut til å være et passé tema. Men det er vanskelig å undervurdere dens effekter på bankers atferd; de vet nå at så lenge de er ”too big to fail” vil myndighetene redde dagen om de på ny skulle komme ut i uføre. Og med effekten som Lehman-konkursen fikk på markedet ligger nok den høyden vesentlig lavere enn for et par måneder siden.

My makt på få hender. USA er et godt eksempel på at store bevilgninger til krisepakker gir mye makt på få hender. Finansminister Paulson fikk i praksis blancofullmakt til å bruke 700 milliarder dollar av skattebetalernes penger. En drøy måned senere viser det seg at bruken av pengene blir en helt annen enn opprinnelig godkjent av Kongressen. Gjennom Paulsons ansettelser har Goldman Sachs, hans tidligere arbeidsgiver, mer eller mindre tatt over styringen av amerikansk finansvesen. AIGs nye toppsjef Ed Liddy kom fra jobb som styremedlem i investeringsbanken. Neel Kashkari, en 35 år gammel stjerne i Goldmansystemet, har fått ansvaret for Office of Financial Stability, enheten som er opprettet for å distribuere de 700 milliardene. Det er kort vei til analogien om bukken og havresekken.

Signaleffekten. Økonomiske konjunkturer er delvis psykologisk styrte (herav mål som konsumenttillit). Når konsumentene hører at det er dårlige tider i vente, øker de spareraten, reduserer forbruket og utsetter store investeringer. Det fører til redusert salg, redusert produksjon og påfølgende permitteringer og oppsigelser, som igjen fører til mindre tilgjengelig inntekt, enda mindre forbruk og så er vi inne i en negativ spiral. Det sier seg selv at ekstraordinære statlige utlegg i hundremilliardersklassen og utsagn om at hele vårt økonomiske system er nær kollaps skremmer forbrukere. Flere selskaper melder om dramatiske fall i etterspørselen siden midten av september og i løpet av oktober kom nyhetene om permitteringer og oppsigelser tett som hagl i enkelte bransjer.

Alternativkostnaden. Gitt at myndighetene vil gjøre det de kan for å begrense effekten av krisen. Er det å redde banker fra kollaps som er beste bruk av statlige midler? Eller kan det tenkes at folk flest er bedre tjent med en garanti på innskudd og andre tiltak som er mer direkte rettet mot de (for eksempel moratorium, skattelette, flere jobber i offentlig sektor, matbonger eller andre direkte tiltak)? Jeg har ikke svaret på dette (og tviler på om noen andre har det) men det er selvfølgelig verdt en vurdering – noe Paulson virker å være enig gitt hans utsagn om at siste halvdel av den amerikanske krisepakken skal brukes på konsumentkreditt.

Og ennå har jeg ikke kommet til å diskutere om utformingen av disse pakkene er til beste for skattebetalerne, som jo er et helt kapittel i seg selv.

Nyttesiden. Nyttesiden er gjort bredt rede for i media; unngåelse av systemkollaps i finansbransjen, dempe effektene på den reelle økonomien gjennom tilførsel av tillit og likviditet i kredittmarkedene (og derigjennom dempe resesjon/unngå depresjon), stabilisering av kapitalmarkedene samt å sikre skattebetalernes innskudd og tilgang på kapital/kreditt, for å nevne noen av de viktigste. Alle har de det til felles at de er edle og viktige mål som er umulige for Hvermansen å kvantifisere eller sette risikopremie på.

Men er virkelig nytten (justert for risikoen knyttet til de negative effektene man forsøker å unngå/redusere) så mye større enn de enorme monetære, politiske og demokratiske kostnadene?

Jeg er på ingen måte i posisjon til å stille meg som dommer over dette eller konkludere hvorvidt disse krisepakkene er riktig og nødvendig bruk av skattebetalernes penger eller om vi har sett et udemokratisk kupp iscenesatt av en bransje som først hadde tjent milliarder på å grave sin egen grav og politikere som var opptatt av å bli sett som handlekraftig (min dramatisering}. Antakelig ligger svaret et sted i mellom, og kanskje er det også forskjellig fra land til land og selskap til selskap, men den konklusjonen gjør vi dødelige klokt i å overlate til historikerne noen år frem i tid.

Men jeg har virkelig savnet flere alternative synspunkter og en reell debatt rundt krisepakkene og eventuelle alternativ.

Obamas 9/11

Mens Barack Obama har stø kurs mot det hvite hus strever John McCain fremdeles med å finne ut av budskapet sitt.

La oss være ærlig: Før Lehman Brothers gikk til skifteretten var Barack Obama på defensiven. John McCain satte agenda, Sarah Palin var politikkens nye rockestjerne og McCain var gått forbi på meningsmålingene. Politiske kommentatorer spurte igjen og igjen: Med en upopulær republikansk president i det hvite hus og en svak økonomi, hvorfor ledet ikke Obama klart?

Vi gikk mot nok et jevnt presidentvalg. Med mindre vi fikk en ny hendelse på linje med 9/11.

Gjør klar for sceneskifte.

Kollaps (og delvis nasjonalisering) av en rekke av USAs ledende finansinstitusjoner. Børsfall. Fullstendig sammenbrudd i kredittmarkedet. En krisepakke på 700 milliarder dollar. Nei fra representantenes hus. Mer børsfall. Krisepakke på over 800 milliarder dollar. Ja fra senatet. Ja fra representantenes hus. Enda mer børsfall. Spredning av krisen til Europa.

Glem nedgangstider. Glem resesjon. I følge Gallup mener nærmere seks av ti amerikanere at landet nå er, eller er på vei inn i, en depresjon eller en dyp, langvarig resesjon.

Barack Obama har fått sin 9/11.

Amerikanerne samler seg om demokratene i økonomiske krisetider (som de gjør det om republikanerne i sikkerhetspolitiske kriser). De har ikke glemt Franklin D. Roosevelt, den økonomiske veksten på 90-tallet og tre resesjoner under to blad Bush.

Den første reaksjonen fra presidentkandidatene var langt fra overbevisende. Barack Obama var avventende, uspesifikk og mest av alt opptatt av at det ble satt et lønnstak for banksjefene som ble hjulpet av Bernanke og Paulsons krisepakke. John McCain mente først at økonomien i bunn og grunn var sunn.

Men selv om Barack Obama på langt nær har fremstått som en trygg havn har han heller ikke trengt det. John McCains klønete fremtreden har vært mer enn nok til å bekrefte inntrykket om at republikanerne ikke kan settes til å rydde opp i økonomien.

Samme dag som Lehman Brothers kollapset mente John McCain at fundamentet i den amerikanske økonomien var truet, men sterkt (nå refererte han riktignok til entreprenørskap, innovasjon og små selskaper – ikke nøkkeltall (noe som også sier sitt) – men dog). Det tok imidlertid bare tre dager til trusselen var blitt så sterk at han suspenderte hele kampanjen inntil en krisepakke var i havn (eller i alle fall til debatten senere samme dag). Så prøvde han like godt å ta æren for å komme frem til en løsning før hans egne representanter stemte ned hele forslaget.

Hans tidligere famøse uttalelse om at han ikke har særlig peiling på økonomi hjemsøker ham på ny når velgerne nå veier kandidatene foran valget.

Visepresidentkandidat Sarah Palin har heller ikke særlig mye å bidra med på den økonomiske fronten. På spørsmål om den økonomiske krisepakken var hun tydelig ukomfortabel og ramset opp en lang liste usammenhengende og stort sett irrelevante one-liners – og ble en YouTube-hit. Det hjalp vel heller ikke at hun i oppfølgeren et par dager senere ikke kunne nevne navnet på en eneste avis.

Når dette kommer på toppen av folks mistro til republikaneres evne til å ordne opp i økonomien, og økonomien er blitt et viktigere tema enn noe annet i nyere valgkamphistorie, betyr det bare to ting:

John McCain kjemper i bratt motbakke og er i ferd med å bli et uakseptabelt valg for mange amerikanere.

Og Barack Obama er på full fart mot det hvite hus.

En uke for historiebøkene - fra innsiden

Jeg vil gjerne starte blogghøsten med en personlig betrakting rundt hendelsene som satte i gang de siste ukers turbulens i finansmarkedene. Som ansatt i verdens største forsikringsselskap stod jeg midt i sentrum da historie ble skrevet.

Som alle andre i City våknet jeg mandagsmorgenen 15. september til nyheten om at Lehman Brothers hadde gått den tunge veien til skifteretten mens Merrill Lynch hadde latt seg kjøpe av Bank of America. Men nyheten som kapret tredjeplassen denne morgenenen skulle vise seg å ha større implikasjoner for min egen del: Min arbeidsgivers morselskap, AIG, satt i samtaler med finansielle investorer for å hente inn mellom 10 og 20 milliarder dollar i kapital.

Likevel var det Lehman og Merrill som opptok oss mest på morgenkvisten. Men da USA våknet ved lunsjtider kom det inn meldinger som skapte bekymring:

Kapitalbehovet var økt til 40 milliarder dollar.

Fed og finansminister Paulson var involvert men avviste kategorisk enhver form for bistand.

Aksjekursen stupte i førhandel.

Usikkerheten begynte å spre seg. Kan vi virkelig bli det neste Lehman? Vil regjeringen virkelig la en så omfattende finansinstitusjon gå konkurs? Tør de virkelig ta den sjansen?

Om og om igjen gikk spørsmålene. Og svaret var det samme: Nei, vi er for store. De kan ikke la oss gå samme vei som Lehman.

Men usikkerheten hadde begynt å sette seg.

Tirsdag morgen kom et nytt slag i trynet: Kapitalbehovet var for tredje gang på 24 timer doblet. 40 milliarder dollar var nå 70-75 milliarder dollar. Vi fastslo selvfølgelig raskt at en privat løsning i denne størrelsesorden var umulig – en forverring i situasjonen ville da dratt med seg også långiverne.

Men Fed og Paulson fremholdt at dette måtte AIG løse med JP og Goldman. New Yorks guvernør David Paterson sa rett ut at AIG hadde 24 timer på seg til å finne nødvendig kapital, ellers kunne de se lenge etter den utlovde lempingen på kapitaloverføringsreglene som kunne sikret morselskapet 20 milliarder dollar fra likvide datterselskaper.

Kunne amerikanske myndigheter likevel la verdens største forsikringsselskap, med 116.000 ansatte og mer enn 1.000 milliarder dollar i eiendeler, gå konkurs? Kunne de risikere ikke bare amerikanske finans- og pengemarkeder, men også de asiatiske? AIG har tross alt ledende markedsposisjoner i mange asiatiske land, blant annet Kina og Japan. Hva ville det gjøre med forholdet til disse landene? Hadde noen faktisk oversikt over hva konsekvensene av en AIG-konkurs faktisk ville bli?

Fornuften svarte nei på alle disse spørsmålene. Men signalene fra myndighetene var da ikke til å ta feil av?

I løpet av timer gikk stemningen fra lett nervøs optimisme til fornektelse, fortvilelse og til slutt resignasjon. Da jeg tok kvelden var optimismen som sugd ut av folk. Ingen kunne virkelig tro at det som en gang var ansett som en av de tryggeste arbeidsplassene i City var i ferd med å kollapse rett foran øynene våre.

Ingen forlot vel egentlig jobben denne kvelden sånn mentalt sett. Vi var gjerrige etter nyheter og gikk i ring på Bloomberg, New York Times, CNN og andre nyhetsportaler i jakt på rykter eller pressemeldinger. Et spor av håp fikk vi da også med ryktene om at Fed jobbet med en pakke. Men ved midnatt var det fremdeles ingen avklaring.

Selv om jeg personlig ikke var så veldig bekymret all den tid jeg verken har huslån eller familie å tenke på, våknet jeg grytidlig neste morgen etter en natt med urolig søvn. Det første jeg gjorde var å sjekke mailen: Brev fra Robert Willumstad.

”Styret i AIG har bestemt seg for å akseptere lånet fra the Federal Reserve Bank of New York på 85 milliarder dollar.”

Reddet i tolvte time.

Jeg trenger vel knapt fastslå at stemningen var en ganske annen da folk kom på jobb onsdag morgen.

Ekteskapsloven: Endelig vant fornuften

I dag vedtar Stortinget endelig en ekteskapslov som omfavner alle. Jeg føyer meg til Dagbladets gratulasjoner.

Mens KrF-ere og andre kristne har samlet seg til bønn (som heller ikke denne gang vil bli hørt!) mot den nye loven de siste dagene er det grunn til å feire for de av oss som mener likerett og likeverd er viktigere enn religion og tradisjoner fra en mindre opplyst tid.

De som har lest meg tidligere vet at jeg har lite til overs for religionsretorikk og annen retorikk uten substans. Argumentene mot en kjønnsnøytral ekteskapslov faller uten unntak i disse kategoriene. Jeg har gått gjennom de mest framtredende av dem.

Mor-far relasjonen. I dag vokser mange barn opp med kun en forelder, og vi har også fått opp en generasjon unge mennesker som har vokst opp med homofile foreldre. Ingen forskning viser at barn vokst opp med homofile foreldre har kommet verre ut enn andre barn. I mangel på dokumentasjon til støtte for sine meninger velger man i stedet å angripe forskningen som faktisk er tilgjengelig. Den er useriøs og ikke representativ, hevdes det.

Men selv om så skulle være tilfelle har argumentasjonen en innebygd dobbeltmoral: De færreste angriper homofiles evne til å vise omsorg for barn, men i stedet det faktum at barn vokser opp uten en "far" eller "mor". Dette er basert på en feilaktig forutsetning om at foreldre er barnas eneste rollemodeller. Samtidig har de ikke noe problem med å la barn vokse opp hos sin biologiske alenemor med liten eller ingen kontakt med far. Hva er det som gjør besteforeldre, tanter og onkler, venner og annen familie, barnehage- og skoleansatte dårligere rustet til å være rollemodell for barn med to foreldre av samme kjønn enn barn med en forelder?

Biologi 1: Mann og kvinne er skapt for hverandre fra naturens (eventuelt Guds) side. Det var da voldsomt til sexfokus. Et ekteskap er faktisk primært en juridisk kontrakt mellom to parter for å sikre hverandre den dagen en av partene måtte falle bort eller man velger å gå fra hverandre. Dette gjør man fordi man har kjærlighet og omsorg for hverandre. Ekteskapsloven har ikke noe med egenproduksjon av barn å gjøre – barn kan man få både innenfor og utenfor rammen av et ekteskap.

Biologi 2: Retten til å kjenne sitt genetiske opphav. Jeg aksepterer faktisk dette som et argument mot ekteskapsloven slik den er foreslått. Men det er fullstendig feil å bruke det som argument mot å gjøre ekteskapsloven kjønnsnøytral. Dette er en helt annen debatt. For er man i mot kunstig befruktning med anonyme donorer for homofile gjelder vel det samme for barnløse heterofile par?

Tradisjonen. Nå beveger vi oss inn i rent retorisk territorium. Tradisjoner betyr mye for mange. Men vi kan ikke bruke dem som argument for hvorvidt de skal vedholdes eller ikke. For 1000 år siden hadde vi tradisjon for både å robbe våre naboer, sette ut uønskede barn og vi ofret til hedenske guder. Ingen er vel særlig lei seg for at vi ikke har opprettholdt alle tradisjonene fra den gang. Tidene forandrer seg, vi blir mer opplyste, ser verdien av likeverd og mangfold (som kirken i århundrer har forsøkt å undertrykke) og innser våre historiske mangler. Og endrer tradisjonene deretter. Heller ingen tradisjoner enn diskriminerende tradisjoner.

Det numeriske perspektiv. Dette argumentet er knyttet til forrige punkt og går ut på at siden homofile utgjør en liten del av samfunnet, hvorfor skal vi forkaste en ”dypt forankret ekteskapsforståelse”?. Dette argumentet faller på sin egen urimelighet og bygger opp under bildet av motstanderne som diskriminerende. Hvorfor i all verden skal enkeltgrupper ha mindre rettigheter etter lov kun fordi de er en minoritet?

Normalisering fører til økt omfang. Mange er bekymret for at fremtidens ungdom blir mer eksperimentelle med sin seksuelle legning siden de nå blir opplært til at forhold mellom samme kjønn er likeverdig heterofile forhold. Samtidig understreker de fleste at selvfølgelig er homofile likeverdige og bør ha rettigheter på linje med oss andre. For det første: det er ingen ting som tilsier en eksplosjon i antall homofile som følge av ekteskapsloven, selv om en normalisering kan hjelpe til å få flere ut av skapet og inn i livet. For det andre: om så skulle skje, hva er egentlig problemet?

Diskriminererne. Motstanderne av den nye lovteksten er raske med å påberope seg offerrollen. – Debatten har vært preget av diskrimineringsretorikk og hersketeknikker, sier teolog Øivind Benestad. Hva hadde de egentlig ventet seg?

Argumentasjonen deres er bygd på diskriminerende synspunkter pakket inn i verdiretorikk. Benestad sier selv i samme artikkel at ”loven opphøyer unntaket til en norm, og mange foreldre vil ikke at dette er noe barna skal lære.” May-Helen M. Grimstad, familiepolitisk talskvinne i KrF, oppfordret i en appell 12. april stortingsrepresentantene til å ”stemmer for at ekteskapet mellom mann og kvinne fortsatt skal ha ei særstilling”. Sigurd Markussen, katolsk prest i Arendal, sier i følge NRK i en appell i dag at ”de kan sikkert være like gode omsorgspersoner som heterofile, det er sikkert sant, men det vi diskuterer er ikke deres personlige forutsetninger, men rammene de kan tilby. Homofile og lesbiske kan aldri bli mor og far, bare noe som i høyden ligner.”

Men det er ikke først og fremst retorikken som er diskriminerende. Har du kommet hit har du forhåpentlig kommet til samme konklusjon som meg – ikke ett eneste argument har substans. I mangel på gode argumenter roper gruppene nå på en bedre utredning og bredere høring. Men når en simpel blogger som meg kan plukke motstandernes argumenter fra hverandre relativt enkelt, hva mer er det egentlig å utrede? Og når argumentene kan forkastes like lett som de hevdes, sitter vi ikke da igjen med et grunnleggende menneskesyn som på alle måter er diskriminerende, bevisst eller ikke?

Kanskje er det de som trenger å ta et oppgjør med seg selv, slik barne- og familieminister Anniken Huitfeldt skrev i sin glimrende kronikk i Dagbladet noen dager tilbake?

Hvorfor tapte Hillary?

Med den historiske nominasjonskampen bak oss har jeg lyst til å dvele litt ved hvorfor Hillary Clinton tapte denne nominasjonen - for det gjorde hun like mye som Barack Obama vant den (1, 2). Jeg vil ikke se så mye på "hva om" scenarier eller enkeltepisoder, men heller hvilke feilsteg Hillary tok for å gå fra en 30-poengs ledelse til tap med knappest mulig margin.

Helt siden John Kerry tapte kampen mot George W. Bush i 2004 hadde Hillary Clinton vært overveldende favoritt til ikke bare å bli demokratenes kandidat i 2008, men også USAs 44. president. Da verken Al Gore, John Kerry eller Howard Deane annonserte noen kampanje trodde de færreste at hun ville få særlig konkurranse. Tilsynelatende var alt hun trengte å gjøre å hindre en kollaps i velgermassen og en massiv flukt over til en av de andre kandidatene.

Men slik gikk det altså ikke.

Jeg registrerer at mange skylder på enkeltpersoner som sjefsstrateg Mark Penn, kampanjesjef Pattis Solis Doyle eller ektemann Bill Clinton. Jeg har ikke noen tro på at enkeltpersoner er avgjørende for en lang valgkamp. Det som skiller en vinner og en taper er valgene som tas.

Jeg tror det er to hovedgrunner til at Obama greide å overkomme Clintons enorme forsprang. Det første er Clintonkampanjens arroganse overfor egen uovertreffelighet allerede fra første dag. Det andre er undervurdering av både personen Barack Obama og hans kampanje. Dette førte til en rekke feilvalg som felte kampanjen.

1. Arroganse over egen uovertreffelighet

Det virker som Clintonkampanjen trodde på sin egen "inevitability" - de var sikre på at ingen kunne ta fra dem denne nominasjonen. Til det var Clintonnavnet for sterkt, Hillary lå milevis foran andre kandidater på alle målinger og ingen av de øvrige kandidatene var særlig kjente navn.

Det forundrer meg at kampanjen at kampanjen tok dette til seg. Da strategien ble lagt var ikke meningsmålingene troverdige som særlig mer enn en konkurranse i navnegjenkjennelse. Barack Obama lå jevnt over på 20-tallet tross at den jevne amerikaner knapt visste hvem han var - rent bortsett fra en bestselgende forfatter. Faktisk burde det bekymret Hillarys kampanje at hun ikke ledet med en klarerer margin.

I tillegg tror jeg de kan ha undervurdert anti-Clintonfølelsene innad i partiet. Både Hillary og Bill har hatt en høy profil og vært partiets lederskikkelser, på godt og vondt, i 16 år. Men det kan virke som om mange flere enn Clintonkampanjen hadde regnet med ønsket friskt blod. Et tegn på dette så vi tidlig. På tross av det store antall superdelegater som hadde fått en politisk karriere gjennom Clintonadministrasjonen på 90-tallet, og dermed satt med "politisk gjeld" (noe som ikke skal undervurderes i USA) til ekteparet Clinton, var mindre enn 25% av dem villig til å støtte henne offentlig ved starten av valgsesongen. Selv om det var langt flere enn alle andre kandidater talte mangelen på forpliktelse fra de øvrige høyt. Og ingen virkelig store navn (som Al Gore, Howard Dean, Nancy Pelosi, Jimmy Carter og John Kerry) var villig til å støtte hennes kampanje selv om hennes nominasjon var "inevitable". Her var det mange som ventet på en unnskyldning til å støtte en annen kandidat.

Som en følge av denne ufeilbarlige troen på seg selv overså Clintonkampanjen disse faresignalene og tok to valg som skulle vise seg å få fatale følger:

1) De hoppet bukk over caucausstatene og fokuserte kampanjen på de store statene og svingstatene.
2) Ettersom de regnet med å i praksis sikre nominasjonen på supertirsdag la kampanjen ingen planer eller for statene som fulgte.

Disse to valgene var dobbelt katastrofale ettersom en rekke caucauser og stater med høy andel afro-amerikanere fulgte resten av februar. Grafikken nedenfor etterlater liten tvil om at det var her Hillary først og fremst tapte nominasjonen.

(klikk for større versjon)

Kilde: Wikipedia

Hillary Clinton vant faktisk flere delegater i primærvalgene enn det Barack Obama gjorde - men tapte så det suste i caucausene. Siden en typisk caucaus ofte varer i flere timer er oppmøtet lavt - i denne valgrunden rundt 1/3 - 1/4 av oppmøtet på primærvalg. Men statene sender likevel delegater som om det var fullt hus, Caucauses er å regne som en test i velgeraktivisering heller enn å vinne en bred koalisjon av velgere. Dette skjønte Barack Obama og fikk 16.880 supportere i Idaho til å møte opp på statens caucaus - mot Hillarys 3.655 supportere. Selvsagt hadde Hillary funnet 13.000 ekstra supportere om hun hadde gjort en innsats (til sammenlikning fikk John Kerry 181.000 stemmer i 2004. ). I stedet nettet Obama 12 delegater i den lille staten (15-3). Clinton fokuserte i stedet på større stater som New Jersey, hvor hun vant med 613.500 stemmer mot Obamas 501.372. Hun nettet 11 delegater (59-48)...

På toppen av alt har ryktene det til at Clintonkampanjens selvsikkerhet var så sterk at de ikke en gang hadde satt seg ordentlig inn i delegatreglene. Mark Penn trodde visstnok at California (med 370 delegater) var en winner-takes-all stat og derfor alene ville sikre Hillary et klart forsprang på supertirsdag. I forkant av det viktige valget i Texas ble kampanjen fullstendig overrumplet av den noe merkverdige tostegs valgformen, noe som førte til at Obama stakk av med 5 flere delegater selv om Hillary vant primærvalget.

Med en slik holdning er det vanskelig å vinne valg.

2. Undervurdering av Barack Obama og hans kampanje

Om ikke meningsmålingene ga grunn til bekymring før valgene var i gang burde Obamas fundraising ha gjort det. I løpet av 2007 hentet han inn like mye som Hillary - til tross for Clintons enorme forsprang på alle andre fronter! Dette greide han gjennom en utrolig effektiv grasrotkampanje der mange ga litt - i motsetning til Clintonkampanjen som stort sett hentet inn maksbeløpet på 2.300 dollar fra et mindre antall personer etter tradisjonell modell. Det siste er signifikant fordi Obama utover 2008 kunne gå tilbake til de samme supporterne igjen og igjen for mere penger - mens Hillary måtte finne nye donorer.

Til tross for at hun tidlig var oppmerksom på at Barack Obama ville bli en farlig utfordrer (Clinton skal visstnok ha fremskyndet annonseringen av sitt eget kandidatur med flere måneder da Obama annonserte sitt) var det først da hun begynte å falle som en stein på meningsmålingene etter tapet i Iowa at Clinton begynte å ta ham alvorlig. Da var det for sent.

Fra det øyeblikk Obama begynte å utfordre henne på meningsmålingene nølte ikke Clinton med å angripe ikke bare Obamas politikk, men også hans retorikk ("bare ord"), erfaring ("jeg har 35 års erfaring med å stå opp for folk, Obama har én tale fra 2002"), tøffhet ("tåler du ikke varmen, kom deg ut av kjøkkenet!"), ja til og med sammenliknet ham med president Bush ("vi har sett resultatene av å ha en president som har verken erfaring eller klokskap til å styre vår utenrikspolitikk og sørge for vår nasjons sikkerhet - vi kan ikke la det skje igjen").

Dette er selvsagt ikke uhørt i en amerikansk valgkamp (selv om motstanderen er fra samme parti). Men like mye som det viste at Clintonkampanjen var i ferd med å bli mer og mer desperat etter hvert som livbøye etter livbøye begynte å synke, viste det en kampanje som ikke hadde tatt Obama seriøst før det var for sent.

Hadde de gjort jobben sin ville de funnet ut om pastor Jeremiah Wrights uttalelser, Obamas koblinger til terrordømte venstreradikale og hans handler med den mildt sagt shady eiendomsmegleren Tony Rezko. Alle disse forholdene lå ut i det offentlige - tilgjengelig for den som søkte etter det.

Men Clintonkampanjen valgte åpenbart en av følgende to valg da de la sin strategi i 2007:
1) Obama kommer aldri til å vinne likevel - vi gidder ikke å bruke tid, krefter og dollar på å researche ham
2) Oj, har var det mye dritt. Men Obama kommer aldri til å vinne likevel - det er ikke verdt den politiske kostnaden å knekke hans kandidatur fullstendig allerede nå.

De valgte i alle fall ikke mulighet nummer 3:
3) Slippe skandalene i løpet av høsten 2007

Jeg er overbevist om at valg nr. 3 kunne knekt Obamas kampanje allerede før han var ordentlig i gang. Clinton ville fått massiv kritikk for å gå negativ mot en partifelle på denne måten men innen media virkelig tok tak i valgkampen mot slutten av 2007 ville det verste vært over. Dersom Wright, Ayers og Rezko hadde vært det første mange velgere fikk vite om Obama er det vanskelig å se hvordan han noen gang kunne kommet særlig tilbake. Og at John Edwards eller noen av de andre kandidatene i andre og tredje rekke skulle greie å bli seriøse utfordrere har jeg ikke særlig tro på - om ikke annet fordi de ikke ville vært i nærheten av å matche Clintons finansielle muskler.

Så kan man jo alltids diskutere moralen i et slikt angrep. Men hadde Hillary Clinton gjort det om hun hadde sett på Obama som en trussel høsten 2007? Vel, det spørsmålet har jeg vel allerede besvart for flere avsnitt siden.

Endring eller erfaring?

Mange vil sikkert ha lagt merke til at jeg ennå ikke har vært oppe med parolen "endring vs erfaring". "Change vs Experience" - dette uttrykket som på mange måter har definert valgkampen - og vil fortsette å gjøre det mot høsten.

Jeg tror ikke det har vært uten betydning, og Obama har utvilsomt truffet tidsånden bedre enn Clinton. Som et friskt pust med entusiasme og et inntrykk av å representere noe nytt har "Change" utviklet seg til en utrolig sterk merkevare for Obama. Men sammenliknet med øvrige strategiske feilvalg Clintonkampanjen gjorde tror jeg dette hadde mindre betydning.

For hadde Clintonmaskinen kastet kjøkkenvasken etter Obama allerede i 2007 ville kanskje ikke publikums oppfatning av Obama vært på linje med en som kan revolusjonere Washington? Og hadde de tatt caucausstatene i februar seriøst kunne de kanskje funnet fått ut noen tusen flere av sine supportere i stater som Idaho, Washington og Maine?

Barack Obamas utrolige prestasjon

Så er det i ferd med å bli offisielt, formelt og over. Etter et rush av superdelegater og John Edwards-delegater i løpet av dagen er Barack Obama i skrivende stund kun 5 delegater unna en majoritet av delegatene til demokratenes landsmøte i Denver august. Når stemmene fra Montana og South Dakota er ferdig opptelt i natt vil Barack Obama passere 2.118 delegater og innta tittelen "presumptive nominee" for demokratene.

Det er neppe tilfeldig at det er folkevalgte delegater som får æren av å sende Obama over målstreken. Det har vært mye debatt om superdelegatenes rolle de siste ukene og om hvorvidt de bør følge folkets mening eller stemme på den de selv støtter. Det er derfor noe symbolsk over å holde tilbake ytterligere støttemeldinger fra superdelegater og la folket få ta det siste dyttet. Det har vært et seigt dytt med flere store tap de siste ukene - litt som Brann og seriemesterskapet i fjor - men takket være en serie utrolig sterke resultater i februar var Obama i realiteten aldri truet.

Det er ingen liten prestasjon Obama har gjort. I løpet av de fire årene siden hans gjennombrudd ved det demokratiske landsmøtet i 2004 har han gått fra å være en relativt ukjent statssenator i Illinois til å bli historiens første afro-amerikanske demokratiske eller republikanske presidentkandidat. Han har kjørt en tilnærmet prikkfri kampanje og tatt media og bloggere med storm. Der Hillary Clinton har tatt av seg de tradisjonelle demokratiske velgerne, har Obama dratt en mengde unge og afro-amerikanske velgere ut av godsofaen og frem til valgurnene og valgmøtene. Han er uten tvil den mest spennende presidentkandidaten på veldig lenge men samtidig gjør hans relative ferskhet ham til et dristig men modig valg.

Hillary Clinton planlegger nå hvordan hun skal trekke seg ut av valgkampen og har hintet om at hun kan være interessert i å bli visepresident dersom partiet og Obama ønsker det. Det er vanskelig å se hvordan Obama kan nekte henne den posisjonen om hun virkelig vil ha den. Hillary har selv skrevet historie i denne nominasjonskampen - både som den kvinne som har vært nærmest en presidentnominasjon og som den personen som har fått flest primærvalgsstemmer i amerikansk historie (selv om Obama nok hadde tatt den rekorden om han hadde stått på valgseddelen i Michigan).

Men der Barack Obama har gjort det meste riktig har mye gått galt for fru Clinton. På tross av støtte fra en rekke partitopper og et favorittstempel som går flere år tilbake - og som så sent som i januar ga henne et tosifret forsprang på nasjonale meningsmålinger - greide hun bare å ende opp som en god nummer to, om enn med minste margin.

Jeg vil fortsette å blogge om valgkampen i tiden fremover, men før jeg går over til å følge kampen mellom Obama og McCain vil jeg dedikere et innlegg eller to til om hvordan Hillary tapte denne valgkampen - og om det dristige/modige valget demokratene nå har tatt.

Bensinsytingen i perspektiv

Med rekordhøye oljepriser stiger bensinprisene verden over til høyder. Alt fra portugisiske fiskere og franske transportarbeidere til norske bilister er i harnisk.

I vårt landstrakte land litt i utkanten av resten av Europa nærmer litersprisen seg 15 kroner og FrP gjør kraftige hopp på meningsmålingene. Facebookgruppen Protestaksjon mot bensinpriser har fått bred mediedekning og over 120.000 medlemmer.

En såpass kraftig økning på bensinprisen vil naturlig nok påvirke både samfunnet og den enkelte. Men er konsekvensene egentlig så dramatiske? Er Norge virkelig det store Avgiftslandet? Har vi virkelig snart ikke råd til å kjøpe bensin lenger? Og er ikke prisøkningen blodig urettferdig overfor bygde-Norge? Og vi som er så avhengige av bilen?
 
Avgiftslandet Norge? Verken avgiftsnivå eller den siste økningen er særnorsk. Siden jeg flyttet til Storbritannia i 2005 har bensinprisene her ligget omtrent på norsk nivå og Gordon Brown vurderer visstnok for tiden en avgiftsøkning på 2 pence (20 øre) literen - fire ganger så mye som vår egen Kristin Halvorsen. Og det skjer i en tid med rekordlav oppslutning for Labour og sterk misnøye med Gordon Brown blant de lavtlønte etter flausen med sammenslåingen av de to laveste skattetrinnene.

Har vi råd? Som "verdens rikeste land" kommer Norge rimelig godt ut på de fleste sammenlikninger med andre land. Så også med bensinprisen - i 2007 hadde vi Europas nest billigste bensin når en justerer for kjøpekraft (som bare er rett og rimelig). På det tidspunkt betalte allerede de fleste vesteuropeiske land 16-18 kroner literen. Med sine 11 kroner literen var Irland billigst mens Polen opererte med relativt stive 31 kroner. Tenk deg hvordan en 30% økning i bensinprisen merkes der! Mer sammenlignbare land som Sverige, Danmark og Nederland var også dyrere enn Norge (hhv. 14, 14 og 16 kroner mot Norges 12).

Urettferdig fordeling? Det er ikke til å komme utenom at mange, spesielt i bygde-Norge, er avhengig av bil for å få hverdagen til å gå rundt. Dårlige kollektivtilbud, store avstander og aktive barnefamilier gjør at mange ikke har annet valg og synes det er urettferdig at bygde-Norge må ta store deler av regninga for økningen i oljeprisen. Men sånn er verden. Prisene går opp og ned. Av og til rammer det oss, av og til andre. I mens kan jo for eksempel bygde-Norge glede seg over vesentlig lavere boligutgifter, renere luft og større boltreplass.

Avhengig av bil? Ja, mange i Norge er nok det. Men det betyr ikke at forbruket (og dermed kostnadene) ikke kan reduseres. Mer miljøvennlige biler med lavere forbruk kan anskaffes. Mye unødvendig kjøring kan kuttes ut. Da jeg vokste opp på 80- og 90-tallet ble de fleste kjørt på håndball- og fotballtrening på kveldstid, til tross for at de fleste bodde innenfor 1-2 kilometer fra idrettshallen med bilfri gangvei fra dør til dør. Mange ble kjørt på skolen om morgenen. Jeg har ikke inntrykk av at dette fenomenet har avtatt særlig de siste årene - heller tvert i mot. Rånerne kjører rundt i gamle bensinslukere på tross av lærlingelønn og bor hjemme hos mor. Og den uøkonomiske kjørestilen mange sjåfører har utviklet med bråbrems og rask aksellering hjelper heller ikke på bensinforbruket.

Hvis vi går i oss selv har nok mange av oss godt av å bli tvunget til å tenke oss om to ganger før vi setter oss i bilen.

Jeg mener ikke med dette å feie under teppet skjevheten i hvordan den økte bensinprisen rammer. Og jeg vet selvsagt utmerket godt at å påpeke at andre har det verre gjør ikke nødvendigvis ens egen situasjon særlig bedre.

Men mitt hovedpoeng er dette:

Vi må ikke glemme at prisøkningene kommer som følge av en kraftig økning i oljeprisen - som igjen har steget primært på grunn av sterkt økende etterspørsel fra land som India og Kina. Vi har i mange år nytt godt av billige varer og tjenester fra underbetalte arbeidere i disse områdene og kunstig holdt vårt eget prisnivå både på mat, klær og andre varer nede.

Legg til at klimakrisen er delvis fremdrevet av vårt enorme forbruk av fossile brennstoffer - og at Norge er blitt "verdens rikeste land" nettopp gjennom å ha vært blant verdens største olje- og gassutvinnere over flere tiår. Det gir oss som nasjon et særskilt ansvar til å gå foran i miljøspørsmål.

Det er ikke gratis.

Og en kostnad vi bør være villige til å ta - for fremtidige generasjoners skyld.

Hillarys reise endte i North Carolina

I motsetning til mange andre bloggere (og mange journalister) har jeg lenge argumentert for at Hillary Clinton fremdeles har sjanse til å vinne nominasjonen - i alle fall i teorien. Etter det store tapet i North Carolina forrige uke er jeg nå sikker på at det blir Barack Obama som skal møte John McCain i høst.

Inntil forrige uke hadde Clinton fremdeles en reell sjanse til å vinne flere stemmer enn Obama, selv om sannsynligheten nærmet seg frysepunktet etter den knappe seieren i Pennsylvania (som burde vært på 20 poeng om hun skulle økt sine sjanser). Dette var i mine øyne det eneste kredible argumentet Clinton hadde igjen overfor superdelegatene, og som muligens kunne fått gjenhør. I tillegg var hun avhengig av at delegatene fra Florida og Michigan på et eller annet vis fikk inngangsbillett til landsmøtet, noe som ville tettet noe av delegatforspranget til Obama

Etter å ha tapt med like mange stemmer i North Carolina som hun vant med i Pennsylvania er Clintons muligheter til å ta igjen Obama svunnet for godt. Selv om vi er raus med hennes sjanser i de gjenværende primærvalgene kommer hun med all sannsynlighet til å ligge bak på de fleste måter å telle på - og innenfor feilmarginen dersom hun mot formodning skulle greie å få et overtak i tellingen som inkluderer Florida (ingen med hodet på rett plass vil gi henne kreditt for stemmene i Michigan). Det er langt fra nok til å få superdelegatene til å snu ryggen til sin første afro-amerikanske presidentkandidat, som nå også har bevist evne til å stå imot medietrykk.

Jeg har også gjort meg noen tanker rundt hvordan Hillary rotet bort denne nominasjonen. For det mener jeg hun har gjort. For all del, Obama har kjørt en imponerende god og tilnærmet prikkfri valgkamp. Han er kanskje den mest interessante og spennende presidentkandidaten på lenge, har utvist stor integritet under press og lest stemningen i folket godt. Likevel vinner han med knappest mulig margin.

Men mer om det senere.

Herfra til Montana, del 2

I forrige uke konkluderte jeg med at Barack Obama og Hillary Clinton antakelig kommer til å dele de gjenværende primærvalgene seg imellom. Dette er neppe særlig kontroversielt, men i dette innlegget vil jeg forklare hvorfor. Men greier Hillary å opprettholde momentumet fra den siste uken kan hun utfordre Obama i minst en av hans stater. Men vil det være nok til å vinne nominasjonen?

La oss begynne med de to nærest forestående primærvalgene, Indiana og North Carolina.

Indiana er ventet å bli den mest spennende, skviset som den er mellom Clintonbastionen Ohio og Obamas hjemstat Illinois. Med en stor andel katolikker og innbyggere som er blant de minst utdannede i USA bør Clinton hente mange stemmer. Samtidig er befolkningen vesentlig yngre enn Ohio og Pennsylvania (hvor Obama vant velgere under 30 med hhv. 26 og 20 prosentpoeng) og har et stort universitet. Ikke overraskende derfor at meningsmålingene viser dødt løp med fordel Clinton.

North Carolina er med sin høye andel afro-amerikanere blitt sammenliknet med både Virginia og Tennessee. Obama vant Virginia klart (28 poeng) fordi han var jevn med Clinton blant de hvite velgerne, som var både høyt utdannet og tjente bra. I Tennessee er den hvite befolkningen i stor grad fra arbeiderklassen og med overveldende flertall blant disse vant Clinton staten med 14 poeng. Men hvilken er den beste indikatoren for North Carolina? Vel, North Carolina er mindre velutdannet enn Virginia, men mer enn Tennessee. Medianinntekten ($40k) er såvidt høyere enn i Tennessee ($42k) men langt unna Virginias nivå ($56k). Fordel Clinton så langt. Men North Carolina er både yngre enn sine nabostater og har svært få katolikker. Derfor bør Obama vinne - men ingen bør være overrasket over at ledelsen hans har sunket et stykke fra de 15-20% han hadde for et par uker siden.

West Virginia og Kentucky ligger begge i tilknytning til fjellkjeden Appalachene. Dette er Clintonland til tusen - rurale områder bosatt av hvite arbeiderklassefolk uten særlig utdanning. Kartet nedenfor sier vel det meste - det viser resultater fra primærvalgene i Appalachestatene (rød for Clinton og blå for Obama; jo mørkere farge, jo større seier).


Kilde: The Electoral Map

Det øverste grå området er West Virginia. Ta med at staten er blant landets minst utdannede, har lave gjennomsnittsinntekt og blant landets høyeste gjennomsnittsalder. Her blir det Clinton på knock-out. Kentucky ligger til venstre på kartet og har en noe yngre befolkning enn West Virginia, men utdannings- og lønnsnivået er omtrent det samme. Klar Clintonseier men med noe mindre margin.

Oregon er Washingtons noe fattigere og mer rurale nabo. Obama vant Washingtons caucus med 37 poeng men det ubetydelige primærvalget ni dager senere trakk flere velgere og ga Obama en seier på kun 5 poeng. Clinton vant flere valgdistrikt i nærheten av Oregon og kan fort komme til å gi Obama mer kamp enn ventet 20. mai. Åpent men fordel Obama - og Clintons beste sjanse til en "overraskende" seier hun trenger for å bygge momentum med superdelegatene.

Montana og South Dakota er vanskeligere å forutsi siden alle sammenlignbare stater kjørte caucauses. Likevel anses begge stater som fertilt Obamaland på grunn av hans sterke støtte fra hvite arbeiderklassevelgere i Midtvesten (velgere han sliter med å overbevise i øvrige deler av landet). Montana er både bedre utdannet og har en eldre befolkning enn sine umiddelbare nabostater, samtidig som inntektsnivået er blant de laveste i USA. South Dakota har mye til felles med North Dakota hvor Obama vant caucausen med 24 poeng, men det er vanskelig å si hvordan et primærvalg vil slå ut, bortsett fra at Hillary Clinton vil gjøre det vesentlig bedre.

For Puerto Rico har vi ingen relevante data tilgjengelig og det er derfor umulig å forutsi hva som kommer til å skje der. Men Clinton leder med 13 poeng i den eneste meningsmålingen som er gjennomført på dette amerikanske territoriet som ikke får stemme til høsten.

Så - etter alt det må vi vel greit kunne regne ut hvem som vinner nominasjonen? Hadde det bare vært så enkelt... Det er ganske enkelt så jevnt at feilmarginen er mye større enn forskjellen på kandidatene - på tross av at de begge har vel etablerte og definerte velgergrupper. Og uansett hvordan man snur og vender på det vil dette avgjøres av superdelegatene.

Nedenfor har jeg satt opp et best-case scenario for både Clinton og Obama. Sannheten kommer nok til å ende ut sted i mellom. Jeg har brukt Jay Cost's estimater for oppmøte - jeg anser disse som konservative (oppmøtet i Pennsylvania ble vesentlig høyere enn hans estimat).

Hillary Clintons best-case scenario


Barack Obamas best-case scenario


Med et spenn fra 430,000 stemmer fordel Clinton til 300,000 stemmer fordel Obama er det bare å fastslå at her kommer nok de to til å mer eller mindre fordele både stater og stemmer seg i mellom. Og minst like viktig: Clinton skal streve med å ta inn særlig mer enn 40 delegater. Per i dag ligger hun 137 bak og vil derfor trenge støtte fra minst 2/3 av de gjenværende superdelegatene. Med tanke på at denne potten bare fortsetter å minke - og de i større grad trekker til Obama enn Clinton - er det mest sannsynlige utfallet at Obama kommer til å nå de nødvendige 2.024 delegatene i løpet av juni.

Men i teorien er det altså fremdeles mulig for Clinton å vinne. Tar vi med muligheten for at Florida og Michigan skal få spille en rolle øker sannsynligheten fra marginal til liten. Og skal hun overbevise superdelegatene (og media) om at hun har en legitim rett til nominasjonen må hun i mine øyne vinne flest stemmer. Hvordan ser så dette bildet ut i de to scenariene våre?


* Inkluderer resultatestimater for fire caucausstater som ikke rapporterte støtte til individuelle kandidater

Også her er det fordel Obama. Selv i et best-case scenario er Clinton avhengig av å ta med stemmene fra Florida for å komme foran Obama, og da med knappest mulig margin. Om lag 35 millioner amerikanere forventes å ha stemt for enten Obama eller Clinton når valgsesongen avsluttes. Antar vi en feilmargin på 1% (feilestimater av caucausresultatene, skjevfordeling pga. caucus/primærvalg, feilavkrysning, forhold som holder folk ufrivillig hjemme på valgdagen, feil på telleapparat, bortglemte stemmesedler, etc.) bør seiersmarginen være minst 50.5%-49.%, eller 350.000 stemmer. Dette vil være nærmest umulig for Clinton å oppnå. Obama oppnår imidlertid dette litt i sitt best-case scenario - med mindre både Michigan og Florida telles med, og caucausestimatene utelukkes.

Clintons beste håp er dermed uavgjort og at flere usikkerheter sås i superdelegatenes tanker om Obamas valgbarhet til høsten.


Interessante kart:
Median alder
Høyere utdanning
Median husholdsinntekt
Afro-amerikanere

Clinton vs Obama: Herfra til Montana

Med Pennsylvania bak oss er det på tide å se fremover mot de ni gjenværende primærvalgene. For er Hillary Clintons sjanse til å vinne reell eller er den skapt av media som vil holde valgkampen (og dermed nyhetsdekningen) i live så lenge som mulig?
 
For å begynne med konklusjonen: Jeg mener fremdeles at hennes sjanse er høyst reell, om enn aldri så liten. Og noe mindre enn den var før Pennsylvania. La meg forklare hvorfor.

I det de fleste delegatene fra Pennsylvania er fordelt leder Obama med 131 totale delegater. Ingen av kandidatene kommer til å vinne uten å få en vesentlig andel av de 300 gjenværende uavhengige superdelegatene over på sin side. Uansett hva Obamaleiren måtte hevde handler ikke dette lenger bare om å vinne flest bundne delegater. Hadde det vært det ville de gjenværende superdelegatene allerede flokket til Obama. Likevel står over 300 av dem fremdeles på sidelinjen.
 
For å vinne må kandidatene presentere kredible argumenter for hvorfor de bør vinne nominasjonen. Obama kan si at han har vunnet flest mandater og flest stater og dermed bør bli demokratenes presidentkandidat. Clinton kan på sin side fremme at hun har vunnet 6 av de 7 største statene de fleste med stor margin og deriblant de 3 store svingstatene. Men det beste argumentet vil i mine øyne tilfalle kandidaten som kan legge krav på seier i kampen om det totale antall stemmer. Og her er kampen ennå åpen.
 
Etter Pennsylvania leder Obama med 14,99 millioner stemmer mot Clintons 14,79 millioner (inkludert Florida men uten caucausestimatene). Et konservativt estimat sier at det er minst 3,5 millioner stemmer igjen å fordele i fastlands-USA - i tillegg kommer Puerto Rico hvor estimatene for oppmøtet varierer fra en halv million til to millioner. Med andre ord må Clinton vinne drøyt 52% av de gjenværende stemmene for at de to skal komme helt likt:
 
(tabellen viser hvor stor andel av stemmene i de gjenværende statene Obama og Clinton må vinne for at de skal ende likt)

Er det sannsynlig gitt at fordelingen er røft sett 50/50 så langt? For å finne svaret på det må vi se nærmere på de gjenværende statene. Ettersom kandidatene deler velgerne seg i mellom etter samme demografiske kriterier som de har gjort tidligere i valgkampen kan demografien i de resterende statene gi oss noen indikasjoner på hva vi kan forvente i de siste ni valgene.

Jeg har planer om å se nærmere på dette i et innlegg i neste uke, men kort sett ser det ut som følger:

Barck Obama bør vinne North Carolina klart (stor andel fargede velgere) og er også favoritt i Oregon (han vant nabostaten Washington), South Dakota og Montana (vant nærliggende stater). Disse statene ventes å ha et totalt oppmøte på drøye 2 millioner.

Hillary Clinton er storfavoritt i Kentucky og West Virginia (ennå mer ruralt og blue collar enn Ohio og Pennsylvania) og knapp favoritt i Indiana (grenser til Clintonvennlige Ohio og Obamavennlige Illinois). Oppmøtet er også her ventet å bli om lag 2 millioner.

Antakelig vil de to få omtrent like mange stemmer i disse statene totalt sett. I tillegg anses Hillary som favoritt i wild-cardet Puerto Rico. I realiteten er det umulig å forutsi både oppmøte og resultat her siden det er første gang de deltar i nominasjonsvalg og de demografiske skillegrensene i USA ikke nødvendigvis gjelder på Puerto Rico. Men skal Hillary vinne flere stemmer enn Obama er hun nok avhengig av storeslem i Puerto Rico.

Uten at jeg skal ta mine konklusjoner på forskudd har andre allerede regnet seg frem til mulige scenarier der Clinton ender opp med flere stemmer enn Barack Obama (1, 2). Hvor sannsynlige de er kan selvfølgelig diskuteres. 
 
Alt dette betyr selvfølgelig ikke at de 305 superdelegatene som (offentlig) ennå ikke har valgt side vil flokke seg til den som vinner stemmekampen. De har også mange andre hensyn å ta. Nå som Barack Obama har misbrukt sin siste sjanse til å ta knock-out på Hillary Clinton før primærvalgene er over skal jeg se nærmere også på superdelegatene i ukene som kommer.

Hillarys siste livbøye glipper

Vel, aller siste livbøye er det vel ikke, all den tid nominasjonen nå i praksis ligger i superdelegatenes hender. Men skal Hillary Clinton ha et kredibelt argument overfor de gjenværende uavhengige superdelegatene er hun i mine øyne nødt til å vinne flere stemmer totalt enn Barack Obama.

De fleste av meningsmålingene dagen før dagen viser et overtak for Clinton på fem til sju prosentpoeng. Med et fremmøte på to millioner vil hun bare ta inn 100.000-150.000 stemmer på Obama. Før morgendagens valg leder Obama med mellom 100.000 og 800.000 stemmer - avhengig av hvordan man teller. Og med alle de store og tunge statene bak oss vil det bli vanskelig å hente særlig mer.

Nå har Hillary riktignok overrasket både meningsmålere og journalister ved flere anledninger tidligere i denne valgkampen - delvis drevet frem av fallende meningsmålinger og medienes deltakelse i Obamafenomenet. I tillegg har Clintonleiren vært dyktig til å dempe forventningene og legge lista lavere og lavere jo nærmere valgdagen kommer, noe de også har fått pepper for da knappe seire ble feiret som gjenvunnet momentum til tross for at hun kun et par uker i forveien hadde en tosifret ledelse. (Interessant nok virker det som de kjører motsatt taktikk denne gangen.)

Men Clinton har også greid å overtale flest av de som bestemmer seg først på valgdagen i 21 av 29 stater - inkludert stater hvor Obama vant stort som Illinois, Alabama og Mississippi. Dette kommer nok dels av at velgerne har kjent henne i 16 år og ham, for manges del, i bare noen uker eller måneder. Det er lett for en usikker velger å gå for det trygge og kjente. Nettstedet FiveThirtyEight har studert bakgrunnstallene og hevder at de fleste ubestemte i Pennsylvania heller mot Clinton og at vi dermed kan få en liknende effekt i morgen. Om lag 10% har fremdeles ikke bestemt seg.

Men uansett er det langt opp til de 20 prosentpoengene Clinton bør vinne med for å ha en reell sjanse til å vinne flere stemmer enn Obama (uten å måtte ta med Michigan hvor han trakk navnet sitt fra valgseddelen).

Og dermed langt frem til et kredibelt argument overfor superdelegatene.

Det Hillary skulle ønske hun kunne si

Politico hadde i helgen en interessant artikkel om den demokratiske nominasjonskampen. De hevder Hillary Clinton nekter å trekke seg fra valgkampen rett og slett fordi hun og ektemannen genuint tror Obama ikke har mulighet til å vinne høstens valgkamp. Jeg frykter hun kan ha rett.

Selv om Obama har et sterkt og beundringsverdig kandidatur vil han være en risikokandidat for demokratene. For hva kan vel ikke republikanerne gjøre med en kandidat som den jevne amerikaner vet såpass lite om når de greide å bryte ned både Al Gore og John Kerry, og som samtidig strever med å få grep om Reagandemokratene?

I tillegg til eventuelle nye feilsteg fra Obamas side får vi nok høre mye mer til det som til nå har vært mer eller mindre fremme i media;

Pastor Wright-skandalen vil bli brukt for det den er verdt - og litt til.

Hans liberale stemmegivning i senatet vil farges negativt i et Amerika hvor å være liberal fremdeles er nærmest for skjellsord å regne i mange kretser.

Dessuten vil vi utover høsten utvilsomt bli bedre kjent med Obamas forhold til den shady eiendomsbaronen Tony Rezko, hans nære forhold til de radikale Bernardine Dohrn and William Ayers og hans påståtte akademiske og elitistiske fremtreden. Blant annet.

Og Obama hjelper ikke akkurat seg selv heller.

Uttalelsene i San Francisco vil ikke gjøre det enklere å vinne tilbake de 28% av Hillarys velgere som ikke vil stemme på ham til høsten om han blir demokratenes kandidat - uansett hvor sanne de måtte være.

Vinglingen i synet på valgkampfinansiering kan fort komme tilbake for å gjensøke ham. Etter å ha slått alle fundraisingrekorder åpner han nå for å forbigå offentlig støtte i høstens presidentkamp for å kunne hente flere midler enn John McCain.

Og sist, men ikke minst: han strever med å få overbevist velgerne i de store og tunge svingstatene Ohio, Pennsylvania og Florida. De representerer tilsammen 68 av de 97 delegatene som kommer fra stater hvor John Kerry og George W. Bush var mindre enn 5% fra hverandre ved presidentvalget i 2004. En skal selvfølgelig ikke legge for mye vekt på meningsmålinger 7 måneder før valget. Men det er intet styrketegn at Obama ligger 8 prosentpoeng dårligere an mot John McCain enn det Hillary Clinton gjør i Ohio, 11,4 poeng dårligere an i Florida og 5 poeng dårligere an i Pennsylvania.

Og da hjelper neppe hans manglende imøtekommenhet på å finne en løsning i Florida og Michigan (17 delegater, 3.5% margin i 2004) kan svekke hans muligheter i to viktige svingstater betraktelig.

Så til tross for respekten jeg har fått for Barack Obama gjennom denne valgkampen og Hillary Clintons mange feil og mangler: Jeg frykter for at demokratene kan være i ferd med å velge John McCain til USAs 44. president.

Jeg håper jeg tar feil.